FEATURE: Her er våre personlige favorittspill fra 2015
Feature

Skribentenes favoritter fra 2015

Her er våre personlige favorittspill fra 2015

8 av våre skribenter gir deg sine favoritter.

Etter seks skribenter begynner vi å merke et lite mønster i oppbyggingen. Undertale, Fallout 4 og Rocket League er tre spill som tydelig har falt i smak for redaksjonen. 

På siste side er det Gøran og Audun som skal til pers.

Gøran Solbakkens favoritter:

Super Mario Maker

Super Mario Maker.
Super Mario Maker. Bilde: Nintendo

Jeg hoppet sent på dette toget, men du verden for en opplevelse det har vært å utforske denne juvelen av et spill. Nintendo har gitt Mario tilbake til folket, og latt spillerenes kreativitet flyte fritt. Det har vekket en kjærlighet for den velkjente spillfiguren hos meg som jeg egentlig aldri har hatt før.

Jeg har enda ikke laget ferdig noen egne nivåer, men har mange ideer som koker i topplokket. Fram til nå har jeg utelukkende spilt andre spilleres nivåer, og du verden så mye forskjellig det er å velge mellom. Super Mario Maker gir deg uendelig timer med herlig plattformglede, og er uten tvil et av mine absolutte favorittspill i 2015. 

The Witcher 3: Wild Hunt

The Witcher 3: Wild Hunt.
The Witcher 3: Wild Hunt. Bilde: CD Projekt RED

Geralt of Rivia er en steintøff figur. Han er egentlig en ganske usympatisk fyr i oppførsel, men han er alltid villig til å hjelpe folket der det trengs. Det tredje spillet i serien er også det mest imponerende, både teknisk og rent størrelsesmessig.

Verdenen utviklerne i CD Project RED har skapt er enorm, og utrolig imponerende. Grafikken er nydelig, og variasjonen i steder å utforske, monstre å bekjempe og mennesker å prate med er stor. I tillegg til dette har også kampsystemet blitt forbedret denne gangen, og det er en fryd å kjempe mot de mange monstrene Geralt møter på veien.

Interessante rollefigurer, en god historie, enorm verden og nydelig grafikk gjør er blant det som gjør The Witcher 3 til et av årets aller beste spill.

Metal Gear Solid V: The Phantom Pain

Metal Gear Solid V: The Phantom Pain.
Metal Gear Solid V: The Phantom Pain. Bilde: Konami

Metal Gear Solid er et av de mest kjente, og kanskje også blant de mest innflytelsesrike spillseriene vi har. Det siste året har vært preget av en intern uro, der Hideo Kojima og utgiver Konami til syvende og sist kuttet alle bånd. Det kan se ut som om dette er det siste spillet vi får se i denne serien.

Og du verden for en avslutning vi har fått servert. Kojima snur alt på hodet i en spillserie som tidligere har vært lineær og overtynget med lange videosekvenser. Nå er det spillbarheten og en åpen verden som står i fokus, og det har sjeldent vært bedre.

Skyting, sniking, og hvilke løsninger og taktikk man velger å gå for er helt opp til hver enkelt spiller. Mekanikkene fungerer som smurt, og detaljrikdommen er imponerende. 

Bloodborne

Bloodborne.
Bloodborne. Bilde: Sony Computer Entertainment

Det var mange som hadde høye forventninger til Bloodborne. Med Souls-spillene har de på mange måter skapt sin egen sjanger, og har etter hvert greid å bygge opp en lojal og stor fanskare. Bloodborne er et spill i samme stil, men som samtidig har mange forandringer og nyvinninger sammenlignet med de tidligere spillene til utvikler From Software.

Alt er raskere i Bloodborne. Figuren man styrer hopper unna angrep, svinger store eller små våpen som kan forandres på et øyeblikk, eller fyrer av en pistol for å få fiendene ut av balanse. Der Dark Souls er metodisk og taktisk, er Bloodborne aggressivt og actionfylt. Fiendene er mange og varierte, og noen av sjefskampene i spillet er blant det aller beste utviklerne har skapt.

