FEATURE: De beste og mest skuffende spillene i 2014
Feature

Spillåret 2014

De beste og mest skuffende spillene i 2014

Sjekk hvilke spill redaksjonen rangerer høyest i ni kategorier.

Hvert år tar vi i Gamer.no på oss å kåre årets beste spill i juletida. 2014 var et år preget av spill som spriket i alle retninger, noe avstemmingsprosessen har bært stort preg av. Selv om vi til slutt kom fram til totalt 27 utvalgte spill, var vi faktisk innom over 100 titler i løpet av avstemmingen. 

De siste årene har årskåringene holdt seg trofaste til et format som vi først spikret i 2011. Målet har alltid først og fremst vært å representere opplevelsene vi har hatt gjennom det lange spillåret. Derfor har vi valgt å holde på de ni kategoriene vi meislet ned den gang også i år, uten å gjøre store endringer.

Vi vet også at mange lesere setter stor pris på å lese om skribentenes personlige favoritter fra året som straks er omme. Det er der skribentene får utløp for sine mer unike smaker, med spill av både kjent og mer ukjent art. Her kan du lese hva tolv av våre aktive skribenter synes har utmerket seg i år.

Ikke nok med det: Vår e-sportskribenter har også laget hver sin liste der de presenterer høydepunktene innenfor konkurransespilling i 2014.

Her er den fullstendige listen over årets kategorier:

Vi begynner kåringen med det som kanskje er den fornemste kategorien:

Beste enspilleropplevelse

  1. Middle-earth: Shadow of Mordor

    Utgitt til Xbox OnePlayStation 4, Windows, PlayStation 3, Xbox 360

    Tolkiens verker er blant de mest elskede og sjangerdefinerende for fantasy, nesten uansett medium. Derfor er det kanskje litt pussig at årets beste enspilleropplevelse ikke sjarmerte oss fordi det var satt til Tolkiens univers. Det var ikke spillets verden eller omgivelser som overbeviste oss, ei heller historien du spiller gjennom. Det er derimot den velpolerte spillmekanikken som lar spilleren stupe rett inn i spillet og ha det moro etter bare få sekunder bak spakene.

    Det å løpe på tvers av de orkefylte slettene og lenke sammen den ene dødelige bevegelsen etter den andre er en ren nytelse. Oppdragene hvor du skal infiltrere orkenes baser og lokke ut sjefsskurkene, mens du uoppdaget tar ut den ene slemmingen etter den andre er også så bra utformet at man sitter igjen med et stort smil om munnen.

    I tillegg til den finslipte mekanikken er det skurkene selv som gjør det hele så underholdende. Det innovative Nemesis-systemet gjør at det alltid er en god håndfull med skurker å måle styrke med, de forskjellige egenskapene deres tvinger deg til å tenke nytt, og samtidig er de så stygge og dumme at det er umulig å ikke bli hodestups forelsket i dem.

    Det hele presenteres også på en glimrende måte. Hvert møte med sjefsorkene pakkes inn i en god blanding humor og drama som blir det ekstra krydderet som løfter opplevelsen opp fra å være et solid spill til å bli en glimrende opplevelse.  

  2. South Park: The Stick of Truth

    Utgitt på Xbox 360, PlayStation 3 og Windows.

    Animasjonsserien South Park har kommet langt siden den spede begynnelsen i 1997. Det som var en forholdsvis enkel serie om fire gutters oppvekst i en søvnig fjellby har blitt et mediefenomen som svinger om seg med satirehammeren. Et skikkelig godt dataspill har likevel latt vente på seg. Heldigvis klarte Obsidian, i samarbeid med South Park-skaperne Matt Stone og Trey Parker, å levere et spilleventyr som står som én av årets beste opplevelser.

    Som ny gutt i byen blir du umiddelbart dratt inn i en liksom-episk konflikt mellom mennesker og alver. De kjemper om «The Stick of Truth», en magisk pinne som kan kontrollere universet. Strengt tatt er det bare en lek mellom barn, men gjennom spillet får vi se fantasien komme til live. Før vi ante ordet av det var det likevel langt mer enn en mytisk pinne som stod i fokus. Fising, aliens, nazister, zombier, nazi-zombier, zombie-fostre, nazi-zombie-fostre og mye annet rart var det som møtte oss på ferden gjennom South Park: The Stick of Truth.

