FEATURE: Her er våre personlige favorittspill fra 2020
Feature

Personlige favoritter 2020

Her er våre personlige favorittspill fra 2020

Åtte redaksjonsmedlemmer gir deg sine personlige spillfavoritter fra året.

For noen dager siden kunne dere lese redaksjonens felleskåring over årets beste spill. Og selv om vi har prøvd å gå litt bort fra å gjøre det som en popularitetskonkurranse, måtte det en haug av kompromiss mellom de ulike redaksjonsmedlemmene på plass for å få til noe som de fleske kunne si seg fornøyd med.

Heldigvis har en rekke av skribentene hatt muligheten til å sette opp sine personlige lister med fem spillopplevelser som utmerket seg fra året. Noen selvsagte storspill er det å spore, men flere av oss har trukket frem noen mindre kjente perler.

Vi er også interesserte i å høre hvilke spill dere lesere setter høyest fra året som har vært. Over nyttår kan du være med på å stemme frem din favoritt. 

Her er skribentenes personlige favoritter fra 2020:

Andreas Klebo-Espes favoritter:

Call of Duty: Warzone

 

2020 var året jeg trodde jeg hadde spilt meg lei av battle royale. Call of Duty: Warzone kom ut i mars, og jeg var overhodet ikke imponert. Dette var hverken PUBG eller Apex Legends, og etter en knapp uke la jeg spillet fra meg. Så var det bare det at vennegjengen hadde latt seg frelse, og sterkt tvilende hoppet jeg på igjen. Det er jeg sjeleglad for at jeg gjorde.

Call of Duty: Warzone er kanskje ikke like taktisk givende som PUBG, men det prøver det heller ikke å være og tempoet har vist seg å passe meg helt perfekt. Fra man lander går det raskt å plukke opp våpen og kaste seg ut i kamp, og skulle man miste livet har man alltid en ny sjanse til å vinne seg tilbake til slagmarken takket være Gulag-systemet.

Siden mars har jeg spilt over 500 kamper, og med stadig nye oppdateringer og moduser kan jeg si med sikkerhet at det kommer til å bli mange flere i 2021.

Ghost of Tsushima

 

Årets desidert vakreste spill. Ingen over og ingen ved siden. Ghost of Tsushima satte klørne sine i meg så snart prologen var over og det har enda ikke sluppet taket.

Fem måneder etter lansering kan jeg trygt konstatere at det er noe helt spesielt med dette spillet. Greit, det tilfører kanskje ikke noe nytt til åpen verden-sjangeren – noe spillet har blitt kritisert for – men alt det gjør er simpelthen utrolig.

Å følge vinden på vei mot neste oppdrag, å feie bort horder med fiender med bare noen få sverdhugg, å skrive haikudikt i fredelige omgivelser. Jeg elsker hvert eneste sekund jeg tilbringer i den magiske verdenen Sucker Punch har skapt, og jo mer jeg spiller, jo mer er jeg sikker på at jeg aldri kommer til å bli lei av Ghost of Tsushima.

Among Us

 

At et spill fra 2018 skulle sprette frem fra intet og invadere hver eneste Internett-krik og -krok hadde jeg ikke på bingokortet mitt for 2020. Som mange andre lot jeg meg imidlertid rive med av den enkle, men samtidig fantastiske moroa som Among Us byr på.

Såkalte «social deduction»-spill er selvfølgelig ingen ny ting, men der Among Us gjør det bedre enn de fleste andre i sjangeren er i spillets tilgjengelighet. Som mannskap kreves det ingen tekniske ferdigheter å fikse på romskipet, og selv som bedrager – en rolle som krever litt mer av spilleren – er det fullt mulig for mindre erfarne spillere å vinne.

Utfordringen ligger i å overbevise de du spiller med om at du forteller sannheten, og her kommer moroa også inn. Det er rett og slett kjempegøy å løse en sak om detektiv, og jeg må ærlig innrømme at det å lyve venner rett opp i ansiktet (for å vinne i et harmløst spill) gir et herlig rush.

