FEATURE: Her er våre personlige favorittspill fra 2015
Feature

Skribentenes favoritter fra 2015

Her er våre personlige favorittspill fra 2015

8 av våre skribenter gir deg sine favoritter.

På mandag gikk vi gjennom redaksjonens felleskåring over årets beste spill fordelt over åtte kategorier, samt «årets skuffelse». Som alltid ble den listen nok så fokusert på de største spillene – en naturlig del av den demokratiske avstemmingsprosessen vi har lagt oss på.

Derfor er det bra at skribentene også kan sette opp sine personlige lister, med fem spillopplevelser som utmerket seg i året som har gått. Noen selvsagte storspill er det å spore, men de mindre kjente opplevelsene er nok hakket mer spennende.

Vi er også interesserte i å høre hvilke spill dere lesere setter høyest fra året som har vært. Gå inn og stem på leserkåringen, så kan du påvirke resultatet. Resultatet ser du over nyttår. 

Her er skribentenes personlige favoritter fra 2015:

Espen JANSENS favoritter:

Just Cause 3

Just Cause 3.
Just Cause 3. Bilde: Square Enix

Å si at jeg «liker» Just Cause vil være en kraftig underdrivelse. Spill nummer to i serien åpenbarte seg for meg tidlig i 2014, og etter flere døgn tilbragt i den fiktive øynasjonen Panau, var det med store forventninger undertegnedes nese vendte seg i retning Just Cause 3. Her lokket utvikler Avalanche med imponerende vingedrakt og eksplosiv sommeridyll, og på papiret virket spillet rett og slett som en eneste, diger våt drøm for min indre pyroman.

I praksis skulle opplevelsen vise seg å stange mot et par tekniske svakheter, men til tross for dette er Just Cause 3 likevel et av årets aller beste spill her i gården. Man får en massiv og utrolig vakker verden å leke seg med, og så godt som alt man gjør her er spennende, morsomt og vågalt – gripekrok, fallskjerm og den tidligere nevnte vingedrakten står i forsetet, og fantasien er det eneste som setter grenser.

Dermed får man et eventyr som for det meste drives av ens egne lyster og spinnville påfunn, og nettopp derfor er det få spill i 2015 som har gitt meg like mye konstant glede som Just Cause 3.

Persona 4: Dancing All Night

Persona 4: Dancing All Night.
Persona 4: Dancing All Night. Bilde: Atlus

Min kjærlighet for alt som er Persona 4 fortsetter stadig å vokse, og da er det jo endelig godt at spillskaper Atlus ikke ser ut til å gi seg med Inaba-baserte spillopplevelser med det første. På tampen av fjoråret fikk vi leke oss med det herlig dystre labyrintspillet Persona Q, mens det i år er duket for musikk- og danseglede.

Persona 4: Dancing All Night heter stasen, og spillet tar seriens fabelaktige lydspor, slenger på en overnaturlig fortelling om skyggeverdener og drapsgåter, før det hele blandes om til en fenomenal dansesmørje. Musikken er knallgod som alltid, og dansingen er utspjåket og full av egenart – figurene fra originalspillet kommer liksom helt til sin rett her, og det er flott å se.

Det å faktisk spille Dancing All Night føles også som en mestringsøvelse, hvor jeg som spiller blir stadig mer komfortabel med rollen som danseinstruktør og taktmester – det tar litt tid, men når alt først klaffer, da løper opplevelsen en hårfin balansegang mellom utfordrende fingerballett og en spennende rytmisk lek.

Mad Max

Mad Max.
Mad Max. Bilde: Warner Bros.

2015 skulle vise seg å være Mad Max’ år, for ikke bare fikk den smågale ørkenråneren en splitter ny film i år, men også et fabelaktig spill knyttet til sitt navn. Spillutgaven av Mad Max kaster deg prompte ut i fremtidens postapokalyptiske ødemark – et særdeles vakkert, men også meget farlig sted å befinne seg.

Opplevelsen preges deretter av like deler fabelaktig bilaction og psykologisk kamp mot omgivelsene, og jeg forelsket meg tidlig i spillets generelle stemning og følelsen av fandenivoldsk desperasjon. Etter et par timer bak det virtuelle rattet var det plutselig ingen vei tilbake. Jeg ble en del av Max' univers, og det er noe herlig utløsende ved hvordan man kan takle den motgangen spillet sender din vei: være seg det er psykotiske fiender, storslagne sandstormer eller bare et leit tilfelle av motorstopp.

Batman: Arkham Knight

Batman: Arkham Knight.
Batman: Arkham Knight. Bilde: Warner Bros.

At Rocksteadys Batman-spill skulle ta verden med storm, slik de gjorde ved begynnelsen av forrige konsollgenerasjon, var det nok ingen som hadde forutsett. Likevel endte både Arkham Asylum og Arkham City opp med å være noen av tidenes mest polerte og fornøyelige spillopplevelser, i hvert fall i min bok. Med utviklerstudioets tredje og angivelig siste spill i serien, Arkham Knight, fortsetter flaggermusmannen sin seiersgang i dataspillform, og det er stor stas å endelig få fly og kjøre omkring i hele Gotham.

Introduksjonen av Batmobilen er en viktig del av spillet, og fungerer godt, men det er likevel i de tradisjonelle Batman-mekanikkene jeg finner mest glede. Her er nemlig både kamp- og snikesystemet finjustert til det fulle, og det rene og skjære vellet av muligheter er nok til å gi hvem som helst bakoversveis.

Arkham Knight er nok ikke det beste spillet i serien, men likevel er det stor underholdning å hente her. Og alt flyter liksom så godt sammen, i en herlig, levende symbiose: Spennende sideoppdrag, ubarmhjertige utfordringer og kløktige gåter sys sammen i spillets store, levende univers – her er alt lov, og opplevelsen preges (på en særdeles god måte) av at dette antagelig er sistereis i Gotham.

Ori and the Blind Forest

Ori and the Blind Forest.
Ori and the Blind Forest. Bilde: Microsoft Game Studios

At spill kan være vakre har vi for lengst slått oss til ro med, men sjelden har jeg sett et spill som både makter å være like vakkert, men også like mekanisk stramt som Ori and the Blind Forest. Allerede fra første sekund merker man at det er noe unikt på gang under spillets overflate, og mens man reiser gjennom denne utrolig vakre og levende verdenen, går det opp for deg nøyaktig hva.