    Vi må også nevne det fantastiske manuset spillet er bygget rundt. Det er proppfullt av referanser og internvitser som selv den mest kresne South Park-nerd kan kjenne igjen. Også var det humoren da, som er så gjennomført South Park at det kun kan ha kommet fra Stone og Parkers egen penn. I en tid der alt for mange spill skal være i overkant gravalvorlige tillater The Stick of Truth seg å være skikkelig teit og latterlig. Det viste seg å være akkurat det vi trengte.

  3. Bayonetta 2

    Utgitt på Wii U.

    Mange ble lettere irriterte da det viste seg at Bayonetta 2 kun skulle utgis på Wii U. Hadde det dog ikke vært for Nintendo ville vi ikke hatt et Bayonetta 2 å spille i det hele tatt. Derfor vil vi rette en stor takk til den japanske spillveteranen for at de lot Platinum Games nok en gang få utløp for sin spesielle type spillgalskap. Bayonetta 2 viste seg å være et av årets aller beste action-spill.

    Selve handlingen i spillet er strengt tatt ganske rotete, men knytter seg til originalen på en god måte samtidig som det videreutvikler rollefiguren Bayonetta. Det vi derimot var mest begeistret for var den fantastiske spillfølelsen Platinum Games klarte å formidle. Spillmekanikken i Bayonetta 2 er så sylskarp at du kan skjære deg på den, og spillet gir deg hele tiden utfordringer som tvinger deg til å tenke ut nye måter å nærme deg en kampsituasjon.

    Nevnte vi forresten at slåsskampene er kjempespennende? For det er de nemlig. Det går en konstant følelse av eskalering gjennom hele opplevelsen, at ting blir større, farligere og mer dramatisk for hvert minutt. Denne eskaleringsfølelsen reflekteres i fiendene du støter på og hvor du bekjemper dem. Før du aner ordet av det har du gått fra å gi engler grisejuling på taket av et jetfly til å nedkjempe en eldgammel demon og fange sjelen hennes i en magisk pisk. Hvis ikke det er tegn på et sabla godt action-spill vet ikke vi hva som er det.

Beste konkurranseopplevelse

  1. Hearthstone: Heroes of Warcraft

    Utgitt på Windows, MaciOS og Android.

    Det er alltid knyttet stor spenning til nye lanseringer fra Blizzard Entertainment. Deres spill har en tendens til å heve seg over konkurrentene på så mange måter. Men hvordan går det når de forsøker seg på en helt ny sjanger: samlekortspill? Sjangeren gjorde sitt inntok med Magic: The Gathering i 1993, og går kort fortalt ut på å bygge opp en unik kortstokk av enkeltkort som passer godt sammen. Deretter konkurrerer man mot hverandre og den som klarer å utnytte sine korts fordeler best vinner som regel. 

    I motsetning til mange konkurrerende spill har Blizzard latt reglene være enkle, slik at det blir lett å komme i gang. Ettersom spillet er digitalt, og ikke på papir, fungerer mekanikken knirkefritt. Terskelen for å ta en runde Hearthstone er veldig lav, fordi hvert spill sjelden varer lengre enn 10-12 minutter. Både reglene og dynamikken er veldig lett å lære seg, men den store utfordringen er å klare å sette sammen en god kortstokk med kort som både utfyller hverandre og kan beseire motstanderens trekk.

    Til tross for at reglene er enkle har Blizzard sørget for nok variasjon til at spillet aldri føles kjedelig. Med hele ni helter å velge mellom, alle med sine egne egenskaper og enkelte unike kort, åpner det for ulike spillestiler. Noen spillere skreddersyr sin kortstokk for rask prosess, andre for gradvis opparbeiding av de virkelig sterke kortene. I tillegg har du strategien om å alltid sørge for at du hindrer motstanderen i å bygge seg om noe som helst, for deretter å gradvis opparbede seg en fordel.

    Hearthstone har enda et ess i ermet, for det kan være enten tidkrevende eller kostbart å anskaffe seg de kortene man ønsker i sin kortstokk. Dermed har de åpnet for Arena-modus hvor man bygger opp kortstokken ved hjelp av tilfeldige utvalg av samtlige kort. Dette er en ypperlig måte å bli kjent med kort man ikke selv har tilgjengelig i den vanlige modusen. Her har man i alle fall fjernet argumentet med at de som betaler har større sannsynlighet for å vinne. Nok en gang; godt jobbet Blizzard!

  2. Mario Kart 8

    Utgitt på Wii U.

