Anmeldelse

Europa Universalis: Rome: Vae Victis

Vil du forandre verdens historie?

Et godt historisk strategispill har blitt enda bedre.

1: First page
2: New page

Europa Universalis: Rome har fått en utvidelsespakke kalt Vae Victis, som løst oversatt fra latin betyr de beseiredes smerte. Utvidelsen er ikke stor nok til å fortjene sin egen anmeldelse, så i denne teksten vil jeg i stedet anmelde Europa Universalis: Rome og i tillegg beskrive de forandringer Vae Victis bringer med seg.

Hva slags leder vi du være?

«For øvrig er det min mening at Kartago bør ødelegges.» Slik avsluttet senatoren Cato hvert av sine innlegg i det romerske senatet. Deler du hans mening? I år 146 før Kristi fødsel ble byen Kartago fullstendig lagt i grus og hele dens gjenlevende befolkning, etter tre års beleiring, tatt som slaver. Vil du repetere historien og knuse all motstand som lederen for hundrevis av romerske legioner? Eller ønsker du å stanse romernes fremmarsj og plassere støvelen på Romas nakke som hersker av Kartago, Egypt, Makedonia eller en av de mange andre rikene som befolket middelhavsområdet for over 2000 år siden?

Hvis dette er ditt første møte med et Paradox Interactive-spill så bør jeg kanskje fortelle deg hva du har i vente. Her får du ikke se storslagne introduksjonsfilmer, realistisk 3D-grafikk eller heseblesende kampscener i et forrykende tempo. Du får i stedet spille en intrikat simulering av en svært spennende periode av verdenshistorien. Tempoet er ikke høyt, men detaljene en kan fordype seg i er mange. At grafikken ikke er spektakulær, eller at du ikke får styre dine egne styrker i kamp, gjør ikke Europa Universalis: Rome (heretter EU:R) til et dårlig spill. Det gjør det heller til et spill for de spesielt interesserte.

Selv med manual og opplæringsdel i spillet kan læringskurven på et spill som EU:R være ganske bratt, men oppdateringer og noen besøk til spillets offisielle forum vil gjøre alt litt enklere. Spillet lar deg velge mellom en rekke middelhavsnasjoner i den historiske perioden fra ca 300 f.kr til år 0 – Romerrikets vekstperiode. Du trenger ikke begynne ved begynnelsen men kan i stedet hoppe inn i historien ved spesielle tidspunkter, som ved starten av betydningsfulle kriger, eller velge unike scenarioer. Det er kanskje fristende for de fleste å velge Roma med en gang, men jeg kan forsikre deg at andre nasjoner har alle sin egen sjarm og kanskje vel så store sjanser for dominans.

Utvid ditt rike ved kolonisering og krig.

Detaljer, detaljer og flere detaljer

For spillere som er vant med andre Paradox-spill vil veldig mye være lett gjenkjennelig i EU:R. Kartet fungerer på samme måte som alltid med forskjellige moduser som gir deg tonnevis med informasjon. Det er mye av Europa Universalis III i spillet også. For å lykkes må du mestre økonomi, balansere dine militære styrker, administrere dine provinser, bruke diplomati aktivt, vite når du skal forsvare deg og når du skal angripe, fordele dine ressurser, utvikle teknologi, aktivt kolonisere og alltid være klar til å møte endeløse barbariske horder.

Den største nyvinningen EU:R har å by på i forhold til andre Paradox spill er kanskje dets ressurssystem. Hver provins produserer en ressurs, flere hvis den er spesielt stor eller har oppgraderinger, og disse er svært viktige for alle nasjoner. Du kan handle ressurser mellom provinser eller med allierte nasjoner. Når du handler slik får begge provinsene dra nytte av både sin egen ressurs og ressursen i provinsen den handler med, dette betyr at du til en hver tid bør maksimere handel.

En provins uten metall kan ikke trene tungt infanteri, en provins uten hester kan ikke trene kavaleri og en provins uten tre kan ikke bygge skip eller trene bueskyttere. Selv om ressurser som hjelper deg i kamp kan virke veldig sterke så må du aldri undervurdere kornets makt. I et spill som fort kan forløpe over hundrevis av år er befolkningsvekst utrolig viktig, og tilgang til korn kan være mer verdifullt enn gull.

Påkall en religiøs velsignelse for å få fart på folkeveksten.

Krig i EU:R kan kanskje virke en smule forvirrende på nyinnvidde. Hvis en erklærer krig mot en nasjon en ikke har «Casus Belli» (krigsanledning/grunnlag for krig) mot, vil din egen nasjon lide. Krig mellom hærer blir avgjort av hærens antall, dens moral, terninger og spesielt av dens leders ferdigheter. Det er derfor utrolig viktig at du har dine dyktigste hærførere der de trengs som mest. Selv om du vinner kampen så betyr ikke dette at fienden er slått. Som i de fleste Paradox-spill må fiendens hærer omringes for å beseires, eller bli slått gjentatte ganger for til slutt å knuses. Dette er absolutt en realistisk funksjon, men kan bli ganske irriterende når fienden slipper unna igjen og igjen og du må jage ham i månedsvis.

For å overta en fiendes provins må du først beseire de styrker han har der for så å beleire provinsens festning. En slik beleiring kan pågå lenge, og det er avgjørende at du har store styrker. Når du endelig har overtatt festningen tenker du kanskje at provinsen er din, men neida. Alle de provinser du overtar eller mister telles opp mot noe spillet kaller krigspoeng. All krig har kun ett formål – å gi deg mest mulig utbytte når en fredsavtale inngås. Har du vunnet en overveldende seier kan du kreve penger, tributt eller provinser som godtgjøring – total anneksering kan kun skje hvis fienden er liten og du har vunnet en fullstendig seier.

Religion, kultur, forskning, dynasti, intriger og opprør gir deg masse å henge fingrene i når du skal holde orden på ditt voksende rike. Hver provins må ha en egen guvernør og du må selv bestemme hvilke bygninger du skal bygge og hvor. Spillets detaljer kan kanskje virke litt overveldende i starten, men med tanke på hvor sakte spillet kryper fremover er det bra å ha noe å ta seg til. Du setter hastigheten på spillet selv, men når noe foregår eller du tar beslutninger, er det best å benytte seg av pauseknappen – slik blir spillet mer rundebasert.

1: First page
2: New page

Siste fra forsiden