Spillet aper etter fortidens plattformstorheter, og ved å kombinere lærdommene fra forløpere som Metroid og Castlevania, og sin egen stil, lykkes Ori and the Blind Forest med å være et engasjerende og utfordrende actioneventyr. Spillets mekanikker er lettfattelige, presise i aksjon, og stort sett utrolig morsomme å leke seg med.

Det at opplevelsen preges av et strålende lydspor, den tidligere nevnte grafiske stilen, og en rørende fortelling, er da bare en rekke, fantastiske bonuser til et ellers herlig spill.

Bjarte W. HELGESENS favoritter:

The Witcher 3: Wild Hunt

The Witcher 3: Wild Hunt.
The Witcher 3: Wild Hunt. Bilde: CD Projekt RED

I ei tid der nye open verd-spel dukkar opp som perlar på ei snor, skal det stadig meir til for å skapa ei verd som utmerkar seg. Desto meir imponerande er det då at polske CD Projekt RED så til dei gradar treffer blink på første forsøk. Frå det vesle introduksjonsområdet White Orchard, via det gigantiske landområdet Velen, storbyane Oxenfurt og Novigrad, til det nordisk-inspirerte øyriket Skellige: Her er ikkje berre enormt store område å utforska, spelet viser nemleg òg ein usedvanleg stor geografisk og faktisk kulturell variasjon.

Å laga spel er å skapa illusjonar, og spesielt denne kulturelle variasjonen gir meg ein illusjon av at denne spelverda er levande. Folk oppfører seg heilt annleis på Skellige enn dei gjer på landsbygda i Velen, eller i Novigrad. Imponerande mange av figurane i denne verda har innhald og livshistorier, noko oppdraga ber preg av. På ferda si får Geralt møta splitta familiar og folk som er frosne ut frå lokalsamfunnet, han får oppleva plotting mot styresmakter, kjærleikstrøbbel og hasardspel. Og berre så det er sagt: Gwent er det beste spel-i-spelet nokosinne.

Life is Strange

Life Is Strange.
Life Is Strange. Bilde: Square Enix

Eg visste lite om kva eg skulle forventa av Life is Strange då eg byrja på første episode heilt tilbake i januar. Det eg visste, var at spelet innebar dialogval og ein tidsreisemekanisme. Dessutan visste eg at eg hadde byrja gå lei av Telltale-oppskrifta, med knapp tid til å tolka dei ulike alternativa – stadig følte eg at eg misforstod og gjekk feil. Som ein person som slit med kraftig beslutningsvegring, er det ein viss appell i høvet til å kunna prøva ut ulike val før eg endeleg bestemmer meg.

Men Life is Strange er langt større enn tidsreisinga. Det er noko litt Twin Peaks-aktig med stemninga i den vesle collegebyen i nordvest-USA. Det er eit snev av Freaks and Geeks i dei snodige, uperfekte figurane. Spelet innbyr til eksperimentering og utforsking, og det veit å belønna sine nysgjerrige spelarar. Men aller mest er det kanskje historia som imponerer i Life is Strange: Det å klara å halda styringa på alle dei ulike tidstrådane me er innom undervegs, samt til slutt å dra det heile i land på, eigentleg, den einaste måten dei kunne gjera det på, det er eit strålande stykke arbeid av franske Dontnod.

Sunless Sea

Sunless Sea.
Sunless Sea. Bilde: Failbetter Games

Utviklaren av Sunless Sea heiter Failbetter Games. Og i denne virtuelle verdsomseglinga under jorda er det å feila (og gjerne det å feila stadig betre) ein sentral del av spelet. Beskjeden dukkar opp på skjermen med det same du startar: «Your first captain will probably die. Later captains may succeed.» Du kjem kanskje til å runda dette spelet ein gong. Kanskje. Men det er ikkje nødvendigvis så viktig (sjølv har eg ikkje runda det enno), for så klisjéfullt som det enn kan høyrast ut: Her er det reisa som er målet.

Sunless Sea er eit heilt særeige eventyrspel som drar hardt og brutalt i dei utforskarglade strengane. Det består av eit utal små historietrådar som til saman utgjer eit spelunivers som er nær sagt uuttømmeleg. Det du gjer i spelet er å finna desse trådane, ved å utforska hav og øyer, ved å snakka med innbyggjarane på dei ulike øyene, ved å ta sjansar og følgjeleg ha flaks eller uflaks, ved å jakta på udyr og piratar som vil deg uvel, og ved å knyta saman alle desse trådane til di heilt eiga, unike historie som ingen andre i verda kjem til å oppleva heilt på same måte som deg.

Undertale

Undertale.
Undertale. Bilde: Toby Fox

Undertale vann nettopp GameFAQs’ nyaste kåring av tidenes beste spel, og tilhengjarane av spelet blei såleis skulda for juks, fordi … vel, fordi det er så mange av dei, ser det ut til. Eg tykkjer ikkje det er tidenes beste spel, men det kjenst veldig i Undertale sin ånd at det vinn ei slik kåring eit par-tre månadar etter at det kom ut. Det er rett og slett, som ein seier nå til dags, Undertale sin humor.

Førsteinntrykket av Undertale er at det er eit eventyrspel med innslag av Earthbound, eit hint av Monkey Island, samt ei rekkje andre spel som eg truleg manglar inngåande kjennskap til. Den smått absurde humoren og dei fascinerande figurane ein møter på er sentrale verkemiddel her. Men spelets verkelege sjel ligg i det originale kampsystemet, der du kan velja om du vil slåss mot monstera eller om du vil prøva å snakka dei ut av kampviljen. Vala du tar i kamp er heller ikkje berre kosmetiske, dei har tvert imot enorme konsekvensar for korleis spelet utfaldar seg. Det er mykje eg skulle ha fått sagt om dette spelet, men eg vel å parafrasera den mordariske gameshow-roboten Mettaton: Undertale flipped my switch.

Fallout 4

Fallout 4.
Fallout 4. Bilde: Bethesda

Det meste er sagt om Bethesda sine spel, både i positiv og negativ forstand. Aller mest er kanskje sagt om kor stappa dei er av bugs og glitchar. Sjølv har eg knapt opplevd tekniske problem som er verdt å nemna, verken i Elder Scrolls- eller Fallout-spela. Truleg har eg vore heldig. Resultatet er i alle fall at Bethesda-spela, med Fallout 4 som sistemann ut i rekkja, har gitt meg store spelopplevingar, som lar meg gjera aller mest av det eg likar aller best i ei virtuell verd, nemleg akkurat kva eg vil.

