Er det én ting vi som skriver for Gamer.no har til felles, så er det naturligvis at vi spiller spill. For noen år siden fortalte vi hvilke spillsjangere vi foretrekker. Litt senere delte vi tidsslukene vi ikke klarte å legge fra oss. Man kunne da kanskje tro det er lett å gjette seg frem til svaret på denne utgavens spørsmål: «Hvilket spill er du skikkelig god i?»
Likevel kommer det raskt frem at det vi er gode i, ikke nødvendigvis har noe sammenheng med hva vi har spilt mest. Det blir også åpenbart at vi i redaksjonen også er ganske ulike. Noen er definitivt mer konkurannsemennesker enn andre. Noen tviholder på sine gamle kunster fra yngre dager, mens andre mestrer moderne spill best.
Kristine Hauge Thomassen
MOBA-spillet League of Legends er vel det første spillet, og kanskje den første hobbyen generelt som faktisk har holdt interessen min over lengre tid. Jeg startet med spillet første året på VGS, faktisk kun for å få venner. De eneste jeg kunne relatere litt til og snakke med var noen ganske nerdete gutter, som etterhvert viste meg spillet og startet å lære meg litt. Det tok vel kanskje 2 år før interessen deres avtok, og min tok av for fullt.
I 2015 fikk jeg muligheten til å dra til Paris med fire andre jenter for å delta på ESWC under Paris Games Week, på jentelaget til BX3 Elektroniske Sportsklubb. Vi dro hjem med bronse og masse minner, og dette motiverte meg bare enda mer til å bli bedre i spillet. De siste årene har jeg deltatt litt i Telenorligaen, under to lag i første divisjon og før det to stykker i andre. Jeg har fått mange nye venner og bekjentskaper takket være spillet, og fått reist litt rundt med diverse. Jeg er fortsatt ikke helt der jeg ønsker å være, men League of Legends har gitt meg en mestringsfølelse jeg manglet ganske lenge. Så jeg vil si, til en grad, at League of Legends er et spill jeg er god i.
Øyvind S. Sund
Slåssespillet Soul Calibur II fra 2003 er nok det spillet som gir minst odds på seier i min favør. Hver gang det ble satt inn i GameCuben på spillkvelder med venner, mistet alle andre motet, samtidig som jeg fikk et noe ondt smil rundt munnen.
Hvorfor? For det første var spillet så fengende og herlig å spille, slik at jeg naturlig nok loggførte ganske mange timer i det – og som kjent gjør øvelse mester. Jeg ble temmelig god med alle rollefigurene. Men blant favorittene mine, som inkluderte Link, Taki, Voldo, Kilik og Raphael, var det nok likevel Nightmare som var knockout-mesteren min. Det hendte flere ganger at jeg kun sto igjen med Nightmare, mens motstanderen min kunne ha både fire, fem og seks figurer stående, men det spilte ingen rolle.
Så snart den digre, demonbesatte mannen med langt, blondt hår begynte å svinge det alt for store sverdet sitt, falt de som fluer. Med riktig rytme kan Nightmare relativt enkelt «sjonglere» motstanderne som en badeball ved å svinge sverdet opp og ned. Denne teknikken mestret jeg – noe som betydde at så snart jeg hadde truffet den stakkars motstanderen min én gang, var runden hovedsaklig over. Skremmende, ikke sant?
Audun Rodem
Opp gjennom årene er det ingen spill jeg har spilt mer sammen med andre enn Super Smash Bros. Melee – interessant nok nettopp fordi jeg ikke eide spillet selv. Alt begynte da en kompis skaffet seg en GameCube og spillet en sen sommerkveld, og inviterte vennegjengen på å prøve ut Nintendo-slåssespillet. Vi ble hektet umiddelbart. I tiden som fulgte ble kjellerstua hans et naturlig samlingspunkt, og vi kunne tøye spillingen i flerfoldige timer.
