FEATURE: Spillåret 2012 - Våre favoritter
Feature

Spillåret 2012 - Våre favoritter

Her er skribentenes personlige favoritter fra i år.

Torsdag publiserte vi vår store kåring av årets beste spill, og ikke overraskende ble kategoriene stappet fulle av spennende stortitler og kritikerroste indie-spill. Nå er det derimot på tide å gå nærmere inn på tolv av våre skribenter for å se hva de personlig mener utmerket seg i 2012.

Savnet du variasjon og mindre kjente spillopplevelser i torsdagens kåring kan du nok glede deg over flere av favorittlistene – her vises tydelig Gamer.no-redaksjonens brede spillsmak, gjennom stort og smått over hele fire sider.

Husk også at vi på lørdag også kommer til å åpne opp for at dere lesere skal kunne stemme frem hvilke spill som dere mener fortjener pallplass. Vi kommer da til å bruke de samme kategoriene som vi gjorde i torsdagens kåringssak. Resultatet av stemmeprosessen kommer i en omfattende artikkel litt ut på nyåret.

Her er skribentenes personlige favorittlister fra 2012:

Vi begynner listevandringen sprekt med Kristoffer Thomas Lindtveit, Andrine Fangberget og Bjarte Wathne Helgesens lister.

Kristoffers favoritter:

Kristoffer har det siste året fokusert mye på de store månedlige anbefalingsartiklene for Android-spill her på Gamer.no, og har totalt kommet med 90 anbefalinger på mobilfronten i 2012. Det betyr dog ikke at han har styrt unna de større spillene, og hans personlige toppliste fra året består av såvel mobile opplevelser som storslagne konsolleventyr, samt et spennende PS Vita-spill.


1. Catherine (PlayStation 3 og Xbox 360)

Catherine.
Catherine.

Catherine var opprinnelig et av de spillene jeg planla å kjøpe «en eller annen gang», da helst på tilbud. Likevel endte jeg opp med et impulskjøp til fullpris, noe jeg ikke har angret på. Som en langtids Kafka-fan er det umulig ikke å falle for historien, som i seg selv er god nok grunn til å fullføre spillet. Når denne kombineres med gåteløsning av ypperste kvalitet, og det i et skyhøyt tempo, er det rett og slett umulig ikke å bli forelsket.

Det er sjeldent jeg føler noen grad av prestasjon når jeg fullfører et nivå i moderne spill. Catherine endret på dette – man kunne høre mer enn ett gledesrop fra sofaen da jeg nådde toppen av de uendelige klossestablene. Spillet klarer også å skape en unik stemning, som drar meg inn, og fjerner ethvert begrep om tid. Dette er uten tvil den beste, og mest uventede, spillopplevelsen jeg har hatt i år.

2. Disgaea 3: Absence of Detention (PS Vita)

Disgaea 3: Absence of Detention.
Disgaea 3: Absence of Detention.

Det har vært mye debatt om hvorvidt PlayStation Vita er verdt et kjøp, og Disgaea 3: Absence of Detention avslutter for min del den diskusjonen. Dette rollespillet kan ikke bare skilte med dybde som ligner få andre utgivelser i samme sjanger i år, men med en sjarmerende verden det er gøy å oppholde seg i. Humoren er gjennomgående god. Ikke minst lykkes spillet i å parodiere sin sjanger, samtidig som det også er et prakteksempel på et strategirollespill.

Det turbaserte gameplayet er enkelt å komme inn i, men samtidig dypt nok til å gi enhver «theorycrafter» nok å bite i. At utgivelsen i tillegg lar deg velge hvorvidt du vil beholde spillets opprinnelige språkdrakt, eller bytte til engelsk tale, er et absolutt pluss. Dette spillet kommer til å følge meg lenge, og er en av årsakene til at jeg fremdeles har tro på dedikerte, mobile konsoller.

3. Baldur's Gate: Enhanced Edition (PC, iPad)

Baldur's Gate: Enhanced Edition.
Baldur's Gate: Enhanced Edition.

Som rollespillentusiast har jeg en flau innrømmelse å komme med: Jeg spilte aldri Baldur’s Gate. På mange måter er dette sammenlignbart med en eventyrentusiast som aldri har lest Asbjørnsen og Moe, men vi har alle våre svin på skogen, som det heter. Heldigvis har jeg fått en glimrende unnskyldning til å ta opp den gamle klassikeren, etter at spillet nylig kom ut i forbedret versjon.

Selv om eksamensperioden har satt sine begrensninger på tidsbruken de siste ukene, er det ikke tvil om at ledige tidsperioder i juleferien vil tilbringes i Forgotten Realms. Her får vi rett og slett alt vi kan forvente av vestlige rollespill og mer til. Det imponerer meg hvordan et såpass gammelt spill, som jeg tross alt ikke har noe stort forhold til, fremdeles kan stå igjen som et av årets største spillopplevelser.

4. Plague Inc. (Android og iOS)

Plague Inc.
Plague Inc.

Jeg har hatt mange gode opplevelser på mobilfronten i år, men få av dem klarer likevel å leve opp til PC- og konsollspill. Plague Inc. er et unntak, og har tatt opp mange timer, både hjemme foran TV-apparatet og ute hvor jeg til normalt spiller mobilspill. Denne pandemisimulatoren er tilsynelatende enkel, men gir likevel nye utfordringer på jevnlig basis, etter som man får prøve seg på nye mikroorganismer. Disse har til dels svært forskjellig oppførsel, noe som tvinger spilleren til å endre strategi mellom hvert «oppdrag».

Krydret med en god dose humor og utallige måter å utvikle sykdommer på, blir dette underholdning det er vanskelig å gå lei. Selv om det finnes andre, og mer teknisk imponerende, spill til mobiltelefoner, står Plague Inc. igjen som årets mobilopplevelse for meg personlig.

5. Mass Effect 3 (Xbox 360, PC og PS3)

Mass Effect 3.
Mass Effect 3.

Avslutningen på Mass Effect-trilogien har vært blant de mest omdiskuterte begivenhetene dette året. Forgjengerne gjorde nok et større inntrykk på meg, men det betyr ikke at jeg mislikte Mass Effect 3. Tvert imot storkoste jeg meg gjennom hele historien, og jeg hadde også mange timers minneverdig underholdning med venner i flerspillermodus. Det finnes mange spill som engasjerer meg like sterkt, eller som til og med oppleves bedre på isolert basis, men Shepard er en av de få spillfigurene jeg faktisk har knyttet meg til de siste årene. Man føler at man kjenner ham, eller henne, rimelig godt etter alle disse årene.

Når da spillet i tillegg innfrir med en engasjerende historie og velfungerende gameplay, blir dette stående igjen som en av årets største spillopplevelser.

Andrines favoritter:

Det siste året har Andrine skrevet en drøss med anmeldelser og sniktitter for Gamer.no, men det største prosjektet jenta fra Hamar har tatt på seg for nettstedet må ha vært The Walking Dead-serien. Hver episode har fått en omfattende anmeldelse, der Andrine har beskrevet høydepunkt og nedturer gjennom sesongen. Om man tar en titt i arkivet ser man også at hun har en svært variert spillsmak som strekker seg fra action-blockbustere til mer introverte indie-opplevelser. Hennes toppliste fra 2012 tegner samme mønster.


1. Borderlands 2 (PC, Xbox 360 og PlayStation 3)

Borderlands 2.
Borderlands 2.

Jeg var sen med å oppdage det første Borderlands-spillet, men kunne ikke unngå å prøve det etter å ha hørt så mye bra. Jeg fikk timesvis av moro, som jeg delte med samboeren min. Når vi var ferdig trengte vi begge mer, og det fikk vi med oppfølgeren.

Borderlands 2 har tatt med alt det som var bra i forgjengeren, og gjort det enda bedre. Historien er mer engasjerende, med den karismatiske og ufyselige Handsome Jack som skurk. De ulike miljøene i Pandora er vakrere og mer varierte nå, akkompagnert av bra musikk og et godt galleri av figurer. Humoren er som vanlig i sentrum, og de ulike stemmeskuespillerne er med på å heve komedien til nye høyder. Borderlands 2 er en altoppslukende spillopplevelse, og det var vanskelig å rive seg bort. Dette er spillet jeg utvilsomt har brukt mest tid på i år.

2. The Walking Dead: Episode 1 - 5 (PC, Mac, Xbox 360, PlayStation 3, iOS)

The Walking Dead: Episode 1 - 5.
The Walking Dead: Episode 1 - 5.

Jeg har lenge vært tilhenger av The Walking Dead, både tegneserien og tv-serien. Det er en spennende og fengende historie med et rikt og variert galleri av figurer. En spillversjon av dette kunne ikke bli noe annet enn fantastisk, tenkte jeg. Heldigvis hadde jeg rett.

Serien beveger seg i området mellom spill og interaktiv tegneserie. Det gjør egentlig lite, for her er det historien som er i fokus. Det er lenge siden jeg har opplevd en så god, spennende og ikke minst rørende historie i et spill. I løpet av de fem episodene utviklet jeg et forhold til de ulike figurene, og jeg følte at beslutningene jeg tok hadde stor betydning for livene deres.

