FEATURE: Fem gode indie-spill
Feature

Fem gode indie-spill

Her er noen herlige småspill for deg som trenger noe å gjøre i romjula.

Tiden flyr, og hver uke lesses vi ned av store og små spillutgivelser. Faste lesere vet at jeg forsøker å oppsummere de nettdistribuerte nyhetene i «Ukens nettutgivelser»-serien, og noen av disse artiklene kan bli så massive at jeg tviler på det finnes en eneste person som faktisk leser hele greia.

Derfor er det umulig å unngå at svært mange indie-spill faller gjennom sprekkene. Vi får kanskje nevnt dem i «ukens nettutgivelser», men der stopper det. Kun de færreste får anmeldelser eller andre artikler – vi har rett og slett verken ressurser eller tid til å prioritere dem. Det er synd, fordi det finnes mange herlige småspill der ute.

Beat Hazard.
Beat Hazard.

I denne artikkelen vil jeg trekke frem fem indie-spill du bør teste. De er hentet fra ulike sjangre, og har lite til felles ut over det faktum at de alle er gode. Jeg har valgt å ikke sette karakter på dem, etter som det at de er nevnt i artikkelen i utgangspunket betyr at jeg anbefaler dem. Alle spillene kan kjøpes på Steam.

Si gjerne i fra i forumet hvis dette er en type samlesaker dere ønsker å se mer av på Gamer.no.

Beat Hazard

Har du spilt Geometry Wars? I så fall vet du i stor grad hva Beat Hazard har å by på. Det et hektisk actionspill der du styrer et lite romskip (sett ovenfra) rundt i en arena som fyller hele skjermen. Samtidig angripes du fra alle kanter, av romkrek i små og store skip. Som i Geometry Wars bruker du den ene stikken på analogkontrolleren til å sikte, og den andre til å bevege skipet ditt (alternativt kan du bruke piltastene og musen).

Beat Hazard er imidlertid ikke noen ren klone. For det første er det slik at alt fra hvilke fiender som til en hver tid angriper deg til hva slags psykedeliske effekter du får opp på skjermen avhenger av musikken du velger å spille til. Som i Audiosurf kan du velge fritt blandt mp3-utvalget ditt, og hver låt betyr unike utfordringer.

Store eksplosjoner.
Store eksplosjoner.

Dette er imidlertid ikke alt. I vanlige spill av denne typen er det slik at hvert «spill» står alene. Du spiller så godt du kan, og når du er ferdig får du en poengsum som kanskje er god nok for topplistene. Og så er det tilbake til null igjen. Slik er ikke Beat Hazard. Poengene du får er dine for alltid, og her finner vi en av nøklene til spillets vanedannende natur. Jo høyere samlet poengsum du får, jo bedre nivå får du. Og med nye nivåer kommer nye egenskaper, som igjen gjør det lettere å få mer poeng. Denne typen vedvarende poengsum og rang er kanskje ikke et helt ukontroversielt designvalg i et arkadespill, men jeg synes det gir spillet en ekstra dimensjon som jeg setter pris på.

Beat Hazard har noen småproblemer som må nevnes. Det at spillet skreddersys låtene du spiller betyr for eksempel at det ikke er fryktelig balansert. Noen låter spammer digre sjefer som om de skulle vært ordinære fiender, mens andre byr på mye mindre utfordring. Og av en eller annen grunn bestemmes kraften på skuddene dine delvis av låtens intensitet, noe som betyr at hvis du kjemper mot en sjef eller to og låten plutselig går inn i et langsomt parti, blir det vanskelig å gjøre særlig skade.

Alt i alt er nok ikke dette et spill som vil kaste Geometry Wars av tronen i denne sjangeren, men for min del bød det på flere hyggelige timer med vanedannende skyting. Spillet er tilgjengelig på Steam, og finnes også på Xbox Live Indie Games. Denne tjenesten har imidlertid Microsoft, i sin uendelige visdom, valgt å ikke gjøre tilgjengelig her til lands. En liten advarsel til slutt: De visuelle effektene i dette spillet er svært kraftige, og hvis du lett får hodepine eller lider av epilepsi bør du nok holde deg unna.

Chains.
Chains.

Chains

Vi har vel alle spilt Bejeweled og/eller en av de tusentalls klonene der ute, og de fleste av oss har sannsynligvis også blitt litt trett av sjangeren. Derfor er det alltid så morsomt når det dukker opp spill som bygger på de vante konseptene, men tar dem i en helt annen retning enn vi er vant med. Vi husker for eksempel hvordan Puzzle Quest implementerte rollespillelementer, og dermed snudde opp ned på hele greia. Plutselig hadde vi en genuin grunn til å kombinere fargede krystaller, og vi gjorde det ikke bare for poengenes skyld.