    Serien – som kanskje mer enn noen annen – splitter vennskap og familier er tilbake. Mario Kart har alltid vært blant de fremste konkurransespillene, spesielt blant gode og dårlige venner i sofakroken. Endelig har vi fått muligheten til å kaste skall og bananer på hverandre på Wii U, og Mario Kart 8 blir av flere regnet som seriens beste spill noen sinne.

    Mario Kart-seriens åttende spill viderefører tradisjonen med kaotisk racing, og man er garantert en hysterisk helaften om man drar med seg noen kompiser og kompisinner i sofaen. Nintendo har omsider begynt å omfavne internettspilling og tilbyr i tillegg en solid onlinemodus i Mario Kart 8. Det enkle, men velfungerende, rangeringssystemet inviterer til å tilbringe tid med kappkjøring mot ukjente over verdesveven via Nintendos stuekonsoll.

    Det er naturligvis minst like kaotisk i spillets andre konkurransemodus, Battle Mode. Ballongsamling og –sprekking har alltid vært intenst og morsomt, og her er det på høyde med Nintendo 64-versjonen. Fordelen er at konkurransen fortsetter selv om alle ballongene dine er sprukket. Som spøkelse kan man få sin hevn, eller stikke kjepper i hjulene på spilleren som leder sammenlagt. Vennskap får seg kanskje en solid brist, men man har det i det minste moro i prosessen.

    Konkurransen blant konkurransespillene var hard i år, men Mario Kart 8 fortjener utvilsomt sin plass blant de tre beste på pallen.

  3. Super Smash Bros. for Wii U

    Utgitt på Wii U, Nintendo 3DS.

    Super Smash Bros.-serien har alltid vært en klar favoritt når vi klarer å hanke inn et par venner for en god gammeldags spillkveld. Det salige flerspillerkaoset Nintendo satte i gang for femten år siden har blitt større og bedre for hver utgivelse, med årets versjon som en klar «höydare».

    Alt føles så mye større og utbredt enn tidligere. Det som begynte som et forholdsvis enkelt lite slåssespill har nå blitt et enormt festspill uten like. Antallet figurer har vokst betraktelig, og både gamle og nye favoritter inntar kamparenaen. Nivåene er flere og mer variert enn tidligere, med finurligheter man kun oppdager etter dusinvis med spilløkter. Muligheten for å spille åtte personer samtidig bringer kaoset til stratosfæriske høyder, men mekanikken føles alltid like bunnsolid. Å se dyktige Smash-spillere kjempe mot hverandre er som å være vitne til en herlig luftballett der kjappe unnamanøvre og kontreangrep flyr veggimellom.

    Med den nye muligheten for nettspilling kan du teste dine ferdigheter mot motstandere over hele verden, og å finne en ny utfordring går lynkjapt. Likevel er det sofakampene vi foretrekker. Takket være de mange tilpasningsmulighetene du har ved fingerspissene får du frihet til å skape akkurat den slåsskampen du vil. Nintendo vet å lage gode konkurranseopplevelser når de virkelig vil, og det å gi en venn eller venninne grisejuling med din favorittfigur i Super Smash Bros. har alltid vært moro. Med Super Smash Bros. for Wii U ble det enda morsommere enn før.

Beste samarbeidsopplevelse

    1. Destiny

      Utgitt på Xbox One, PlayStation 4, Xbox 360 og PlayStation 3.

      Destiny har, til tross for relativt lunken mottagelse av fans og anmeldere, overhodet ikke forsvunnet fra samtaler rundt kaffemaskiner på jobb eller mellom kamerater via Skype. Det er veldig mange som mener veldig mye om spillet til Bungie. Selv om skytemekanikken og kampene i spillet var svært gode, var det mange andre deler av spillet som var manglende.

      Det hele blir mye bedre når man får en gjeng å spille med. Sammen med to andre kan man gjennomføre en av de mange «Strikes» som finnes i spillet. Dette er gruppeområder som byr på en tøffere utfordring enn vanlige oppdrag. Og med tøffere utfordring kommer også bedre utstyr, som igjen fører til at man kan skru opp vanskelighetsnivået ytterligere.

      Kronen på verket er likevel raidet Vault of Glass. Dette var, fram til den nyeste utvidelsen, spillets aller tøffeste utfordring. Sammen med fem andre spillere må man komme seg gjennom en rekke sjefskamper og andre utfordringer før man står foran Atheon, den siste sjefen i området. Følelsen av mestring etter at man har gjenget seg sammen med andre på vennelisten er helt klart det som gjør at Destiny topper lista her.