Forholdet mellom Lee og Clementine er noe av det sterkeste jeg har sett i et spill på lenge, og det kjentes på kroppen da jeg måtte felle noen tårer etter avslutningen.

3. Journey (PlayStation 3)

Journey.
Journey.

Jeg var en av de som ikke helt skjønte hvorfor så mange likte Flower så godt. Jeg hadde derfor en viss skepsis da jeg satte i gang med Journey, som i likhet med førstnevnte hadde fått gode skussmål fra så og si alle.

Heldigvis kunne jeg kjapt legge skepsisen på hylla. Dette er en vakker, stillferdig og gripende opplevelse, som jeg kan anbefale til både barn og voksne. Her er det ingen fiender, ingen stjerner som må samles eller mål som må oppnås. Du skal bare jobbe deg mot fjellet i horisonten, og nyte utsikten på veien. Grafikken er enkel, men vakker. Det minimalistiske uttrykket fungerer godt i kombinasjon med musikken, og det føles som å delta i et interaktivt kunstverk. Det jeg likte best med Journey var at det var annerledes, og et rolig avbrekk fra all skytinga og slåssinga.

4. Sound Shapes (PlayStation 3 og PS Vita)

Sound Shapes.
Sound Shapes.

Dette var årets store overraskelse for meg. Heldigvis ble jeg gjort oppmerksom på det gjennom jobben, og det viste seg å være et utrolig sjarmerende, annerledes og vellaget spill.

Dette er kort sagt et rytmebasert plattformspill som går ut på å styre ei kule gjennom ulike nivåer, noe som for min del var både givende og til tider veldig frustrerende. Det er en rekke ulike grafiske artister og musikere som har satt sitt preg på de forskjellige nivåene, og kombinasjonene fungerte bra. Jeg syns dette var en spennende og original idé, og det ga meg en barnlig glede som jeg ikke har kjent siden da jeg spilte Super Mario Bros. i barndommen.

Lengden på spillet var litt for kort, men heldigvis har utviklerne lagt til en skapermodus som er en boltreplass for kreative sjeler som kunne gi meg flere nivåer å bryne meg på.

5. Max Payne 3 (PlayStation 3, Xbox 360 og PC)

Max Payne 3.
Max Payne 3.

Som en nykommer til Max Payne-sagaen var jeg ikke farget av fanboy-skepsisen som mange satt med da Rockstar overtok roret for serien. Jeg mener de har klart å modernisere serien, og skapt en sømløs og engasjerende spillopplevelse.

Dette var omtrent som å delta i en actionfilm på høygir, og jeg elsket det. Ispedd litt av de kyniske monologene til grinebitern Max, og du hadde en intens historie i tillegg. Selvfølgelig hadde den sine klisjéer, men det gjorde egentlig ikke noe.

Alle de små detaljene var også noe jeg likte godt. Alle lasteskjermer er skjult i snutter av historiefortelling mellom actionsekvensene, noe som bidrar til filmfølelsen. At du kan se de forskjellige typene våpen Max har på seg til en hver tid er også en fiffig detalj. Rockstar har gjort seg flid med sluttproduktet, og jeg vet å sette pris på slikt.

Bjartes favoritter:

Bjarte er en av våre ferskeste skribenter for øyeblikket. Stort sett befinner han seg i Frankrike, der han spiller små og store spill – hovedsaklig på konsoll. Utvandreren foretrekker å formulere seg på nynorsk, noe vi i Gamer.no-redaksjonen synes er helt toppers. Ettersom Bjarte er rimelig fersk på bruket kan han ikke skryte på seg en lang artikkelliste enda. Det betyr likevel ikke at den nye skribenten har ligget på latsida når det kommer til spillåret 2012, noe hans varierte toppliste vitner om.


1. Dishonored (PC, Xbox 360 og PlayStation 3)

Dishonored.
Dishonored.

Dishonored gir deg eit mål, og så er resten opp til deg: verktøy, framgangsmåte, delmål og eventuelle digresjonar. Eit slikt spel burde passe meg som hand i hanske, fot i hose og barneskei i sjokoladepudding.

Nokre få irritasjonsmoment finst: Vaktene både ser og høyrer ofte svært dårleg, og av og til altfor godt. Sjølv om ein i realiteten står svært fritt, så får ein enkelte val litt i overkant servert på sølvfat. Historia byr dessutan ikkje på dei heilt store overraskingane. Men slike ting blir sekundære, fordi Dishonored byr på så mykje meir. Det er eit sandkassespel som rett nok tilbyr fleire små sandkasser, heller enn éi stor, men som til gjengjeld lar deg stå imponerande fritt til å gjere ting akkurat slik du helst vil. Og det beste: Det gir deg nokre aldeles fantastiske verktøy til å gjennomføre det.

2. The Walking Dead: Episode 1 - 5 (PC, Mac, Xbox 360, PlayStation 3, iOS)

The Walking Dead: Episode 1 - 5.
The Walking Dead: Episode 1 - 5.

Det er for så vidt ingen urimeleg kritikk at The Walking Dead består av for lite speling og for mange og lange filmsnuttar. Men sjølv om ein sjølvsagt helst vil styre spelet sjølv i så stor grad som mogeleg, så er det endå viktigare at spelmekanikken fungerer til sitt bruk. Det tykkjer eg at han gjer i The Walking Dead. Og sjølv om grafikken er litt kantete, og lyd/bilde-synkroniseringa ikkje alltid er heilt på topp, så er ikkje det så farleg, for The Walking Dead prøver ikkje å vere eit teknologisk vidunder.

Dette er på sett og vis eit får i ulveklede: eit peik-og-klikk-eventyr i zombieapokalypse-innpakning. Dei som forventar eit actionspel blir nok skuffa. Eg, som ikkje heilt visste kva eg skulle forvente, fekk oppleve ei gjennomført, medrivande, solid historie som eg sjølv fekk vere med å påverke. Det var gøy, rørande, spennande, fortvilande, og det var årets nest beste spel.

3. Thomas Was Alone (PC)

Thomas Was Alone.
Thomas Was Alone.

Tredjeplassen på lista mi er eit spel eg aldri hadde høyrd om før det var ute på marknaden. Eg hadde truleg aldri kome borti Thomas Was Alone hadde det ikkje vore fordi eg skulle skrive omtale om det. Britiske Mike Bithell har nærmast på eiga hand laga denne strålande hjernetrimmande plattformaren, der me får stifte kjennskap med ei gruppe medvitne kunstige intelligensar, i form av firkantar med forskjellige eigenskapar og karaktertrekk.

Svært kreativ brettutforming, sylkvasse kontrollar, ei sjarmerande historie, og solid stemmeskodespel av Danny Wallace gjer at Thomas Was Alone for meg er både årets overrasking og årets plattformspel. Og årets tredje beste spel, alt i alt. Dette er ganske enkelt stor spelkunst, og eg gler meg verkeleg til å sjå kva Bithell sitt neste prosjekt er.

4. New Super Mario Bros. U (Wii U)

New Super Mario Bros. U.
New Super Mario Bros. U.

Kanskje er det fordi eg ikkje har fått prøvd dei tidlegare spela i denne nygamle serien, eller kanskje er det fordi eg aldri fekk min eigen Nintendo-konsoll i dei todimensjonale plattformspela sine glansdagar. Uansett grunn, å starte opp New Super Mario Bros. U var som å kome heim. Det gav meg ei god og varm kjensle langt inn i ryggsøyla.

Dette er Super Mario slik eg hugsar det frå kompisen sin SNES, berre betre, meir fargesprakande, større og meir utfordrande. Der Super Mario Galaxy gir meg kjensla av å ha fått eit fantastisk, nytt leiketøy i hendene, får New Super Mario Bros. U meg til å kjenne meg som eit barn igjen. Ingen klarer å framkalle barnet i meg på same måte som Nintendo. Det skal dei framleis ha.

5. Little Inferno (Wii U og PC)

Little Inferno.
Little Inferno.

Premissen i Little Inferno kan verke litt snodig: Du kjøper ting, og så slenger du dei inn i peisen. Igjen og igjen. Men faktum er at dette er eit spel ulikt alt eg har spelt før, og det på ein nesten utelukkande positiv måte.

Det er rett nok eit lite spel, det tar ikkje mange timane å runde det, men det er så originalt, og så sjølvmedvitent, sjølvironisk og sjølvrefererande at det grenser til det postmoderne. Little Inferno har til og med etablert ein heilt eigen sjanger, nemleg burn ‘em up. Det er i utgangspunktet dårleg kutyme å takke nei når nokon inviterer til peiskos. Og når det er Little Inferno som inviterer, så er det berre dumt, for kva tid vil du elles får sjansen til å sprengje ei miniatombombe i peisen?

Så langt har vi vært gjennom tre lister med en hel bråte av ulike spill, og spennet er stort allerede. Fra heftig ekstravagant tegneserieaction i Borderlands 2 til hjernetrimplattformeren Thomas Was Alone, og til japansk turbasert strategi i Disgaea 3: Absence of Detention. Og variasjonen ser ikke ut til å sakke akterut med det første.

