Anmeldelse

Dungeon Siege II

Oppfølgeren til det kritikerroste Dungeon Siege viker ikke langt fra suksessoppskriften til rollespillet fra 2002. Det er egentlig like greit.

Side 1
Side 2

Kvalitetsrollespill i tredje person har blitt en mangelvare på dagens marked, få spill klarer å trollbinde et kresent publikum over lengre tid. Action er i og for seg greit, men innlevelse og en god historie er vel så viktig. Dungeon Siege II setter standarden allerede når den fantastiske introduksjonsfilmen ruller over skjermen, du blir sugd inn i en episk eventyrverden. Spillets første fase handler om en sedvanlig opplæringsdel, der du som leiesoldat kjapt og enkelt blir loset igjennom grunnfunksjonene. Du blir tidlig presentert for en god historie med flere overraskende vendinger, her er det mye å ta tak i for vår helt.

Ut på tur
Du befinner deg i en verden preget av krig og kaos, og det eneste du kan stole på er ditt eget sverd. Dungeon Siege II presenterer en god og variert historie, spesielt med tanke på de spennende sideoppdragene. Eventyret som bretter seg ut foran dine skospisser svaier fra side til side, og vold blir raskt en nødvendighet. Kamper mot fiender er ganske grei skuring. Du velger angrepsvåpen (nærkamp, bue eller magi) og holder inne høyre museknapp for å knuse din fiende. Som du forstår er det ikke veldig avansert, men du må ofte tilpasse dine offensive strategier i forhold til motstanderens styrker og svakheter. Er trollet du møter på redd for ild, da kjører du selvsagt på med ildkuler framfor å slå han med klubben din.

Ved de fleste anledninger har du muligheten å ha med deg kompanjonger ut på oppdrag. Maks antall kolleger er fem stykker, men for å oppnå dette antallet må du ha spilt mye og lenge. Samarbeidet med dine datastyrte venner er som regel grei skuring, selv om det ofte virker som om din karakter spiller en liten birolle. Med de riktige innstillingene går nemlig dine allierte svært hissig til verket, og hugger ned alt som kommer i deres vei. Synes du dette er litt småkjipt, så er det bare å justere taktikken for teamet. Når alt kommer til alt, så er det mer interessant å være flere enn bare én ensom svale når det er store eventyr som skal oppleves. Interaksjonen mellom deg og gruppen din gjør dessuten historien dypere og mer interessant. Du kan også velge hvilken av gruppekarakterene du skal styre, noe som tilfører spillet kjærkommen variasjon.

Våpendrager
Din våpenpreferanse må velges med omhu. Vår helt lærer faktisk best når han utøver sine kunster, så han bliver hva han laver. Jeg har alltid vært stor tilhenger av nærkamp, så mitt valg falt på det alltid populære sverdet. Så gjelder det å bruke det så mye som mulig da, noe som er litt verre. I Dungeon Siege II er du nemlig avhengig av å variere innimellom, selv om du har en optimal gruppesammensetning. Derfor ble det litt bueskyting og magi også, men husk å ha hovedfokus innen én våpenklasse. Når du går opp i nivå er det hovedsakelig kampferdigheter som skal forbedres. Du bruker dine progresjonspoeng på et ferdighetstre, og det er essensielt at du koordinerer teori med praksis. En sverdbruker har med andre ord større utbytte av å fokusere på eksempelvis nærkamp enn magiferdigheter. Du vil også få flere spesialegenskaper når du går opp i nivå. Disse blir ikke bare nyttige, men også avgjørende når vanskelige slag skal utkjempes.

Fienden du møter på underveis i dine eventyr er ikke alltid like smart. Noen er riktignok en utfordring, men flere andre virker litt dumdristige og direkte arrogante. En tydelig tendens er at fienden trenger et par sekunder på å oppdage at noen slår på ham. Først ignorerer han deg når du angriper, så tar han litt betenkningstid. Når motangrepet først kommer er det ofte for sent, og seieren er et faktum. Dette fenomenet er mest utbredt i spillets begynnelse, men dumme fiender vil du møte med jevne mellomrom på hele din triumfferd. Én kritikk mot spillet er at det kanskje er litt for lett, selv om det sikrer en god flyt og mindre frustrasjon.

Dødsstøtet
Døden er det umulig å unnslippe i Dungeon Siege II og her er det såkalt respawning som gjelder. Du blir dermed kastet tilbake til oppdragets spede begynnelse. Utstyret du brukte ved dødsøyeblikket blir liggende på åstedet, så sørg for å ha et våpen i reserve. Rundt om i spillverdenen finnes teleporteringshavner, og uten disse ville denne måten å løse dødsfall på vært drepende for spillets fremgang. Slike havner blir åpne for deg etter hvert som du finner dem, og nettverkt blir raskt omfattende.

Når du kommer tilbake dit du omkom vil alt utstyret automatisk bli plassert der det var når du døde, noe som gjør at du slipper unna nitidig detaljstyring. Om du føler deg smålat kan du kontakte en Necromancer. Han kan hente liket ditt tilbake mot en neve gull. Hvis du finner ut at en kamp er litt i overkant vanskelig kan du bruke en av de magiske steinsirklene som er spredt rundt i landskapet. Her kan du kaste en av dine innsamlede magiske formularer over gjengen din, noe som kan tippe marginene i din favør. Legg merke til at det dukker opp nye fiender på områder du ikke har vært innom på en stund, dermed er det alltid best å være godt forberedt.

Side 1
Side 2

Siste fra forsiden