Final Fantasy VII Remake

 

Mens de fire andre spillene på min liste over toppspill for 2020 var spikra, var akkurat denne plassen langt mer usikker. Til slutt landet jeg på Final Fantasy VII Remake, som jeg i grunnen ikke har tenkt så mye på siden jeg fullførte det, men som jeg tross alt tilbragte mange underholdende timer med.

Jeg er hardbarka Final Fantasy VII-fan, med utallige gjennomspillinger av originalen bak meg. Nyversjonen kunne nok aldri leve opp til de nostalgidrevne forventningene mine, men tross noe småplukk synes jeg Square leverte en solid pakke som både var god å spille og lekker å se på.

Sant å si så tror jeg at det er de mange spørsmålene jeg sitter igjen med som hindret Final Fantasy VII Remake i å klatre høyere på listen min. Vi aner ikke når neste kapittel kommer og det er heller ikke godt å si hva som skjer videre med både historien og figurene, som jeg er så veldig glade i. Tiden vil vise, og jeg både gleder meg og gruer meg.

Desperados III

 

Sanntidstaktikk krever mye tålmodighet og et lass med prøving og feiling. Gir man det en sjanse er det imidlertid svært mye moro å hente, og sånn ble det for meg med Desperados III i 2020.

Det nyeste spillet i den klassiske westernserien ga meg noen av de mest tilfredsstillende spilløyeblikkene jeg opplevde i år. Det å snekre sammen kompliserte slagplaner, timet til perfeksjon, for så å kunne lene meg bakover å se alt gå nøyaktig etter planen er vanvittig deilig. Selvfølgelig hører det til sjeldenhetene at det er sånn ting utspiller seg i Desperados III, men alle feilstegene gjør bare at seieren smaker søtere når man endelig knekker koden.

Siden jeg spilte meg gjennom i sommer har det visst kommet til en haug med nye oppgaver og utfordringer. Så da har jeg noe å gjøre i julen likevel, ettersom Cyberpunk 2077 viste seg å bare være et middelmådig skytespill.

 

Alexei Smirnov favoritter:

Crusader Kings 3

 

Dette er årets desidert beste spill for meg. Verken Cyberpunk 2077 eller Wasteland 3 har sjans å vinne prisen for beste rollespill i år. Her er det Crusader Kings 3 som stikker av med seieren, selv om det i bunn og grunn er et storstrategispill. Crusader Kings 2 har alltid vært min personlige favoritt blant Paradox Interactives mange strategitopper, men jeg var likevel engstelig for at oppfølgeren kom til å falle pladask. Ikke ulikt fjorårets Imperator: Rome-fiasko. Men med Crusader Kings 3 var det tydeligvis ingenting å bekymre seg for. Spillet slo faktisk an fra første sekund, og slapp ikke taket på en hel måned. Noe som er lenge til meg å være.

Mulighetsrommet, rollespillelementene og alle de større og mindre avgjørelsene i spillet, gjør Crusader Kings 3 til en omfattende sandkasse av den typen spillutviklere flest kun prater om å skape, men aldri får til. Noe av funksjonaliteten fra forgjengeren er naturligvis borte som følge av den midlertidige mangelen på utvidelsespakker, men det har allikevel aldri vært mer innlevelsesrikt og direkte humoristisk å dolke seg gjennom middelalderen enn dette. Hvert minutt i Crusader Kings 3 er underholdende, og det føles faktisk som et paradigmeskifte sammenlignet med forgjengeren på grunn en håndfull meget kloke implementeringer.