Videre nedover skal vi se hva Espen Jansen, Øystein Furevik og Marius Kjørmo koste seg mest med i 2012.

Espens favoritter:

Gamer.no-redaksjonens yngste skribent har rukket å anmelde hele 22 spill i løpet av 2012, og har vært innom alt fra fartsglad bilaction i Need for Speed: Most Wanted til erkejapansk rollespillmoro i Kingdom Hearts 3D: Dream Drop Distance, fra selvgranskende Dubaiskyting i Spec Ops: The Line til salig mimring i Too The Moon. Akkurat hva Espen har en forkjærlighet for, er det derfor litt vanskelig å sette fingeren på. Årets toppliste fra den unge herren heller dog likevel litt mer over mot den japanske enden av skalaen, men inneholder også et par velkjente vestlige innslag.


1. The Walking Dead: Episode 1 - 5 (PC, Mac, Xbox 360, PlayStation 3, iOS)

The Walking Dead: Episode 1 - 5.
The Walking Dead: Episode 1 - 5.

Da jeg for første gang tok på meg rollen som Lee Everett tidlig i mai ante jeg virkelig ikke hva slags ferd jeg egentlig la ut på. Jeg hadde ingen erfaring med The Walking Dead fra tidligere, hverken gjennom TV- eller tegneserie, men den første episoden i Telltales spillutgave satte øyeblikkelig standarden.

Det var først og fremst følelsen av at mine handlinger faktisk betydde noe for utfallet av historien som gjorde spillet så engasjerende. Det var jeg som forsøkte å redde Shawn fremfor Duck, og det var jeg som valgte å gi mat til Carley istedenfor Ben

Jeg var Lee Everett, og i de drøye femten timene jeg tilbrakte i The Walking Deads fantastiske og forferdelige univers levde jeg utelukkende i spillet. Mat, drikke og andre daglige gjøremål ble uvesentlige, og for to-tre timer om gangen over en periode på nærmere syv måneder brydde jeg meg ene og alene om å ta de riktige valgene, sikre gruppens overlevelse, og ikke minst stå fram som et godt eksempel for Clementine. Clementine, som kanskje er den ene spillfiguren som har betydd mer for meg enn noen annen, noensinne – Bravo Telltale.

2. Far Cry 3 (PC, Xbox 360 og PlayStation 3)

Far Cry 3.
Far Cry 3.

Jeg likte egentlig aldri Far Cry 2. Afrika var et kjedelig sted med mye frustrasjon og lite underholdning, og da jeg fikk nyss om at Far Cry 3 var på vei ble jeg straks skeptisk. All skepsis skulle dog vise seg å være ubegrunnet, for Far Cry 3 har utpekt seg som et av årets aller beste spill.

Jeg ble øyeblikkelig bergtatt, og fra mitt første møte med den psykotiske kjeltringen Vaas til min foreløpig siste valfarting gjennom Rook Islands dype skoger og mystiske templer har det sjeldent vært et kjedelig øyeblikk. Paradisøya er den ultimate lekeplass, og det vide spennet av leker man får til rådighet er intet annet enn forbløffende. Eksplosiver og haier, pil-og-bue og radiotårn, hang-glidere og flammekaster, alligatorer og syretripper. Far Cry 3 har alt du aldri visste at du savnet i andre spill, og når disse elementene samhandler i én stor åpen verden oppstår ren spillmagi.

Jeg har jaktet på sortbjørn med landminer og jeg har ramponert en bil i bevegelse med en flyvende luftputebåt – hva mer kan man egentlig ønske seg?

3. Kingdom Hearts 3D: Dream Drop Distance (Nintendo 3DS)

Kingdom Hearts 3D: Dream Drop Distance.
Kingdom Hearts 3D: Dream Drop Distance.

Som en svoren fan av alt som har med Kingdom Hearts å gjøre er det vanskelig for meg å si noe stygt om Square Enixs ti år gamle serie. Samtidig er det viktig for meg å poengtere at jeg ikke vender ryggen til når franchisen gjør feil, og når spillene viser seg fra litt mindre flatterende sider er jeg like kritisk som enhver annen person.

Når jeg derfor sier at Dream Drop Distance er et av mine favorittspill i år, er det fordi jeg oppriktig mener at det er et bra spill. Ikke bare er det bra, det er fantastisk. Å spille som to ulike hovedpersoner, som parallelt baner seg vei gjennom en rekke svært gjennomførte tolkninger av både klassiske og kult-pregede Disney-filmer er uimotståelig morsomt. Dream Drop Distance har sjarme i hopetall, spillbarheten er bokstavelig talt flytende og den sedvanlige blandingen av rollespill og action-eventyr er perfekt som aldri før.

4. Journey (PlayStation 3)

Journey.
Journey.

«Veien er målet» lyder et gammelt ordtak, og i Journey er vel egentlig veien det eneste som gjelder. Når man helt i begynnelsen av spillet blir kastet ut i en slående vakker ørken, med ingen andre hint enn et par lysende knapper og to vaiende flagg på toppen av en sanddyne i det fjerne, er det definisjonen av subtilitet som slår en. Straks man beveger seg opp den første bakketoppen, kjenner hvordan sanden kjemper imot en for hvert skritt man tar, og «målet» for reisen åpenbarer seg i det fjerneste fjerne med spillets logo lysende over himmelen skjønner man hva slags spill Journey egentlig er.

Journey er en opplevelse, en mental reise hvor man blir med på de selvsamme oppturer og nedturer som den mystiske protagonisten faktisk gjennomgår i spillet, fra de dypeste huler til de høyeste tinder. Med et fabelaktig audiovisuelt utseende på toppen av det hele og en rekke sekvenser som bokstavelig talt tar pusten fra en gang på gang er det vanskelig å se hvordan Journey ikke kunne havnet på denne listen.

5. Final Fantasy XIII-2 (Xbox 360 og PlayStation 3)

Final Fantasy XIII-2.
Final Fantasy XIII-2.

Final Fantasy XIII ble aldri noen kritikersuksess, men Square Enix valgte allikevel å gi spillet en direkte oppfølger. Godt er det, for Final Fantasy XIII-2 er et av de mest engasjerende japanske rollespillene jeg noensinne har begitt meg ut på. Selv om dette i bunn og grunn er mye det samme spillet som Final Fantasy XIII, har absolutt alt blitt forbedret tifoldige ganger.

Til tross for et betydelig nedgradert ensemble av figurer føles XIII-2 mye større enn sin forgjenger. De endeløse lineære gangene er fjernet; byer og store treningsområder har blitt åpnet for fri ferdsel; og hver figur og kamprolle føles langt mer unik og selvstendig. Resultatmessig står man igjen med noe som ligner langt mer på et tradisjonelt japansk rollespill enn hva Square har lagd på lenge.

Øysteins favoritter:

Tro det eller ei, men skribentfantomet fra Førde har vært med i Gamer.no-klubben i hele 10 år nå. Det har nok blitt mange minneverdige opplevelser i løpet av disse årene, og Øystein forteller gjerne om alt fra ekstravagante år på E3-messen i Los Angeles til detaljer om hvordan utviklingen av Gamer.no har vært opp gjennom årene. Førdianeren med den skarpe nynorskpennen har en selverklært forkjærlighet for «noko anna enn det siste skytespelet sett til ei "aktuell" konflikt. Gjerne noko frå Japan», og årets toppliste bærer da også litt preg av dette.


1. Dragon's Dogma (Xbox 360 og PlayStation 3)

Dragon's Dogma.
Dragon's Dogma.

Dette er spelet eg har sikla etter heilt sidan eg ein gong for mange herrens år sidan for første gong plukke opp ei Dungeons & Dragons-bok. I Dragon's Dogma får du reise rundt i ei spanande og fascinerande verd der store, små og til og med enorme farer kan lure rundt kvart einaste hjørne. Det er ei fantastisk reise i ei magisk verd som berre gir og gir, og heile tida byr på nye utfordringar.

Du merkar verkeleg skilnaden på det store og det små i dette spelet. Frå den spede byrjinga der du legg ut på vandring og kjempar mot ulvar og ein og annan bøling med goblinar, vil du etter kvart møte svære beist som cyclops og dragar. Kampane mot desse massive beista er noko av det mest nervepirrande eg har erfart på fleire år, og kjensla ein får første gong eit av desse beista fell mot jorda kan knapt skildrast med ord.

2. Halo 4 (Xbox 360)

Halo 4.
Halo 4.

Litt skepsis må eg innrømme eg hadde innabords før dette spelet dukka opp i postkassa. Korleis kan eigentleg eit Halo-spel bli utan Bungie bak spakane? Svaret var såre enkelt. Dette er utan tvil blant dei beste spela i serien, og sjølv om 343 Industries ikkje finn opp noko hjul på ny, har dei gjort små endringar som knapt merkast, men likevel tilfører mykje til spelet. Med eksemplarisk nivådesign skal det godt gjerast om dette ikkje fell i smak.

Samtidig er det hinsides vakkert, og at utviklarane har prestert å presse dette meisterverket inn på ein Xbox 360 er på alle måtar imponerande. Med ein herleg visuell stil, solid historieforteljing, og eit glimrande lydspor frå Massive Attack-mannen Neil Davidge, er det ingenting i vegen for å kose seg med eit solid eventyr du seint vil gløyme.