    2. Divinity: Original Sin

      Utgitt på Windows, Mac, og Linux.

      I år har Kickstarter-spillene begynt å rulle skikkelig inn, og for rollespillfansen var det særlig ett folkefinansiert spill som tok kaka. Divinity: Original Sin kom ut på sommerparten, noe som sammenfalt perfekt med mange spilleres ferieavikling. Det gjorde det sikkert betydelig lettere å raske sammen en venn, stable to PC-er ned i en herlig kjølig kjeller, og så fyre opp rollespillet i flerspillermodus.

      Divinity: Original Sin er nemlig skapt nettopp med tanke på flerspiller, noe som gjennomsyrer spillet fra topp til tå. Samarbeidspartneren tar kontrollen over halvparten av figurgruppen, og står egentlig fritt til å gjøre det meste. Spillet legger nemlig ingen begrensninger på hvor langt fra hverandre spillerne kan være i den store verdenen, noe som betyr at du kan utkjempe et slag mens makkeren er på innkjøpsrunde hos nærmeste sjappe.

      Med den isometriske synsvinkelen og muligheten til å snakke seg ut av svært mange situasjoner, minner selvfølgelig Divinity: Original Sin mye om rollespill fra fordums tid, men har samtidig sin helt egen identitet, mye på grunn av hvordan samerbeidsvalgene er lagt opp.

    3. Donkey Kong Country: Tropical Freeze

      Utgitt på Wii U.

      En god slump av oss har helt sikkert noen minner om å ha rigget opp Super Nintendo sammen med søster, bror eller en god venn, for så å tilbringe resten av dagen foran tittekassa i tandem. Nintendo har egentlig fortsatt denne tradisjonen med Wii U de siste årene. Som med de nyeste Super Mario-innslagene lener Donkey Kong Country: Tropical Freeze seg tungt på akkurat den samme formen for todimensjonal plattformspilling, der det å jobbe sammen for å komme seg gjennom brettene står i fokus.

      Men gud bedre, så vanskelig det er! Å svinse gjennom eventyret på egen hånd er vanskelig nok – slenger du en ekstra klums inn i opplevelsen, gjør det ikke akkurat det hele lettere. Heldigvis er det mer til hjelp enn til bry, noe som gjør spillet mer spennende sammen med en annen enn alene. 

      Røttene i Donkey Kong Country: Tropical Freeze er godt plantet i seriens fortid under Super Nintendo-dagene, men overgår ofte de gamle Rare-spillene. Moro alene? Ja visst, men herlig brettdesign, prima musikk, vanskelige passasjer og snedig gruvevognkjøring – alt blir liksom litt bedre når man er to uansett.

Bli med over på neste side for å se hvilke spill som skuffet oss, spillene vi synes hadde den mest originale idéen, og spillene som bergtok oss med sitt visuelle design.

Så langt har vi delt ut lovord til hele ni spill i tre kategorier, og er ikke halvveis en gang. Overraskende nok har det så langt heller ikke vært en eneste duplikat å spore i kåringene. Dette vil nok endre seg litt i de kommende kategoriene.

Nå skal vi først sette eselører på de tre spillene som fellesskapet mener skuffet mest i år – det er her kontroversene begynner. Deretter går vi mer inn på detaljnivå og hedrer de spillene som utmerker seg på spesifikke områder.

Største skuffelse

  1. Watch Dogs

Utgitt på Xbox 360PlayStation 3, Xbox One, PlayStation 4, Wii U og Windows.

Som så mange andre skuffende spill er det ikke nødvendigvis slik at Watch Dogs er dårlig. Isolert sett er det et habilt åpen verden-spill med en del løse tråder og den vante tekniske hurlumheien som medfører slike lanseringer, men det er ikke derfor spillet ender opp her. Ubisofts store åpen verden-satsing skuffer nemlig mer på grunn av hybris enn noe annet.

Watch Dogs skulle være nye nytt, noe annerledes, og noe som spillutviklerne tilsynelatende ikke kunne utforme til på PlayStation 3 og Xbox 360. De tidlige trailerne fra E3 2012 viste en vanvittig detaljert verden, en slags implisert lovnad om at PlayStation 4 og Xbox One kom til å kunne yte såpass. Etter hvert som spillet mistet mer og mer glans fra trailer til trailer, ble det klart at dette ikke var den revolusjonen vi ventet oss. 