På et tidspunkt hadde vi et fast rituale. Etter skolen ble vi med ham hjem, kun for å se hvem som kunne denge hvem. Ved middagstider ble det ofte en pause, men vi kunne ofte fortsette utover kvelden etterpå. Vi gikk aldri lei, selv om vi titt og stadig kunne bli småirriterte på hverandre.
Om ferdighetene fremdeles er det de en gang var, vet jeg ikke. Men da vi spilte som mest tror jeg at jeg godt kunne hamlet opp med de fleste som ønsket å prøve seg. Husk: dette var lenge før Smash hadde vokst seg opp til en e-sport med turneringer verden over, så hvem vet. Nå er jeg nok en sinke i spillet, men det var en periode der jeg kunne håndtere det meste.
Petter Lønningen
Det var bare to grunner til at jeg skaffet meg en PlayStation: Tony Hawk's Pro Skater og Tony Hawk's Pro Skater 2. Jeg tør påstå at jeg kan gruse dere alle sammen i sistnevnte. Samtlige spesialtriks sitter fremdeles i fingrene. Jeg vet nøyaktig hvordan jeg kan dra de lengste linjene og hvordan fysikkmotoren kan manipuleres for å lage de drøyeste komboene. Men en imponerende highscore kan uansett aldri måle seg med følelsen av å lande et pent triks. Den perfekte transferen, den nydelig timede darksliden, wheelien som aldri tar slutt, Indygrabben som går hårfint over funboxen. Det er dette som gjør Tony Hawk's Pro Skater 2 til poesi.
I det virkelige liv la jeg brettet på hyllen da jeg ble så gammel at jeg begynte å bli redd for å falle. Abstinensene har jeg taklet ved å å kopiere triksene fra mine favorittskatevideoer i stedet. Alt handler om detaljene; det er noe underlig vakkert i å tvinge et så outrert spill som dette til å oppføre seg som en Killian Martin-skatevideo.
Håvard Hofstad Ruud
Som redaksjonens eneste(?) speedrunner anser jeg det som trygt å fastslå at jeg er best i Banjo-Kazooie her på bruket (80. best i verden i skrivende stund).
Men det er også vel etablert at jeg er redaksjonens beste Mario Kart-spiller. I en intern turnering måtte resten av mine medskribenter se seg gruset, overkjørt og irettesatt. De var rett og slett sjanseløse mot mine hundrevis av timer med Mario Kart Double Dash, erfaring som rimelig enkelt lot seg overføre til Mario Kart 8.
I ydmykhetens navn skal det nevnes at jeg i ettertid har deltatt i en Mario Kart 64-turnering, hvor jeg fikk smake min egen medisin. Jeg satte meg fast i siste sving, ble forbikjørt og dermed slått ut av turneringen. Med en nest siste plass måtte jeg erkjenne for meg selv at det er de eldste som er best. Siden da har jeg spilt en hel del Mario Kart 64, og kan konkludere med at det er et spill som har holdt seg forferdelig dårlig. Det er rett og slett et hårreisende dårlig spill.
Det er derimot de nyere Mario Kart-spillene jeg kan dominere i. Særlig er det Double Dash på Gamecube jeg kan herje i. Det finnes en rekke tilfeldigheter i Mario Kart som gjør at man ikke vinner hver gang, men over 100 løp er jeg ikke i tvil om hvem som er kongen. Jeg.
Bjarte Wathne Helgesen
I det siste har eg byrja spela Playerunknown's Battlegrounds, og aldri før har det vore tydelegare for meg kor lite dyktig eg er i skytespel. Ikkje berre er eg dårleg til å treffa motstandarane; eg er òg eit frykteleg enkelt mål for dei. Eg veit rett og slett ikkje korleis eg skal te meg i ein skytekamp.
Merkeleg nok er det likevel eit skytespel som slår meg som mest aktuelt til denne spalta, nemleg Suda 51 sin Gamecube-kulthit Killer 7. Dette er eit av veldig få spel eg har runda 100 prosent: Først det vanlege spelet på vanskelegaste modus, så ei ny runde i Killer 8-modus, og så til slutt bonusbrettet Grasshopper 8.