3. Borderlands 2 (PC, Xbox 360 og PlayStation 3)

Borderlands 2.
Borderlands 2.

Det er ikkje alltid ein oppfølgjar er betre enn sin forgjengar, men det er utan tvil Borderlands 2. Spelet er større, meir variert og byr på enda betre og meir gjennomført humor enn i det første spelet. Det lyser lang veg at utviklarane verkeleg kosar seg og trivst i dette universet. Om det så er kampar mot psykopatar og massive beist, eller dei tidvis hysteriske dialogane ein blir vitne til, er det alltid noko å oppleve i dette spelet.

Historia har fått ei mykje større og betre rolle i denne omgang. Vi møter ei lang liste med absurde og artige karakterar som bør få deg til å le høgt. Kvar skribentane har tatt alle desse gullkorna frå er over mi fatteevne, men det gjev spelet ei heilt unik stemning. Å setje seg ned med gode vener for å skyte pakk og avskum på planeten Pandora er samtidig omlag så bra som ein kan få det. Borderlands 2 er ein sosial skytefest av dei heilt store, og Gearbox fortener all heider og ære dei kan få for den jobben dei har gjort.

4. Rocksmith (Xbox 360, PlayStation 3 og PC)

Rocksmith.
Rocksmith.

Eg har aldri vore den heilt store tilhengjaren av gitarspel som Rock Band og Guitar Hero. Det har på ein måte framstått som noko meiningslaust å stå der med ein plastgitar når eg like godt kan spele ein skikkeleg gitar. Med Rocksmith er det nettopp det vi får. Dette er eit solid stykke gitarlærar i spelformat.

Spelet byr på eit langt og solid låtutval, og det finnest noko for ein kvar smak. Om du trudde det var fett å høyre jubelbruset i Guitar Hero medan du klarar noko veldig bra, skal du berre vente til du høyrer det same medan du spelar Rocksmith og faktisk spelar ei avansert låt plettfritt. Det er ei ubeskriveleg kjensle, og du veit du har oppnådd noko mykje større enn å berre klare eit nivå. Du har meistra noko, du har blitt betre i noko meir enn å klare ei simpel utfordring, og akkurat det er det få spel som kan hamle opp med.

5. Final Fantasy XIII-2 (Xbox 360 og PlayStation 3)

Final Fantasy XIII-2.
Final Fantasy XIII-2.

Der Final Fantasy XIII var eit strengt og lineært spel, er Final Fantasy XIII-2 den rake motsetning. Her blir vi servert ulike område i ulike tidsperiodar, og etter kvart får vi reise mellom dei temmeleg fritt. Dette går for så vidt ut over historia som med nokre små og definitivt heiderlege unntak er vrøvl frå ende til annan, men det skapar eit variert og underhaldande spel som verkeleg set spelaren i sentrum.

Final Fantasy XIII-2 er det mest varierte Final Fantasy-spelet på mange år. Vi får eit mylder av ulike område og tidsepokar, og alle byr på mange ulike fiendar og utfordringar. Samtidig er det nok av distraksjonar her, og om du vil spele litt minispel, utfordre dei små grå, eller la samlemanien ta over for å finne alt spelet byr, har du nok å ta av. Hadde ikkje det vore for den magre historia kunne dette blitt eitt av dei skikkeleg store spela i år.

Marius' favoritter:

Gamer.nos Bergensalibi var blant de tre utvandrende til Los Angeles i juni i år. E3-messen ble behørig dekket, og gromgutten fikk sett på en hel hurv med spill. Det meste av det Marius fikk se er nok fremdeles et godt stykke unna på kalenderen, men vissheten om hva som kommer ser ikke ut til å ha ødelagt appetitten for årets spill. Topplisten bugner over av storspill, samt et halv-obskurt spill fra østen og årets største episodiske spilleventyr.


1. The Walking Dead: Episode 1 - 5 (PC, Mac, Xbox 360, PlayStation 3, iOS)

The Walking Dead: Episode 1 - 5.
The Walking Dead: Episode 1 - 5.

Jeg har tidligere slitt med å like de episodebaserte spillene til Telltale Games, men The Walking Dead tok meg med storm. De fiklet litt med formen i den første episoden, men derfra var det gull hele veien. Valgene jeg måtte ta var svært følelsesladde, og spillet kastet meg i nye retninger jeg virkelig ikke så komme.

Alt var egentlig interessant med The Walking Dead, fra den episodeinndelte formen som gjorde at jeg gikk og gledet seg til neste episode, til måten valgene mine var med på å påvirke sitasjonen rundt meg. Jeg måtte ta liv eller død-avgjørelser hele veien og aldri har jeg vel blitt så utslitt av å spille et eventyrspill. Dette var intense greier, og jeg har skyhøye forventninger til sesong 2.

2. Dishonored (PC, Xbox 360 og PlayStation 3)

Dishonored.
Dishonored.

Dishonored får to store stjerner i margen av meg. For det første ser det veldig pent ut. Artistene i Arkane Studios har klart å lage en britisk sjøfartsimperium møter steam punk stil, som gir spillet et unikt og spennende utseende. Det andre, og kanskje aller viktigst, er at det er sabla moro å spille. Det å være snikete drapsmann med masse magiske evner og utstyr er jo bare helt fenomenalt underholdene.

Det som gjør at spillet ikke går helt til topps er at historien er litt kjedelig, og ekstremt forutsigbar. I tillegg er verdenen som er skapt ganske innholdsløs. Den er flott å se på, men når du skraper den vakre overflaten er det egentlig lite under den. Dette er likevel kameler man svelger lett fordi det er ellevilt gøy å ha friheten til å spille snikmorder på den måten man selv vil. Når dette i tillegg er en helt ny verden man får utforske, da er jeg storfornøyd.

3. XCOM: Enemy Unknown (PC, Xbox 360 og PlayStation 3)

XCOM: Enemy Unknown.
XCOM: Enemy Unknown.

Å gjenskape en gammel PC-klassiker er ikke bare enkelt. Mange var nok skeptiske til om dette var noe som ville la seg gjøre og om Firaxis ville klare å beholde særegenhetene i den gamle serien. De toppet forventningene og laget et bedre spill enn originalen. Dette er mye mer brukervennlig, selv om de har beholdt et høyt vanskelighetsnivå.

«Bare en runde til»-faktoren som Firaxis er kjent for er så definitivt til stede, og det er utrolig deilig å kunne spille et taktisk strategispill som dette på PC igjen. Slutten var riktignok ikke særlig god, men utover dette klarte Enemy Unknown å innfri alle mine forventninger. Vi får håpe utviklerne nå ønsker å fortsette serien, for dette kan bli veldig moro.

4. Catherine (PlayStation 3 og Xbox 360)

Catherine.
Catherine.

Jeg har aldri vært spesielt begeistret for såkalte «puzzle»-spill, men når det det handler om overdramatiserte menneskelige relasjonsproblemer, freudianske syredrømmer og japansk absurditet, da har du klart å fange min interesse. Catherine er forlokkende i sin uortodokse stil og selv om kasseflyttinga i drømmeland kan virke litt som fyllstoff blir denne delen aldri kjedelig.

Like fullt er det mer interessant å følge hovedpersonen Vincent, i hans dameproblemer. Jeg tror det er mange som kan kjenne seg igjen i noen av spillets problemstillinger, selv om få nok vil innrømme det. Videoklippene er underholdende, historien er engasjerende, og man må besvare noen spørsmål man kanskje ikke har våget å tenke over før. De sære figurene, den selvhøytidelige og smått patetiske protagonisten, og de demonske undertonene gjør dette spillet til en vidunderlig miks som ikke kan forklares, men som må prøves.

5. Mass Effect 3 (Xbox 360, PC og PS3)

Mass Effect 3.
Mass Effect 3.

Det er den storslåtte avslutningen på en lang og nydelig reise. Mass Effect 3 må inn på listen fordi det leverer en dramatisk og storslått historie, særdeles gjennomførte personligheter, og kanskje den beste dialogen i et spill på veldig lang tid. Spillet har fått ufortjent mye kritikk, og jeg kan være enig i at utviklernes forsøk på å tvinge deg inn i flerspilleren ikke var helt heldig. Det var også noe litt skuffende ved at dine tidligere valg ikke spilte like stor rolle som man hadde fått forespeilet.

Likevel er Mass Effect 3 et glimrende spill. Det klarer å ta skrittet videre fra den strålende forgjengeren og gjør dette til et dramatisk epos som på verdig måte avslutter historien om Shepard. Jeg likte den originale slutten, jeg likte kampene, og jeg likte hvordan spillets progresjon var lagt opp. Det kommer nok mer Mass Effect, og jeg håper at det vi får ikke skiller seg for mye fra dette.

Vi er bare såvidt halvveis enda, og hele seks skribenter står fremdeles parat med sine lister. Allerede nå kan vi se at Journey og The Walking Dead har havnet på manges lister i år – begge er svært stemnings- og historiedrevne spill.