Alle veit at den store styrken til desse spela, anten settinga er high fantasy eller postapokalypse, er fridomen du har til å utfalda deg som du vil. Det same er naturlegvis tilfellet i Fallout 4. Verda er breiddfull av innhald. Ikkje alt ein kjem over er like spennande, for all del. Men ein har alltid tanken på at det over den haugen, eller rundt den svingen, kan venta eit fleire timar langt altoppslukande sideoppdrag, eller at ein kva tid som helst kan hamna midt i skotlinja i ein vill kamp for livet mellom eit par super mutants, ein gjeng med raiders og eit eller annan livsfarleg radioaktivt uhyre. Av og til er den tanken nok.

Håvard H. RUUDS favoritter:

Game of Thrones

Game of Thrones.
Game of Thrones. Bilde: Telltale Games

For meg er stort sett hvordan et spill spilles det viktigste for meg, altså mekanikkene. Det må være gøy, responsivt og smidig å kontrollere figurene når de skal manøvreres gjennom omgivelser og forbi hindringer. En litt svak historie kan tilgis for sterke mekanikker.

Dette standpunktet blir gjort til skamme av Telltale. Selv om spillmekanikker er viktig for meg, er jeg svak for sterke og godt skrevne historier. At Game of Thrones er mekanikkmessig likt de andre spillene til Telltale bryr jeg meg fint lite om. Spilladapsjonen av George R. R. Martins univers er gjort på en mesterlig måte, og som med The Walking Dead har Telltale klart å skape en verden jeg virkelig lever meg inn i. Hvert kapittel i spillet føles som en episode av tv-serien, med mye politikk, høyt drama og tidvis tvilsom moral. Valgene føles tøffere enn noen gang, og jeg måtte flere ganger bruke opptil flere minutter på å velge mellom to onder som jeg følte ville smerte omtrent like mye.

Selv om det på slutten ble sagt nærmest rett ut at jeg tapte spillet, gleder meg veldig til neste sesong.

Tearaway Unfolded

Tearaway Unfolded.
Tearaway Unfolded. Bilde: Sony Computer Entertainment

Media Molecule har aldri vært redd for å leke med sjangerkonvensjoner, og gi oss svært så kreative spill. Det beviste de med deres første spill, LittleBigPlanet, og igjen da de lagde Tearaway til PlayStation Vita for to år siden.

Spillet serverte kreativ bruk av Vitaens funksjoner og viste for alvor at Media Molecule er noen av de beste i klassen når det kommer til produksjon av plattformspill. Overgangen til Sonys stuekonsoll ser ut til å ha gått smertefritt, og viser igjen kreativ bruk av PlayStation-kontrollens funksjoner. Her får man full kontroll over omgivelsene med berøringsplaten, man blir bedt om å skrike inn i mikrofonen og man snur plattformer med gyroskopet i kontrollen. Spillet plasserer spilleren i hovedrollen, og understreker hvor viktig ditt bidrag er for å redde den sterkt stilistiske verdenen man manøvrerer seg rundt i.

God og leken historie? Kreative og godt gjennomførte kontroller? Og atpåtil et plattformspill, som er min favorittsjanger? Tearaway Unfolded satt som ei kule for meg i hvertfall.

Trine 3

Trine 3: The Artifacts of Power.
Trine 3: The Artifacts of Power. Bilde: Frozenbyte

Finske Frozenbyte har i noen år laget de utrolig vakre Trine-spillene. Spill jeg har storkost meg med, særlig i samarbeid med gode og dårlige venner. Frozenbyte har alltid vært flinke til å leke med perspektiver, ikke bare i Trine-serien, men også i de andre spillene deres.

Trine-serien har alltid vært sideskrollende plattfomrspill, men i Trine 3 tok serien skrittet inn i den tredje dimensjonen. En frykt jeg hadde før lanseringen av spillet var at dette skulle ende opp som en gimmick, men det synes jeg Frozenbyte klarte å unngå. Balansegangen mellom 2D- og 3D-manøvrering er meget god, og det er rett og slett moro å slenge seg innover i bildet som Zoya. Til tross for noen hull fra forrige spill, er mekanikkene er fremdeles kjente og kjære. Spillets sterkeste kort er imidlertid den fortryllende vakre grafikken og musikken. Dette er lett det peneste spillet jeg har spilt i år.

Spillets lengde er kanskje noe kritikkverdig, og ikke minst at det ender med en gigantisk «cliffhanger». Men kort kan være godt, og det er det i aller høyeste grad i Trine 3.

Fallout 4

Fallout 4.
Fallout 4. Bilde: Bethesda

Selv om jeg vanligvis ikke har veldig brennende følelser for rollespill generelt, gjorde Fallout 4 umiddelbart inntrykk. Jeg kom sent til festen og har nok bare såvidt rundet tosifret antall timer, men her er det åpenbart mer enn nok innhold til å holde meg opptatt i hele romjulen og vel så det.

Allerede synes jeg det er mer ─ og ikke minst mer interessant ─ innhold i verdenen enn det var i forgjengeren. Flere morsomme og engasjerende sideoppdrag gjør at jeg føler jeg har større incentiv for å la meg distrahere om jeg snubler over noe ute i omverdenen. Jeg finner fortellermetoden her langt mer tiltalende enn i forgjengeren, og spillet legger bedre til rette for at man kan gjøre ting i sin egen rekkefølge enn det Fallout 3 gjorde.

Til tross for at basebyggingen er en solid bæsj, og PlayStation 4-versjonen fortsatt ikke er fri for barnesykdommer er Fallout 4 et av de beste rollespillene fra Bethesda noen sinne i mine øyne. Foreløpig synes jeg ikke det bedre enn Oblivion, men det er helt der oppe. 

Her Story

Her Story.
Her Story. Bilde: Sam Barlow

Med jevne mellomrom kommer det spill man husker virkelig godt. Spill som er annerledes enn alt annet, og som setter spor du ikke hadde forutsett da du startet. I år var Her Story et slikt spill for meg.

I Her Story ser du på oppstykkede avhørsklipp av en kvinne siktet for drap på mannen sin. Jobben som etterforsker er langt mer interessant enn det høres ut som, og jeg har veldig lyst til å komme til bunns i hennes historie. Det er lenge siden sist jeg fylte opp et A4-ark med notater fra et spill, men skulle jeg komme til bunns i dette mysteriet følte jeg meg pokka nødt til notere underveis for å huske på alle stikkordene jeg ville lete etter i databasen.