Grunnen til at dette er noko som i det heile liknar på ein slags bragd, er at når ein speler spelet i Killer 8-modus, er alle fiendane sine sårbare punkt skjulte. Dermed må ein ha memorisert dei typiske plasseringane for desse punkta, samt vera kjapp og presis nok til å få uskadeleggjort Heaven Smiles-monstra før det er for seint. Eg veit ikkje kor stor andel av dei som spelte Killer 7 som òg runda Killer 8, men eg er på ein eller annan måte litt stolt over å ha vore ein av dei.
Joachim Froholt
Jeg spiller generelt ikke spill for å bli god i dem, det er i stedet noe som av og til skjer som et resultat av at jeg bruker mye tid på et spill, og ønsker å fullføre det. Selvsagt betyr det noen ganger at jeg spesifikt må jobbe for å bli bedre, slik som i Dark Souls-serien der øvelse er viktig for å lykkes. Men det betyr samtidig at når jeg først har blitt god i et spill, har jeg antakeligvis også fullført det og gått over på noe annet. Så jeg blir aldri virkelig god.
Når det er sagt, så har jeg tidvis vært temmelig god i TrackMania. I 2004 var jeg såpass flink at jeg spilte i et lag, og var med i den offisielle TrackMania-ligaen. Det ble for mye pes etter hvert, og etter hvert som laget tiltrakk seg enda bedre folk, ble øvingen i stor grad meningsløs. Jeg var god, men bare «fjerdeplass-god», så til slutt tok det lang tid mellom hver gang jeg kvalifiserte meg til å faktisk få delta i de offisielle løpene. Da var det på tide å spille noe annet.
Mathias Hynne
Counter-Strike: Global Offensive
Jeg har spilt Counter-Strike helt siden 2003, og mener dette er et spill jeg mestrer godt. Jeg har hatt flere perioder hvor jeg nesten ikke har spilt opp gjennom årene, men muskelminnet og spillforståelsen forsvinner jo aldri. Når jeg var yngre satset jeg litt, og deltok på en del lokale turneringer med gode resultater, før jeg selv "la opp" i 2007.
Etter det har jeg bare spilt for moro skyld, noe jeg også gjør den dag i dag. Min største styrke i spillet er nok evnen til å lese motspillere i 1vX-situasjoner, og reagere på dette. Mye av grunnen til at jeg er sterk på dette, er at jeg er veldig rolig når jeg spiller. Mange sier at jeg er av den stille typen, som kanskje sier litt for lite i løpet av en kamp. Det er kritikk jeg for øvrig er enig i, men det er også en stor fordel i mange situasjoner. Jeg har også de siste årene utviklet meg mye med AWPen, som jeg aldri kunne bruke i tidligere utgaver av spillet.
Noen som vil utfordre meg? ;)
Mikkjell Lønning
Call of Duty: Modern Warfare 2
I dei siste åra har eg merka at det blir vanskelegare og vanskelegare å fatte interesse for fleirspelarspel. Dette er stort sett fordi eg blir irritert på spel eg ikkje er god i. Etter å ha brukt tusenvis av timar på konkurransespel forventar eg liksom at eg skal vere god i alt. Slik er det sjølvsagt ikkje, og då blir eg tydelegvis lei. Det einaste spelet eg har klart å legge nokre hundre timar i dei siste åra, er Overwatch. Sjølv der gav eg meg i fjor mens eg snusa litt på Grandmaster.
Call of Duty: Modern Warfare 2 er det einaste spelet der eg har kjent at eg blei betre, heile tida. Eg har aldri hatt den same progresjonskjensla i noko anna spel enn MW2. Det er òg det spelet eg har vore desidert best i (skulle berre mangle med 1 200 timar), og konkurrerte ei stund blant dei dyktigaste spelarane i Europa. Det var noko i det spelet som fekk meg til å aktivt trene på taktikkar og studere dei andre toppspelarane sin teknikk. Kanskje har det noko med at bestevennen min var nett like god, og trena saman med meg, men først og fremst trur eg det kom ned til kor sinnsjukt morosamt det spelet faktisk var.
