ANMELDELSE: Fairytale Fights
Anmeldelse

Fairytale Fights

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på nettstedet Spillverket, og er ikke skrevet av redaksjonen i Gamer.no. Spillverket ble slått sammen med Gamer.no den 12. januar 2011, og vi har lagt ut artikkelarkivet som en tjeneste for gamle og nye lesere. Les mer

Se også videoanmeldelsen av Fairytale Fights.

Om ikke annet kan jeg si at Fairytale Fights begynner lovende. Grafikken er fargerik og karakteristisk, og det ukompliserte slåssesystemet sørger for et radig tempo. Etter det første kvarteret tenkte jeg at det skulle bli artig å se hvilken vei spillet gikk etter den morsomme starten.

Det var en gang...

Dessverre blir det spørsmålet besvart ganske klart og tydelig innen den første timen er gått: Spillet går raskt nedover, over en skrent og ned i et juv. Der blir det liggende og sprelle inntil du går lei og slår av maskinen, før du gir bort spillet til noen du ikke liker.

Jepp, Fairytale Fights er et sånt spill du helst vil glemme så fort du kan. Det er også et spill som kan oppsummeres i en eneste setning, og den setningen er «det har ingenting å si».

...men så ble den ombygd til korridor

Det er svært sjelden at du får slåss mot bare én fiende om gangen.
Det er svært sjelden at du får slåss mot bare én fiende om gangen.

For eksempel: Du kan velge mellom fire spillfigurer du kan styre. Disse er Rødhette, Snøhvit, den nakne keiseren (du vet, han med de nye klærne) og Jack fra eventyret om Jack og bønnestengelen. De glir perfekt inn i spillverdenen, som er inspirert av en hel haug med eventyr som er velkjente i den vestlige verden.

Dermed får du utforske Rødhettes skog, hvor du møter de tre små grisene, en ulv eller to og noen hissige tømmerhoggere. Du kan rase gjennom godterislottet til den skumle heksa fra eventyret om Hans og Grete, og du besøker Hameln for å treffe rottefangeren.

Dermed: Alle de fire figurene passer inn, men ettersom det ikke er forskjell på dem annet enn at de ser og høres forskjellige ut, har det ingenting å si hvem du velger.

Våpenlangerne i Hedalsskogen

Se, så glade de er. Med andre ord har de ikke selv spilt spillet de er med i.
Se, så glade de er. Med andre ord har de ikke selv spilt spillet de er med i.

Noe annet du fort finner ut av, er at det kryr av våpen i spillet. Alt fra kniver, sager, godterispyd, postkasser, klubber og sverd til rifler, armbrøster, kosekaniner og gulrøtter kan plukkes opp og brukes til å denge vett inn i skallen på folk. Eller blod ut av dem, i det minste.

For Fairytale Fights er et rendyrket slåssespill. Ikke av typen hvor det er to duellanter som kappes om å være best til å trykke inn kompliserte kombinasjonsangrep, men av typen hvor du går fra venstre mot høyre og moser en uavbrutt strøm med fiender. Slike spill har lett for å bli ensformige, og Fairytale Fights har sin egen løsning på problemet.

Istedenfor at du må huske på mange forskjellige knappekombinasjoner for å utføre ulike angrep, er alle angrepskombinasjonene lagt på den høyre analogstikka på kontrolleren din. Spillet reklamerer med at ulike våpenkombinasjoner og forskjellige angrepssekvenser er mer effektive mot forskjellige fiendetyper, men min erfaring tilsier noe annet.

Så lenge du klarer å sikte inn figuren din mot nærmeste fiende, og så bare virrer høyrestikka tilfeldig rundt til fienden er død, har du det som trengs for å pløye rett gjennom spillet. Det er meget mulig at det finnes andre taktiske aspekter, og at det store våpenutvalget har noe å si da. For meg ga det uansett klart best resultater bare å velge det våpenet spillet sa ifra om at var best til enhver tid, og så virre løs på spakene.

Det er så klart veldig enkelt og greit, men det er også fullstendig dørgende kjedelig. Kabal krever mer strategisk tenking enn dette. Utviklerne har lagt opp til at du kan spille sammen med inntil tre andre spillere samtidig, men med mindre du er ute etter å være kjip mot vennene dine har det ingenting å si.

Bestemor, så irriterende bosskamper du har

Du har også et knotete superangrep som kan brukes innimellom. Det har heller ingenting å si.
Du har også et knotete superangrep som kan brukes innimellom. Det har heller ingenting å si.

Og så kommer vi til det som virkelig, virkelig har fått meg til å mislike Fairytale Fights. Etter at du er ferdig med ett av de altfor lange og uvarierte brettene, kommer det en boss. Se om du klarer å gjette hva jeg misliker med bossene ved at jeg forteller deg følgende: På tredje brett døde jeg to ganger på selve brettet. Etter at jeg hadde tatt bossen kunne spillet fortelle meg at jeg hadde dødd 87 ganger totalt på det brettet.

Vanlige angrep senker livmåleren din litt, men hvis du ikke er helt bortreist klarer du deg som regel og kan finne en trylledrikk som gjenoppliver deg. Det som virkelig suger siste rest av moro ut av Fairytale Fights er dødsfellene. Det finnes en hel del på hvert brett, men de fleste bossene har flere forskjellige angrep som fører til umiddelbar død. Og når du gjenopplives, kan du dø igjen umiddelbart.

Ikke at det gjør så mye, da. Det eneste som skjer når du dør, er at du mister noen av pengene du har samlet opp. Det ligger millioner av kroner strødd rundt overalt, men det eneste du kan bruke dem på er en statue av deg selv på torget i byen du returnerer til mellom brettene. Så: Det har ingenting å si at du dør hele tida, bortsett fra at det gjør spillet både utrolig simpelt og utrolig frustrerende.

Snipp, snapp, snute

Etterhvert blir brettene EKSTREMT ensformige, og grafikken begynner å se ut som dette. Øynene mine blør.
Etterhvert blir brettene EKSTREMT ensformige, og grafikken begynner å se ut som dette. Øynene mine blør.

Jeg vet egentlig ikke hva mer jeg skal si. Joda, Fairytale Fights har sjarmerende grafikk, og det er artig å se den latterlig overdrevne blodspruten. I sånn cirka ti minutter. I løpet av de ti minuttene har du i grunn sett alt Fairytale Fights har å by på, og det føles ikke så veldig fristende å starte det opp igjen etter at du har spilt det en gang.

Rene slåssespill kan by på mye moro, og hvis man kobler en solid slåsseopplevelse med litt ekstra fiksfakseri blir resultatet ofte riktig så bra. Fairytale Fights har ingen av delene; det består av en grunn og hjernedød mekanikk som er teipet fast til litt søt grafikk i håp om at resultatet skulle bli festlig.

Uansett hva meningen bak dette var, har det ingenting å si. Resultatet er omtrent like fristende som å spise konfekt fylt med rå blodpudding. Fairytale Fights vil neppe bli husket av spesielt mange om noen få uker, og – når alt kommer til alt – har vel egentlig det også ingenting å si.

Kommentarer (2)

Forsiden akkurat nå

Til toppen