Til slutt solgte spillet uansett i hopetall, men kritikken var utvilsomt preget av måten Ubisoft lempet på den visjonen de først viste frem. Om de selv trodde nykonsollene skulle være hvasere, eller om de rett og slett bet over for mye, vet vi ikke. Resultatet ble uansett at Watch Dogs skuffet mange.

    1. Destiny

      Utgitt på Xbox OnePlayStation 4Xbox 360 og PlayStation 3.

      Det var knyttet store forventninger til Destiny. Mange fans var spente på hvordan første spillet til Bungie skulle bli etter at de la Halo på hylla for noen år siden. En skikkelig innertier ble et ikke, og mange følte seg skuffet.

      En av klagene er at det er mye resikulering av områder, og man befinner seg veldig mye i de samme stedene under ulike oppdrag. Det samme gjelder også når man gjør ferdig spillets historie og skal begynne å få utstyr og komme til et høyere nivå. Da er det de samme oppdragene, de samme stedene og de samme fiendene som må drepes på nytt, og på nytt, og på nytt. 

      Oppdragsstrukturen gjentas også igjen og igjen. Man skyter seg vei gjennom fiender, venter på at «ghosten» din skal gjøre ferdig noe datagreier, og skyter deg vei gjennom flere fiender. Og historien som fortelles er usammenhengende, klisjefylt og veldig tynn. Dette er det som gjør Destiny til en av årets største skuffelser.

    2. Assassin's Creed Unity

      Utgitt på Xbox One, PlayStation 4 og Windows.

      Assassin's Creed Unity ble sluppet i midten av november. Senest forrige uke kom den nyeste oppdateringen som skal prøve å lappe sammen spillets mange feil.

      I likhet med Battlefield 4 i fjor virker ikke Assassin's Creed Unity å være i nærheten av en fullverdig løsning på problemene som har plaget spillet siden lanseringen. Det er svært synd også, fordi realiseringen av Paris under den franske revolusjonen er mer forseggjort enn seriens tidligere leflinger med Roma og fjorårets variant av Karibien.

      Store problemer med bilderaten, det typiske åpen-verden-problemet der figuren plutselig faller gjennom verdenen og skrekkingytende hoder uten ansikt men med øyeepler og tenner er noen av tingene som vi som fellesskap kommer til å huske Assassin's Creed Unity for. Selvfølgelig er det mange som slapp unna de verste problemene isolert, men sammen slet spillfansen mye.

Beste originale idé

    1. This War of Mine

      Utgitt på Windows, Linux og Mac.

      Det er mange spill som lefler med krig, vold og masseslakt av andre mennesker, men med unntak av Spec Ops: The Line og Valiant Hearts: The Great War er det få moderne spill som serverer et så ærlig innblikk i krigens brutale verden som det This War of Mine gjør. Her ligger ikke fokuset på drap og lemlestelse, men heller på det å overleve i en mørk og kald verden.

      Man tar kontroll over en gruppe overlevende som må samarbeide, stjele og byttehandle for å klare seg i en by okkupert av krig. Handlingen baserer seg på den virkelige beleiringen av Sarajevo på nittitallet, og utviklerne har hentet inspirasjon og erfaring fra mennesker som fikk kjenne krigen på kroppen. Dette merkes, for det å skulle klare seg i This War of Mine er en skjellsettende og unik opplevelse.

      På utsiden er det kanskje lite mer enn et todimensjonalt strategispill, hvor man til tider må veie risiko og belønning opp mot hverandre, men under overflaten er det så utrolig mye mer. This War of Mine tvinger deg til å tenke nytt, men krever også at du tar konsekvenser for de valgene du gjør, de menneskene du sårer og de livene du ødelegger – alt bare for at du skal overleve et par dager, uker eller måneder ekstra.

      Når alt kommer til stykket må man nesten bare spørre seg selv: «Er det verdt det?»

    2. Threes!

      Utgitt på iOS og Xbox One.

      Hver eneste måned oppsummerer vi de ti beste mobilspillene som har kommet i løpet av den siste tiden. Så langt i år har vi anbefalt 110 spill, med mange meget gode spill blant de utvalgte.

