Feature

Skyteaction på Commodore 64

En titt på The Last Amazon Trilogy

Det kommer fortsatt nye spill til Commodore 64.

I fjor anmeldte jeg Knight & Grail, et helt nytt spill for Commodore 64. Knight & Grail var en glimrende spillopplevelse uansett format, og desto mer imponerende med tanke på at maskinvaren det kjører på er fra 1982.

The Last Amazon.

Knight & Grail var imidlertid ikke det eneste Commodore 64-spillet som ble lansert i 2009. Den britiske utgiveren Psytronik Software lanserte en serie ferske spill på den klassiske plattformen, inkludert det todimensjonale actionspillet Escape from Arth og westernspillet Wanted: The Wild Bunch. Et annet av fjorårsspillene deres var The Last Amazon Trilogy, tre skytespill med en sexy heltinne og eksotiske miljøer.

Den siste amasone

The Last Amazon, fra den svenske spillutvikleren Alf Yngve, er i utgangspunktet laget med Sensible Softwares ultrapopulære Shoot'em'Up Construction Kit (bedre kjent som SEUCK), men har også fått ekstraoppgraderinger takket være britiske Shaun Coleman. Kort sagt er det et spillkonsept som burde være velkjent for alle som har opplevd 8 bits-klassikere som Commando, Ikari Warriors og Rambo-spillene – du ser heltinnen din ovenfra og må skyte deg gjennom en serie vertikalt skrollende jungler fulle av ondsinnede soldater.

Generelt er The Last Amazon et godt spill, så lenge du ikke forventer noen videreutvikling verken i forhold til det tekniske eller spillbarhet. Fiendenes bevegelser er fullstendig forhåndsbestemte, og de beveger seg i angrepsbaner som ikke tar hensyn til hvor du er. Men disse angrepsbanene er stort sett laget på en slik måte at du blir utfordret likevel, da det er lett å havne i veien for en fiendekule eller to. En spennende funksjon er hauken som du kan sende ut for å angripe fiender. Denne kan nemlig også kontrolleres av en annen spiller, for en artig og annerledes vri på «coop»-konseptet.

The Last Amazon 2.

Presentasjonen er veldig typisk for denne sjangeren på Commodore 64, med fargerike, piksellerte bakgrunner og todimensjonale «sprites». I og med at spillet ble laget i SEUCK-verktøyet kan det ikke by på fryktelig spennende spesialeffekter, men det ser generelt helt greit ut i forhold til andre spill på den aldrende plattformen. Noen ganger virker det imidlertid som utviklerne har lagt inn litt for mye action i forhold til hva spillmotoren tåler, for i intense situasjoner har det lett for å begynne å hakke.

Jeg skal innrømme at denne typen skrollende skytespill ikke er min favorittsjanger, men jeg hadde det likevel moro i selskap med dette spillet. Jeg synes riktignok det ble litt ensformig til tider. Både lastemusikken og spillmusikken (komponert av Richard Bayliss) holder et godt nivå, og det er som alltid en fryd å høre den klassiske lydbrikken Sid i aksjon.

Mer amasonemoro

Det neste spillet i trilogien er, ikke overraskende, The Last Amazon 2. Igjen er det Alf Yngve som har stått for hovedutvikling og design, Shaun Coleman som har forbedret SEUCK-produktet og Richard Bayliss som har ordnet flott Sid-musikk. The Last Amazon 2 følger ganske tett i fotsporene til eneren, men har forandret samarbeidsfunksjonen noe. Den andre spilleren får nemlig kontroll over en hardtbitende hund. Handlingen er flyttet til et ørkenaktig landskap, fullstappet av soldater og fiendeagenter.

The Last Amazon: Special Edition.

The Last Amazon 2 virker generelt litt kjappere og mer spennende enn originalen, og starter også med en artig innendørssekvens. Det er ikke til å komme unna at det også her blir litt ensformig i perioder, men ikke i like stor grad som i originalen (i alle fall ikke så langt jeg har klart å komme). Du får til og med en spennende sekvens på en båt, hvor angriperne kommer fra sidene. Igjen er det altså et underholdende skytespill som ikke ville tatt seg dårlig ut i maskinens storhetstid på åttitallet.

Siste spill i trilogien heter ikke The Last Amazon 3, men The Last Amazon Special Edition. Dette spillet er laget ved hjelp av John Wells' Sideways SEUCK-system, og her er det snakk om et skytespill som skroller horisontalt, og ikke vertikalt. Litt som i Double Dragon og slike spill, bare at du skyter fiendene i stedet for å slå dem. Utenom at retningen du beveger deg har forandret seg er det ikke noe radikalt som skiller dette spillet fra de to andre, men det har litt kulere miljøer og tilsynelatende mer variasjon (ulempen er at det ser ut til å være mye grafisk gjenbruk fra de første spillene).

På samme måte som The Last Amazon 2 har Special Edition flere spennende sekvenser og funksjoner som viser hvordan designer Alf Yngve klarer å utnytte det velbrukte SEUCK-systemet på nye og spennende måter. På ett tidspunkt faller du for eksempel utfor en foss, og ved flere anledninger kan du velge hvilken vei du vil gå. SEUCK-baserte spill har tradisjonelt vært veldig forutsigbare (noe som har gitt dem et litt dårlig rykte), men her finner du overraskende mye variasjon.

Lasteskjermen til The Last Amazon.

Lydsporet i det tredje spillet er laget av Zaw Productions, og er rimelig stemningsfullt. Jeg foretrekker imidlertid musikken i de to første spillene. Alle de tre spillene i trilogien har for øvrig fargerike lasteskjermer hvor den siste amasonen viser seg frem i ulike posisjonerer, og disse akkompagneres selvsagt av mer herlig Sid-musikk. En felles introduksjon får vi også, men selv om den er verd å titte på en gang er det nok neppe noe du kommer til å laste inn igjen og igjen (den lastes som en separat fil uavhengig av spillene).

Konklusjon

The Last Amazon Trilogy er tilgjengelig på diskett, kassett og i nedlastbar form fra britiske Psytronik Software, og med tanke på at du får tre spill til prisen av ett er det ikke direkte dyrt uansett hva du velger. Jeg vil ikke påstå at noen av spillene er genuine klassikere (det er det vel praktisk talt umulig å lage ved hjelp av SEUCK uansett), men de er underholdende på en nostalgisk måte, og de inneholder også noen nye og spennende funksjoner.

Det er nesten litt synd at denne trilogien lanseres så sent i Commodore 64s historie; hvis de hadde kommet på åttitallet er jeg sikker på at tusenvis ville hatt gode minner fra dem i dag. I stedet er det kun de aller færreste som kommer til å oppleve dem. Samtidig er jeg, som lykkelig eier av to Commodore 64-maskiner og flittig bruker av WinVice, svært glad for at det faktisk kommer nye spill til dette herlige formatet. Commodore 64 er nesten 30 år, og fortsatt ikke død.

Siste fra forsiden