Jeg er fortsatt ikke ferdig med å spille Bloodborne, selv om jeg har rundet spillet to ganger. Det sier vel egentlig mer enn nok.

Xenoblade Chronicles X

Xenoblade Chronicles X.
Xenoblade Chronicles X. Bilde: Monolith Soft/Nintendo

Xenoblade Chronicles X er et spill som definitivt ikke er feilfritt. Det er et langsomt spill, historien er langt ifra det beste som har blitt fortalt i 2015 og spillet forklarer seg selv veldig dårlig. Figuren man styrer er stille, blank og ganske så anonym. Men du verden så moro jeg har det på planeten Mira. Og for en verden utvilkerne i Monolith har greid å skape.

Landområdene er enorme, og få spill har greid å vekke utforskerlysten i meg på samme måte som i dette spillet. Det er en fryd å løpe rundt i alt fra grønne enger til tørre ørkenområder, omringet av enorme dinosaurlignende skapninger som kunne drept meg nesten bare ved å puste litt hardt i min retning

Xenoblade er fullstappet med systemer og spillmekanikker, og har et kampsystemet som er komplisert og fungerer veldig godt. Kanskje ikke årets beste spill rent kvalitetsmessig, men uten tvil et av spillene jeg har hatt det mest gøy de siste 12 månedene.

Audun Rodems favoritter:

The Beginner's Guide

The Beginner's Guide.
The Beginner's Guide. Bilde: Everything Unlimited Ltd

Problemet med å begrunne The Beginner's Guide som årets spill er at dette er et verk som på noen måter egentlig ikke ønsker å bli snakket om. Det å grave i spillet, fortolke og tillegge noe en eller flere meninger er faktisk noe av den tematikken spillskaper Davey Wreden tar opp gjennom fortellerstemmen som gir konteksten for det hele. Og budskapet er ikke utelukkende positivt. 

Kanskje er det derfor The Beginner's Guide traff meg så godt. Etter å ha drevet med studier som i stor grad baserer seg på å diskutere, tolke og lære om kunst og kultur – óg ved å pusle litt med å skape selv, uten å nødvendigvis dele det med noen – er The Beginner's Guide noe som ikke bare føles ut som en inderlig personlig utlevering av Davey Wreden, men en personlig fortelling som jeg klarer å relatere til. 

The Beginner's Guide er mer et spillessay enn noe som beror seg på intrikate systemer og mekanikker. Det prøver ikke å pakke inn budskapet i interaktivitet, selv om det å kunne utforske de små spillsnuttene til «Coda» i sitt eget tempo gir en følelse av å være med på å grave frem Wredens konsept. 

Dette er en personlig liste, og The Beginner's Guide er definitivt et personlig spill. Kanskje det mest personlige spillet i høst. Det er helt sikkert ikke et spill som vil fange alle, men det kapret meg. 

Undertale

Undertale.
Undertale. Bilde: Toby Fox

Jeg brukte å elske japanske rollespill, men med alderen dabbet den kjærligheten av. Nå ser jeg på sjangeren som en fylt av lange, klisjefylte spill som tar mye mer tid å spille enn det er verdt – med noen unntak.

Undertale er et spill som velter om på sjangeren på mesterlig vis. De fleste har nok hørt om hvordan spillet lar spilleren løse turbaserte kamper uten vold om man vil, men det mest imponerende er hvordan det ikke bare påvirker din opplevelse av spillet men hele spillet i seg selv. Hvordan verdenen og figurene reagerer på deg er drastisk annerledes basert på om du er en som tidvis meier ned et lite monster, en fredlig sjel, eller en psykopat som slakter alt du kommer over. 

Med en naivistisk fortelling, herlig musikk, humor til de grader og overraskelser som velter om på sjangeren til enhver tid er Undertale et spill uten like.

The Witcher 3: Wild Hunt

The Witcher 3: Wild Hunt.
The Witcher 3: Wild Hunt. Bilde: CD Projekt RED

I sitt tredje spill om «witcheren» Geralt traff CD Projekt RED til slutt gullfuglen.

