FEATURE: Våre personlige spillfavoritter i 2014
Feature

Våre personlige spillfavoritter i 2014

12 skribenter forteller om sine fem beste opplevelser fra året som har gått.

Det var faktisk kun to av femten spill på den første siden som overlappet. Det viser tydelig hvor bredt redaksjonen favner, og hvor få stemmer et spill må ha for å havne på pallen i felleskårigen.

Nå er det Bjarte, Jostein og Joachim sin tur til å fortelle hva de satte størst pris på i 2014. Hvem liker spill som er nærmest din egen smak?

Bjarte W. HELGESENS favoritter:

Alien: Isolation

Alien: Isolation.
Alien: Isolation. (Skjermbilde: Sega

Sidan eg første gong sette foten på romstasjonen Sevastopol, har førsteplassen på denne lista vore øyremerka Alien: Isolation. Den første filmen i Alien-serien er ein av favorittane mine, og Creative Assembly har på utmerka vis klart å fanga stemninga frå Ridley Scott sin klassikar. Eg påstår absolutt ikkje at Isolation er eit perfekt spel, men det er interessant å merka seg at spelets største svakheit og største styrke på mange måtar er to sider av same sak: Dei sparsamt utplasserte lagringsstasjonane gjer at det å dø betyr så mykje meir enn det hadde gjort om ein til dømes hadde hatt ein hurtiglagringsfunksjon, som er standarden i mange andre spel. Dette gjer opplevinga langt meir intens og nervepirrande, men det kan òg gjera den langt meir frustrerande, om ein må spela gjennom det same området om og om igjen. Men det er verdt det, det er så innmari verdt det.

Mario Kart 8

Mario Kart 8.
Mario Kart 8. (Skjermbilde: Nintendo)

Eg har vore Nintendo-gut sidan eg brukte konfirmasjonspengane på å kjøpa min første sjølveigde heimekonsoll, Nintendo 64. Det er noko heilt for seg sjølv når det kjem eit nytt spel i ein av dei store Nintendo-seriane. For meg er det lenge sidan sist ein Nintendo-utgjeving så til dei gradar svarte til forventingane som Mario Kart 8. Det kjenst som om kvar bane er ein ny fornøyelsespark, som om eg er omgitt av karusellar, berg-og-dal-baner, vassrutsjebaner, sukkerspinn og popkorn på alle kantar. Det finst rett nok enkelte baner eg saknar frå tidlegare spel i serien, men det er til å leva med. Den åttande Mario Kart-utgjevinga er på alle mogelege måtar eit vakkert spel som både har gitt meg og vil fortsetja å gi meg time på time med moro.

Shovel Knight

Shovel Knight.
Shovel Knight. (Skjermbilde: Yacht Club Games)

Som dei fleste andre som er født tidleg på 80-talet, har eg spelt ein del plattformspel i min barndom. Eg har likevel alltid hatt eit litt avmålt forhold til sjangeren. Ikkje sånn å forstå at eg ikkje set pris på eit godt plattformspel, men eg prioriterer gjerne andre typar spel om eg må velja. Heldigvis valde eg likevel å sjekka ut Yacht Club Games’ nikk til 90-talet, Shovel Knight. For spaderiddaren gjer nesten alt rett, sjølv om eg blir sår på tommelputa av d-pad-trykkinga, og sjølv om det tidvis er frustrerande vanskeleg for ein ikkje spesielt dyktig plattformspelar som meg. Humoren er søt på den måten eg meiner å hugsa at spel var det på 90-talet, kontrollane er millimeterpresise og musikken er spot on. Og ikkje minst: Du speler ein riddar med spade!

The Wolf Among Us

The Wolf Among Us.
The Wolf Among Us. (Skjermbilde: Espen Jansen/Gamer.no)

Eg likte The Walking Dead, men eg var likevel ikkje heilt frå meg av begeistring. Det kjendest som om det var noko som mangla, både grafisk og mekanisk, sjølv om historia sat som eit skot. Med The Wolf Among Us fekk eg kjensla av at bitane fell på plass, og at Telltale hadde teke lærdom av forgjengarserien. Eg storkoste meg i rolla som Bigby Wolf, og i motsetnad til i zombieapokalypsen, blei eg her såpass engasjert av historia og dei ulike vala eg måtte gjera, at eg spelte gjennom det fleire gongar, for å sjå kva eg hadde gått glipp av tidlegare. Og sjølv om utfallet til sjuande og sist uansett blir ganske likt, er vegane til målet faktisk ulike nok til at det er verdt dei ekstra timane. Eg kryssar fingrane for at det same blir tilfellet med Game of Thrones.