Ori and the Will of the Wisps

 

Jeg likte Ori and the Blind Forest helt greit, men ikke nok til å faktisk fullføre det. Samtidig var jeg skeptisk til oppfølgeren, og brukte de første timene på å sammenligne det med Hollow Knight; min personlige gullstandard for metroidvania-spill. Ori and The Will of The Wisps imponerer egentlig ikke som et metroidvania-spill spesifikt. Spillverdenens troverdighet og egenskapene man opparbeider seg rekker ikke helt opp til nivået på for eksempel Hollow Knight. Potensielle kritikker som dette spilte derimot ingen rolle for meg langs spillets gang, fordi Ori and The Will of The Wisps er magisk på helt andre måter.

Det er for eksempel mye mer silkemykt, deilig og avslappende å spille. Den generelle navigasjonen og de lynraske bevegelsene til Ori er så presise og mangfoldige at man nesten aldri trenger å berøre bakken om man er flink nok til å svinge seg gjennom luften. Og det skader selvfølgelig heller ikke at hele greia sannsynligvis er den beste audiovisuelle opplevelsen jeg hadde i 2020, som følge av de strålende partikkeleffekten, fargerike bakgrunner og det enestående lydsporet som jeg fremdeles lytter til regelmessig.

Hades

  Bilde: Steam

Hades er et strålende prakteksempel på godt spilldesign. Jeg er en person som i utgangspunktet ikke forstår appellen ved roguelikes og roguelites, samt har jeg tidligere spurt meg selv følgende spørsmål: Hvorfor bruke tid på slike spill? Hades ga meg det mest informative svaret jeg kunne fått. Det er en fenomenal opplevelse som overgår sjangerens ensformige natur. Jeg digger hvordan Super Giant Games har unngått overambisjoner, og får det å lansere et grundig og minneverdig produkt på profesjonelt vis til å se enkelt ut.

Spillet er gjennomtenkt og strategisk på en måte som action-spill vanligvis ikke bruker å være. Det er verdt pengene for kampsystemet og de mange hundre egenskapskombinasjonene i seg selv, men så er det jo så mye annet å hente her i tillegg: Enten det gjelder karakterportrettene og stemmeskuespillet, eller estetikken, musikken og det ytterst geniale premisset for hvorfor spilløkka er slik den er. Innfallsvinkelen er så god, at de klarer å unngå spikersuppe-effekten jeg vanligvis forbinder med rogueinspirerte-spill, selv etter hundre fluktforsøk. Noe de oppnår via spennende figurer og en genuint velskrevet historie preget av uforutsette mysterier og solide karaktermotivasjoner. Alt dette i et spill som strengt tatt ikke hadde trengt å bry seg om slike ting i det hele tatt.

Assassin's Creed Valhalla

 

Wow, dette hadde jeg ikke forventet. Jeg har egentlig ikke likt Assassin's Creed siden Black Flag i 2013. Selv da var jeg allerede på vei ut døra etter mange år som storfan. Assassin's Creed Valhalla er ikke eksepsjonelt på noen måter, men jeg liker nesten alt ved det på ett eller annet nivå. Det minner om noen av de beste titlene i serien, fordi Ubisoft har valgt å bringe tilbake massevis av klassiske elementer. De siktet seg i større grad inn på det Assassin's Creed opprinnelig brukte å handle om. Som om Jade Raymond og Patrice Désilets kom til unnsetning for å gi oss den nostalgiske godfølelsen som Assassin's Creed: Odyssey bestemt ville unngå.

Jeg var på nippet til ikke å kjøpe denne utgaven fordi det så ut som et kjedelig og masseprodusert «Ubi-spill». Særlig sammenlignet med noe såpass krast og flamboyant som Cyberpunkt 2077. Men selv om Assassin's Creed Valhalla er av den velkjente sorten, gir det meg nesten alt jeg krever av et åpen verden rollespill. En bragd som Cyberpunkt 2077 faktisk ikke har klart å oppnå enda. Bare dumt at Norge er den svakeste delen av hele spillet.