Det er vanskelig å snakke om og beskrive Her Story uten å avsløre detaljer, men selv etter flere timer i spillet og linje opp og linje ned med notater, er jeg fortsatt ikke sikker på hva som har skjedd. En stor del av premisset til spillet er at man skal lage sin egen konklusjon, men jeg er fremdeles ganske forvirret. Jeg har fortsatt til gode å finne og se noen av klippene, så mer research må til før jeg kan konkludere med noe og gi en dom jeg føler meg sikker på er riktig.

På neste side kan du lese hvilke spill Øyvind, Jonas og Jens-Erik likte best i 2015 »

Faktisk var det på den første siden bare en dobling, så 14 av 15 spill sto helt for seg selv. Det viser tydelig hvor bredt redaksjonen favner, og hvor få stemmer et spill må ha for å havne på pallen i felleskårigen.

Nå er det Øyvind, Jonas og Jens Erik sin tur til å fortelle hva de satte størst pris på i år. Hvem ligger nærmest din egen smak?

Øyvind Steinkopf Sunds favoritter:

Bloodborne

Bloodborne.
Bloodborne. Bilde: Sony Computer Entertainment

For de som kjenner meg, er ikke dette akkurat noen overraskelse; jeg har knapt pratet om noe annet siden kalenderen viste 26. mars tidligere i år. Like oppslukt av et spill har jeg ikke vært siden Elder Scrolls V: Skyrim. I et år med en knippe herlige indiespill blant mine favoritter er det likevel ikke noen tvil – Bloodborne er årets spill med soleklar margin.

Dark Souls var fengslende på utrolig mange måter, men du måtte være rimelig stoisk for å kunne nedkjempe fiender før de knertet deg. Døden kom som regel fordi figuren min føltes tung og lite responsiv. Dark Souls II åpnet i større grad for flere typer spillestiler, men verdenen føltes generisk og bar preg av at regissør Hidetaka Miyazaki hadde tankene et annet sted.   

Med Bloodborne er oppskriften fra Souls-spillene perfeksjonert på alle tenkelige måter. Kampsystemet er raskt, intuitivt og gøy. Våpensystemet, hvor samtlige våpen har to modi, og derfor to sett med teknikker som man må lære, er en aldri så liten genistrek. De ekstremt detaljerte miljøene og de særegne monstrene forteller om spillets fascinerende historie uten å ytre et eneste ord. Alt i alt er Bloodborne er et moderne mesterverk. Vel blåst, Miyazaki-sama.

Ori and the Blind Forest

Ori and the Blind Forest.
Ori and the Blind Forest. Bilde: Microsoft Game Studios

Enkelte ting treffer deg bare rett i hjertet og blir værende der. Fra det øyeblikket jeg begynte på Ori and the Blind Forest, visste jeg at dette var et perfekt spill for meg. Den visuelle stilen og Gary Cookers fantastiske musikk setter umiddelbart tonen for hva som er et herlig plattformspill med en fin vanskelighetskurve, interessante mekanikker og helt nydelige miljøer. I form av skogen Niben har man en spillverden som virkelig føles levende og innbydende.   

Forholdet mellom skogånden Ori, som har forlist i en storm, og Naru, som tar hånd om Ori deretter, er en rørende historie om ensomhet, lengsel og glede. Historien er enkel men uhyre effektiv, skal du vite. Sjeldent har et spill utløst så mange følelser i meg på så kort tid.

Der Child of Light i fjor slo et slag for moderne todimensjonale plattformspill, rendyrker Ori and the Blind Forest den samme opplevelsen ved å fjerne all dialog og formidle all historie gjennom visuelle inntrykk og musikk. Når selve plattformopplevelsen i tillegg er såpass tilfredstillende som den faktisk er, sitter man igjen med et aldeles glimrende spill som helt klart er et av årets sterkeste.

Undertale

Undertale.
Undertale. Bilde: Toby Fox

Det å spille gjennom Undertale er en rimelig unik opplevelse. Det å fortelle om det etterpå, er en tilsvarende vanskelig oppgave. Jeg ønsker å beskrive hvor bra det er, men jeg ønsker samtidig ikke å avsløre for mye om hvorfor dette er tilfelle.

Soloprosjektet fra Toby Fox kom mer eller mindre ut ifra intet tidligere i høst, og befestet seg umiddelbart som en personlig favoritt. Undertale kan vel best mulig beskrives som et rollespill av typen Earthbound og Shin Megami Tensei, men her finnes det mer en nok av unike kvaliteter.

Mitt favorittaspekt er likevel de utallige små øyeblikkene som kan ta meg fra dyp sorg til inderlig glede i løpet av sekunder. Det er det troverdige manuset skaper figurer som er lette å like, og dette åpner for mange magiske øyeblikk som beveger seg fritt mellom alvor og humor. Jeg anbefaler på det sterkeste at du spiller dette selv fremfor å eventult se på gjennomspillinger på nettet. Det er nemlig en grunn til at (nesten) alle som har prøvd Undertale, er fullstendig forelsket i denne sjarmbomben av et spill.

SOMA

SOMA.
SOMA. Bilde: Frictional Games

Som en stor tilhenger av hva Frictional Games har gjort tidligere, er det svært fornøyelig å se deres beryktede skrekkformel gå i en ny, mer historiedrevet retning med et dystopisk bakteppe.

Maskiner som begynner å utvikle menneskelig intelligens, er et vel utforsket motiv i science fiction, men sjelden med et såpass guffent resultat som i Soma. Undervannsbasen PATHOS-II blir etterhvert et meget uhyggelig sted som maner frem frykt, ensomhet og desperasjon i bøtter og spann. Den spennende historien ga meg likevel god motivasjon for å utforske basen grundig og komme til bunns i mysteriet.

Den vellagte atmosfæren er mer enn nok til å skape en skikkelig uhyggelig opplevelse; vi behøver ikke Frictionals sedvanlige bruk av livsfarlige monstre. Monstrene er dessverre her likevel, men spillet har masse tid til å bygge opp stemning før noen av disse dukker opp. Derfor sitter jeg igjen med all den herlige uroen jeg skal ha etter å ha spilt et skikkelig godt skrekkspill. 