The Vanishing of Ethan Carter

The Vanishing of Ethan Carter.
The Vanishing of Ethan Carter. (Skjermbilde: Bjarte W. Helgesen/Gamer.no)

Eg har allereie lagt ut i det vide og breie om kor vakkert The Astronauts’ overnaturlege detektivmysterium er. Det er eg ikkje åleine om å ha gjort. Men det polskutvikla spelet har òg andre styrker: Det har ei interessant historie som gir rikeleg med rom for tolking, noko som i mine auge er udelt positivt. Det har ein annleis og original måte å formidla denne historia på. Det lar i stor grad spelaren få føla seg fram gjennom mysteriet på eiga hand, utan å bryta inn med hint og tips kvart andre minutt. Og det har enkelte gåter som er ulikt noko anna eg kan hugsa å ha vore borti. Det er visse svakheiter å spora i rusleturen gjennom Red Creek Valley, men The Vanishing of Ethan Carter er likevel ei særs minneverdig oppleving.

Jostein HAKESTADs favoritter:

Bayonetta 2

Bayonetta 2.
Bayonetta 2. (Skjermbilde: Nintendo)

Bayonetta 2 representerer det ypperste innen actionspill. Platinum Games er allerede ganske komfortable med sjangeren som ga oss God of War og Devil May Cry, men Bayonetta 2 er noe helt spesielt. Kombosystemet balanserer memorisering og improvisering på en helt perfekt måte. Du trenger ikke huske alle knappekombinasjonene for det føles så naturlig å bygge videre på basiskomboene, og det ser mildt sagt spektakulært ut til enhver tid.

Witch Time-mekanikken slutter aldri å være tilfredsstillende og lar deg få spillet til å gå i sakte film slik at du får litt ekstra tid til å slå i stykker de mange svære demonene spillet byr på. Kampene føles intime og intense samme hvor gigantisk skalaen på handlingen blir.

Bayonetta selv er en kvinnelig variant av Dante fra Devil May Cry – hun gir blaffen i hva noen syns om henne og eksisterer kun for å være en fargesprakende ass-kicker som vil gjøre hva som helst for å beskytte venner og kjære. Jeg elsker Bayonetta 2 – uten forbehold.

Alien: Isolation

Alien: Isolation.
Alien: Isolation. (Skjermbilde: Sega)

Etter fiaskoen som var Aliens: Colonial Marines var det utrolig forfriskende å spille et spill basert på Alien-serien som virkelig – virkelig – forstår hva som gjorde filmen bra og hva som gjør Alien-monsteret skummelt.  Amanda Ripley er som snytt ut av nesa på mora si og er en intelligent, egenrådig rollefigur med høyt utviklet overlevelsesinnstinkt.

Det er lenge siden jeg virkelig har følt at jeg var en hovedperson i samme grad som i Alien Isolation. Spillets verden er overbevisende. Det visuelle designet er helt i tråd med 1979-filmen, inkludert H.R. Gigers opprinnelige design for monsteret som jakter på deg. Dette er det beste survival horror-spillet siden Resident Evil 4.

Mario Kart 8

Mario Kart 8.
Mario Kart 8. (Skjermbilde: Nintendo)

Mario Kart 8 er det beste Mario Kart-spillet noensinne. Nintendo har dratt kart-raceren sin inn i HD-alderen og det ser, føles og høres helt fantastisk ut. Det er rett og slett ren, destillert spilleglede.

Alle banene er moro å spille på, og jeg kan ikke huske å ha opplevd det i noen andre racingspill hverken i år eller før. Online-flerspilleren er den beste Nintendo har laget hittil, men det er som sofaspill at Mario Kart 8 virkelig briljerer. Og nå kan du endelig forsvare deg mot blå Koopa-skall!

Titanfall

Titanfall.
Titanfall. (Skjermbilde: EA)

Jeg hadde store forventninger til det første spillet fra Respawn Entertainment. Titanfall er tross alt produktet av flere års utvikling, og folka som står bak er de samme som revolusjonerte deathmatcher med Call of Duty 4. Heldigvis innfridde spillet til de grader.  