Astro's Playroom

 

Det har vært vanskelig å bestemme seg for en topp 5-liste i 2020. Jeg hadde opprinnelig tenkt å holde av æresplassen for Cyberpunk 2077, men konsollversjonen er så fattig at jeg ikke klarer å nominere det med god samvittighet. Doom Eternal og The Last of Us Part 2 ble også vurdert som solide kandidater, men jeg ble til slutt obs på den komplekse frustrasjonsfølelsen som begge spillene ga meg på vidt forskjellige måter. Demon's Souls gjør sterkt inntrykk på lyd- og bildefronten, men er samtidig for likt de hundre andre From Software-spillene jeg har konsumert siden spillets opprinnelige lansering i 2009. Til slutt ble det umulig å bestemme seg for hva som er best av Spider-Man: Miles Morales og Ghost of Tsushima, slik at jeg valgte å bare gå for en friksjonsfri tittel som jeg bokstavelig talt ikke har noe negativt å si om.

Astro's Playroom er en uforventet godbit for en livslang «PlayStation-fanboy» som meg. Det er et spill som ser feilfritt ut på en god TV. Et spill med gøyale mekanikker, kraftig inspirert av Nintendos beste bidrag. Og et ekstraordinært eksempel på hva spillutviklere kan gjøre med den revolusjonerende kontrollerteknologien til Sony i fremtiden. Bare det faktum at spillet er gratis uten noe om og men, burde i seg selv applauderes.

Øystein Fureviks favoritter:

Yakuza: Like a Dragon

 

Du har sikkert høyrt og sett mykje rart i løpet av 2020 om kva som er årets beste spel, men alt er feil. Yakuza: Like a Dragon grusar all konkurranse. Det har den beste historia, det beste skodespelet, det beste gameplayet, og er brutalt vanskeleg å leggje frå seg. Historia i dette spelet er noko av det beste eg har absorbert, nokon gong. Eg må vere mann nok til å innrømme eg måtte tørke ei tåre på slutten. Det er ei dramatisk og ektefølt historie som inneheld alle dei gode ingrediensane som skal til for å bry seg. Venskap, ære, svik, og nok krumspring og truverdige karakterar til at du aldri heilt ser kva som skjer rundt neste sving.

Men utviklarane skjønar at ein kan ikkje berre ture på med tung stemning utan å slite ut spelaren *host* Naughty Dog *host*. Her bøttar dei på med humor, venskapeleg tullball, sidesprang, distraksjonar og galskap i tur og orden. Karaoke, kart-køyring, bedriftsmanagmenet, og ein haug med absurde jobbar som kokk, dansar og ikkje minst musikaren som syng sine fiendar i senk. Dette spelet har alt, og når du trudde det ikkje kunne by på meir moro kjem det enda litt til. Ei sann perle.

Wasteland 3

 

Wasteland 3 er eit av desse spela som ikkje berre fortel deg at du kan gjere som du vil, men som faktisk lar deg gjere det òg. Her får du ikkje berre skru saman ei gruppe med høgst spesialiserte soldatar som hjelper deg med å løyse spelets mange utfordringar på nøyaktig dei måtane som passar deg beste, men du møter samstundes nok av mellommenneskelege utfordringar til å verkeleg måtte stake ut din eigen kurs. Å gjere ein person glad vil gjere den andre forbanna, og det blir tidleg tydeleg at det ikkje er alle i det kalde nord som er einige om korleis dagens utfordringar skal løysast.

Ofte kan du snakke deg ut av ting, men om du er typen som byggjer opp den farlegaste gjengen du kan tenke deg fordi du faktisk vil bruke den til noko, kan du naturlegvis skyte deg ut av det meste. Spelet byr på eit glimrande turbasert kampsystem som inneheld så mykje variasjon og så mange detaljar at du kan skru ting ned til minste detalj. Det er sjeldan ein finn eit rollespel som klaffar så godt på alle frontar, men Wasteland 3 får det til.