Chains (som finnes både til PC og Mac) er også et slikt spill. I bunn og grunn er det enkelt; kombiner tre eller flere (helst mange flere) baller av samme farge, for å få dem til å forsvinne fra spillbrettet. Men dette spillbrettet er ikke et rutenett, og disse ballene er ikke ikoner som beveger seg etter rigide og forutsigbare regler. I stedet bruker spillet realistisk fysikk, slik at ballene spretter og ruller som virkelige baller. Og miljøene? De kan være alt fra roterende tannhjul til gryter med alt for lite plass. Vips: Chains muterer det kjente konseptet fra Bejeweled til noe helt unikt og friskt.

Dette er imidlertid ikke det eneste trikset Chains har å by på. Spillets 20 nivåer er nemlig svært varierte, og mange av dem kommer med fullstendig unike utfordringer. I et nivå renner ballene nedover en elv med hindringer i, og du må sørge for at strømmen holder seg i gang i minst fem minutter. I et annet trues ballene konstant av gigantiske «vindusviskere», og i et tredje skytes ballene frem og tilbake av kanoner.

Roterende spillbrett.
Roterende spillbrett.

Resultatet er et spill som stadig overrasker, på tross av at konseptet i utgangspunktet er både enkelt og velkjent. Det er alltid spennende å komme til et nytt nivå, for man vet aldri helt hva som venter.

Det eneste jeg kan kritisere spillet for er at 20 nivåer egentlig ikke er så fryktelig mye, men spillet koster heldigvis allverden. Presentasjonen er også svært enkel, men det har jeg ingen problemer med; denne typen abstrakte hjernetrimmere trenger egentlig ikke god grafikk. Og musikken er til gjengjeld svært god.

Eversion

Når du starter Eversion for første gang ser det ut til å være et herlig fargerikt todimensjonalt plattformspill av den gode, gamle Mario Bros.-skolen. Du møtes av blå himmel, grønne enger og hoppende glad «chip-musikk». Men hvorfor siteres skrekkforfatter H.P. Lovecraft på spillets lasteskjerm?

Eversion.
Eversion.

Jeg skal ikke røpe alt for mye her, men joda, det er som du nok mistenker: Eversion er ikke så harmløst som det ser ut. Her foregår nemlig handlingen i flere dimensjoner, og ikke alle er like hyggelige som den fargeglade og familievennlige dimensjonen du starter i. Når du befinner deg på spesifikke steder i spillmiljøene vil du legge merke til at bakgrunnen forandrer farge og musikken sløves ned. Det er et tegn på at grensen mellom dimensjonene er tynn, og du kan hoppe fra én dimensjon til en annen.

Dette innebærer ikke bare at omgivelsene endrer utseende, men også at små (men betydelige) ting forandres rundt om på selve brettene. Det som i én dimensjon virker som en umulig hindring kan lett forseres i en annen, og så videre. I tillegg får også spillfiguren ulike egenskaper, avhengig av hvilken dimensjon han befinner seg i.

Ikke like lykkelig.
Ikke like lykkelig.

Resten er det best du finner ut av selv; Eversion er i stor grad et spill hvor selve reisen og utforskningen av spillelementene er målet i seg selv. Det tar ikke fryktelig lang tid å fullføre (rundt én time), men det er priset deretter. Og på tross av (eller kanskje på grunn av) den korte lengden er det absolutt et minneverdig lite spill. Dessuten har det flere avslutninger, avhengig av hvor godt du gjør det, så det har en viss gjenspillingsverdi.

Spectromancer

Har du latt deg friste av Magic: The Gathering, men føler at det virker for komplisert? Da er kanskje Spectromancer løsningen. På samme måte som Magic, er dette et fantasy-basert kortspill hvor du bruker spillkortene du har til rådighet for å krige mot motstanderen. Men det er svært lett å lære, og spillet er heller ikke fokusert på det å få tilgang til stadig kort.

Konseptet er enkelt. Foran hver duell får du utdelt et tilfeldig utvalg kort, fordelt på de fire elementene (luft, vann, jord og ild) pluss et ekstraelement avhengig av hvilken klasse du spiller (som dødsmagi, mekanikk, og så videre). Det er totalt tjue kort, altså fire i hvert element, og de ulike kortene har ulike kostnader (igjen fordelt på de forskjellige elementene), og så lenge du har råd til det er det ingen begrensninger på hvor mange ganger de kan spilles.