Nå er det på tide å se hva Jens Erik Vaaler, Erik-André Vik Mamen og Gøran Solbakken har rablet ned på sine respektive lister.

Jens Eriks favoritter:

Et lite gløtt på Jens' liste avslører at dette er en mann som balanserer mellom det å nyte de store blockbusterne og å legge sin elsk på de mindre indie-spillene. To av listens innslag er i bunn og grunn enmannsprosjekter, mens de resterende tre slår ut på forskjellige punkter på budsjettskalaen. Den hyggelige skribenten med Bærums-blod i årene viser også et stort sjangerspenn når han går fra strategi til actionrollespill, og fra historiedrevne eventyr til en umåtelig vakker Metroidvania-perle.


1. XCOM: Enemy Unknown (PC, Xbox 360 og PlayStation 3)

XCOM: Enemy Unknown.
XCOM: Enemy Unknown.

Da Firaxis Games annonserte at de jobbet med en nyutgivelse av Microprose sine gamle XCOM-spill kjente jeg at det kriblet litt i kroppen. Jeg trengte nemlig flere turbaserte strategispill i livet mitt. Fra mitt første møte med et fiendtlig romvesen visste jeg at jeg hadde gjort riktig valg i kjøp av spill. Aldri før hadde jeg hatt en større følelse av at valgene mine vil ha en øyeblikkelig og hardtslående konsekvens før jeg spilte XCOM: Enemy Unknown.

Spillet viste seg å være et fantastisk verktøy for å skape historier som hadde sitt utspring i de valgene jeg gjorde. Et perfekt utført oppdrag eller et velplassert geværskudd har sjelden føltes bedre, og det har aldri vært så bittert å bli totalslaktet av fiendtlige romvesen. XCOM lærer deg at tap alltid er et mulig utfall. Her måles ikke suksess i hvor mange som overlever oppdraget, men heller at noen overlever i det hele tatt.

2. The Walking Dead: Episode 1 - 5 (PC, Mac, Xbox 360, PlayStation 3, iOS)

The Walking Dead: Episode 1 - 5.
The Walking Dead: Episode 1 - 5.

The Walking Dead våger å gjøre det mange zombiespill ikke tør, nemlig å gjøre menneskene rundt deg til den største trusselen mot din tilværelse. Spillet handler i liten grad om å sløye zombier, og fokuserer heller på valgene for at gruppen din skal overleve. Hvordan fordeler du mat til syv når du kun har nok til tre? Hvem redder du når du kun kan redde én person? Hvor står du i den pågående krangelen? Alt dette er spørsmål du må ta stilling til når du spiller The Walking Dead.

Hver episode har levert et emosjonelt mageslag uten like, og historien har vært både rørende og forstyrrende på samme tid. Telltale Games har laget en spillopplevelse som trår den hårfine balansen mellom håp og fortvilelse, og denne spenningen opprettholdes helt til siste slutt.

3. Mass Effect 3 (Xbox 360, PC og PS3)

Mass Effect 3.
Mass Effect 3.

I ukene etter lanseringen av Mass Effect 3 var diskusjonen rundt spillet preget av at frustrerte fans spydde eder og galle over det de mente var en dårlig slutt. BioWare jobbet hardt for å bøte på skadene og slapp etter hvert en utvidet versjon av den skuffende slutten.

Når jeg ser tilbake på min tid i kommandør Shepards romstøvler tenker jeg dog ikke på hvordan spillet ble avsluttet. Det jeg minnes er de små og store hendelsene som preget spillets historie. Jeg husker at jeg felte en Reaper med artilleri fra verdensrommet. Jeg minnes en gråtkvalt Mordin Solus som innrømmer at han har gjort en feiltagelse i sin fortid. Aller mest minnes jeg det fantastiske lydsporet, den morsomme flerspilleren, de gode historiene og den enorme tilfredsstillelsen. Endelig brakte vi fred til en konfliktpreget galakse. For det fortjener kommandør Shepard og hans følgesvenner både honør og hyllest.

4. Fez (Xbox 360)

Fez.
Fez.

De som har sett dokumentarfilmen Indie Game: The Movie vet hvor slitsomt det var for kanadiske Phil Fish å lage gåtespillet Fez. Spillets utvikling var preget av økonomiske problemer, rettstvister og flere personlige tilbakeslag for Fish. Etter fem år med utviklingstid ble spillet endelig sluppet til Xbox Live Arcade og overgikk alle forventninger.

Fez viste seg å være et fantastisk sjarmerende spill som blander både gamle og moderne spillelementer til en komplett pakke. Bak et tilsynelatende enkelt indie-plattformspill skjuler et av høstens mest interessante spillopplevelser. Historien om Gomez og hans magiske hatt blir en utforskning av både tid og rom i fargerike omgivelser med utpreget retrostil. Under den sjarmerende overflaten viser Fez seg å være et utrolig dypt spill, med anstrengende gåter som utfordrer dine små grå på nye og spennende måter.

5. Dust: An Elysian Tail (Xbox 360)

Dust: An Elysian Tail.
Dust: An Elysian Tail.

I likhet med Fez er Dust: An Elysian Tail hjertebarnet til ett enkeltindivid som hadde en drøm om å lage et dataspill for å fortelle en historie. Animatør og designer Dean Dodrill stod ene og alene bak mesteparten av spillets utvikling, fra figurdesign og animasjon, til koding og programmering. Dodrill hentet inspirasjon fra blant annet Metroid, Golden Axe og Castlevania: Symphony of the Night og skapte et nydelig actionspill med et velfungerende kampsystem.

Vår helt Dust våkner i en mørk skog uten å huske hvem han er eller hvor han kom fra. Sammen med en flyvende rotte og et magisk sverd begir han seg ut for å finne sin identitet. Svarene han finner er likefult sjokkerende og opprivende, og dette gjengis med nydelig animasjon. Dust: An Elysian Tail er ikke bare en fryd å spille, men også nydelig å se på.

Erik-Andrés favoritter:

Erik-André er enda en av Gamer.no-redaksjonens relativt ferske skribenter. Så langt har han, med sine fire anmeldelser, glefset pent over de litt mindre kjente spillene, og har for det meste delt ut middels karakterer. Dette fører at hans karaktersnitt per dags dato ligger på 5,75 av 10, et godt stykke under mange av våre mer selektive skribenter. Vi krysser fingrene for at Erik-André snart kan få sette tennene i en skikkelig godbit i Gamer.no-embede, slik at han kan få seg en strålende spillopplevelse i arbeidssammenheng.


1. Max Payne 3 (PlayStation 3, Xbox 360 og PC)

Max Payne 3.
Max Payne 3.

På toppen av min liste troner Max Payne, den gode gamle actionhelten som ikke har vist seg på PC-skjermen på et tiår. Det var med en god dose skepsis jeg installerte spillet, men min skepsis ble gjort til skamme. Å legge det fra seg ble en utfordring, kveld etter kveld.

Den saktegående bullet-time-effekten fungerer absolutt like godt i dag som den gjorde for ti år siden. Et velfungerende dekningssystem er en velkommen endring som gjør det litt enklere å overleve hektiske skuddvekslinger. Etter mange intense skytescener føles det meget godt med en bitteliten pause når områdets siste fiende faller i saktefilm ned mot bakken. Alle de ulike omgivelsene i Max Payne 3 hindrer actionspillet i å bli for ensformig. Etter så mange års hvile, og med nye utviklere på banen er det rett og slett godt gjort å gjøre et slikt comeback! Når kommer fireren?

2. FTL: Faster Than Light (PC og Mac)

FTL: Faster Than Light.
FTL: Faster Than Light.

Vi har vel alle tenkt at i gamle dager laget man mye bedre spill, tross enkel grafikk, og begrenset med ressurser. Jeg har ofte undret meg om jeg hadde likt mine favoritter fra 80- og 90-tallet om jeg spilte dem for første gang idag. FTL føles iallfall som et spill fra denne epoken. Og vet dere hva? Jeg elsker det!

Dette mesterverket treffer meg midt i nerdehjertet med sin enkle framtoning. Det som virker som et lite knøttspill viser seg å være enormt, så fort man setter seg ned i kapteinstolen. Alle de tilfeldige aspektene, og mange mulighetene gjør at jeg vil prøve meg igjen og igjen. For det blir helt klart mange omganger når man dør støtt og stadig. Med permanent død kan spillet tidvis virke brutalt vanskelig, men desto mer behagelig å mestre. Ikke minst er det hyggelig at et folkefinansiert Kickstarter-spill blir så vellykket.

3. Game Dev Tycoon (Windows 8)

Game Dev Tycoon.
Game Dev Tycoon.

Jeg satt meg nylig ned med dette Windows 8-eksklusive spillet uten verdens største forhåpninger. Det er mer enn litt inspirert av Game Dev Story som gjorde stor suksess på mobiltelefoner for noen år siden, men hva så? Selv med sin banale grafikk, og enkle brukergrensesnitt skaper det minst like mye moro som originalen. Jeg synes Game Dev Tycoon fungerer litt mer som et spill, og litt mindre som et tidsfordriv siden det er et par hakk vanskeligere, og byr på endel nye muligheter.