      Av disse er det nok Threes! som har imponert mest. Dette enkle, men utrolig vanedannende spillet er laget av Sirvo, et lite utviklerstudio bestående av kun tre personer. Selv om selve prototypen til spillet ble klart på en dag, så brukte de godt over et år på å utvikle spillet før det var ferdig.

      I Threes! har du et rutenett på 4x4 ruter. På disse rutene ulike tall som skal kombineres til nye tall. 3 pluss 3 blir seks og så videre. Det som gjør spillet vanskelig er at du ved å skyve rutenettet i en retning flytter alle tallene på brettet. Og med hver bevegelse kommer det inn et nytt tall. Dermed må du kombinere to eller flere brikker, og sørge for at brettet ikke fylles opp.

      I etterkant av Threes! dukket det opp haugevis med kloner, men ingen har holdt den samme kvaliteten, og den samme unike følelsen som dette spillet hadde da det ble sluppet.

    3. Middle-earth: Shadow of Mordor

      Utgitt til Xbox One, PlayStation 4, Windows, Xbox 360 og PlayStation 3

      Det er ingen tvil om at Middle-Earth: Shadow of Mordor er et finslipt sandkassespill med solide mekanikker og et stort hjerte for underholdning. Likevel er det det svært innovative Nemesis-systemet som løfter spillet over sine konkurrenter.

      Gjennom et intrikat system har utviklerne klart å løse flere utfordringer i en altomfattende smekk. Orkene, som fort kunne blitt ganske kjedelige og ansiktsløse, har nå fått en identitet, og spilleren har fått en grunn til å gjenkjenne dem. De har også blitt utstyrt med ulike egenskaper og disse tvinger spilleren til å legge opp taktikken sin ulikt alt etter hvem hun møter. Orkene på «gølvet» også kjent som kanonføde, kan avansere i rekkene ved å ta knekken på spillets hovedperson. Dette gjør det artig å følge maktkampen blant orkene, og å etter hvert manipulere disse kampene til din fordel.

      Hånd i hånd med dette systemet er idéen om at spilleren ikke kan dø. I de fleste spill vil spillerens død medføre at handlingen fryses og at du må gjøre noe om igjen eller i hvert fall bare fortsetter der du slapp. I Shadow of Mordor blir spillerens død andres brød. Orkene som «dreper» deg avanserer i hierarkiet, og det at du stadig vender tilbake blir gjort til en viktig del av dialogen og spillets gang.

      Med disse to idéene sydd sammen har utviklerne løst mange problemer og skapt en spillverden med en enorm flyt og svært høy underholdningsverdi. Vi ser ikke bort fra at andre utviklere kan komme til å bygge videre på disse tankene i fremtiden.

Beste visuelle design

  1. The Banner Saga

    Utgitt på Windows, Mac og iOS.

    Her i det kjølige nord er vi godt vant til å se vikinger presentert på mange ulike måter, men The Banner Saga introduserte oss for et nydelig og magisk univers vi sjelden har sett maken til. Spillets estetikk er svært slående. Flotte håndtegnede figurer og animasjoner, i en stil som er lett inspirert av tidlige Disney-filmer, forfører spilleren og skaper en behagelig atmosfære. De nydelige snøkledde omgivelsene bidrar også til å skape en unik verden som føles frisk samtidig som det er noe kjent og gjenkjennelig ved den.

    Spillets stil er gjennomført og fungerer bra både under de taktiske kampene og i dialogsekvensene. Kanskje det mest som best kjennetegner bildet av The Banner Sagas er likevel de lange bannerne som vaier i vinden mens du beveger styrkene dine mellom ulike steder på verdenskartet. Spillmekanikken legger opp til at reisen mellom steder også blir en essensiell del av opplevelsen.

    The Banner Saga er ment å være en triologi, og vi gleder oss til returen til den magiske verdenen. Vi håper de nydelige omgivelsene og den særegne stilen beholdes og videreutvikles slik at neste eventyr kan bli en like stor fryd for øyet.

  1. Alien: Isolation

    Utgitt på PlayStation 3Xbox 360PlayStation 4, Xbox One og Windows.

    Det skinner gjennom fra første sekund av Alien: Isolation at Creative Assembly har satt alle krefter inn for å overføre det visuelle inntrykket fra Ridley Scotts Oscar-premierte romgrøsser til dataskjermen. Designprinsippet har vært at hvis det ikke kunne gjøres ved filmens skapelse i 1979, så skal det ikke inn i spillet. Alt fra den generelle romstasjonsarkitekturen og helt ned til de minste detaljer – dataterminaler, lufteventiler, dører – er gjenskapt med nennsom, retrofuturistisk hånd og med et kledelig kornete 70-tallsfilter på toppen.