Nøkkelen til at Titanfall funker så bra er mobiliteten til soldatene kontra den rå kraften til de store «Titan»-robotene du kan hoppe inn i. Spillet er ypperlig balansert mellom disse to. Jeg trodde forresten aldri at en pistol som automatisk sikter på folk ville fungert i et konkurransespill, men det gjør det altså.

Middle-Earth: Shadow of Mordor

Middle-earth: Shadow of Mordor.
Middle-earth: Shadow of Mordor. (Skjermbilde: Warner Bros.)

Alle gamere er vant til å dø om og om igjen. Det er sitter i ryggmargen vår. Shadow of Mordor gjør det til en spillmekanikk og kontekstualiserer det i handlingen: hovedpersonen har blitt forbannet av en ånd fra dødsriket og kan ikke dø.

Spillets mye omtalte «Nemesis»-system er også briljant: fiendene virker alle ganske unike og husker om du har møtt dem før – og attpåtill påpeker de det når du møter dem. Hver gang en ork dreper deg blir de dessuten forfremmet i Saurons offisér-hierarki og neste møte blir garantert litt annerledes og litt vanskeligere. Sjelden har jeg følt så sterke hevntanker i et spill som når den samme orke-kapteinen har drept meg gang på gang og jeg bare ikke klarer å kverke fyren. Men så, i et svakt øyeblikk, i den rette situasjonen, finner jeg svakheten hans og kapper av ham hodet. Herlig!

Joachim FROHOLTS favoritter:

Wolfenstein: New Order

Wolfenstein: The New Order.
Wolfenstein: The New Order. (Skjermbilde: Bethesda)

Årets største overraskelse var Wolfenstein: New Order. Et knallgodt førstepersons skytespill med massevis av kule oppdrag, herlig nivådesign, en god historie og overraskende mye humor. Ah, og det ser ultralekkert ut også. Jeg hadde nesten gitt opp hele sjangeren, ettersom jeg verken har sansen for flerspiller eller ultralineære «filmspill», og så kom plutselig dette. At det skulle være mulig å lage et enspillerbasert, historiedrevet AAA-skytespill i 2014, og faktisk gjøre en god jobb? Det er nesten utrolig.

Wolfenstein stjeler derfor plassen til Dark Souls 2, en herlig oppfølger som ikke helt klarer å overgå originalen. Det ga meg strengt tatt mye mer moro enn Wolfenstein, spesielt hvis vi legger inn de tre ekspansjonene – som er enda bedre enn hovedspillet – men det var overhodet ingen overraskelse, og ærlig talt en ganske konservativ oppfølger når alt kommer til alt.

Legend of Grimrock 2

Legend of Grimrock 2.
Legend of Grimrock 2. (Skjermbilde: Joachim Froholt/Gamer.no)

Jeg har én plass på topplisten dedikert til et rollespill. Den plassen kunne jeg gitt til Dragon Age: Inquisition, som i likhet med Wolfenstein: New Order er mye bedre enn jeg hadde forventet. Eller Divinity: Original Sin, som egentlig er årets beste rollespill og en nær perfekt kombinasjon av tradisjonelle verdier og moderne design, samt kroneksempelet på at både folkefinansiering og «early access» er fantastiske redskaper i riktige hender.

Spillet som stjeler plassen er selvsagt Legend of Grimrock 2. Jeg elsket det originale Grimrock, men toeren er et større og bedre spill på nesten alle områder. Det er fullspekket av kule miljøer å utforske, hemmeligheter å finne og utfordrende motstandere å slå. Spillet er designet på en slik måte at jeg føler meg supersmart når jeg overmanner hindringene i min vei, og glemmer at alle andre som spiller gjennom det klarer akkurat det samme.

Endless Legend

Endless Legend.
Endless Legend. (Skjermbilde: Joachim Froholt/Gamer.no)

Jeg er fristet til å si at Endless Legend stjeler plassen til Civilization: Beyond Earth, men det ville være en løgn. Jeg liker Beyond Earth, sannsynligvis mer enn anmelderen vår gjorde, men det kan strengt tatt ikke sammenlignes. Endless Legend er så mye bedre på absolutt alle plan, at jeg ikke vil nøle med å kalle det et av tidenes beste imperiebyggespill. Det til tross for en litt svak kunstig intelligens, som heldigvis har blitt noe bedre etter lansering.