Hvorfor det er så morsomt å simulere spillutvikling ved kun å krysse av for ønskede egenskaper og fokusområder vet jeg ikke. Det jeg vet er at det gir en skikkelig mestringsfølelse og lykkerus å se pengene strømme inn på konto etter en vellykket spillansering. Jeg skal ikke gå så langt som å si at det er en grunn til å oppgradere til Windows 8, men det er definitivt en grunn til å teste spillet om du først har gått til innkjøp av Microsofts nye operativsystem.

4. The Secret World (PC)

The Secret World.
The Secret World.

Jeg har etterhvert testet ganske mange nettrollespill, men konklusjonen er som regel at jeg heller vil spille World of Warcraft. Men dette endret seg brått med The Secret World. Den fengende historien, og den unike spillestilen hektet meg fra første stund. For første gang tenker jeg: Hvorfor er ikke World of Warcraft sånn som det her?

Med godt animerte mellomsekvenser før hvert oppdrag blir man sugd inn i historien. Jeg liker også godt at vår egen verden er brukt som basis i The Secret World. Det gir et gjenkjennelig preg i en ellers høyt urealistisk spillverden. Fiktive Internettsider og helt vanlige Google-søk er nøkkelen til mange av spillets gåter, og bidrar til å blende sammen spillets og spillerens virkelighet. Godt jobba Funcom!

5. The Journey Down: Chapter One (PC)

The Journey Down: Chapter One.
The Journey Down: Chapter One.

Eventyrspill er definitivt sjangeren jeg har spilt mest av gjennom tidene. Tross mange gode titler fra Telltale Games de siste årene har de manglet sjarmen fra de gamle LucasArts-spillene. Den sjarmen finner man definitivt i The Journey Down. Både musikken, stemmeskuespillet og de mystiske ansiktene gjør spillet meget minneverdig.

Gåtene er akkurat passe vanskelige, og fortellingen er interessant. Jeg liker spill med en god blanding av mystikk og humor, noe The Journey Down definitivt byr på. Jeg skal heller ikke skjule min begeistring for det klassiske klikk-og-pek-grensesnittet, det er slik eventyrspill skal lages! Selv om dette bare er første kapittel i en firedelt historie, synes jeg spillet har gjort seg vel fortjent på denne listen.

Gørans favoritter:

Arbeidsjernet Gøran har anmeldt stort og smått i året som har gått. I tillegg til å takle sports-trekløveret FIFA 13, NHL 13 og PES 13 midt på høsten, har han trasket lykkelig rundt i Guild Wars 2s Tyria, og har også testet et par spill myntet på spillinteresserte av den litt yngre sorten sammen med sine barn. Gøran er også engasjert i e-sport, og har tatt på seg en del skriveoppdrag for Gamer's Paradise-konseptet vårt. Ikke minst troppet han velvillig opp på turneringsfinaledagen i Oslo City, der han fikk et glimrende intervju med StarCraft II-finalistene, Eik «GLEiki» Johannes Nysted Grødem og Jens «Snute» W. Aasgaard.


1. Journey (PlayStation 3)

Journey.
Journey.

Indieperlen fra thatgamecompany er en spillopplevelse av de sjeldne. Jeg er ganske sikker på at dette vil være et av de spillene som alltid nevnes ved senere anledninger når man skal oppsummere et innholdsrikt spillår spekket med gode titler.

Det er et av de visuelt vakreste spillene jeg har spilt, satt sammen med et lydbilde som forsterker den emosjonelle reisen du tas med på. Ingen spill har gitt meg en større følelse av samhold med andre spillere, selv om kommunikasjon er nesten totalt fraværende.

Journey er et av de aller sterkeste spillminnene jeg har, og er et spill jeg vil mimre tilbake til og huske med glede i mange år til.

2. Far Cry 3 (Xbox 360, PlayStation 3 og PC)

Far Cry 3.
Far Cry 3.

Skyrim med våpen er en god sammenligning når det kommer til dette spillet. Her forvandles du fra en bortskjemt rikmannsgutt på ferie til en kriger som ikke lar seg pille på nesa.

Galskapen tar mange ulike former på denne stillehavsøya, noe som synes på et herlig persongalleri. Minneverdige figurer som sinnsyke Vaas, den eksentriske legen Dr. Earnhardt og ikke minst forførerinnen og stammelederen Citra. Stemmeskuespill av høy klasse bærer historien, og gjør figurene troverdige.

Øya er spekket med sideoppdrag, og gir mange timer med moro. Det er dyr å jakte, festninger å overta og pirater å ta av dage. Det er en åpen verden, der du selv bestemmer framgangsmåte. Du kan gå den stille veien med bue og kniv, eller ta den eksplosive veien med flammekaster og granater. Frihet, en god historie, herlig grafikk og lyd gjør dette til et verdig tilskudd på årets toppliste.

3. Guild Wars 2 (PC og Mac)

Guild Wars 2.
Guild Wars 2.

Hvis det er et spill jeg vil trekke fram fra 2012 jeg skulle ønske jeg hadde hatt tid til å bruke flere timer på, så ville det vært dette spillet. Paradoksalt nok er dette spillet jeg uten tvil har spilt mest, med langt over 100 timer spilletid.

Tyria er enormt, og utvikler ArenaNet har greid å blåse litt nytt i MMORPG-sjangeren. Der man i andre spill har vært vant til fastlåste oppdragsgivere, en steril og statisk verden der ting aldri endres, er Guild Wars 2 et herlig friskt pust. Dynamiske oppdrag og hendelser gir en opplevelse av noe levende, og det faktum at utfallet av et oppdrag har en konsekvens på verden rundt deg gir en følelse av å være en del av noe større. I tillegg er dette et grafisk mesterverk, med en særegen og veldig gjennomført artistisk stil.

4. FIFA 13 (Xbox 360, PlayStation 3, PC, Nintendo Wii, Wii U, PlayStation 2, PS Vita, PlayStation Portable, Nintendo 3DS og Nintendo DS)

FIFA 13.
FIFA 13.

Det beste fotballspillet som er laget. FIFA-serien har i mange år hatt tronen nesten uten konkurranse hva kommer til fotball. De slo alle konkurrenter ned i støvlene for noen år tilbake, og har ikke sett seg tilbake siden.

Til tross for denne dominansen fortsetter utvikler EA Sports Canada å forbedre på spillet. I årets versjon ville de bringe noe av det uforutsigbare med fotballen inn i spillet. Dette har de blant annet gjort ved å endre på førsteberøring. Ballen er ikke lenger limt til beinet, men selv de beste spillerne kan bomme på et mottak. FIFA 13 byr på uendelig timer med moro, det er spekket med ulike spillmodi både alene, sammen med noen eller mot andre via nett. Det er det ultimate spillet å gruse kameratene dine i, og endelig vise hvem som er best i byen.

5. Dishonored (PC, Xbox 360 og PlayStation 3)

Dishonored.
Dishonored.

I gamle dager var jeg stor fan av Thief-spillene. Derfor er det ingen overraskelse at jeg liker Dishonored såpass godt som jeg gjør. Dette er en nydelig hyllest til de gode, gamle snikespillene. Tålmodig planlegging, det å forutse hvor dine fiender går, og hva de gjør er like spennende hele veien.

Satt sammen med en utrolig spennende verden, med en særpreget grafisk stil og et like godt lydspor oser spillet av kvalitet. Historien har et bra tempo, og gir alltid nok av seg selv til at du vil se hva som skjer neste gang.

Selv om jeg enda ikke har spilt meg hele veien igjennom, står dette fram som et av de aller beste spillene i 2012.

Vi er nå på sakens siste side, og begynner å runde av favorittlistene for i år. Så langt virker det som om fellesnevnerne i redaksjonens favorittlister er nettopp Journey og The Walking Dead. Ellers virker skribentene svært egenrådige i sine valg, og selv om det er noen duplikater å spore her og der er det imponerende hvor ulik smak panelet har.

Lørdag slipper vi stemmingsmodulen der leserne selv skal kunne stemme frem hvilke spill de ønsker å se på toppen av pallen. Ryktene hevder at vi får se en omfattende sak om resultatet like over nyttår, og vi i Gamer.no-redaksjonen gleder oss til å se hva nettopp dere synes om spillåret 2012.

De personlige listene runder av med Martin Hagset, Magnus Skumsrud Andersen og Audun Rodems utkårede spill fra året som har gått.

Martins favoritter:

Som kommer frem av listeoppføringen av Crusader Kings II, trives Martin godt med det svenske utgiverhuset Paradox Interactives storslåtte spill. Siden han ble et fast navn på kolofonen i september har den lovende skribenten da også rukket å ta en flytur ned til söta bror for å besøke nisjeutgiveren, hvor han blant annet fikk slått av en prat med East vs West: A Hearts of Iron Game-produsenten Linda Kirby. Scroller man ned til listen under ser man likevel at Martin ikke bare holder seg i nisjeland, og at han også kan sette pris på spill av den mer tilgjengelige sorten.


1. FTL: Faster Than Light (PC og Mac)

FTL: Faster Than Light.
FTL: Faster Than Light.