Det første spillet hadde sjarm og interessante oppdrag, men ble tynget ned av en kjip spillmotor, elendig gjenstandshåndtering og dårlig spenningskurve – ja, og de håpløse sex-samlekortene, da. The Witcher II: Assassins of Kings var mye bedre, men hadde et svært lite intuitivt og rettferdig kampsystem,samtidig som historien også snublet litt på midten.

The Witcher III: Wild Hunt er et av årets beste spill fordi polakkene endelig har greid å snekre sammen et teknisk kompetent spill som drar nytte av deres komplekse og sammenvevde oppdrag som glir sømløst inn og ut av hverandre. 

Det var lett å fortape seg den store, vakre verdenen, med en stemning som ligger nært det The Elder Scrolls-spillene klarer å mane frem. Det å bare ri rundt i verdenen på Roach, oppdage nye områder, gå på jakt etter «witcher gear» og utfordre alt som kune krype og gå til kortspillet Gwent fungerte godt. Det kom mange gode sandkasssespill i 2015, men The Witcher III: Wild Hunt trumfer alle.

Rocket League

Rocket League.
Rocket League. Bilde: Psyonix

Slik det var for mange andre ble Rocket League prakket på meg heller enn at jeg aktivt gikk inn for å kjøpe det. Det tumlet seg inn på PlayStation 4-konsollen i rutinenedlastingen av nye PS Plus-gratisspill, og lå urørt i noen uker før jeg fyrte det opp. Da buzzen på nettet begynte å eskalere dro jeg det kjapt frem igjen, og fant da et spill som var akkurat det jeg ønsket meg i sommervarmen.

Den herlige lagbaserte ballsjongleringen mellom radiostyrte biler har en spillfølelse som jeg sjelden får i sportspill. For hver kamp økte ferdighetene mine, og etter godt over 10 timer har jeg fremdeles svært mye å lære. Dette er et spill som jeg kan finne nye elementer og taktikker i i lang tid fremover.

Rocket League ble dette årets «jeg-har-fem-minutter-så-jeg-spiller-en-runde»-spill for min del, en rolle som er svært viktig i et hav av tunge spillopplevelser som man må sette av minst et par uavbrutte timer for å komme seg inn i. 

Ori and the Blind Forest

Ori and the Blind Forest.
Ori and the Blind Forest. Bilde: Microsoft Game Studios

Gudbedre så vakkert Ori and the Blind Forest er! Det er få spill som mestrer en slik herlig detaljert grafisk stil, uten at det virker som om områder eller detaljer har blitt kopiert og gjenbrukt andre steder i spillet. 

Ori får til stemning på en måte som få andre spill klarer, med et lydspor som drar meg inn i de fargerike tablåene. Dermed legger spillet grunnlaget for at jeg kan nyte å utforske den Metroid-aktige verdenen, der deler av den er avgrenset inntil jeg får nye ferdigheter uten å gå lei. All honnør til Moon Studios som har skjønt at spilleren må være engasjert i verdenen for å ønske å utforske den, noe det virker som spillutviklere lett kan glemme.

At spillet er beinhardt er ikke noe problem når det har en svært kort lastetid, og det blir derfor mer en god mestringsutfordring enn et irriterende problem å dø. En i utgangspunktet tragisk historie som drar åpenbare inspirasjoner fra Studio Ghibli og Disney er også noe som gjør at Ori and the Blind Forest klatrer seg til femteplass på min liste for året. 

Fikk du med deg hva som ble den samlede redaksjonens favoritter i år?
Her er de beste og mest skuffende spillene i 2015 »

Tearaway Unfolded

PS4
Slippdato: Ikke fastsatt
Sjanger: Gåteløsning, Plattform
Utvikler: Media Molecule
Utgiver: Sony Computer Entertainment

Downwell

Windows
Slippdato: 1. januar 1970

Downwell

Slippdato: Ikke fastsatt

Kommentarer (8)

Forsiden akkurat nå

Til toppen