Andreas Klebo-Espe
Blitzball (Final Fantasy X)
Ja, jeg vet. Denne er kanskje litt utenfor spørsmålets rammer, men hvor ofte er det man får skrive om tidenes mest undervurderte minispill? I alle mine møter med Final Fantasy X-fans dukker alltid den samme klagen opp: «Spillet er topp, men jeg hatet Blitzball.» Her og nå kan jeg avsløre at Blitzball egentlig er fantastisk. Folk flest er bare dårlige spillere.
Jeg, derimot, er meget dyktig i Blitzball, og fra første kamp mot Luca Goers – som jeg for øvrig vant 4-0 – visste jeg at dette var sporten for meg. På mine eldre dager har jeg nok ikke det som skal til for å hevde meg blant eliten i CS:GO, Rocket League og andre e-sporter. Om Square noen gang lanserer et frittstående Blitzball-spill kan jeg imidlertid love at det blir andre boller. Som den mektige Rudolf Blodstupmoen en gang sa: «Je e villig tell når som helst, hvor som helst, å møte åkken som helst.»
Andreas Bjørnbekk
Jeg har lyst til å nevne titler som Rocket League og Call of Duty 4: Modern Warfare, men jeg ender nok opp på PlayStation 3-klassikeren Warhawk. Kort oppsummert er dette et flerspillerspill der man kriger på en massiv skala på bakken, i tanks, bil eller fly. Ikke bare er spillet så enestående fordi det ikke er noe som kommer i nærheten av dets blanding av intens action og strategisk tenkning, men Warhawk tilbyr også online-spilling samtidig som opptil fire personer kan spille fra samme konsoll.
Favorittmodusen var nok Zones der man skulle ta over baser, samt Capture The Flag. Det beste med sistnevnte var hvordan man kunne hoppe inn i skipet og fly til fiendens base, men med en gang man stjal flagget ble du tvunget til å komme deg tilbake til din egen base uten å bruke luften. At hele laget kom til unnsetning for å sikre din trygge tilbakekomst var kjempemorsomt. Det jeg husker best er de helt syke minnene av å skyte ned fly med tanks, sveve over vakre kart som Eucadia og Archipelago, og bruke kikkerter som kalte inn bomberegn ovenfra. For et spill dette var. Jeg hadde ikke sagt nei takk til en relansering på PlayStation 4 – eller en fullverdig oppfølger.
Erik-André Vik Mamen
Jeg må bare innrømme at det er sjelden jeg spiller flerspillerspill nå til dags. Sist måned ble jeg riktignok blant «topp 25%» av Hearthstone spillere. Likevel vil jeg påstå at jeg kanskje mestrer bedre mange av de simulerings- og strategispill som jeg ofte spiller. Men det er sjelden jeg spiller det samme spillet så lenge som et halvt år, så når jeg begynner å bli skikkelig god er jeg gjerne også skikkelig lei!
Men for å få litt kontinuitet vil jeg gjerne trekke frem spillserien Micro Machines. Spesielt det andre og tredje spillet i serien brukte jeg utallige timer i. Jeg husker at jeg stort sett gruste hver eneste venn jeg spilte med. Faktisk ble jeg så overlegen at jeg innimellom valgte å rygge for å få litt større utfordringer. Det var naturligvis ikke noe som falt i god smak hos alle, men det var i det minste moro for meg.
I fjor sommer kom mobilspillet Micro Machines som jeg ikke klarte å legge fra meg før langt ut på vinteren. Jeg oppdaget raskt at jeg fortsatt mestret gamle kunster. Grunnen til at jeg la det fra meg var kanskje mest forretningsmodell og turneringsformen jeg ikke var helt fornøyd med. Likevel gjorde det meg oppmerksom på at i disse tider slippes Micro Machines World Series, et spill som kanskje blir min nye sommerfavoritt?
Diskuter gjerne hvilket spill som har gjort mest inntrykk på deg i kommentarfeltet. Om du liker denne spalten må dere gjerne komme med forslag til fremtidige spørsmål vi kan besvare.