    I den hektiske gjemmeleken med det morderiske romvesenet er det rett nok ikke ofte man har anledning til å stoppe opp og nyte de visuelle inntrykkene. Men når man en sjelden gang får en liten pustepause, så er det vel verdt det å se seg litt rundt, for maken til samvittighetsfull kunstnerisk gjengivelse av en filmlisens har jeg sjelden sett i spillform.

    Ikke minst har Creative Assembly gjort seg flid med selve monsterets anatomi. Den eneste vesentlige endringen de har gjort, er faktisk å gjøre uvesenets bein mer dyreaktige enn de var i filmen, slik at ganglaget dens ser realistisk ut selv når det drapsmaskinen lusker fram og tilbake, fram og tilbake, fram og tilbake, foran skapet du står inne i, klistret inn mot innerveggen, uten å puste, med desperasjon i blikket og hjertet i halsen.

  2. Transistor

    Utgitt til PlayStation 4 og Windows.

    Supergiant Games er et spillselskap som vet å skille seg ut fra mengden. De slo igjennom med spillet Bastion for snart seks år siden. I mai 2014 kom deres nyeste spill, Transistor.

    Her spiller man som den kvinnelige hovedrollen Red. Handlingen er satt til en cyberpunk-aktig by, og Red blir nesten drept fordi hun har fått hendene i et meget kraftig våpen. Hun tar opp jakten på fiendene, og på vei dit tar hun oss med gjennom en fascinerende og flott visuell reise.

    Transistor spilles i isometrisk tredjeperson, og måten områdene og byen er laget på er spennende. Alle bygninger, bakgrunner og utsiktspunkter man kommer over er flotte å se på. Supergiant har også greid å beholde en rød tråd gjennom det hele, og det er ingenting som stikker ut som ikke passer inn i spillet.

    I tillegg til at det er gjennomført og gjennomtenkt til fingerspissene, er den visuelle stilen i spillet helt unik. Studioet har greid å skape noe eget, og når man ser skjermbilder fra Transistor er det liten tvil om at det er fra nevnte spill. Der mange andre spill kan ligne på hverandre, stikker Transistor seg ut, og det på en meget flott måte.

På neste side kan du lese om spillene vi synes hadde best lyddesign, hvilke spill vi mener hadde best humor, og spillene som kapret oss med sine historier.

Med to tredjedeler av kåringen unnagjort står vi igjen med tre kategorier og ni spill. Her skal vi hedre spillene som med sitt fantastiske lyddesign sørget for gysning langs ryggmargen, de spillene som sørget for at vi falt av stolen av latter, og de spillene som engasjerte oss med sine eminente fortellinger.

Husk at du allerede onsdag kan lese om våre personlige favoritter fra året som gikk. Der kan du banne på at du finner minst én person du kan enes med, i hvert fall om noe.

Beste lyddesign

    1. Alien: Isolation

      Utgitt på PlayStation 3Xbox 360PlayStation 4Xbox One og Windows.

      Lyd var alltid en viktig del av Alien-filmene, og tradisjonen fortsetter i årets knallsterke spillinnslag, Alien: Isolation. Det er riktignok ingen som kan høre deg skrike i verdensrommet, men her settes stemningen svært effektivt med lyder som er svært tro til den opprinnelige filmen fra 1979.

    2. Men lyden er ikke bare der til pynt: Den integreres i katt-og-mus-leken du hele tiden befinner deg i (gjett hvem om er hvem her) og du må hele tiden høre etter for å orientere deg om hvor det fryktelige romvesenet kan befinne seg.  

    3. I tillegg har Creative Assembly spilt inn deler av Jerry Goldsmith sitt legendariske soundtrack på nytt og tilpasset det dette spillet og det passer som hånd i hanske. Tenk at filmmusikk fra 1979 passer så godt inn i et spill fra 2014! 

  1. Shovel Knight

    Utgitt på Windows, Mac, Linux, Wii U og Nintendo 3DS.

    Shovel Knight er det ultimate retrospillet. Det trengs ikke mer enn et lite pirk på overflaten for å finne DNA fra Castlevania III: Dracula’s Curse, Mega Man, DuckTales og Super Mario Bros. 3. