FEATURE: Våre personlige spillfavoritter i 2014
Feature

Våre personlige spillfavoritter i 2014

12 skribenter forteller om sine fem beste opplevelser fra året som har gått.

Tirsdag gikk vi systematisk gjennom redaksjonens felleskåring over årets beste spill fordelt over åtte kategorier, samt «årets skuffelse». Du savnet kanskje noen spill på den lista? Det gjorde flere av skribentene våre også.

Nå har skribentene fått lov til å sette søkelys på fem spillopplevelser som utmerket seg i året som har gått. Som ventet er det flere stortitler som gjentas hos flere, men du får også mange gode tips til mindre kjente perler som vanligvis ikke omtales når spillåret skal oppsummeres.

Her er skribentenes personlige favoritter fra 2014:

Espen JANSENS favoritter:

Hearthstone: Heroes of Warcraft

Hearthstone Heroes of Warcraft.
Hearthstone Heroes of Warcraft. (Skjermbilde: Gamer.no, Audun Rodem)

Mitt første møte med Hearthstone var et likegyldig skuldertrekk, et overbærende fnys som ikke helt forstod appellen bak et kortspill basert på World of Warcraft. Det var ikke før jeg selv fikk prøve meg i rollen som en Blizzards mange spillhelter at det gikk opp for meg hvor engasjerende kortleken faktisk var. Et snaut år senere, og Hearthstone er antagelig det spillet jeg har brukt mest tid, penger og følelser på i løpet av 2014 (med unntak av League of Legends). 

Det er lett å lære seg de grunnleggende teknikkene i spillet, men bak sceneteppet skjuler det seg et fyldig og komplekst virrvarr av kombinasjonsmuligheter, spennende samlekort og tilfeldig galskap.

Det er rett og slett vanskelig å ikke la seg rive med av Hearthstone. Ler man ikke manisk for seg selv når man trekker «Pyroblast» akkurat i siste liten, gråter man seg stille i søvn når motstanderen kaster «Unleash The Hounds» i trynet ditt. Hearthstone er konkurransespill på sitt mest nykterne, men også på sitt aller sprøeste, og det er nettopp derfor så mange flokker seg til Blizzards usannsynlige samlekortspill.

Danganronpa: Trigger Happy Havoc

Danganronpa: Trigger Happy Havoc.
Danganronpa: Trigger Happy Havoc. (Skjermbilde: NIS Europe) 

Er det én ting jeg vet å sette pris på, er det en god historie, og når Danganronpa: Trigger Happy Havoc derfor slår sammen detektivnykkene til Ace Attorney med den dødelige dramatikken fra Agatha Christies And Then There Were None, blir jeg øyeblikkelig sugd inn i opplevelsen.

Og for en opplevelse det viste seg å være. Til å være et håndholdt pek-og-klikk-spill med anime-figurer i hovedrollene er Danganronpa et overraskende voksent og mørkt spill, hvor en gruppe ungdommer blir satt opp mot hverandre i en lek på liv og død. Tenk Hunger Games, bare mer utspekulert og mindre tull.

Eventyret varer i nærmere 25 timer, og det taler til spillets og historiens styrker at det aldri rekker å bli kjedelig. Og det til tross for at man stort sett bruker all sin tid på å lære de ulike figurene å kjenne, lese masse tekst, samt etterforske de grusomme drapsgåtene som preger livet på Hope’s Peak Academy (senere Jabberwock Island, i spillets like briljante oppfølger).

Middle-earth: Shadow of Mordor

Middle-earth: Shadow of Mordor.
Middle-earth: Shadow of Mordor. (Skjermbilde: Warner Bros.)

For en som tilbragte store deler av barndommen med Ringenes Herre, er det flere ting jeg forbinder med J.R.R. Tolkiens magiske fantasiverden. Digre edderkopper, hårete føtter, sleipe ringer og hvitkledde trollmenn havner høyt på listen, men blod, drap og vold passer liksom ikke inn – det til tross for at store deler av historien handler om slagene mellom godt og ondt.

Man fikk liksom aldri se drap og brutalitet på nært hold i filmene. Her kommer imidlertid Middle-earth: Shadow of Mordor inn i bildet, som et skimrende og blodsvart sverd som nettopp har gjort kort prosess med den sjette orkesjefen for dagen. Med spillsystemer hentet fra en rekke andre steder, kaster man seg rundt i Mordor som en pussig blanding av Batman og Ezio Auditore, og det mest overraskende er hvor godt samtlige bestanddeler fungerer.

Alt sitter liksom som det skal, og når man da slenger på et system som lar deg hamle opp med unike og spennende fiender så lenge du bare orker (høhø), er det lite som er mer engasjerende enn Talions blodige og brutale hevntokt.

Far Cry 4

Far Cry 4.
Far Cry 4. (Skjermbilde: Ubisoft)

Da jeg kåret Far Cry 3 til et av mine favorittspill i 2012, var det med lovord om en ultimat lekeplass som ikke bare lot deg jakte brunbjørn med landminer og drepe fiender med flyvende luftputebåter, men også bød på ekte spillmagi. Jeg ble rett og slett ikke lei av Ubisofts vidåpne øyparadis, og derfor kom det ikke som noen overraskelse på undertegnede at også Far Cry 4 falt i smak.

Denne gangen har øyer måttet vike for snøkledde fjelltopper, og Vaas fikk sparken til fordel for Pagan Min, men det aller meste er fortsatt ved det samme gamle, gode. Spillets univers, som denne gangen bærer det spenstige navnet Kyrat, er en diger lekegrind, hvor alle som liker å utforske, oppleve og oppdage knapt får gjort ferdig én aktivitet, før den neste stikker nesa opp over horisonten. Og det er først når man lar spillet ta kontroll, ved å miste alle kontroll, at Far Cry 4 virkelig viser sitt sanne ansikt.

Persona Q: Shadow of The Labyrinth

Persona Q: Shadow of the Labyrinth.
Persona Q: Shadow of the Labyrinth. (Skjermbilde: Atlus)

Jeg er i utgangspunktet ikke redd for å prøve nye ting, men av og til må det likevel litt overtalelse til før jeg virkelig gir meg i kast med nye prosjekter og opplevelser. Sånn sett var det veldig greit at Atlus valgte å bruke figurene, kampsystemet og monstrene fra det fabelaktige Persona 4 for å få meg til å hoppe ut i de mange fangekjellerne som ventet i Persona Q: Shadow of The Labyrinth.

Gjengen fra Persona 3 er også med på notene, og i rollen som en av de to spillenes to hovedpersoner, skal man lede en ekspedisjon dypt inn i drømmeland, på jakt etter svar, nye monstre og en vei ut fra dette fiktive marerittet. Resultatet er et knallsterkt rollespill, og en slags ønskedrøm for tilhengere av Persona-serien, en gjeng jeg er stolt av å være med i. Nå venter vi bare i spenning på Dancing all Night og Persona 5.

Marius KJØRMOS favoritter:

Dragon Age: Inquisition

Dragon Age: Inquisition.
Dragon Age: Inquisition. (Skjermbilde: Marius Kjørmo/Gamer.no)

Det var mange som nærmest hadde avskrevet Dragon Age-serien etter at det haglet med kritikk av Dragon Age II. Bioware gikk i seg selv og fokuserte på det de er aller best på – gode spillfigurer og en storslått opplevelse som setter spilleren i førersetet.

Jeg kan ikke rose Bioware nok for den jobben de gjør med å skape interessante karakterer. Jeg har brukt utallige timer bare på å konversere med gjengen du møter i Dragon Age og oppdager fortsatt nye lag ved deres personlighet. Det er også flott at i en tid preget av kjønnsdebatt i dataspil, leverer dette spillet den mest inkluderende figursammensetningen du kan tenke deg. Spillet krysser grenser for kjønn, legning, og seksualitet som jeg ikke har sett maken til før, og det gjøres på en strålende og respektfull måte.

Når det i tillegg er et glimrende rollespill, kan jeg bare applaudere returen til dragealderen.

The Wolf Among Us

The Wolf Among Us.
The Wolf Among Us. (Skjermbilde: Espen Jansen/Gamer.no)

Telltale har havnet i en pussig posisjon. De har vært et relativt lite firma som av økonomiske årsaker har presset igjennom en episodebasert formidlingsmodell, stort sett basert på kjente og populære varemerker.

De har funnet en oppskrift og må passe seg for å ikke bli for komfortabel i den, men akkurat nå fungerer den så det suser. Det beste eksempelet på dette er The Wolf Among Us som er basert på den kanskje ikke fullt så kjente Fables-tegneserien.

Det mordmysteriet som vi her får servert er engasjerende og spennende, samtidig som det er en estetisk nytelse. Det oppleves som om spilleren har mye å si for hvordan historien spiller seg ut, og The Wolf Among Us ender opp som en glimrende krysning av eventyrspill og klassiske «choose your own adventure»-eventyr. Jeg vil påstå at dette er det beste spillet fra Telltale til nå.

Middle-Earth: Shadow of Mordor

Middle-earth: Shadow of Mordor.
Middle-earth: Shadow of Mordor. (Skjermbilde: Warner Bros.)

Det har kommet mange spill med åpne verdener i en årrekke nå, og jeg kan ikke legge skjul på at jeg har vært drit lei. Hva er det som er kult med å løpe rundt i en åpen verden som ikke har innhold? Ingen folk å prate med, ingen bygninger å gå inn i, ikke noe samfunn å interagere med.

Siden jeg er en Tolkien-tøs valgte jeg likevel å gi Shadow of Mordor en sjanse og det har jeg ikke angret på. Det minnet meg rett og slett på hva denne typen spill kan tilby dersom de er fokusert på riktig måte – reinspikka moro.

Selvsagt er spillet ispedd oppdrag som bringer den intetsigende historien fremover, men spillet handler om én ting og det er å kverke orker. Det glimrende «Nemesis»-systemet og den dramatiske fremstillingen gjør dette til svært god underholdning, selv om det ikke nødvendigvis går inn i spillhistorien som særdeles minneverdig.

Wasteland 2

Wasteland 2.
Wasteland 2. (Skjermbilde: Marius Kjørmo/Gamer.no)

Isometriske rollespill har vært mitt brød med smør gjennom oppveksten. Derfor var forventningene høye til at Wasteland 2 skulle levere. For oss spillere har reisen vært lang og frustrerende, med tidlige betaversjoner som ikke har vær bra.

Når spillet endelig kom var det med lettelse jeg kunne konstatere at dette var akkurat det jeg hadde håpet det skulle være. Det tar sjangeren på kornet og leverer en frisk miks av seriøse og tidvis ganske tunge tema, blandet sammen med en god dose svart humor.

De taktiske kampene holder et greit nivå, og ødemarken er spennende å utforske, selv om den kanskje kunne benyttet seg litt mindre av klassiske science fiction-klisjeer. InXile har klart å ta det som fort kunne ha blitt et uinspirert oppgulp fra fortida til å bli en moderne og solid rollespillopplevelse. All ære til dem for det, og måtte Torment: Tides of Numenera bli like bra.

The Banner Saga

The Banner Saga.
The Banner Saga. (Skjermbilde: Stoic)

Det var rift om å få den siste plassen på lista mi i år, men blant mange gode kandidater var det The Banner Saga som trakk det lengste strået.

Spillet er ganske kort, kampsystemet er litt begrenset, og tidvis er det litt for repeterende til å ha god fremgang i historien. Dersom man dissekerer The Banner Saga og ser på hver enkelt del så blir ikke summen stort mer enn et helt greit spill. Men det har en svært viktig ingrediens. Spillet er laget med en enorm kjærlighet. Stoic har klart å skape en magisk verden, og vevd inn så mye mystisk magi at man kan ikke la være å bli glad av å spille det.

Det er så pent å se på, og spillets verden bare skriker etter å bli grundigere utforsket. Jeg vil ha mer, mye mer, og forhåpentligvis kommer det noe nytt fra det holdet om ikke så alt for lang tid.

Erik-André MAMENS favoritter:

Tesla Effect: A Tex Murphy Adventure

Tesla Effect.
Tesla Effect. (Skjermbilde: Atlus)

2012 var året da jeg oppdaget at jeg kunne hjelpe til å finansiere spill gjennom Kickstarter, og nå i 2014 har jeg kunnet høste fruktene av mine investeringer. Tex Murphy er en spillhelt som har hatt en helt spesiell plass i hjertet mitt. Jeg har fulgt spillserien siden det første spillet, Mean Streets, på slutten av 80-tallet. Murphys retur var akkurat slik jeg håpet det skulle være. Samme stil og humor, men med et mer moderne spillmønster. Jeg trengte ikke lengre å være redd for å gjøre en fatal feil og irritere meg over at jeg ikke hadde lagret de siste timene.

Til tross for FMV-spills frynsete rykte, må jeg si at det noe overspilte b-filmpreget er noe jeg faktisk setter pris på. Tex' absurde påfunn, og hans dumdristige fremgangsmåte fungerer som spillhelt like bra i dag som på 90-tallet. Et spill som våger seg på ulike stier og avslutninger er noe av grunnen til at jeg har fordypet meg litt ekstra i dette spillet i år. Tesla Effect er på ingen måte et perfekt spill, men for meg har det vært årets beste underholdningsprodukt.

Dreamfall Chapters: Book One: Reborn

Drømmefall Kapitler.
Dreamfall Chapters. (Skjermbilde: Red Thread Games)

Nevnte jeg at jeg var generøs på kickstarter for to år siden, og at jeg i år har fått valuta for penga? Da jeg for åtte år siden satt meg ned og spilte de norske spillene Den Lengste Reisen og Drømmefall, ble jeg sugd inn i et fantastisk univers. Den utrolige spennende settingen med to ulike parallelle verdener, som skilte magi fra teknologi, var en flott måte å blande sci-fi og fantasy. Da jeg var ferdig med Drømmefall, som forøvrig endte i en cliffhanger, lengtet jeg som en gal etter oppfølgeren. Etterhvert som årene gikk, mistet jeg nesten håpet om å noen gang få oppleve fortsettelsen på eventyret.

Det må nevnes at jeg nesten hadde glemt hele handlingen i de foregående spillene da jeg endelig fikk startet opp Drømmefall Kapitler. Likevel tok det ikke lang tid før jeg igjen forelsket meg i det mystiske og magiske universet. Den eneste som egentlig skuffet var at jeg ikke fikk nyte spillet på morsmålet denne gangen. Selv om kapittel én kun er en femtedel av hele historien, og smakebiten føltes mest som en prolog, tente Red Thread Games et håp om at dette er starten på noe virkelig minneverdig. Denne gangen vet jeg i det minste at fortsettelsen er på vei.

Hearthstone: Heroes of Warcraft

Hearthstone Heroes of Warcraft.
Hearthstone Heroes of Warcraft. (Skjermbilde: Gamer.no/Audun Rodem)

Når Blizzard lanserer et spill vet jeg at jeg kan forvente et god spillopplevelse. Jeg er ikke veldig begeistret for samlekortsjangeren i utgangspunktet, men det tok ikke lang tid før jeg ble begeistret for Hearthstone. Konseptet er enkelt, sett sammen en kortstokk med kort som fungerer godt sammen. Spill deretter kortene riktig for å slå motstanderen. I motsetning til mange andre freemium-spill er det fint mulig å glede seg over spillet uten å føle seg fristet til å legge igjen en eneste krone i kassa til utviklerne. 

Jeg må også si jeg er imponert over hvordan Hearthstone klarer å fange essensen av et analogt kortspill, men samtidig ikke la seg begrense av dette. Nok en gang har Blizzard truffet spikeren på hodet.

Tropico 5

Tropico 5.
Tropico 5. (Skjermbilde: Kalypso)

Sammen med Banished var Tropico 5 med på å klokke timer på strategi-/simuleringskvoten i år. Jeg har fryktelig vanskelig for å legge i fra meg slike spill når jeg først starter. Å tilfredsstille en befolkning, forvalte naturresurser og skape et samfunn byr på nok av utfordringer. Det femte spillet i rekken har fjernet endel irritasjonsmomenter og strømlinjeformet spillopplevelsen. Kanskje er det av den grunn blitt litt enklere å mestre spillet, men det gjør spillergleden desto større for min del.

Jeg liker virkelig det faktum at alt i et samfunn har en funksjon. Hver bygning og hver person utgjør en rolle på øynasjonen din, det er opp til deg å utnytte de på best måte. Det er gøy å styre alt på mikronivå, og vite at ingen medlemmer av befolkningen min er helt like. Alt for få spill mestrer å blande individualitet med styring på makronivå.

Broken Sword 5: The Serpent's Curse

Broken Sword: The Serpent's Curse.
Broken Sword: The Serpent's Curse. (Skjermbilde: Revolution Software)

2014 har rett og slett vært et fantastisk spillår for mitt vedkommende. Jeg kunne omtrent repetert argumentene overfor for spillet Banished, eller skrytt av hvordan første episode av Game of Thrones imponerte med sin narrativ. Likevel synes jeg et annet eventyrspill fortjener den siste plassen på denne listen. Broken Sword er enda en av mine Kickstarter-prosjekter som har gledet meg i år.

Dette spillet har imponert meg på mange måter. For det første har de klart å ta to skritt tilbake, og distansere seg fra de mindre vellykkede 3D-prosjektene spillserien var preget av. For det andre klarer de nok en gang å komme opp med en Dan Brown-aktig konspiratorisk historiefortelling som overbeviser. Et eventyrspill er som kjent ingenting uten en fengende historie, men likevel gjelder det å ha kreative puslespill. Nøttene er aldri for banale, mens endel av dem krever en god porsjon logisk forståelse. Her har virkelig Revolution Software bevist at de mestrer sjangeren. 

På neste side får vi vite hva Bjarte, Jostein og Joachim likte best fra 2014 »

Det var faktisk kun to av femten spill på den første siden som overlappet. Det viser tydelig hvor bredt redaksjonen favner, og hvor få stemmer et spill må ha for å havne på pallen i felleskårigen.

Nå er det Bjarte, Jostein og Joachim sin tur til å fortelle hva de satte størst pris på i 2014. Hvem liker spill som er nærmest din egen smak?

Bjarte W. HELGESENS favoritter:

Alien: Isolation

Alien: Isolation.
Alien: Isolation. (Skjermbilde: Sega

Sidan eg første gong sette foten på romstasjonen Sevastopol, har førsteplassen på denne lista vore øyremerka Alien: Isolation. Den første filmen i Alien-serien er ein av favorittane mine, og Creative Assembly har på utmerka vis klart å fanga stemninga frå Ridley Scott sin klassikar. Eg påstår absolutt ikkje at Isolation er eit perfekt spel, men det er interessant å merka seg at spelets største svakheit og største styrke på mange måtar er to sider av same sak: Dei sparsamt utplasserte lagringsstasjonane gjer at det å dø betyr så mykje meir enn det hadde gjort om ein til dømes hadde hatt ein hurtiglagringsfunksjon, som er standarden i mange andre spel. Dette gjer opplevinga langt meir intens og nervepirrande, men det kan òg gjera den langt meir frustrerande, om ein må spela gjennom det same området om og om igjen. Men det er verdt det, det er så innmari verdt det.

Mario Kart 8

Mario Kart 8.
Mario Kart 8. (Skjermbilde: Nintendo)

Eg har vore Nintendo-gut sidan eg brukte konfirmasjonspengane på å kjøpa min første sjølveigde heimekonsoll, Nintendo 64. Det er noko heilt for seg sjølv når det kjem eit nytt spel i ein av dei store Nintendo-seriane. For meg er det lenge sidan sist ein Nintendo-utgjeving så til dei gradar svarte til forventingane som Mario Kart 8. Det kjenst som om kvar bane er ein ny fornøyelsespark, som om eg er omgitt av karusellar, berg-og-dal-baner, vassrutsjebaner, sukkerspinn og popkorn på alle kantar. Det finst rett nok enkelte baner eg saknar frå tidlegare spel i serien, men det er til å leva med. Den åttande Mario Kart-utgjevinga er på alle mogelege måtar eit vakkert spel som både har gitt meg og vil fortsetja å gi meg time på time med moro.

Shovel Knight

Shovel Knight.
Shovel Knight. (Skjermbilde: Yacht Club Games)

Som dei fleste andre som er født tidleg på 80-talet, har eg spelt ein del plattformspel i min barndom. Eg har likevel alltid hatt eit litt avmålt forhold til sjangeren. Ikkje sånn å forstå at eg ikkje set pris på eit godt plattformspel, men eg prioriterer gjerne andre typar spel om eg må velja. Heldigvis valde eg likevel å sjekka ut Yacht Club Games’ nikk til 90-talet, Shovel Knight. For spaderiddaren gjer nesten alt rett, sjølv om eg blir sår på tommelputa av d-pad-trykkinga, og sjølv om det tidvis er frustrerande vanskeleg for ein ikkje spesielt dyktig plattformspelar som meg. Humoren er søt på den måten eg meiner å hugsa at spel var det på 90-talet, kontrollane er millimeterpresise og musikken er spot on. Og ikkje minst: Du speler ein riddar med spade!

The Wolf Among Us

The Wolf Among Us.
The Wolf Among Us. (Skjermbilde: Espen Jansen/Gamer.no)

Eg likte The Walking Dead, men eg var likevel ikkje heilt frå meg av begeistring. Det kjendest som om det var noko som mangla, både grafisk og mekanisk, sjølv om historia sat som eit skot. Med The Wolf Among Us fekk eg kjensla av at bitane fell på plass, og at Telltale hadde teke lærdom av forgjengarserien. Eg storkoste meg i rolla som Bigby Wolf, og i motsetnad til i zombieapokalypsen, blei eg her såpass engasjert av historia og dei ulike vala eg måtte gjera, at eg spelte gjennom det fleire gongar, for å sjå kva eg hadde gått glipp av tidlegare. Og sjølv om utfallet til sjuande og sist uansett blir ganske likt, er vegane til målet faktisk ulike nok til at det er verdt dei ekstra timane. Eg kryssar fingrane for at det same blir tilfellet med Game of Thrones.

The Vanishing of Ethan Carter

The Vanishing of Ethan Carter.
The Vanishing of Ethan Carter. (Skjermbilde: Bjarte W. Helgesen/Gamer.no)

Eg har allereie lagt ut i det vide og breie om kor vakkert The Astronauts’ overnaturlege detektivmysterium er. Det er eg ikkje åleine om å ha gjort. Men det polskutvikla spelet har òg andre styrker: Det har ei interessant historie som gir rikeleg med rom for tolking, noko som i mine auge er udelt positivt. Det har ein annleis og original måte å formidla denne historia på. Det lar i stor grad spelaren få føla seg fram gjennom mysteriet på eiga hand, utan å bryta inn med hint og tips kvart andre minutt. Og det har enkelte gåter som er ulikt noko anna eg kan hugsa å ha vore borti. Det er visse svakheiter å spora i rusleturen gjennom Red Creek Valley, men The Vanishing of Ethan Carter er likevel ei særs minneverdig oppleving.

Jostein HAKESTADs favoritter:

Bayonetta 2

Bayonetta 2.
Bayonetta 2. (Skjermbilde: Nintendo)

Bayonetta 2 representerer det ypperste innen actionspill. Platinum Games er allerede ganske komfortable med sjangeren som ga oss God of War og Devil May Cry, men Bayonetta 2 er noe helt spesielt. Kombosystemet balanserer memorisering og improvisering på en helt perfekt måte. Du trenger ikke huske alle knappekombinasjonene for det føles så naturlig å bygge videre på basiskomboene, og det ser mildt sagt spektakulært ut til enhver tid.

Witch Time-mekanikken slutter aldri å være tilfredsstillende og lar deg få spillet til å gå i sakte film slik at du får litt ekstra tid til å slå i stykker de mange svære demonene spillet byr på. Kampene føles intime og intense samme hvor gigantisk skalaen på handlingen blir.

Bayonetta selv er en kvinnelig variant av Dante fra Devil May Cry – hun gir blaffen i hva noen syns om henne og eksisterer kun for å være en fargesprakende ass-kicker som vil gjøre hva som helst for å beskytte venner og kjære. Jeg elsker Bayonetta 2 – uten forbehold.

Alien: Isolation

Alien: Isolation.
Alien: Isolation. (Skjermbilde: Sega)

Etter fiaskoen som var Aliens: Colonial Marines var det utrolig forfriskende å spille et spill basert på Alien-serien som virkelig – virkelig – forstår hva som gjorde filmen bra og hva som gjør Alien-monsteret skummelt.  Amanda Ripley er som snytt ut av nesa på mora si og er en intelligent, egenrådig rollefigur med høyt utviklet overlevelsesinnstinkt.

Det er lenge siden jeg virkelig har følt at jeg var en hovedperson i samme grad som i Alien Isolation. Spillets verden er overbevisende. Det visuelle designet er helt i tråd med 1979-filmen, inkludert H.R. Gigers opprinnelige design for monsteret som jakter på deg. Dette er det beste survival horror-spillet siden Resident Evil 4.

Mario Kart 8

Mario Kart 8.
Mario Kart 8. (Skjermbilde: Nintendo)

Mario Kart 8 er det beste Mario Kart-spillet noensinne. Nintendo har dratt kart-raceren sin inn i HD-alderen og det ser, føles og høres helt fantastisk ut. Det er rett og slett ren, destillert spilleglede.

Alle banene er moro å spille på, og jeg kan ikke huske å ha opplevd det i noen andre racingspill hverken i år eller før. Online-flerspilleren er den beste Nintendo har laget hittil, men det er som sofaspill at Mario Kart 8 virkelig briljerer. Og nå kan du endelig forsvare deg mot blå Koopa-skall!

Titanfall

Titanfall.
Titanfall. (Skjermbilde: EA)

Jeg hadde store forventninger til det første spillet fra Respawn Entertainment. Titanfall er tross alt produktet av flere års utvikling, og folka som står bak er de samme som revolusjonerte deathmatcher med Call of Duty 4. Heldigvis innfridde spillet til de grader.  

Nøkkelen til at Titanfall funker så bra er mobiliteten til soldatene kontra den rå kraften til de store «Titan»-robotene du kan hoppe inn i. Spillet er ypperlig balansert mellom disse to. Jeg trodde forresten aldri at en pistol som automatisk sikter på folk ville fungert i et konkurransespill, men det gjør det altså.

Middle-Earth: Shadow of Mordor

Middle-earth: Shadow of Mordor.
Middle-earth: Shadow of Mordor. (Skjermbilde: Warner Bros.)

Alle gamere er vant til å dø om og om igjen. Det er sitter i ryggmargen vår. Shadow of Mordor gjør det til en spillmekanikk og kontekstualiserer det i handlingen: hovedpersonen har blitt forbannet av en ånd fra dødsriket og kan ikke dø.

Spillets mye omtalte «Nemesis»-system er også briljant: fiendene virker alle ganske unike og husker om du har møtt dem før – og attpåtill påpeker de det når du møter dem. Hver gang en ork dreper deg blir de dessuten forfremmet i Saurons offisér-hierarki og neste møte blir garantert litt annerledes og litt vanskeligere. Sjelden har jeg følt så sterke hevntanker i et spill som når den samme orke-kapteinen har drept meg gang på gang og jeg bare ikke klarer å kverke fyren. Men så, i et svakt øyeblikk, i den rette situasjonen, finner jeg svakheten hans og kapper av ham hodet. Herlig!

Joachim FROHOLTS favoritter:

Wolfenstein: New Order

Wolfenstein: The New Order.
Wolfenstein: The New Order. (Skjermbilde: Bethesda)

Årets største overraskelse var Wolfenstein: New Order. Et knallgodt førstepersons skytespill med massevis av kule oppdrag, herlig nivådesign, en god historie og overraskende mye humor. Ah, og det ser ultralekkert ut også. Jeg hadde nesten gitt opp hele sjangeren, ettersom jeg verken har sansen for flerspiller eller ultralineære «filmspill», og så kom plutselig dette. At det skulle være mulig å lage et enspillerbasert, historiedrevet AAA-skytespill i 2014, og faktisk gjøre en god jobb? Det er nesten utrolig.

Wolfenstein stjeler derfor plassen til Dark Souls 2, en herlig oppfølger som ikke helt klarer å overgå originalen. Det ga meg strengt tatt mye mer moro enn Wolfenstein, spesielt hvis vi legger inn de tre ekspansjonene – som er enda bedre enn hovedspillet – men det var overhodet ingen overraskelse, og ærlig talt en ganske konservativ oppfølger når alt kommer til alt.

Legend of Grimrock 2

Legend of Grimrock 2.
Legend of Grimrock 2. (Skjermbilde: Joachim Froholt/Gamer.no)

Jeg har én plass på topplisten dedikert til et rollespill. Den plassen kunne jeg gitt til Dragon Age: Inquisition, som i likhet med Wolfenstein: New Order er mye bedre enn jeg hadde forventet. Eller Divinity: Original Sin, som egentlig er årets beste rollespill og en nær perfekt kombinasjon av tradisjonelle verdier og moderne design, samt kroneksempelet på at både folkefinansiering og «early access» er fantastiske redskaper i riktige hender.

Spillet som stjeler plassen er selvsagt Legend of Grimrock 2. Jeg elsket det originale Grimrock, men toeren er et større og bedre spill på nesten alle områder. Det er fullspekket av kule miljøer å utforske, hemmeligheter å finne og utfordrende motstandere å slå. Spillet er designet på en slik måte at jeg føler meg supersmart når jeg overmanner hindringene i min vei, og glemmer at alle andre som spiller gjennom det klarer akkurat det samme.

Endless Legend

Endless Legend.
Endless Legend. (Skjermbilde: Joachim Froholt/Gamer.no)

Jeg er fristet til å si at Endless Legend stjeler plassen til Civilization: Beyond Earth, men det ville være en løgn. Jeg liker Beyond Earth, sannsynligvis mer enn anmelderen vår gjorde, men det kan strengt tatt ikke sammenlignes. Endless Legend er så mye bedre på absolutt alle plan, at jeg ikke vil nøle med å kalle det et av tidenes beste imperiebyggespill. Det til tross for en litt svak kunstig intelligens, som heldigvis har blitt noe bedre etter lansering.

Endless Legend er proppfullt av gode ideer, inkludert et smart forskningssystem, effektiv turbasert kamp og en veldig smart inndeling av verden. Fraksjonene er fantasifulle og unike, laget for genuint forskjellige spillerstiler, og spillet har til og med både heltefigurer og muligheten til å skreddersy enhetene dine. La oss heller ikke glemme at Endless Legend ser helt fantastisk flott ut. Åh, forresten. Om Endless Legend stjeler plassen til noen, så er det Distant Worlds: Universe. Beklager, Distant Worlds – du er det beste romstrategispillet på markedet, men jeg hadde deg på listen i 2010.

Spintires

Spintires.
Spintires. (Skjermbilde: Oovee Game Studios)

Årets beste bilspill sier jeg, uten et hint av ironi. Før jeg husker at Assetto Corsa også kom ut i år, og angrer på at jeg ikke har fått tid til å spille den ferdige versjonen enda. Skal jeg dømme etter «early access»-versjonene jeg har spilt, er det knallgodt. Du vet det dyre Logitech-rattet du kjøpte for ti år siden, da bilspill fortsatt var en stor greie? Assetto Corsa er spillet som rettferdiggjør at du ikke har kvittet deg med det.

Men tilbake til Spintires. Det er kjempegøy, på samme måte som det var kjempegøy å leke i sandkasse da jeg var liten. Det byr på massevis av utfordringer, og total frihet til å løse dem slik du vil. Det å komme seg fra punkt A til punkt B på et spillkart fullt av gjørme og hindringer krever at du gjør både taktiske og strategiske valg – ikke akkurat hverdagskost i et bilspill. I tillegg skilter Spintires med ekstremt imponerende simulering av både gjørme og vann, som jeg virkelig håper at flere spill lar seg inspirere av. 

Banished

Banished.
Banished. (Skjermbilde: Shining Rock Software)

Banished er et spill med stort forbedringspotensiale, og hver gang jeg tenker på det, tenker jeg hvor mye bedre det kunne ha vært om utvikleren hadde lagt til eller endret ditt eller datt. Mange vil nok også oppleve det som alt for begrenset. Men wow, jeg liker det. Jeg har alltid sagt at det det å skape er mye gøyere enn det å ødelegge, og få spill gir meg en like god følelse av eierskap til og stolthet over det jeg har skapt som Banished.

I tillegg er Banished, sammen med Spintires, Legend of Grimrock 2 og til og med Endless Legend, perfekte eksempler på det nye PC-spillmarkedet og hvorfor det er så kult. Vi har kommet inn i en tid der det er mulig for små, men effektive team å lage drømmespillene sine – og faktisk ende opp med ganske imponerende resultater. Det er ikke lenger slik at indiespill er synonymt med 2D-grafikk, og AAA-spill er de eneste som kan skilte med imponerende presentasjon. Vi har et bredere spillmarked enn noen gang, og jeg elsker det. Banished stjeler forresten plassen til ... hm, la oss si The Banner Saga eller Shadowrun: Dragonfall. Fem spill er alt for lite.

På side tre er det Håvard, Jens Erik og Magnus' tur »

Det var kanskje ingen overraskelse at veteranen og nostalgieksperten Joachim skilte seg mest ut på forrige side. Hans ekspertise er tross alt å lete seg frem til de ukjente perlene, og dykke inn i fortiden, selv om han også vet å sette pris på de mer moderne spillopplevelsene.

På tredje side er det Håvard, Jens Erik og Magnus som skal til pers.

Håvard H. RUUDS favoritter:

Among the Sleep

Among the Sleep.
Among the Sleep. (Skjermbilde: Krillbite)

2014 har vært et godt år for norske spill, og for meg var høydepunktet Among the Sleep, utviklet på Hamar av gjengen i Krillbite Studio.

Jeg er vanligvis ingen fan av skrekkspill. Faktisk hater jeg det. Likevel syntes jeg at jeg måtte gjøre et unntak for akkurat Among the Sleep. Særlig fordi spillet er laget i Norge, og dels fordi konseptet med å se en verden gjennom øynene til en toåring var veldig spesielt.

For en debut dette ble for Krillbite. Et veldig godt gjennomført skrekkspill, som gjorde at jeg hadde hjertet i halsen hele tiden de fire timene det tok å spille gjennom marerittet. Selv om spillets tema til dels ble gjennomskuet, var slutten likevel ganske gripende. Gjengen på Hamar virker ambisiøse, og jeg gleder meg stort til å se hva deres neste prosjekt blir.

Mario Kart 8

Mario Kart 8.
Mario Kart 8.Bilde: (Skjermbilde: Nintendo)

Som en Wii U-forkjemper river det meg i hjertet hver gang noen sier at det ikke finnes noen gode grunner til å kjøpe seg Nintendos ferskeste stuekonsoll. Sannheten er imidlertid at det har vært mer enn nok som rettferdiggjør innkjøp av en Wii U i lang tid allerede.

Hører jeg noen kritisere Wii U på grunn av dårlige titler i 2015 kan de forvente seg refs. Mario Kart 8 (og Super Smash Bros.) bør være tunga på vektskålen for mange nølere. Mario Kart 8 er vakkert og fantastisk morsomt. Mang en sommerkveld ble brukt bak rattet på de virtuelle bilene sammen med gode og dårlige venner, og jeg gleder meg til mer råkjøring i romjula.

Power-up-utvalget og gummistrikkeffekten var kanskje ikke det beste serien har sett, men det legger bedre til rette for den som kjører best i vennegjengen (meg). Dette spillet kommer nok fortsatt til å glede meg i 2015 med det nedlastbare innholdet som kommer på forsommeren.

Hearthstone: Heroes of Warcraft

Hearthstone: Heroes of Warcraft.
Hearthstone: Heroes of Warcraft. (Skjermbilde: Håvard Ruud/Gamer.no)

Jeg aldri vært noen fan av samlekortspill. Det ble for nerdete, selv for meg. Det var min holdning inntil jeg prøvde Hearthstone på Blizzcon 2013. Etter det var jeg hekta. Jeg kunne nesten ikke vente til jeg kunne legge labbene mine på spillet igjen.

Fra jeg fikk tilgang til betaen på nyåret satt jeg hekta hver dag. Jeg eksperimenterte med det begrensede utvalget kort jeg hadde for hånden, og tilfredsheten var stor da jeg hadde satt sammen en kortstokk jeg vant ofte med.

Det hele toppet seg imidlertid da Hearthstone ble sluppet til iPad. Nå kunne jeg spille Hearthstone hvor jeg ville; i sofaen, i senga, på do. Timene, fingermerkene på nettbrettet og de oppgitte blikkene fra samboeren ble mange. Hearthstone var som skapt for et nettbrett. Følelsen av å flytte kortene med sin egen finger er fenomenal og langt mer tilfredsstillende enn å klikke de rundt med ei PC-mus. Nå som spillet er utvidet ser jeg ikke bort fra at det blir noen timer til den kommende tiden.

The Walking Dead: Season Two

The Walking Dead: Season Two.
The Walking Dead: Season Two. (Skjermbilde: Telltale)

Jeg vet ikke hva som gjør det, men jeg har en guilty pleasure for zombier. Jeg har sittet klistret foran TV-skjermen siden første sesong av serien, og fjorårets avslutning på første sesong av Telltales The Walking Dead er til dags dato det eneste spillet som har fått meg på gråten.

Jeg har fortsatt et par episoder igjen av sesong to, men det jeg har spilt og opplevd så langt gjør at spillet fortjener en plass på denne listen. Jeg lar meg fremdeles rive med i historien til Clementine, og Telltale har igjen skrevet en historie jeg lever meg inn i. Valgene har blitt tøffere og får flere uante konsekvenser enn i forrige sesong. Allerede har det skjedd flere ganger at valgene jeg har tatt har fått et helt annet utfall enn det som egentlig var min intensjon. Satser på å finne tid til å finne tid til å gjøre meg ferdig med de to siste episodene, som ligger ferdig lastet ned på maskina mi, i nær framtid.

South Park: The Stick of Truth

South Park: The Stick of Truth.
South Park: The Stick of Truth. (Skjermbilde: Ubisoft)

Det ble en turbulent utviklingsperiode for South Park: Stick of Truth. Utgivelsesdatoen ble utsatt flere ganger og spillet måtte bytte utgiver fordi THQ gikk konkurs. Den som venter på noe godt, venter imildertid ikke forgjeves. Trey Parker og Matt Stone ville ha et rollespill som så akkurat ut som det kjente og kontroversielle TV-serien, og det fikk de.

Som det ble påpekt i kollega Marius’ anmeldelse av spillet føles det som å spille en eneste lang South Park-episode. Helsprø scenarier, mørk humor og harsjelering med både kjente personer og grupper sto på menyen da spillet endelig kom ut.

Alle referansene til serien og den klassiske South Park-humoren bidro til mange trekk på smilebåndet, og tidvis gapskratting. Måten spillet tok både kjendiser, populærkultur og egen sjanger på kornet var mer enn nok til å holde meg hekta tross det repeterende kampsystemet. Uten tvil et av høydepunktene for meg i år.

Jens Erik VAALERS favoritter:

South Park: The Stick of Truth

South Park: The Stick of Truth.
South Park: The Stick of Truth. (Skjermbilde: Ubisoft)

Jeg digger South Park! Matt Stone og Trey Parker har tatt det som én gang var en enkel serie om fire guttunger og gjort det til et hardtslående talerør proppfullt av drøy og kompromissløs humor. Derfor er det kanskje ingen overraskelse at jeg også digger South Park: The Stick of Truth.

Dataspill basert på South Park har blitt forsøkt tidligere, men ingen av dem har kommet i nærheten av å formidle seriens karakteristiske trekk like godt som The Stick of Truth. Obsidians nære samarbeid med Stone og Parker var det som måtte til for å heve spillet over sine forgjengere.

Threes.
Threes. (Skjermbilde: Sirvo)

Det tar seg selv og sin historie akkurat alvorlig nok til at jeg er med på leken, men harselerer samtidig over det aller mest, fra rollespillklisjeer til sin egen, selvrefererende humor. Jeg har brukt utallige timer i South Park med Stan, Kyle, Kenny, Cartman og resten av guttegjengen, men ikke et sekund av dem har føltes bortkastet. The Stick of Truth er rett og slett et knallspill.

Threes

Mobilspillet Threes har fått meg til å ønske at bussturene mine var bare litt lengre. Når et spill er så vidunderlig enkelt, men likevel så utrolig herlig å spille, er det kanskje ikke rart at jeg ble hekta. Hver gang jeg hadde et ledig øyeblikk endte jeg opp med å dra telefonen opp av lomma og spille en runde eller to.

Det er ikke vanskelig å sette fingeren på hva som er så tilfredsstillende med Threes. Selve spilldesignet er såre enkelt, men utrolig vanedannende. Ved å sveipe i ulike retninger på mobilskjermen kombinerer du like tall med hverandre slik at de vokser seg større og kan slås sammen med andre tall. Tre pluss tre er seks, seks pluss seks er tolv, og så videre.

Mario Kart 8.
Mario Kart 8. (Skjermbilde: Nintendo)

Tallene er likevel mer enn bare tall. De har individuelle navn og personligheter, som sammen med musikken gir spillet en enorm kosefaktor. Det har en skikkelig deilig og lun stemning som jeg aldri får nok av.

Mario Kart 8

Med Mario Kart 8 beviste Nintendo tre ting. Den japanske spillgiganten kan fortsatt lage en knallgod «kart racer». Spillet er hurtiggående, heseblesende bilkaos på sitt aller beste, med en fartsfølelse bare Nintendo kan skape. Bildefrekvensen er silkemyk og samtidig stødig som fjell. Sylskarpe svinger og djevelske våpen lar deg sende motstanderen ut av banen når han minst venter det.

Nintendo har også forstått hvordan nettspilling skal, og bør, fungere. Mario Kart 8 lar deg hoppe inn i et kappløp på få sekunder og ødeleggende hakking ble en saga blott. Å slutte seg til en venn viste seg også å være lekende lett.

Sist, men absolutt ikke minst, viste Nintendo at de kan skape veldesignet og gjennomtenkt nedlastbart innhold som utvider levetiden til spillene deres. DLC-pakken som ble sluppet i oktober var akkurat den vitamininnsprøytningen Mario Kart 8 trengte da ting føltes litt foreldet. Attpåtil er det bare utrolig morsomt å spille, slik spill skal være.

The Binding of Isaac: Rebirth

The Binding of Isaac: Rebirth.
The Binding of Isaac: Rebirth. (Skjermbilde: Nicalis)

Nyutgaven av «roguelite»-spillet The Binding of Isaac har vært ute i omtrent halvannen måned. Ifølge Steam begynner jeg å nærme meg 30 timer med spilling. Legg til mengden jeg har lagt inn i spillet på PlayStation 4 og jeg er sikkert oppe i 40 timer. Det er det perfekte spill å spille når jeg har en ledig halvtime, men fungerer også til timeslange økter foran tastaturet hvis jeg føler for det.

Det tok kanskje 40 timer, men jeg skjønte til slutt hvorfor jeg stadig kom tilbake til The Binding of Isaac. Alt i spillet er tilfeldig generert så det er alltid noe nytt å oppdage, og du låser til stadighet opp nye våpen og «power-ups» til spillfiguren din. I tillegg gjør den høye vanskelighetsgraden at at jeg føler en geniun mestringsfølelse hver gang jeg banker livskiten ut av en boss.

Man må venne seg til ganske mange forholdsvis ekle ting hvis man skal bryne seg på The Binding of Isaac: Rebirth, men det er jaggu meg verdt det.

Desert Golfing

Desert Golfing.
Desert Golfing. (Skjermbilde: Blinkbat Games)

Jeg sleit lenge med å bestemme meg for hvilket spill som skulle få den siste ledige plassen på min liste over årets spill. Til slutt falt jeg på Desert Golfing, et mobilspill som både er vidunderlig og forferdelig på samme tid.

Se for deg følgende: en enslig golfball ligger midt i ørkenen. Foran deg er det bare sanddyner og et enslig golfhull. Du skyter ballen mot hullet, treffer, og går videre til neste hull. Slik fortsetter spillet i det uendelige. Det eneste som forandrer seg er sanddynene rundt deg. Likevel sitter jeg i timesvis foran mobilskjermen og slynger golfballen mot neste hull.

Min eneste belønning for å gjøre det bra er en stadig mer skrudd og fysisk umulig ørken. Aldri før har jeg sett et mobilspill ta andre mobilspill så på kornet som Desert Golfing, og jeg tror ikke mobilspill vil være det samme etter dette.

Magnus S. ANDERSENS favoritter:

Door Kickers

Door Kickers.
Door Kickers. (Skjermbilde Killhouse Games)

Virtuelle doplangere og gisseltakere har i mange, mange år nå vært pent nødt til å stå pal i
de skitne forstadsleilighetene sine og vente på et spill som Door Kickers. At romklarering-i fugleperspektiv-sjangeren ikke er mer omstendelig utforsket forblir et enigma, men
ventingen har langt fra vært forgjeves.

Door Kickers balanserer mesterlig på knivseggen taktikk/spillbarhet, og har nerve nok til å
gi seg selv merkelappen simulator. Med en utmerket nivåkurve og et hav av forskjellige
oppdrag (en oppdragsgenerator gir deg bokstavelig talt uendelig med narkoreir å raide),
blir du til slutt godt kjent med personene som utgjør teamet ditt, som man forøvrig kan
navngi etter eget forgodtbefinnende, og som selvfølgelig også blir bedre og bedre etterhvert
som de bygger seg opp erfaring.

Bare husk å alltid, alltid sikre deg i alle retninger, ellers popper det noen frem fra rundt et
hjørne og gulver hele laget ditt. Og når noen dør kommer de ikke tilbake igjen. Vi leker ikke
politi heller.

Alien: Isolation

Alien: Isolation.
Alien: Isolation. (Skjermbilde: Sega)

Igjen betaler tålmodighet seg. Det er egentlig rart det skulle ta så lang tid å knekke den
Alien-koden, filmene som jo legger til rette for en durabelig spillmatisering. The Creative
Assembly har gjort seg flid med å gjenskape stemningen i originalfilmene, et avgjørende
punkt som ser ut til å ha gått alle de tidligere forsøkene hus forbi.

Spesielt forløsende er Isolation når det kommer i kjølevannet av et annet forsøk på å tolke
Aliens-filmene, Colonial Marines, som gjorde alt feil, og attpåtil klarte å gjøre alt de gjorde
feil på en gjennomført elendig måte.

Isolation gjør derimot det aller meste riktig. Den snikende spenningen, satt til de herlige
retro-omgivelsene på romstasjonen Sevastopol, smører mange av spillets tidvis knirkende
ledd, og Alien: Isolation ender ved sin slutt opp som en helhetlig opplevelse ingen av oss
kan sies å være bortskjemte med.

Eidolon

Eidolon.
Eidolon. (Skjermbilde: Icewater Games)

I et dårlig blockbusterår stikker det seg alltid frem et par blanke indieperler. I
sammenlikning med noen av spillårets største mastodonter, som for eksempel det
tilsynelatende nyskapende, men akk så reaksjonære og ukarismatiske Destiny, stikker
stillferdige Eidolon seg frem som en slags motsetning; full av egenart, stemning, sjarm, og
store, surrealistiske omgivelser man bare kan gå rundt å kikke på.

Null gå hit og dit og skyt det og det, null adrenalin (og nei, det er ikke en dårlig ting), og
null respekt for oppleste og vedtatte konvensjoner. Eidolon setter deg ned i en stor, ukjent
verden, og det er det. Resten er opp til deg.

Spillmangfold er viktig, og melankolsk anlagte opplevelser som Eidolon er velkomne
avbrekk blant de mange ellers intense spillopplevelsene der ute.

Nidhogg

Nidhogg.
Nidhogg. (Skjermbilde: Messhof)

Apropos intens. Nidhogg er et minimalistisk sverdduell-spill som foregår i omgivelser jeg
ikke engang skal forsøke karakterisere. Selv om spillet føyer seg fint inn i en trendy
pikselert retro-estetikk, skjærer det seg ut sin helt særegne stil med en ubeskrivelig slags
gotisk syretripp-møter-febermareritt-innpakning.

Det er flerspiller som maksimerer Nidhogg-effekten. Det finnes en enspillerdel, men den er
mest til terping av reflekser i forkant av dueller mot blivende uvenner. Er dere flere enn to
sier du? Ingen panikk, bare fyll noe godt i glassene, sett opp en Nidhogg-cup, og hogg løs.
Hvem vet vel egentlig hvem disse navn- og fjesløse sverdtraktørerne der på skjermen
egentlig er, hva de heter eller hva de skal, og hvem bryr seg; i mangfoldets navn er det lov
også å tale flerspillerunderholdningens edle sak og bare destillere gameplayet, helt uten
fokus på narrativ eller virkelighetsnær grafikk.

South Park: The Stick of Truth

South Park: The Stick of Truth.
South Park: The Stick of Truth. (Skjermbilde: Ubisoft)

Ingen grunn til å sitte oppe på noen høy voksenhest og se ned på Trey Parker og Matt
Stones spillmatisering av sin egen TV-serie. For inne i den grønne skyen av prompehumor
befinner det seg en kjerne av ironi og satire av det nøyaktig samme tenkende og etsende
kaliberet som i serien. Og om man har et godt øye til South Park fra før av, vil man også
merke seg den absurde mengden av referanser som får en til å trekke på det allerede
tynnslitte smilebåndet i gjenkjennelse.

Da Stick of Truth først ble annonsert var det knyttet stor spenning til hvordan spillet i det
hele tatt ville se ut, serien som jo mer eller mindre er todimensjonal, og Parker og Stone
som jo lovet at spillet ville ligge tett, tett opptil seriens karakteristiske visuelle uttrykk. Ikke
bare er det visuelle uttrykket beholdt, men også det humoristiske uttrykket er intakt. Den
episke jakten på å bli nabolagets kuleste har aldri vært morsommere.

Til slutt får vi favorittene til Gøran, Andrine og Audun »

South Park: The Stick of Truth ser ut til å bli den store vinneren blant våre skribenter i år. Samtlige på forrige side hadde dette humoristiske rollespillet på sin liste. Er du enig?

De tre siste som skal ut i år er Gøran, Andrine og Audun. Gøran er vår mobilspillekspert, så det blir spennende å se om hans liste bærer preg av det, eller om han til syvende og sist foretrekker spilling på større skjermer.

Gøran SOLBAKKENS favoritter:

Dark Souls II

Dark Souls II.
Dark Souls II. (Skjermbilde: Bandai Namco)

Årets ubestridte ener. Dark Souls II tok alt som var riktig med eneren, forbedret og finpusset og endte opp med et spill som er nesten perfekt.

Det er få spill som får meg så klam i hendene, og som får meg så nær bristepunktet som Dark Souls II. Her holdes du overhodet ikke i hånden, og selv den enkleste fiendene kan knekke deg om du ikke passer på.

Kampsystemet er balansert og godt. Dør du kan du ikke skylde på noen andre enn deg selv, og at du rullet til venstre når du skulle rullet til høyre. Variasjonen på fiender, og spesielt sjefskampene er enormt bra.

Samtidig skjønner jeg at dette ikke er et spill for alle. Jeg mistenker vel egentlig at det i all hovedsak er et spill du enten elsker eller hater. Hvis du ikke likte eneren, så liker du helt klart ikke toeren.

For meg er dette den ultimate spillopplevelsen i år, og jeg gleder meg som en unge til Bloodborne.

Dragon Age: Inquisition

Dragon Age: Inquisition.
Dragon Age: Inquisition. (Skjermbilde: EA)

Bioware reiser seg etter et dårlig spill nummer to i serien. Gjensynet med Thedas er flott, og Inquisition gir oss en meget god blanding av de to foregående spillene.

Jeg er fortsatt ikke ferdig med historien i spillet, men det er også til dels fordi jeg har brukt utallige timer på alt det andre innholdet som finnes. Dialogene man har med alle slags figurer i spillet er velskrevet, rollefigurene er interessante og varierte, og tempoet og flyt i historien er god.

Bioware har også funnet en grei balanse i kampsystemet sitt, selv om jeg skulle ønske det var litt mer valgmuligheter for å bestemme taktikk for den kunstige intelligensen. Dette er en av de få tingene jeg ikke liker med Inquisition, men som på ingen måte ødelegger.

Dragon Age: Inquisition er årets nest beste spill for meg, og et spill jeg kommer til å kose meg med både i romjulen og langt ut på nyåret.

Bayonetta 2

Bayonetta 2.
Bayonetta 2. (Skjermbilde: Sega)

Uten tvil det mest adrenalinfylte, kaotiske og over-toppen-spillet i hele år. Den Wii U-eksklusive oppfølgeren til originalen som kom for fire år siden har vært etterlengtet, og er et fantastisk og voksent alternativ til alle de andre Nintendo-eksklusive spillene som har kommet i år.

Atter en gang er det Platinum Games som står bak utviklingen, og de har bygget videre på og forbedret kampsystemet fra eneren. Det starter i et enormt tempo, og bremser ikke før siste boss er nedkjempet.

Alt foregår i tredjepersons perspektiv, og litt av moroa i spillet er den store friheten man har til å velge sin egen spillestil. Du kan bytte til en rekke ulike typer våpen, alt etter hva du foretrekker selv, og gjenspille nivåer i jakten på høyere poengsum. Det er rett og slett en deilig følelse å se platinum-pokalen komme når du har kjempet deg gjennom et heseblesende nivå.

Bayonetta 2 er herlig kaotisk og et uhyre godt actionspill.

Middle-Earth: Shadow of Mordor

Middle-earth: Shadow of Mordor.
Middle-earth: Shadow of Mordor. (Skjermbilde: Warner Bros.)

Kanskje ikke det aller mest omtalte spillet før det kom, men du verden for en mottagelse det har fått. Et lisensiert spill satt til Tolkiens verden som holder en så høy kvalitet var det ikke veldig mange som trodde på forhånd.

Og mye av æren for den gode mottagelsen, og det som virkelig skiller Shadow of Mordor fra andre sandkassespill, er «Nemesis-systemet». Dette er en nyskapning som gir en helt annen dynamikk til fiendene man hele tiden moser ned, og som gir spillet en helt ny dybde.

Det at man kan velge sine mål, og se hvilken effekt det har på maktsystemet og rangstigen hos orkene. Hvis man for eksempel tar livet av en «Warchief» så står den plassen tom fram til en ny ork tar plassen. Det er hele tiden interne kamper orkene imellom, og det er alltid gøy å se hvordan ting utspiller seg.

I tillegg til dette har spillet et godt kampsystem der det blander magi og sverdslåssing på en god måte. Tenk Batman, men med sverd og mer blod.

Et av årets aller beste sandkassespill, og med en nyskapning jeg håper vi får se mer av i fremtiden.

Hearthstone: Heroes of Warcraft

Hearthstone Heroes of Warcraft.
Hearthstone Heroes of Warcraft. (Skjermbilde: Gamer.no/Audun Rodem)

Det kjennes egentlig ut som om kortspillet til Blizzard har vært ute lenger enn bare det siste året. Dette skyldes nok at det hadde en lengre betatest, samt at jeg har spilt det i altfor mange timer allerede.

Jeg er fortsatt ikke en veldig god Heartstone-spiller, men jeg har det veldig gøy på mitt nivå. Det at spillet finnes på nettbrett har gjort at jeg enkelt kan slenge meg ned å spille en kamp eller to hvor som helst, uten å måtte sette meg foran PC-en.

I motsetning til mange andre kortsamlerspill jeg har testet har Blizzard greid å finne en meget god balanse mellom lett å lære og kompleksitet. Hvem som helst greier å sette seg ned å spille en kamp, samtidig som det er mer enn nok taktikk og ulike kort til at de beste uten tvil vil være best.

Hearthstone er et av spillene jeg har brukt mest tid på i år, og jeg har ikke angret på et eneste sekund.

Andrine V. FANGBERGETs favoritter:

Final Fantasy X/X-2 HD Remastered

Final Fantasy X/X-2 HD Remastered.
Final Fantasy X/X-2 HD Remastered. (Skjermbilde: Square Enix)

Det er litt rart å tenke på at det nå er 12 år siden Final Fantasy X ble utgitt i Europa for første gang. Dette var faktisk den andre opplevelsen min med Final Fantasy-serien, og har nå blitt en av mine favoritter i serien. Derfor er det helt naturlig at denne oppussede utgaven lander på topp av lista mi i år.

Den nye utgaven byr selvfølgelig på litt bedre grafikk, men det som imponerte meg mest er at store deler av musikken har blitt spilt inn på nytt og høres enda finere ut enn før. For meg er det definitivt FFX som er stjerna i denne pakka, og som etter min mening har mest å by på. Likevel er FFX-2 verdt å spille fordi det har et fengende kampsystem.

Jeg fikk mye glede av å boltre meg i Spira igjen, og utforske ting jeg ikke nødvendigvis brukte tid på første gang jeg skaffet meg spillet.

South Park: The Stick of Truth

South Park: The Stick of Truth.
South Park: The Stick of Truth. (Skjermbilde: Ubisoft)

Jeg må innrømme at jeg var litt skeptisk til at det skulle lages et spill basert på South Park. Jeg har lenge vært fan av serien, egentlig siden før jeg var gammel nok til å forstå helt hvor morsomt det faktisk er. Heldigvis hadde jeg ingen grunn til å være skeptisk, for dette var både hysterisk morsomt og gøy å spille.

Premisset her er at gutta i South Park lager en fantasiverden hvor de kjemper mot hverandre som mennesker og alver. I kampene brukes det et enkelt turbasert system basert i stor grad på timing, og det gjør jobben. Det er jo tross alt prompehumoren og de politisk ukorrekte vitsene som er stjerna her, og de får den plassen de trenger.

Faktisk var hele opplevelsen litt som å spille en drøy 14 timer lang episode av South Park på speed, og det er akkurat slik det bør være!

Destiny

Destiny.
Destiny. (Skjermbilde: Bungie)

Jeg har gledet meg lenge til å få kloa i Destiny, og forhåpningene var store etter alle de flotte videoene som ble vist lenge i forkant av utgivelsen. Jeg spilte det fra sin spede begynnelse i alpha, og fikk smaken av det store verdensrom.

Da det endelig ble utgitt var kritikerne litt skuffet. Jeg måtte også si meg enig i at historien, stemmeskuespillet og oppdragene man skulle utføre definitivt kunne ha vært bedre. Likevel klarte jeg ikke slutte å spille, jeg ble hekta. Mekanikkene i spillet sitter som støpt, og letingen etter nytt og bedre utstyr blir fort altoppslukende.

Nytt innhold ruller ut med jevne mellomrom, og diverse oppdateringer har tatt publikums kommentarer i betraktning for å gjøre opplevelsen bedre. Dette var et ambisiøst prosjekt som kanskje ble gitt ut litt for tidlig, men jeg har troen på at dette er et spill som vil utvikle seg videre og fenge meg i lang tid fremover.