Spectromancer.
Spectromancer.

Målet for spillet er å bruke kortene til å redusere motstanderens helse til null. Kortene kommer i hovedsak i to utgaver: vesener og magi. Vesener legger du ut på slagmarken, som består av fem kortplasser som står overfor fem av motstanderens kortplasser. Hvert vesen gjør en viss skade per tur, så lenge det er i live. Hvis det har et fiendevesen på kortplassen overfor det, gjør det skade på dette vesenet. Hvis plassen er tom, gjøres skaden på motstanderen i stedet. Magi er kastes og brukes én gang, og kan ha flere forskjellige effekter (som å helbrede deg eller kortene dine, eller gjøre skade på motstanderen). Så enkelt er det.

Det er ikke dermed sagt at Spectromancer er et spill du blir ekspert på i løpet av et par minutter. Alle de ulike vesenene du får tilgang til har ulike spesialegenskaper, og det er ingen som bare gjør helt ordinær skade. Noen fungerer dårlig i kombinasjon med hverandre, andre fungerer godt. Noen spesialiserer seg på andre ting enn angrep, mens andre har ekstrafunksjoner som kan aktiveres etter at de er plassert ut. Heldigvis er all informasjon om disse egenskapene lett tilgjengelig, så du lærer mens du spiller.

Lett å lære, morsomt å mestre.
Lett å lære, morsomt å mestre.

Om du er en hardbarket veteran av mer kompliserte samlekortspill vil du kanskje finne Spectromancer litt enkelt, og kanskje irritere deg litt over hvordan tilfeldighetene avgjør hvilke kort du til en hver tid spiller med (du kan ikke skreddersy «kortstokken» din). Førstnevnte er helt greit; jeg tror ikke dette spillet er ment for deg. Sistnevnte er jeg imidlertid ikke enig i, fordi jeg synes tilfeldighetene gir spillet en spennende og uforutsigbar dynamikk. Forutsetningene endrer seg hver gang du spiller, og du må gjøre ditt beste med de midlene du får utdelt.

I tillegg til en enspillerkampanje hvor de individuelle duellene ofte sprites opp av ulike spesialregler, kan spillet skilte med flerspiller både over nett og på samme maskin. Og selv om det egentlig ikke er slik at man skal se hverandres kort når man spiller sammen, gjør det egentlig ikke så fryktelig mye om man gjør det, så lokal flerspiller er ikke så stress som en kunne tro.

Everyday Genius: SquareLogic

Etter at Sudoku tok verden med storm for noen år tilbake har det naturlig nok dukket opp en rekke spill som i større og mindre grad har latt seg inspirere av det enkle, men svært så tilfredsstillende logikkspillet. Et av disse er Everyday Genius: SquareLogic.

Everyday Genius.
Everyday Genius.

Dette spillet trekker inn et matematisk element. Spillbrettet deles opp i mindre deler, og disse merkes med forskjellige små beskjeder. La oss si en del består av to ruter, med beskjeden 5+. Det betyr at tallene som skal i disse rutene må være to tall som kan plusses sammen for å få fem. Det vil si tre og to, eller fire og en. Det er opp til deg å finne ut hvilke tall som skal inn, og hvor de i så fall skal plasseres. Ellers gjelder den vanlige hovedregelen fra Sudoku, nemlig at hvert tall kun kan forekomme én gang på hver horisontale og vertikale linje.

Det er viktig å understreke at du ikke trenger å være spesielt god til hoderegning. Matematikken er egentlig like uviktig som i Sudoku, for står det 5+ vil 4+1 og 3+2 også listes opp på skjermen, slik at du slipper å regne det ut selv. Men pluss og minus er selvsagt bare begynnelsen. Etter hvert vil du spille med en haug av ulike typer regler, inkludert større enn og mindre enn-ruter og ruter hvor du ikke får noen hjelpebeskjeder overhodet.

Det blir vanskeligere etter hvert.
Det blir vanskeligere etter hvert.

Everyday Genius er langt fra det mest spennende spillet i denne artikkelen, men det tilbyr solid hjernetrim for alle som liker Sudoku og lignende spill. Som seg hør og bør har det også tonnevis av individuelle oppgaver, så hvis du er av den typen som rett og slett aldri får nok av disse nøttene, bør det holde på interessen i lang tid.

Kommentarer (7)

Forsiden akkurat nå

Til toppen