Mitt favorittspill for 2012 heter ikke Assassins's Creed eller Far Cry, Call of Duty eller Mass Effect, men er ingen ringere enn indiehiten FTL: Faster Than Light. Sjelden har jeg blitt så positivt overrasket, så fortryllet og engasjert over en formel så enkel som den i FTL. Spenningen ved å lede eget mannskap og romskip mens man halter seg gjennom verdensrommet med opprørsflåten i hælene, er det klart beste jeg har opplevd på spillfronten i år.

Musikken er bare herlig, hendelsene man stadig støter på varierte og interessante. Det er stemningen som gjør hele tittelen, om man desperat prøver å slukke branner og reparere ødelagte systemer, eller sitter rolig i det tomme rom og lytter. Det er kanskje ikke verdens dypeste spill, men FTL kroner ganske klart på toppen av mine favoritter for 2012 uansett. Jeg kan bare håpe at flere Kickstarter-spill blir like bra som dette.

2. Crusader Kings II (PC)

Crusader Kings II.
Crusader Kings II.

Crusader Kings II er en av de perlene som får for lite oppmerksomhet og skryt av spillsamfunnet, men det samme kan jeg vel si om de fleste av svenske Paradox sine storstrategispill. Her spiller man ikke en stat, men et dynasti og en familie i middelalderen, og det er spilleren sin oppgave å lede sin slekt til storhet, om det så betyr død over egen konge. Diplomati og intriger er det som må til for å farge verdenskartet i mine egne farger.

Jeg må innrømme at det er en helt egen sjarm over å lede sin egen familie, gifte bort døtre, oppdra sønner og planlegge slektens vei mot makt. Som et spill ofte styrt av tilfeldigheter, byr Crusader Kings II på høy uforutsigbarhet og stor dybde. Det er et av de spillene som er vanskelig å komme inn i, men som byr på utallige timer med moro når man først har klart det. Topp 2; lett.

3. Kingdom Hearts 3D: Dream Drop Distance (Nintendo 3DS)

Kingdom Hearts 3D: Dream Drop Distance.
Kingdom Hearts 3D: Dream Drop Distance.

Kingdom Hearts; bare tanken skaper en strøm av varm nostalgi gjennom kroppen min. Eneren var det første spillet jeg spilte som hadde en skikkelig historie, og var også min første spillkjærlighet. I god Square Enix-tradisjon disker Dream Drop Distance opp med en latterlig tittel og en flott opplevelse. Det er gøy å se Sora igjen, og alltid like kult å spille som Riku. Kameraet er som vanlig konstant sjøsykt, men det er nesten blitt en nødvendighet for å få den autentiske Kingdom Hearts-følelsen.

Det er ikke på høyde med Kingdom Hearts en eller to – og jeg sitter fortsatt og venter på treeren (måtte den komme snart) – men Dream Drop Distance er likevel det beste jeg har spilt på en håndholdt Nintendokonsoll siden Pokémon Blue. Jeg håper bare at neste tittel kommer på Playstation igjen.

4. XCOM: Enemy Unknown (PC, Xbox 360 og PlayStation 3)

XCOM: Enemy Unknown.
XCOM: Enemy Unknown.

Jeg spilte aldri noen av de eldre XCOM-spillene – jeg visste ikke engang at de eksisterte. Idag skulle jeg ønske at mitt yngre jeg hadde et litt bredere spillregister. XCOM: Enemy Unknown kom som en like stor overraskelse på meg som på mange andre. Spennende strategi, god basebygging og generelt engasjerende spillmekanikker og kamper er kjernen i dette særdeles velykkete forsøket på å gjenopplive den gamle spillserien.

Det er spill som XCOM: Enemy Unknown som får meg til å se tilbake i tid og leke med tanken på å prøve gamle perler. Selv om jeg ikke har fått tid til å fullføre spillet (og til tross for tekniske problemer), er XCOM en av mine klare favoritter for 2012. Det er ganske enkelt gøy, selv om det er langt fra perfekt.

5. FIFA 13 (Xbox 360, PlayStation 3, PC, Nintendo Wii, Wii U, PlayStation 2, PS Vita, PlayStation Portable, Nintendo 3DS og Nintendo DS)

FIFA 13.
FIFA 13.

Det er det samme hvert år; sommer kommer etter vår, solen går ned en gang om dagen, regn faller mot jorden og FIFA kommer med en ny utgivelse på høsten. Slik har det vært siden døperen Johannes sin tid – iallefall føles det sånn. FIFA er en av de seriene som egentlig leverer lite nytt, men som er så morsomt å spille med venner (bitre konkurrenter) at tidsrommet mot slutten av september alltid er et lite høydepunkt for meg.

FIFA 13 er intet unntak. Jeg har ikke så mye mer å si, egentlig. Det er FIFA. Noen systemer har blitt forbedret, andre er overhodet ikke rørt. Uansett er det gøy å spille. FIFA-kvelder med mine beste venner blir alltid bra, og FIFA tofotstakler seg derfor inn på femteplass.

Magnus' favoritter:

En rask titt i Magnus' artikkelarkiv avslører at gromgutten så langt har fokusert mer på det som kommer enn det som er på markedet. Siden april har Herr Skumsrud Andersen nemlig skrevet totalt 15 sniktitter. En god slump av disse ble født ut av en Gamescom-tur i august i år, der den skarpe skribenten løp fra avtale til avtale dagen lang – ja, når han ikke forkludret indiske kjærlighetsritualer, da. Hjerteknuseren har dog greid å rable ned fem favoritter fra året, og når vi gløtter ned på listen finner vi en rekke godbiter.


1. Dishonored (PC, Xbox 360 og PlayStation 3)

Dishonored.
Dishonored.

Dunwall alene kunne solgt dette spillet; Viktor Antonov, mannen bak Half-Life 2s legendariske City 17, har igjen stått for byplanlegging i klassikersjiktet, og sammen med den stilsikre atmosfæren garanteres reisning av nakkepels og det som verre er. Oppi alle disse fascinerende omgivelsene leverer utvikler Arkane intens førstepersonssniking av aller staseligste merke, og graden av valgfrihet du til tider serveres hadde gjort selv Ayn Rand klam i saksa. Skulle du se deg lei av å stikke halen mellom beina hele tiden er det heller ingenting som hindrer deg i å vippe frem dolken og hemningsløst bødle deg vei gjennom Dunwalls skitne brosteinsgater. Herlig.

Dishonored har ligget å vaket i bakhodet som potensiell årets spill-kandidat siden august, og med spillårets mange opp- og nedturer tatt i betraktning er dette den eneste av de virkelig store spillutgivelsene som har prestert å overbevise mer eller mindre fullt ut.

2. FIFA 13 (Xbox 360, PlayStation 3, PC, Nintendo Wii, Wii U, PlayStation 2, PS Vita, PlayStation Portable, Nintendo 3DS og Nintendo DS)

FIFA 13.
FIFA 13.

Jeg er en evig og fordømt sucker for FIFA-serien, og igjen pynter EA akkurat nok på gulloppskriften til at jeg også denne gangen hopper hodestups på karusellen med polkagrismønster i hvitøyet og slevet seigt dryppende utover Southampton-drakta. Onlinemessig er det også vanskelig å finne større spillmatiske tilfredsstillelser enn å personlig sørge for at en eller annen taper der ute må reparere et DualShock 3-formet hull i gipsveggen sin.

Om du vil spille deg inn på landslaget med en virtuell utgave av deg selv, styre Rotherham United til Premier League-tittel, selge Rooney til Manchester City, spille for penger gjennom VirginGaming, bytte fotballkort, eller bare endelig sette han dærre Torres på benken – FIFA oppfyller hvert år dine fotballønsker som ei føkkings klokke.

3. XCOM: Enemy Unknown (PC, Xbox 360 og PlayStation 3)

XCOM: Enemy Unknown.
XCOM: Enemy Unknown.

En kjent og kjær strategi-kultklassiker mange har oppnevnt til det beste spillet noen sinne, nytolket av folkene som i de senere årene har voldtatt Sid Meier's-prefikset – dette kunne jo ikke bli bra. Pokker så feil vi tok. XCOM er på mange områder et strategispill litt utenom det vanlige. Ikke bare skal du vinne det enkelte slag, du skal også redde hele verden. Laber historie, javel, men med en eksepsjonelt nøye avmålt balanse mellom hands on-troppedirigering og ressurshåndtering, er det likevel som om hele denne litt sære, parodiske versjonen av virkeligheten faktisk ligger i dine hender.

XCOM er, lik sin forgjenger, utilgivelig i all sin radbrekkende, slitsomme, nervepirrende, håpløse, svetteinduserende vanskelighet. Alle valg er tøffe, ressursene gnager alltid inn mot benet, verdens statsledere drar i nettopp ditt skjorteerme etter hjelp, og når soldatene dine dør, dør de. Stress. Takler du det ikke kan du stikke og spille Angry Birds.

4. The Walking Dead: Episode 1 - 5 (PC, Mac, Xbox 360, PlayStation 3, iOS)

The Walking Dead: Episode 1 - 5.
The Walking Dead: Episode 1 - 5.