Ori and the Will of the Wisps

 

Ori and the Will of the Wisps var litt uheldig I den forstand at det kanskje burde ha hatt ein månad eller to med ekstra utviklingstid. Ein haug med tekniske feil kom i vegen for opplevinga, og det var spesielt synd fordi Ori and the Will of the Wisps er eit makelaust eventyr som verkeleg fortener di merksemd. Det forbetrar på forgjengarane på alle punkt, og er eit blendande vakkert spel med noko av den nydelegaste musikken du kan tenkje deg. Dette er ei oppleving der musikken og den visuelle stilen lev i eit nesten symbiotisk forhold der dei to elementa saman skapar noko som ikkje kunne ha eksistert kvar for seg.

Vi spelar framleis som den kjempesøte krabaten Ori, og reiser gjennom eit sideskrollande univers i velkjend metroidvania-stil. Noko av det beste med spel som dette er den konstante progresjonen. Du kjem ikkje berre til nye område, men du får nye eigenskapar og med dei kan du kome til stadar som var utilgjengelege før. Tempoer blir høgre og høgre, kontrollen meir presis, og kjensla av meistring veks for kvart steg du tek.

Hyrule Warriors: Age of Calamity

 

Eg har eit svakt punkt for Dynasty Warriors-serien, og har spelt uhorveleg mange timar med både den, og avhopparar i eit mylder av univers som til dømes Gundam, gresk mytologi, Fire Emblem, Dragon Quest, og ikkje minst Zelda. Hyrule Warriors byr på mykje av det same som vi er vande med frå desse spela. Det er om å gjere å denge hundrevis av fiendar på kortast mogleg tid, og sjå dei flagre med vinden. I Hyrule Warriors: Age of Calamity er dette ekstra moro spesielt med tanke på alle dei fantastisk artige og varierte krigarane du kan spele som. Jo visst kan du vere Link alt du vil, men du kan òg spele som Zelda, Impa, Hestu, Rivali, og så mykje meir. Alle er unike individ og gjer ting på sine heilt spesielle måtar. Det er mykje moro, kaos og fyrverkeri her, og dei fleste burde finne ein krigar som passar for dei.

Det heile kjem innpakka i ei historie som fortel oss kva som skjedde før Breath of the Wild, men det verkelege rosina i pølsa er den heilt fantastiske musikken som til tide er så god at musikken i Breath of the Wild fullstendig bleiknar i samanlikning.

Trials of Mana

 

Om ein skulle ta med ein remake av eit japansk rollespel i årskåringa vil eg tippe dei fleste puttar pengar på Final Fantasy VII Remake. Eit godt spel, men ikkje eit spel som fullt ut overbeviste meg om at det var, vel, nødvendig. I skuggen av denne mastodonten seig det derimot fram eit heilt anna spel, dette òg frå Square Enix, og dette òg ein ny versjon av eit rollespel frå 90-talet. Eg snakkar sjølvsagt om Trials of Mana. Ein remake som gjer alt det Final Fantasy VII burde ha gjort. Det presenterer historia vi kjenner på ein moderne måte utan å legge til kjipe, nye ting, og moderniserer der det gir meining.

Trials of Mana er eit lettbeint, fargerikt og veldig underhaldande actioneventyr der vi reiser ut på ei lengre reise i ei variert og artig verd. Kampsystemet har fått seg ei solid oppgradering, og det noko keitete grensesnittet frå originalen har fått ei fenomenal renovering. Mest av alt er Trials of Mana eit utruleg artig spel det er lett å bruke timar på. Dette er ikkje eit spel som prøvar å vere eit av årets beste spel, det vil berre vere eit morosamt spel, og det er det. Morosamt nok til å likevel bli eit av årets beste.

Bli med over til neste side for å se hva Espen, Andreas B. og Bjarte har på sine lister »

Kommentarer (7)

Forsiden akkurat nå

Til toppen