Titan Souls

Titan Souls.
Titan Souls. Bilde: Acid Nerve

Hva får man når man krysser Dark Souls med Shadow of the Colossus, og fjerner alt av spillteknologiske fremskritt de siste 20 årene? Da får man Titan Souls, et herlig minimalistisk eventyrspill spilt fra todimensjonalt fugleperspektiv av typen Legend of Zelda.

Man er en ensom vandrer som skal ta livet av seksten bossmonstre kun ved hjelp av en bue hvis beholdning teller én eneste pil. Du tåler kun ett eneste treff fra en av bossene, og de tåler kun ett treff fra deg. Utfordringen er å finne det eneste svake punktet beistet har før det makter å ta livet av deg. Bommer du med pilen din, må du løpe og hente den før du kan skyte med buen på nytt.

Den enkle og edruelige vandringen gjennom forlatte landskap blir plutselig til intense sjakkoppgjør så snart du befinner deg i kamp. De unike bossmonstrene og de finurlige taktikkene du må benytte for å nedkjempe disse, er Titan Souls’ aller sterkeste side. I nok et spillår med et svimlende antall sandkassespill med fotorealistisk grafikk og tøffe tryner, er det veldig kjærkomment med et spill som baserer seg utelukkende på kjernemekanikker og atmosfære.

Jonas MagerøyS favoritter:

Undertale

Undertale.
Undertale. Bilde: Toby Fox

Etter min mening finnes det to typer «gode spill». Du har den typen som kommer ut hvert år, som du spiller med jevnt mellomrom og som innfrir de kravene du setter for at et spill skal være bra. Du er fornøyd, og livet går videre. Så har du den typen spill som ikke slippes like ofte; gjerne noen år mellom hverandre. De spillene som er noe helt annet enn du kunne forestilt deg, som blåser alt annet av banen og utvider horisonten din et par hakk hva gjelder forventninger til et spill.

I 2013 var det Brothers: A Tale of Two Sons. I 2015 er det Undertale.

Undertale forteller historien om et menneske som snubler inn i monstrenes verden. Ikledd rollespillkappen dannes det visse forventninger til spillet, og spillet i seg selv er veldig klar over dette: Undertale gjør ofte ting du ikke klarer å forutse, gjerne på et vis som gjør opplevelsen mye mer emosjonell enn du i utgangspunktet har tatt høyde for. Dette er spillets sterkeste side. Med fantastisk musikk og den beste humoren jeg har opplevd i et spill på lenge, er Undertale en relativt kort og svært kompakt opplevelse jeg sent vil glemme.

Axiom Verge

Axiom Verge.
Axiom Verge. Bilde: Sony Computer Entertainment

Axiom Verge er guds – eller Tom Happs – gave til Super Metroid-elskere. Selv foretrekker jeg Castlevania: Symphony of The Night når det kommer til såkalte «Metroidvania» plattformspill, men det stopper meg ikke fra å elske den futuristiske verdenen Axiom Verge har å by på.

I kjent Metroid-stil er det morsomste med Axiom Verge utforskingen. Du ser en dør du ikke når opp til, eller en gang som er for smal for deg. Senere får du en oppgradering, og løsningen på en tidligere blindvei åpenbarer seg. Dette er og blir det største blikkfanget i Axiom Verge.

Før i tiden var det vanlig med feil som «glitching» i grafikken og flimring i figurmodellene, men i Axiom Verge brukes disse som unike mekanikker på en meningsfull måte. Du får våpen som kan «glitche» ut fiender og gjøre dem ubrukelige. Dette blandet med den gode musikken og de minneverdige sjefsfiendene krydrer spillet på et vis som gir det en verdig plass i plattformspill-som-aper-etter-gamleskolen-rekkene, men som også skiller det ut fra resten av gjengen på sitt eget uforglemmelige vis.

Fallout 4

Fallout 4.
Fallout 4. Bilde: Bethesda

Gud som jeg ventet på Fallout 4, og gud så morsomt det var å endelig spille det. Det er kanskje ikke det mest banebrytende, vakre og intuitive sandkassespillet som har blitt sluppet i år, men for meg er det jeg får servert mer enn nok til å holde interessen oppe og utforskingsgleden levende i timevis.

Jeg var så klart skeptisk til forandringene Bethesda gjorde i dialogsystemet, men fant ut etter hvert at dette var en stil som kledde Fallout 4 godt. At andre kan hoppe inn i samtalen din legger til en dimensjon som ikke var der før, selv om det kanskje for noen ikke er en god erstatning for det noe dypere dialogsystemet som var der før.

Uansett er Fallout 4 tonnevis av moro, med sine våpen-modifikasjoner og varierte områder å utforske. Spenn fast mini-atombombekasteren og hiv deg ut i et glødende radioaktivt hav fylt til randen med dødelige fiender. Du kommer til å oppleve tekniske feil på veien, og kanskje dø et par ganger mer enn du ønsker, men når Fallout 4 først synger rent, ja da synger det krystallklart.

Rocket League

Rocket League.
Rocket League. Bilde: Psyonix

Jeg er ikke noe fan av kjørespill. Jeg er enda mindre fan av fotballspill. Utenom Mario Kart er dette sjangre jeg som regel skyr som pesten, og det skal da ganske mye til før noe som kan minne om slikt vekker interesse.

På IGNs «Podcast Beyond!» var det for noen år siden en person ved navn Jeremy Dunham som var fast vert. Han forlot IGN for å lage spill, skrev historien til Vita-spillet Unit 13, og landet til slutt hos Psyonix. Han kom tilbake til podcasten for å prate om Rocket League i 2014, og fikk lytterne til å ta til Twitter for å få spillet til PlayStation 4.

Ett år senere slapp Psyonix denne herlige flerspillerhybriden mellom mine to minst likte sjangre til PlayStation 4 og Steam. Kombinasjonen mellom å kjøre en bil og prøve å lobbe en ball i et mål nuller visst ut alt jeg ikke liker med slike spill. Jeg hadde tenkt å spille så mange forskjellige spill denne sommeren, men det endte alltid opp med å spille Rocket League online med venner ut dagen.

Dette er den morsomste flerspilleropplevelsen siden Mario Kart 64, og uten tvil ett av årets beste spill.

Her Story

Her Story.
Her Story. Bilde: Sam Barlow

Her Story er et sånn spill man bare bør sette seg ned med, uten å egentlig vite hva det handler om på forhånd. Dette gjorde i hvert fall Her Story til en unik opplevelse for meg, og en jeg sent vil glemme.