Spillet der alle ser ut til å være uenig med deg i alt. Flukten fra zombieapokalypsen har aldri før gått for seg med såpass lite skyting som i Telltales episodiske The Walking Dead. Gjennom alle de fem episodene, samtlige basert på Robert Kirkmans tegneserie med samme navn, har det nemlig vært historien, ikke gameplayet, som har drevet spillet avgårde. De mange samtalealternativene bidrar til stor valgfrihet i hvordan du vil at spillet skal skride frem, hvem du vil ta parti med, og hvordan du vil at visse eventer skal utspille seg. Uheldigvis tvinges man ofte ut i responsen "…", ettersom Telltale er sparsommelige med det ofte mer passende "hold nå for pokker kjeft og gjør som jeg sier".

Activision jobber i dette øyeblikk på sitt eget Walking Dead-spill, basert på en historie som foregår før hendelsene i den sjåvinistiske TV-serien, og de har virkelig fått press på seg nå som Telltale har gitt oss dette i aller høyeste grad tilfredsstillende alternativet.

5. Assassin's Creed III (Xbox 360, PlayStation 3, PC, Wii U)

Assassin's Creed III.
Assassin's Creed III.

Etter å ha spilt det femte spillet i Assassin's Creed-rekken kjenner jeg det nå er overmåte ok å ta farvel med alle substansløse rasshøls enfant terrible, Desmond Miles. Det hjelper heller ikke at hans 1700-talls alter ego, Connor, er av den utålelig skinnhellige, moraliserende holier than thou-typen. Dum er han også.

Sett bort fra dette labre radarparet gjør derimot Assassin's Creed III det aller, aller meste veldig, veldig riktig. Et mer eller mindre tvers gjennom deilig gameplay i en setting som væter selv den mest emosjonelt distanserte borgerkrigshistorikers øyekrok, gjør Ubisofts femte snikmorderepos til et av seriens desidert beste.

Auduns favoritter:

Gamer.no-redaksjonens ferskeste heltidsansatte pakket snippesken tidligere i år og labbet vekk fra Trønder-land for å gjøre fintfolk av seg i Oslo. Etter å ha slitt i stykker skosålene sine under E3-messen i LA og Gamescom-messen i Köln i løpet av året, har trønderemnet for det meste holdt seg på pulten sin eller foran TV-en hjemme i leiligheten. Slikt blir det spillskriving av. Litt synd er det at han gikk glipp av mye av det første spillhalvåret på grunn av en hard masteroppgaveprosess, men han har da likevel noen personlige favoritter å komme med.


1. Dishonored (PC, Xbox 360 og PlayStation 3)

Dishonored.
Dishonored.

For meg handler Dishonored om frihet, både i spillrom og i spillmekaniske systemer. Når jeg «blink»-er meg både vannrett og loddrett gjennom Dunwalls stemningsspekkede gater føles det tidvis som om jeg har hamret inn en juksekode som lar meg bevege meg fritt, mens kampsystemet er overraskende robust for et spill som oppfordrer til å gjøre mesteparten på tå hev. Å gi spilleren slike valg gjør spillopplevelsen desto mer involverende, etter som man føler man former sin egen personlige måte å spille på.

Arkane Studios har også lykkes med å skape og befolke en verden bestående av en hel pytt-i-panne med ulike inntrykk. I hele høst har jeg stadig lengtet tilbake til viktorianske Dunwall, og jeg gleder meg til å ta fatt på hevnfortellingen om Corvo Attanos kamp mot overmakten nok en gang når tiden strekker til.

2. Hotline Miami (PC)

Hotline Miami.
Hotline Miami.

Det er sjelden et spill driver meg til selvgransking på et slikt plan som Hotline Miami har gjort. Det ultravoldelige tomannsutviklede spillet skilter med et brutalt og usminket innhold som på mange måter gjør meg kvalm, samtidig som det er umulig å ikke sette pris på det mekaniske grunnlaget svenskene i Dennaton Games har utviklet. Å drepe har aldri vært så underholdende og tilfredsstillende i et videospill før – og det skremmer meg.

Man ankommer det snarlige blodbadet ubevæpnet, smeller døra i trynet på den nærmeste uheldige skurken, plukker opp kniven han hadde på seg og slenger den i pulsåren på nestemann. Blodet spruter, men man løper videre for å rekke neste makabre drap. Det er kjapt, smidig og lettkontrollert, men man må gjøre det om og om og om igjen til hvert drapsrom er perfeksjonert. Når alt er over tvinger spillet en til å løpe gjennom den selvskapte massakren, plukke opp en pizza eller drink på tur hjem, og vente på neste telefonoppdrag.

Å ta på seg de mange maskene i spillet før hvert drapsoppdrag gir det hele en merkelig undertone av ansvarsfraskrivelse; det er ikke hovedpersonen som klubber de ansiktsløse skurkene til døde med en golfklubbe, men masken – og det er ikke jeg, spilleren, som kapper russiske mafiaduster i to, det er spillet. Hotline Miami vet godt hva det er: En hevnfortelling i spillform som trekker inspirasjon fra filmsjangeren med samme motiv, samtidig som det ønsker å si noe om spill og interaktivitet.

3. The Walking Dead: Episode 1 - 5 (PC, Mac, Xbox 360, PlayStation 3, iOS)

The Walking Dead: Episode 1 - 5.
The Walking Dead: Episode 1 - 5.

Lee og Clementines harde reise gjennom fem episoder har blitt hyllet ihjel både av kolleger og spillere, og det er lett å se hvorfor. Blant sine kanskje 15 timer med spilletid byr sesongen på dialoggullkorn som er sjelden vare i spillmediet, samtidig som det også snubler i sine egne zombie-innvoller til tider. Det er oftest de udramatiske øyeblikkene som melder seg som ektefølte, mens Telltale Games dilemma ofte byr på de mer intense snertene.

The Walking Dead, som Heavy Rain før det, handler dog like mye om illusjonen av valg som om valgene i seg selv. For med en gang man begynner å snuse bak fasaden, og forstår hvordan pølsa lages, brytes illusjonen – litt som om en tryllekunstner avslører triksene sine. Dermed blir det også vanskeligere og vanskeligere å svelge valgenes betydning, eller å forholde seg til uvissheten om historiens potensiale for dynamikk, etter hvert som du snirkler deg inn mot slutten av sesongen. For meg sto jeg til slutt igjen med akkurat store nok skylapper til å kunne fortape meg i stemningen, uhyggen og historien.

4. Assassin's Creed III (Xbox 360, PlayStation 3, PC, Wii U)

Assassin's Creed III.
Assassin's Creed III.

Er det én ting jeg setter pris på er det ambisjoner. Ingen spill hadde i 2012 større ambisjoner enn Assassin's Creed III, og selv om sluttresultatet ble litt vaklevorent kunne Ubisoft Montreals tidsreise til den amerikanske frigjøringskrigen skilte med en stor nok godtepose til å sikre seg en plass på favorittlisten for i år.

På fiksjonssiden er utvikleren vågal nok til å utfordre patriotiske symboler, til å ta opp misbruket av det amerikanske urfolket og å vasse i gråsonen mellom riktig og galt. Det er herlig forfriskende i et medium som ofte vegrer seg for å tråkke kjøpekraftige grupper på tærne. Connor er muligens ikke den mest karismatiske hovedfiguren, og den rotløse halv-Mohawken virker naturlig nok mer usikker på egen rolle i den merkelige verdenen enn sin forløper Ezio.

Seriens rytmiske kampsystem når også endelig sitt klimaks, og selv om det på langt nær er like smidig som Rocksteadys Batman: Arkham City, er det på god vei. En haug av sideoppdrag gjør også sitt for å holde meg klistret, og enda er det mye jeg gjerne skulle ha gjort i Assassin's Creed III.

5. Tribes: Ascend (PC)

Tribes: Ascend.
Tribes: Ascend.

Tribes: Ascend fyller på mange måter det tomrommet den nå avdøde Unreal Tournament-serien etterlot seg. Her slipper jeg å forholde meg til militante konflikter, fysiske lover eller gørrkjedelige realistiske våpen. Den herlige fartsmekanikken der du rutsjer nedover skrenter og daler – som i bunn og grunn er mobilspillet Tiny Wings sett fra førsteperson – byr på en hastighet jeg ikke har sett i førstepersjonsskytere på flere år. At de trege våpnene krever presisjon så vel som en forutanelse av hvor fienden kommer til å være frem i tid, gjør at det tidvis kan føles ut litt som å klappe seg på hodet og stryke seg på brystet samtidig.

Spillet setter krav til «twitchye» impulser, instinkter og ferdigheter som ligger langt unna det militærskyterne krever. At skytespillet er gratis å spille er en hyggelig bonus, og etter årevis med indoktrinering à la League of Legends har jeg ingen ting imot å punge ut for litt liksomvaluta når det trengs.

FIFA 13

Hotline Miami

Windows
Slippdato: 23. oktober 2012
Sjanger: Action, Taktisk
Utvikler: Dennaton Games
Utgiver: Devolver Digital

Fez

X360
Slippdato: 13. april 2012
Sjanger: Gåteløsning, Plattform
Utvikler: Polytron
Utgiver: Microsoft

Kommentarer (25)

Forsiden akkurat nå

Til toppen