Anmeldelse

Eternal Darkness: Sanity's Requiem

Ondskapen har kommet over Nintendo. Det som før alle trodde var uskyldigheten selv har nå blitt en kilde for ren terror. Det var grøsserspillet "Resident Evil" som virkelig åpnet opp for fryktinngytende paranoia-spill på det ellers så snillistiske konsollet, og utviklerne Silicon Knights har nå tatt et steg videre med "Eternal Darkness: Sanity's Requiem".

Side 1
Side 2
Side 3

Grøssaktig god atmosfære
Eternal Darkness scorer svært høyt når det gjelder den grafiske fremstillingen, med sine svært atmosfæriske innendørs-miljøer, velanimerte karakterer, og svært så pene videosekvenser. Lyseffektene er til tider brilliante, og utviklerne får virkelig frem den følelsen av å vandre inn i en katakombe som kanskje har vært forseglet i tusenvis av år. Dampen siger rundt beina dine, og de eneste lyskildene er enkelte hull ut til dagslys, samt en fakkel her og der. Hvis du går forbi en fakkel som plutselig gnistrer litt, vil karakteren din snu hodet raskt mot fakkelen - trolig fordi vedkommende skvatt litt av den brutte stillheten. Lys- og partikkeleffektene når det kommer til de magiske trylleformlene er også svært pene, da de tre runene som representerer trylleformelens oppbygning vil dukke opp rundt karakteren din, mens lysstråler vil skyte opp av bakken. De fleste karakterne er særdeles pene å se på, selv om noen er bedre enn andre.

Jeg synes for eksempel at legionæren Pious Augustus så en smule rett ut i kantene, og hadde ikke spesielt glatte animasjoner. Karim er en av dem som er spesielt velgjort, med sine myke bevegelser og svært troverdige ansiktsutrykk. Akkurat her gjør spillet enda en god jobb - ansiktsutrykkene er svært troverdige, og selv om de naturligvis ser relativt uekte ut, får de frem følelser slik som sinne, overraskelse og fortvilelse. Da peker jeg spesielt til galehus-scenen med Maximillian Roivas, som jeg selv mener burde gå frem som en flaggbærer når det gjelder digitalt skuespill. Og den er forøvrig ikke forhåndsrendret, og ser dermed mer troverdig ut. En ting spillet gjør rett og slett elendig, er utendørsmiljøene. Denne grafikk-motoren er tydeligvis ikke designet for utendørsmiljøer, da de ganske enkelt ikke finnes. Til tider prøver spillet å simulere dem, med grusomme teksturer i horisonten. På et punkt i spillet skal en av karakterene springe ut på en skogsti. Problemet er bare at skogen er malt på en vegg vedkommende springer mot! Silicon Knights, mener dere dette seriøst? Styr unna utendørsmiljøer, da!

Hvis det er et element Eternal Darkness virkelig skinner med så er det den fantastiske lyden. Jeg vil gå så langt som å si at lydbildet i spillet er hakket før perfekt, bare holdt tilbake av litt svak musikk. Her kan jeg ærlig si at lyden er halve opplevelsen, og de skremmende miljøene og videosekvensene hadde ikke vært halvdelen så bra hvis det ikke hadde vært for de grøssende gode lydeffektene. Fra den latinske mumlingen i bakgrunnen, til bankingen i veggene. Fra de skremmende klagesangene av fortapte sjeler, til det fremragende stemme-skuespillet. Ja, de som lånte stemmene sine til Eternal Darkness burde nesten få en Oscar.

Maken til mirakuløst, fantastisk stemmearbeid er vanskelig å forestille seg. Når karakterene i spillet jamrer seg over "sanity"-effektene, høres de virkelig fortvilet ut. Til og med politislasken i begynnelsen av spillet har en troverdigstemme, selv om etterforskere generelt i spill pleier å være temmelig sleipe i skuespillet. Igjen peker jeg til galehus-scenen med Maximillian Roivas; maken til troverdig skuespill tror jeg nesten ikke du finner i et spill. Forfatterne av dialogene skal ha mye av æren. Dette er som å lese et Shakespeare-skuespill, bare i en langt mer fordøyelig versjon. Ordbruken er enestående, og første gangen du hører en viss karakter rope; "I am now lost to your cause, the darkness comes!" - lover jeg at du kommer til å bli tydelig berørt. Dialogene er utrolig velskrevne, for ikke å snakke om troverdige, og både kjærlighetshistoriene, patriothistoriene og galskapshistoriene virker blir aldri gjennomsyret av unødvendige klisjèer.

Konklusjon
Foreløpig høres Eternal Darkness ut som et stjernespill i seg selv, og det er det. Leter du etter et godt skrekkspill til GameCuben, anbefaler jeg deg å løpe, ta drosje eller fly til nærmeste butikk. Det er verdt hvert eneste røde øre spillet måtte koste. Spillet nærmer seg perfeksjon, men det er likevel noen få ting som burde vært gjort annerledes, for ikke å snakke om bedre. Kapitlene er for korte, det er en kjennsgjerning. Et kapittel burde du greie fint i underkant av en time, og mange lar seg fullføre på en halv. Du får heller ikke den følelsen av et ekte eventyr i de forskjellige mini-historiene. Begynner spillet inne i et nedslitt tempel, må du belage deg på å tilbringe den neste timen innenfor disse veggene. Det hadde vært moro hvis man for eksempel skulle reise fra en landsby, opp i fjellene, for så å finne et eventuelt tempel.

Greit nok av videosekvensene forteller litt om hvordan vedkommende kom seg inn i den situasjonen han/hun er i, men jeg vil gjerne få litt reise-eventyr selv også. Jeg vil også kunne utsette litt på variasjonen av fiender; man blir litt lei av zombier, zombier og atter zombier. Naturligvis finnes det litt variasjon bortsett fra dette, men det gjør seg ikke utmerket. Kan du se bort fra dette, noe du absolutt burde gjøre fordi selv om kapitlene er små og litt begrensede, er de enestående utført og særdeles gripende, vil historien suge deg rett inn, og du vil få problemer med å rive deg løs igjen. Med et lydbilde så enestående, stemmer og dialoger til å dø for, og en grøssaktig god atmosfære, vil du finne alt det du leter etter i Eternal Darkness. Selv om spillet er et ganske vidt hopp fra Resident Evil-spillene, tror jeg faktisk det vil apellere til litt mer eventyrlystne sjeler. Dra ned persiennene, skru av lysene og gjør deg klar til en fortryllende historie om kjærlighet og ondskap som garantert vil røre ved din mentale tilstand. Mørket kommer.

Side 1
Side 2
Side 3

Siste fra forsiden