Du sitter foran en datamaskin på en politistasjon og leter etter spor i en rekke videoopptak av en dame i avhør. Spillet går rett og slett ut på å søke etter nøkkelord i disse videoene for å avdekke et mysterium. De unike kontrollene får det hele til å føles som ekte etterforskning gjort på semi-lovlig vis, og det er med på å skape spenning rundt hver nye ting du avdekker i historien til denne damen. Det hjelper også at god musikk kommer inn på de viktigste øyeblikkene i historien.

Det er ikke noe som umiddelbart sier deg at dette er et gripende spill, men det klarer å sette kloa ganske godt i deg før du blir bevisst på at du sitter framoverlent i stolen og prøver å få den hullete men interessante historien til å gi litt mer mening. Du vil ikke gi deg før du har løst mysteriet, og spillet slipper ikke taket et øyeblikk før.

Jens Erik Vaalers favoritter:

Downwell

Downwell.
Downwell. Bilde: Moppin

Det tok ikke mer enn ti minutter med Downwell før jeg visste at dette spillet burde havne på min topp fem-liste for året. Her snakker vi en spillmekanisk drøm, en av de reneste jeg har spilt på veldig lenge, og en herlig opplevelse for de som liker retroinspirerte plattformspill.

I Downwell styrer du en liten fyr som hopper ned i en tilsynelatende bunnløs brønn på jakt etter skatter og rikdom. Fordi brønnen er full av monstre fester han pistoler til støvlene sine før han lar tyngdekraften gjøre resten av jobben. Underveis plukker han opp nye våpen, alt fra maskingevær til laserkanoner, som kan få has på det aller meste.

Hoppingen og skytingen sitter som et skudd, hvis du unnskylder ordspillet, men Downwell er et spill som verdsetter flyt over alt annet. Du dreper monstre ved å hoppe eller skyte på dem, og klarer du å unngå å lande på en overflate belønnes du med ekstra helse og poeng hvis du knerter mange monstre. Potensielt kan du komme deg gjennom Downwell uten å berøre bakken en eneste gang. Det er et intrikat system som belønner dyktig spilling, og gir en herlig mestringsfølelse når du får det til.

Galak-Z: The Dimensional

Galak-Z: The Dimensional.
Galak-Z: The Dimensional. Bilde: 17-BIT

I fjor kåret jeg The Binding of Isaac: Rebirth til ett av mine fem favorittspill fra året som hadde gått. Da vi måtte levere inn våre begrunnelser hadde jeg spilt rundt 30-40 timer av det morbide roguelite-spillet. Lite visste jeg at jeg kom til å knekke den magiske tresifrede grensa et år senere, og at jeg fortsatt hadde ting å lære og finne ut av. Med den nye DLC-pakken Afterbirth, som ble sluppet i slutten av oktober, har spillet fått en skikkelig vitamininnsprøytning med nye våpen, nye fiender, nye bosser og en helt ny spillmodus.

Men The Binding of Isaac: Rebirth kom offisielt ut i 2014, ikke i år. Så derfor kan det egentlig ikke stå på lista mi. 2015 har generelt vært et godt år for roguelite-sjangeren, og ett spill som har stukket seg ut er Galak-Z: The Dimensional. Spillet henter inspirasjon fra sci-fi-anime-serier fra 80- og 90-tallet og boltrer seg i alle de herlige klisjéene sjangeren innebærer. Vår helt er en glimrende pilot, som i et prototypeskip må kjempe mot en ondt romvesenimperium, rompirater og enorme rominsekter, for å nevne noe. Intet annet enn pur nostalgi i spillform.

Rocket League

Rocket League.
Rocket League. Bilde: Psyonix

Er det én ting jeg ikke forstår med norsk spillkultur er det overlappen mellom interesse for spill og interesse for fotball. For det virker på meg som de fleste spillinteresserte jeg kjenner også har en brennende lidenskap for at 22 menn jager etter en ball i halvannen time. Jeg har ingenting imot å spille fotball selv, men å se det på TV er ikke helt min greie. Det er det samme med fotballspill også. Likevel havner Rocket League, et fotballspill, på min topp fem liste for året.

Hva er det egentlig med Rocket League? Det fanger hvordan jeg synes spillfotball burde være: Raskt og frenetisk, med akkurat en passe mengde kaos slengt inn for å gjøre ting litt ekstra spennende. Rocket League gjenskaper følelsen av å faktisk være på banen og samarbeide med andre spillere, i stedet for å være en altvitende gud som svever langt over gressmatta. Spillet er også utrolig godt balansert. Alt beror på deg og dine ferdigheter og hvorvidt du klarer å lese motstanderne og medspillernes kjøremønstre. Følelsen av å se en godt utført pasning bli til et eksplosivt mål er ubeskrivelig deilig. Rocket League treffer alle punktene som må til for å skape et råkult sportsspill.

Cities: Skylines

Cities: Skylines.
Cities: Skylines. Bilde: Paradox Interactive

Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke har enormt mye kjennskap til bybyggersjangeren og alle dens intrikate former. Da jeg var yngre gikk det bort litt tid på å spille Sim City på mamma og pappas Windows 3.1-maskin, men jeg forsto strengt tatt aldri hvordan spillet fungerte. Da det var på tide å oppgradere til Windows 98 ble Sim City 3000 mitt første PC-spill, og også der gikk det noen timer på å forsøke å lage den beste byen jeg kunne.

Da jeg først satte meg ned med Cities: Skylines gikk tankene umiddelbart tilbake til de late ettermiddagene foran familie-PC-en og Sim City 3000. Men det er ikke kun nostalgien som gjør at det havner på min topp fem-liste. Cities: Skylines er et overraskende robust spill som klarer å treffe den hårfine balansen mellom å være imøtekommende mot nye spillere og dypt og omfattende nok for erfarne entusiaster. Spillets subreddit-forum burde være indikator nok på det.

Byene mine blir ikke spesielt estetisk pene, men det er likevel moro å sitte og planlegge nye handlegater, nabolag og industriområder. Helt til en trafikkork ødelegger alt. Men det må man jo regne med.

Metal Gear Solid V: The Phantom Pain

Metal Gear Solid V: Phantom Pain.
Metal Gear Solid V: Phantom Pain. Bilde: Konami

Jeg har strengt tatt ikke noe forhold til Metal Gear Solid-serien. Historien om Big Boss, Solid Snake, Revolver Ocelot og resten av gjengen i Hideo Kojimas enorme persongalleri har jeg bare opplevd perifert gjennom Let’s Play-videoer og wiki-sammendrag. Det eneste spillet jeg hadde spilt før femmeren var The Twin Snakes, og det spilte jeg først for tre år siden.

