FEATURE: Hva tenkte spillutviklerne på her?
Feature

Hva tenkte spillutviklerne på her?

Vi har plukket frem flere rare historier fra spillindustrien.

Samantha Fox Strip Poker (Martech, 1986)

Dagens unge vet ikke hvor godt de har det. Takket være internett – som tross alt er laget for porno – er nakne bryster, mannerumper eller hva du nå ønsker å se bare noen museklikk unna. Vi trenger ikke å gå langt tilbake i tid før situasjonen var en helt annen. Ikke bare er verdensveven i seg selv en relativt ny oppfinnelse, men datidens datamaskiner var heller dårlig egnet til å vise opphissende bilder av folk i blanke messingen. På åttitallet var Commodore 64 den vanligste hjemmedatamaskinen her til lands. Den hadde et fast fargeutvalg på 16 farger, og spill og bilder brukte vanligvis en skjermoppløsning på 160×200 piksler. Video – vel, det kunne du bare glemme.

Skjerf? Alvorlig talt.
Skjerf? Alvorlig talt.

Men teknikken satte selvsagt ingen stopper for folks trang til å glane på kropper, og i tillegg til en og annen 5,25-tommers diskett full av scannede nakenbilder i gråtoner som hadde det med å finne veien inn i diskettsamlingene på åttitallets gutterom, fantes det overraskende mange kommersielle voksenspill fra helt ordinære spillutgivere. Klespoker var vanligst, og det er vel få Commodore 64-eiere som ikke på et eller annet tidspunkt testet Artworx-spillet Strip Poker. All honnør til Artworx, forresten – deres rosa pikseldamer er faktisk hakket mer sexy enn de har noen som helst rett til å være. Artworx fulgte opp med en rekke ekspansjoner, inkludert en som innførte en form for likestilling ved å gi spillerne et par muskuløse menn å kle av.

Den britiske spillutgiveren Martech tok det hele ett skritt lengre. De fikk nemlig kontakt med den kontroversielle syngedamen Samantha Fox – mest kjent for den erketypiske åttitallslåten Touch Me – og laget et offisielt klespokerspill med henne i hovedrollen. Hun var ikke ukjent med å kaste klærne, men det spørs om hun hadde gått med på avtalen om hun hadde visst hvor elendig hun kom til å ta seg ut etter at bildene hennes hadde blitt maltraktert av datidens primitive maskinvare.

Før Samantha Fox ble kjent for 4-stjerners Middag på TV Norge spilte hun altså i C64-spill.
Før Samantha Fox ble kjent for 4-stjerners Middag på TV Norge spilte hun altså i C64-spill.

Spillerne hadde heller ikke veldig store grunner til å være fornøyd. Samantha hadde nemlig uvanlig godt kledd – det er nesten juks å ha på seg skjerf, solbriller og hatt når man skal spille klespoker – og når de endelig fikk de mange plaggene av henne av viste hun selvsagt ikke alt likevel. Gjenspillingsverdien kan heller ikke vært alt for høy, hvis ikke man virkelig elsket poker og synet av Samanthas sort/hvitt-pupper. Commodore 64-versjonen var i det minste bedre enn versjonene til ZX Spectrum og Amstrad CPC – der fikk man kun se den veldreide damen i bildesekvenser mellom selve pokerspillingen. På Commodore 64 kunne man også lytte til musikk av legendariske Rob Hubbard – som forøvrig ikke ønsket å bli assosiert med spillet og derfor brukte pseudonymet John York i listen over medvirkende utviklere.

Men helt negative skal vi likevel ikke være. Bare det å få frem «ekte» bilder på skjermen var tross alt eksotisk for de fleste eiere av Commodore 64 og andre 8 bits-plattformer, og bare det var med på å gi spillet en viss verdi. Som sagt: Dagens ungdom vet ikke hvor godt de har det.

Jeg håper ingen legger merke til at jeg bærer på et lik.
Jeg håper ingen legger merke til at jeg bærer på et lik.

Mad Doctor (Creative Sparks, 1985)

Commodore 64-spillet Mad Doctor, med undertittelen «Building a better body», skilter med en nesten søt, tegneserieaktig og barnevennlig illustrasjon på esken. Men konseptet er langt fra søtt. Det er rett og slett litt uhyggelig. Utviklerne i Creative Sparks hadde nemlig latt seg nemlig inspirere av Mary Shelleys banebrytende attenhundretallsroman om den eksentriske vitenskapsmannen Victor Frankenstein, som setter sammen ulike kroppsdeler til et slags menneske, og vekker liv i den unaturlige kreasjonen sin ved hjelp av elekstrisitet.

Du får rollen som Franz Johann Blockenspiel, en like eksentrisk vitenskapsmann som har fått akkurat samme idé som inspirasjonskilden. Problemet er bare at du ikke har noen kroppsdeler å lage monster av. Dermed er det på tide å besøke landsbyen Struddleberg, og det er her spillet virkelig blir guffent. Du kan riktignok grave opp lik fra den lokale kirkegården, men skal du lage et kvalitetsmonster holder det ikke med råttent kjøtt. Derfor må du rette blikket mot Struddlebergs høyst levende innbyggere.

Hm, trenger noen med bedre kropp.
Hm, trenger noen med bedre kropp.

Når natten faller på må du snike deg rundt, på jakt etter ensomme nattevandrere. Det lønner seg å studere dem nøye før du eventuelt slår til – du er tross alt på jakt etter kvalitet. Om de har kroppsdeler som passerer kvalitetskontrollen din, kan du slå dem ned og ta dem med til slottet ditt – alle gale vitenskapsmenn holder tross alt til i slott.