Endless Legend er proppfullt av gode ideer, inkludert et smart forskningssystem, effektiv turbasert kamp og en veldig smart inndeling av verden. Fraksjonene er fantasifulle og unike, laget for genuint forskjellige spillerstiler, og spillet har til og med både heltefigurer og muligheten til å skreddersy enhetene dine. La oss heller ikke glemme at Endless Legend ser helt fantastisk flott ut. Åh, forresten. Om Endless Legend stjeler plassen til noen, så er det Distant Worlds: Universe. Beklager, Distant Worlds – du er det beste romstrategispillet på markedet, men jeg hadde deg på listen i 2010.

Spintires

Spintires.
Spintires. (Skjermbilde: Oovee Game Studios)

Årets beste bilspill sier jeg, uten et hint av ironi. Før jeg husker at Assetto Corsa også kom ut i år, og angrer på at jeg ikke har fått tid til å spille den ferdige versjonen enda. Skal jeg dømme etter «early access»-versjonene jeg har spilt, er det knallgodt. Du vet det dyre Logitech-rattet du kjøpte for ti år siden, da bilspill fortsatt var en stor greie? Assetto Corsa er spillet som rettferdiggjør at du ikke har kvittet deg med det.

Men tilbake til Spintires. Det er kjempegøy, på samme måte som det var kjempegøy å leke i sandkasse da jeg var liten. Det byr på massevis av utfordringer, og total frihet til å løse dem slik du vil. Det å komme seg fra punkt A til punkt B på et spillkart fullt av gjørme og hindringer krever at du gjør både taktiske og strategiske valg – ikke akkurat hverdagskost i et bilspill. I tillegg skilter Spintires med ekstremt imponerende simulering av både gjørme og vann, som jeg virkelig håper at flere spill lar seg inspirere av. 

Banished

Banished.
Banished. (Skjermbilde: Shining Rock Software)

Banished er et spill med stort forbedringspotensiale, og hver gang jeg tenker på det, tenker jeg hvor mye bedre det kunne ha vært om utvikleren hadde lagt til eller endret ditt eller datt. Mange vil nok også oppleve det som alt for begrenset. Men wow, jeg liker det. Jeg har alltid sagt at det det å skape er mye gøyere enn det å ødelegge, og få spill gir meg en like god følelse av eierskap til og stolthet over det jeg har skapt som Banished.

I tillegg er Banished, sammen med Spintires, Legend of Grimrock 2 og til og med Endless Legend, perfekte eksempler på det nye PC-spillmarkedet og hvorfor det er så kult. Vi har kommet inn i en tid der det er mulig for små, men effektive team å lage drømmespillene sine – og faktisk ende opp med ganske imponerende resultater. Det er ikke lenger slik at indiespill er synonymt med 2D-grafikk, og AAA-spill er de eneste som kan skilte med imponerende presentasjon. Vi har et bredere spillmarked enn noen gang, og jeg elsker det. Banished stjeler forresten plassen til ... hm, la oss si The Banner Saga eller Shadowrun: Dragonfall. Fem spill er alt for lite.

På side tre er det Håvard, Jens Erik og Magnus' tur »

The Binding of Isaac: Rebirth

Windows
Slippdato: 4. november 2014
Sjanger: Eventyr, Gåteløsning
Utvikler: Nicalis

Eidolon

Windows
Slippdato: 1. august 2014

Hearthstone: Curse of Naxxramas

Windows
Slippdato: 22. juli 2014
Sjanger: Strategi, Taktisk
Utvikler: Blizzard Entertainment
Utgiver: Blizzard Entertainment

Hearthstone

Windows
Slippdato: 11. mars 2014
Sjanger: Strategi, Taktisk
Utvikler: Blizzard Entertainment
Utgiver: Blizzard Entertainment

Banished

Windows
Slippdato: 18. februar 2014
Sjanger: Strategi
Utvikler: Shining Rock Software
Utgiver: Shining Rock Software

Nidhogg

Windows
Slippdato: 13. januar 2014

Threes!

Slippdato: Ikke fastsatt

Kommentarer (8)

Forsiden akkurat nå

Til toppen