Likevel følte jeg at jeg burde spille Metal Gear Solid V. Dette var sannsynligvis det siste spillet i serien, for ikke å snakke om Hideo Kojimas siste spill under Konami, og med tanke på alle eksentrisitetene den japanske auteuren er kjent for burde jo spillet bli ganske sprøtt. Det ble det strengt tatt ikke. Plottet er nesten ikke-eksisterende sammenlignet med de tidligere spillene, men det får likevel en ganske stilig vending helt på slutten.

Det er også et veldig godt laget action-spill, som gir spilleren enormt mye frihet til å løse oppgavene foran seg på mange ulike måter. Spillet tilpasser seg også dine valg, så alt du gjør ute på et oppdrag har en reel konsekvens. Det klarte å sette en standard i en sjanger som strengt tatt trengte en vitamininnsprøytning.

På siste side får vi se hva Gøran og Audun har likt best i 2015 »

Etter seks skribenter begynner vi å merke et lite mønster i oppbyggingen. Undertale, Fallout 4 og Rocket League er tre spill som tydelig har falt i smak for redaksjonen. 

På siste side er det Gøran og Audun som skal til pers.

Gøran Solbakkens favoritter:

Super Mario Maker

Super Mario Maker.
Super Mario Maker. Bilde: Nintendo

Jeg hoppet sent på dette toget, men du verden for en opplevelse det har vært å utforske denne juvelen av et spill. Nintendo har gitt Mario tilbake til folket, og latt spillerenes kreativitet flyte fritt. Det har vekket en kjærlighet for den velkjente spillfiguren hos meg som jeg egentlig aldri har hatt før.

Jeg har enda ikke laget ferdig noen egne nivåer, men har mange ideer som koker i topplokket. Fram til nå har jeg utelukkende spilt andre spilleres nivåer, og du verden så mye forskjellig det er å velge mellom. Super Mario Maker gir deg uendelig timer med herlig plattformglede, og er uten tvil et av mine absolutte favorittspill i 2015. 

The Witcher 3: Wild Hunt

The Witcher 3: Wild Hunt.
The Witcher 3: Wild Hunt. Bilde: CD Projekt RED

Geralt of Rivia er en steintøff figur. Han er egentlig en ganske usympatisk fyr i oppførsel, men han er alltid villig til å hjelpe folket der det trengs. Det tredje spillet i serien er også det mest imponerende, både teknisk og rent størrelsesmessig.

Verdenen utviklerne i CD Project RED har skapt er enorm, og utrolig imponerende. Grafikken er nydelig, og variasjonen i steder å utforske, monstre å bekjempe og mennesker å prate med er stor. I tillegg til dette har også kampsystemet blitt forbedret denne gangen, og det er en fryd å kjempe mot de mange monstrene Geralt møter på veien.

Interessante rollefigurer, en god historie, enorm verden og nydelig grafikk gjør er blant det som gjør The Witcher 3 til et av årets aller beste spill.

Metal Gear Solid V: The Phantom Pain

Metal Gear Solid V: The Phantom Pain.
Metal Gear Solid V: The Phantom Pain. Bilde: Konami

Metal Gear Solid er et av de mest kjente, og kanskje også blant de mest innflytelsesrike spillseriene vi har. Det siste året har vært preget av en intern uro, der Hideo Kojima og utgiver Konami til syvende og sist kuttet alle bånd. Det kan se ut som om dette er det siste spillet vi får se i denne serien.

Og du verden for en avslutning vi har fått servert. Kojima snur alt på hodet i en spillserie som tidligere har vært lineær og overtynget med lange videosekvenser. Nå er det spillbarheten og en åpen verden som står i fokus, og det har sjeldent vært bedre.

Skyting, sniking, og hvilke løsninger og taktikk man velger å gå for er helt opp til hver enkelt spiller. Mekanikkene fungerer som smurt, og detaljrikdommen er imponerende. 

Bloodborne

Bloodborne.
Bloodborne. Bilde: Sony Computer Entertainment

Det var mange som hadde høye forventninger til Bloodborne. Med Souls-spillene har de på mange måter skapt sin egen sjanger, og har etter hvert greid å bygge opp en lojal og stor fanskare. Bloodborne er et spill i samme stil, men som samtidig har mange forandringer og nyvinninger sammenlignet med de tidligere spillene til utvikler From Software.

Alt er raskere i Bloodborne. Figuren man styrer hopper unna angrep, svinger store eller små våpen som kan forandres på et øyeblikk, eller fyrer av en pistol for å få fiendene ut av balanse. Der Dark Souls er metodisk og taktisk, er Bloodborne aggressivt og actionfylt. Fiendene er mange og varierte, og noen av sjefskampene i spillet er blant det aller beste utviklerne har skapt.

Jeg er fortsatt ikke ferdig med å spille Bloodborne, selv om jeg har rundet spillet to ganger. Det sier vel egentlig mer enn nok.

Xenoblade Chronicles X

Xenoblade Chronicles X.
Xenoblade Chronicles X. Bilde: Monolith Soft/Nintendo

Xenoblade Chronicles X er et spill som definitivt ikke er feilfritt. Det er et langsomt spill, historien er langt ifra det beste som har blitt fortalt i 2015 og spillet forklarer seg selv veldig dårlig. Figuren man styrer er stille, blank og ganske så anonym. Men du verden så moro jeg har det på planeten Mira. Og for en verden utvilkerne i Monolith har greid å skape.

Landområdene er enorme, og få spill har greid å vekke utforskerlysten i meg på samme måte som i dette spillet. Det er en fryd å løpe rundt i alt fra grønne enger til tørre ørkenområder, omringet av enorme dinosaurlignende skapninger som kunne drept meg nesten bare ved å puste litt hardt i min retning

Xenoblade er fullstappet med systemer og spillmekanikker, og har et kampsystemet som er komplisert og fungerer veldig godt. Kanskje ikke årets beste spill rent kvalitetsmessig, men uten tvil et av spillene jeg har hatt det mest gøy de siste 12 månedene.