Vel fremme kan du enten knerte dem umiddelbart, eller putte dem i fangehullet ditt og holde dem der helt til de går med på å «hjelpe» deg. Men vær forsiktig, for jo mer mistenksomme og fiendtlige Struddlebergs innbyggere blir, jo vanskeligere blir oppgaven din. Det beste kommer imidlertid til slutt: Når du har fullført det blodige arbeidet ditt vil du presentere resultatet i byens rådhus. Om kvaliteten er høy, blir du genierklært og feiret som en helt. Om kvaliteten er lav, blir du hengt. Mord er tydeligvis bare uakseptabelt om den som begår dem er inkompetent.

En dinglende gavepakke.
En dinglende gavepakke.

Smak på konseptet igjen: Du sniker deg rundt i mørke på jakt etter uskyldige kvinner og menn med bra kropper, slår dem ned, tar dem med hjem – enten for å holde dem fanget eller for å drepe og partere dem. At Mad Doctor kom fra en veletablert og respektert utgiver – eid av medieselskapet Thorn EMI – og aldri skapte det fnugg av kontrovers, er vanskelig å fatte. Men slik var det altså. Og ikke bare det: Mad Doctor regnes faktisk som en kultklassiker på Commodore 64-plattformen. Det er nemlig et overraskende solid spill som faktisk skilter med mange ambisiøse og unike elementer. For eksempel byr det på en åpen verden og dynamisk døgnsyklus, og du må til og med spise og drikke for å holde deg i live. Ikke dårlig for et Commodore 64-spill fra 1985.

Her har vi Lil' Jo. Hun eller han ble aldri like populær som Mario. Merkelig.
Her har vi Lil' Jo. Hun eller han ble aldri like populær som Mario. Merkelig.

Wrecked: A Psychedelic Adventure (Health-Wise, 1994)

Narkotika er ikke bra for deg, mkay? Så lenge det har eksistert forbudte narkotiske stoffer, har det også eksistert foreldre og andre velmenende myndighetspersoner som har gjort sitt beste for at ungdommen skulle holde seg unna. Men hvordan skal man på mest mulig måte kommunisere med disse ungdommene, som synes alt de voksne finner på er tull og tøys? Vel, ungdommen liker dataspill, ikke sant? Løsningen sier seg selv.

Wrecked: A Psychedelic Adventure ble skapt av Liverpool-baserte Healthwise, en organisasjon som fortsatt jobber for å opplyse britisk ungdom om narkotika, alkohol, sex og andre uhumskheter. Spilleren fikk rollen som Lil' Jo, en bruker av narkotika som måtte hoppe seg gjennom fem Mario-inspirerte plattformbrett. Underveis kunne Jo plukke med seg ulike narkotiske stoffer som alle hadde ulike effekter. Noen var negative, og andre var merkelig nok positive.

Slik arter verden seg om man er ruset.
Slik arter verden seg om man er ruset.

Problemet er at spillet er helt forferdelig dårlig, både som spill og som læringsverktøy. Det å vinne spillet er helt umulig uten å faktisk benytte seg av narkotiske stoffer, så det sender et mildt sagt forvirrende signal til brukerne. Spillet har også omfattende beskrivelser av de narkotiske stoffene, og inkluderer blant annet informasjon om hvor mye du må regne med å betale for brukerdoser av de ulike stoffene – sånn i tilfelle du skulle ignorere alle advarslene og prøve likevel. Her nevnes selvsagt også farer forbundet med de ulike stoffene, men slett ikke alle virker like skremmende. LSD innebærer for eksempel kun en risiko for at du kan skade deg selv under en «bad trip», og ærlig talt virker spillets beskrivelse av kaffe langt skumlere. Det er nok best å holde seg til brus.

Da Wrecked kom ut tok det ikke lang tid før det havnet i tabloidavisene, hvor det ble beskyldt for å promotere narkotika i stedet for å advare mot det. Kontroversen gikk så langt at spillet ble fordømt av to britiske statsråder, Timothy Rathbone og Olga Maitland. Om det var fortjent eller ikke kan nok diskuteres, men spillskaper James Kay hevdet at ingen av dem hadde sett spillet eller noensinne forsøkt å kontakte Healthwise for å finne ut hva det handlet om.

Hm, virker jo ganske kult.
Hm, virker jo ganske kult.

Kontroversene – eller kanskje kvaliteten – førte i alle fall til at Healthwise aldri klarte å skaffe bred distribusjon for spillet sitt, og siden dette var lenge før digital distribusjon måtte kjøperne bestille det direkte fra dem. Det var det tydeligvis ikke så mange som gjorde, for spillet regnes i dag som ekstremt sjeldent. Kanskje like greit, om «shareware»-demoen for PC er noe å gå etter. Du kan spille den ved hjelp av DosBox, men for å få noe slags glede av den bør du nok være såpass dopet at DosBox blir for komplisert.

Den britiske organisasjonen havnet også senere i hardt vær, for seksualopplysningsprogrammet Taking Sex Seriously. Den kristne organisasjonen Christian Institute mente at programmet var alt for eksplisitt, og beskrev det som «det verste som noensinne er utgitt for seksualopplysning i skolen».

Les også: Hva tenkte de på, del 1
Les også: De særeste spillene vi vet om

Kommentarer (16)

Forsiden akkurat nå

Til toppen