Far Cry 4

Far Cry.
Far Cry. (Skjermbilde: Andrine V. Fangberget/Gamer.no)

Denne serien hadde jeg veldig lite erfaring med, så dette spillet var en positiv overraskelse for meg. Jeg er veldig glad i spill hvor jeg får stor frihet og enorme områder å utforske, så det var ikke så rart at dette falt i smak.

Kyrat har nemlig enormt mye å by på for eventyrlystne sjeler. Så jeg noe interessant i horisonten var det bare å løpe, fly eller kjøre dit og se hvilke hemmeligheter jeg kunne oppdage. Ble jeg lei av å løpe rundt uten mål og mening, kunne jeg begi meg ut på en rekke ulike oppdrag. Dette kunne være alt fra jakting til billøp. Hvis dette ble for kjedelig kunne jeg dra til Shangri-La, en dopfremkalt fantasiverden full av demoner. 

Historien var kanskje ikke den mest minneverdige i år, men det hadde lite å si når det var så moro å spore av og dra på egne eventyr i stedet.

Child of Light

Child of Light.
Child of Light. (Skjermbilde: Ubisoft)

Det som i utgangspunktet vekket interessen min for Child of Light var det vakre og unike utseendet. Med sitt maleriske uttrykk, duse farger og detaljerte bakgrunner er dette virkelig en fryd for øyet. Det er hele tiden noe som skjer både i forgrunnen og bakgrunnen mens man beveger seg rundt, og det gir en levende og dynamisk opplevelse.

I tillegg har det et interessant turbasert kampsystem som er enkelt å sette seg inn i, men dypt nok til å utfordre meg både når det gjaldt timing og planlegging. Utenom kampene fungerer det som et plattformspill med enkel gåteløsning.

Historien er ikke spesielt original med ei ung jente som blir syk og drømmer seg bort til en fantasiverden som invaderes av onde skapninger hun må bekjempe. Likevel ble jeg sjarmert av utseendet, kampsystemet og de andre mekanikkene som ga meg en underholdende og annerledes spillopplevelse.

Audun RODEMs favoritter:

Shovel Knight

Shovel Knight.
Shovel Knight. (Skjermbilde: Yacht Club Games)

Det var kun ett spill i år som fikk meg til å trosse sommervarmen, trekke for gardinene og benke meg ned for spillmoro. Shovel Knight, signert Yacht Club Games, lykkes mer enn noen andre spill i år å perfeksjonere den mye prøvde «hærmætti-1980»-estetikken som så ofte virker mer som en måte å sko seg på folks gode minner om fordums tid, og maktet samtidig å pøse ut et spill som føles bedre enn de fleste gamle Nintendo-klassikerne.

Støpt i Mega Man-formen, med en rekke drotter som må nedkjempes bak hvert brett, blandet med den snodige, men effektive måten å bruke en spade som et våpen, ble denne sideskrolleren forferdelig lett å like, på tross av høy vanskelighetsgrad. Svøpt inn i chiptune-musikk, med en flott humor, ble dette det spillet jeg minnes best i 2014.

Hearthstone: Heroes of Warcraft

Hearthstone Heroes of Warcraft.
Hearthstone Heroes of Warcraft. (Skjermbilde: Blizzard)

Egentlig kastet jeg meg på Hearthstone-bølgen rimelig sent. Etter å ha skrevet en kjapp sniktitt på samlekortspillet i fjor høst, la jeg det litt på hylla. Det var først da jeg igjen fikk tilgang til en iPad i høst at interessen blomstret igjen for fullt.

Hearthstone er nemlig et glimrende tablet-spill, og det kunne ikke falle meg inn å spille det noe annet sted. Litt søvnvansker? Da er det bare å ta en Arena-kamp i senga. Har t-banen stoppet mellom Grønland og Jernbanetorget? En kamp rekker du greit før vognen suser videre. Sløv på sofaen etter en lang arbeidsdag? Legg deg på rygg og åpne et par kortpakker – men pass på så tableten ikke deiser i trynet ditt når du får den Legendary-en du har lengtet etter.

Med en slags findestillering av Magic-konseptet, og et gjennompolert utseende som Blizzard er kjent for, er Hearthstone lett blant årets beste spill. 

Danganronpa: Trigger Happy Havoc

Danganronpa: Trigger Happy Havoc.
Danganronpa: Trigger Happy Havoc. (Skjermbilde: NIS Europe)

The Hunger Games er for pyser. Se for deg at du ble stengt inne på en skole med om lag et dusin andre elever, og den eneste måten å komme seg ut av helvetet på var å drepe en av de andre – uten å bli tatt for det i den påfølgende etterforskningen. Og blir du tatt blir du avlivet på vis som ville ha fått Saw-skurken til å felle en tåre i respekt.

Joda, Danganronpa: Trigger Happy Havoc skilter med en del anime-troper som tidvis er vanskelig å svelge. Som med sjangeren generelt er det ikke gjort noe forsøk på subtilitet i karakterene – alt av info fores inn med sølvskje, slik at du skal forstå akkurat hvilke motiver som ligger bak hvert mord etter at du har fakket den skyldige. Men som en stor Phoenix Wright-fan gir Danganronpa meg mer av det rettssakhysteriet og de ekstreme figurene som jeg elsker.

Wolfenstein: The New Order

Wolfenstein: The New Order.
Wolfenstein: The New Order. (Skjermbilde: Bethesda)

På mange måter oppsummerer Wolfenstein: The New Order noe av det spillmediet sliter med. Dette er et spill som forsøker å ha gravitas, men som ikke klarer å kaste fra seg sine tenåringsrøtter fra Wolfenstein 3D-tiden. Spillet prøver å gå balansegangen mellom å være en slags Inglorius Basterds, Rambo og Schindlers Liste, noe som selvfølgelig er ytterst vanskelig. Spillet virker dradd mellom fordums tid og mer morderne spill som forlanger å bli tatt seriøst.

Så er det også et av årets beste skytespill, nettopp fordi det ikke greier å bestemme seg for om det vil være nytt eller gammelt. Nivådesignet løsriver seg delvis fra berg-og-dal-bane-greia til de moderne skytespillene, med mer interessante områder og vekslende intensitet. Våpenfølelsen og -utvalgt er glimrende. Et helsesystem vi ikke har sett på denne siden av Half-Life 2, runder av pakka. Wolfenstein: The New Order sliter litt med imaget, men er nettopp derfor så uhorvelig spennende.

Donkey Kong Country: Tropical Freeze

Donkey Kong Country: Tropical Freeze.
Donkey Kong Country: Tropical Freeze. (Skjermbilde: Nintendo)

Man mister den barndommelige spillfølelsen når man blir eldre. Når man stadig forstår mer og mer om hvordan spill blir laget, hva som er mulig og ikke mulig, avgrenser det rommet for fantasi som spill kan gi. Og ikke minst blir man flinkere til favorittspillene sine, og lærer seg teknikker for å komme seg gjennom de vanskeligste partiene.

Donkey Kong Country: Tropical Freeze drar meg tilbake til nittitallet, nettopp fordi det er et plattformspill som er uhorvelig vanskelig. Det gir meg tilbake den følelsen av å mestre et plattformspill som jeg har savnet siden Donky Kong Country 2: Diddy's Kong Quest på Super Nintendo. Brettdesignet er fortreffelig og spenningskurven gjør at det sjelden er et kjedelig punkt (bortsett fra de alltid håpløse svømmebrettene, selvfølgelig). Utvikler Retro Games lever opp til navnet sitt med å nettopp skape et spill som ikke nødvendigvis er gammelt, men som vekker til live 20 år gamle følelser.  

The Binding of Isaac: Rebirth

Windows
Slippdato: 4. november 2014
Sjanger: Eventyr, Gåteløsning
Utvikler: Nicalis

Eidolon

Windows
Slippdato: 1. august 2014

Hearthstone: Curse of Naxxramas

Windows
Slippdato: 22. juli 2014
Sjanger: Strategi, Taktisk
Utvikler: Blizzard Entertainment
Utgiver: Blizzard Entertainment

Hearthstone

Windows
Slippdato: 11. mars 2014
Sjanger: Strategi, Taktisk
Utvikler: Blizzard Entertainment
Utgiver: Blizzard Entertainment

Banished

Windows
Slippdato: 18. februar 2014
Sjanger: Strategi
Utvikler: Shining Rock Software
Utgiver: Shining Rock Software

Nidhogg

Windows
Slippdato: 13. januar 2014

Threes!

Slippdato: Ikke fastsatt

Kommentarer (8)

Forsiden akkurat nå

Til toppen