Audun Rodems favoritter:

The Beginner's Guide

The Beginner's Guide.
The Beginner's Guide. Bilde: Everything Unlimited Ltd

Problemet med å begrunne The Beginner's Guide som årets spill er at dette er et verk som på noen måter egentlig ikke ønsker å bli snakket om. Det å grave i spillet, fortolke og tillegge noe en eller flere meninger er faktisk noe av den tematikken spillskaper Davey Wreden tar opp gjennom fortellerstemmen som gir konteksten for det hele. Og budskapet er ikke utelukkende positivt. 

Kanskje er det derfor The Beginner's Guide traff meg så godt. Etter å ha drevet med studier som i stor grad baserer seg på å diskutere, tolke og lære om kunst og kultur – óg ved å pusle litt med å skape selv, uten å nødvendigvis dele det med noen – er The Beginner's Guide noe som ikke bare føles ut som en inderlig personlig utlevering av Davey Wreden, men en personlig fortelling som jeg klarer å relatere til. 

The Beginner's Guide er mer et spillessay enn noe som beror seg på intrikate systemer og mekanikker. Det prøver ikke å pakke inn budskapet i interaktivitet, selv om det å kunne utforske de små spillsnuttene til «Coda» i sitt eget tempo gir en følelse av å være med på å grave frem Wredens konsept. 

Dette er en personlig liste, og The Beginner's Guide er definitivt et personlig spill. Kanskje det mest personlige spillet i høst. Det er helt sikkert ikke et spill som vil fange alle, men det kapret meg. 

Undertale

Undertale.
Undertale. Bilde: Toby Fox

Jeg brukte å elske japanske rollespill, men med alderen dabbet den kjærligheten av. Nå ser jeg på sjangeren som en fylt av lange, klisjefylte spill som tar mye mer tid å spille enn det er verdt – med noen unntak.

Undertale er et spill som velter om på sjangeren på mesterlig vis. De fleste har nok hørt om hvordan spillet lar spilleren løse turbaserte kamper uten vold om man vil, men det mest imponerende er hvordan det ikke bare påvirker din opplevelse av spillet men hele spillet i seg selv. Hvordan verdenen og figurene reagerer på deg er drastisk annerledes basert på om du er en som tidvis meier ned et lite monster, en fredlig sjel, eller en psykopat som slakter alt du kommer over. 

Med en naivistisk fortelling, herlig musikk, humor til de grader og overraskelser som velter om på sjangeren til enhver tid er Undertale et spill uten like.

The Witcher 3: Wild Hunt

The Witcher 3: Wild Hunt.
The Witcher 3: Wild Hunt. Bilde: CD Projekt RED

I sitt tredje spill om «witcheren» Geralt traff CD Projekt RED til slutt gullfuglen.

Det første spillet hadde sjarm og interessante oppdrag, men ble tynget ned av en kjip spillmotor, elendig gjenstandshåndtering og dårlig spenningskurve – ja, og de håpløse sex-samlekortene, da. The Witcher II: Assassins of Kings var mye bedre, men hadde et svært lite intuitivt og rettferdig kampsystem,samtidig som historien også snublet litt på midten.

The Witcher III: Wild Hunt er et av årets beste spill fordi polakkene endelig har greid å snekre sammen et teknisk kompetent spill som drar nytte av deres komplekse og sammenvevde oppdrag som glir sømløst inn og ut av hverandre. 

Det var lett å fortape seg den store, vakre verdenen, med en stemning som ligger nært det The Elder Scrolls-spillene klarer å mane frem. Det å bare ri rundt i verdenen på Roach, oppdage nye områder, gå på jakt etter «witcher gear» og utfordre alt som kune krype og gå til kortspillet Gwent fungerte godt. Det kom mange gode sandkasssespill i 2015, men The Witcher III: Wild Hunt trumfer alle.

Rocket League

Rocket League.
Rocket League. Bilde: Psyonix

Slik det var for mange andre ble Rocket League prakket på meg heller enn at jeg aktivt gikk inn for å kjøpe det. Det tumlet seg inn på PlayStation 4-konsollen i rutinenedlastingen av nye PS Plus-gratisspill, og lå urørt i noen uker før jeg fyrte det opp. Da buzzen på nettet begynte å eskalere dro jeg det kjapt frem igjen, og fant da et spill som var akkurat det jeg ønsket meg i sommervarmen.

Den herlige lagbaserte ballsjongleringen mellom radiostyrte biler har en spillfølelse som jeg sjelden får i sportspill. For hver kamp økte ferdighetene mine, og etter godt over 10 timer har jeg fremdeles svært mye å lære. Dette er et spill som jeg kan finne nye elementer og taktikker i i lang tid fremover.

Rocket League ble dette årets «jeg-har-fem-minutter-så-jeg-spiller-en-runde»-spill for min del, en rolle som er svært viktig i et hav av tunge spillopplevelser som man må sette av minst et par uavbrutte timer for å komme seg inn i. 

Ori and the Blind Forest

Ori and the Blind Forest.
Ori and the Blind Forest. Bilde: Microsoft Game Studios

Gudbedre så vakkert Ori and the Blind Forest er! Det er få spill som mestrer en slik herlig detaljert grafisk stil, uten at det virker som om områder eller detaljer har blitt kopiert og gjenbrukt andre steder i spillet. 

Ori får til stemning på en måte som få andre spill klarer, med et lydspor som drar meg inn i de fargerike tablåene. Dermed legger spillet grunnlaget for at jeg kan nyte å utforske den Metroid-aktige verdenen, der deler av den er avgrenset inntil jeg får nye ferdigheter uten å gå lei. All honnør til Moon Studios som har skjønt at spilleren må være engasjert i verdenen for å ønske å utforske den, noe det virker som spillutviklere lett kan glemme.

At spillet er beinhardt er ikke noe problem når det har en svært kort lastetid, og det blir derfor mer en god mestringsutfordring enn et irriterende problem å dø. En i utgangspunktet tragisk historie som drar åpenbare inspirasjoner fra Studio Ghibli og Disney er også noe som gjør at Ori and the Blind Forest klatrer seg til femteplass på min liste for året. 

Fikk du med deg hva som ble den samlede redaksjonens favoritter i år?
Her er de beste og mest skuffende spillene i 2015 »

Tearaway Unfolded

PS4
Slippdato: Ikke fastsatt
Sjanger: Gåteløsning, Plattform
Utvikler: Media Molecule
Utgiver: Sony Computer Entertainment

Downwell

Windows
Slippdato: 1. januar 1970

Downwell

Slippdato: Ikke fastsatt

Kommentarer (8)

Forsiden akkurat nå

Til toppen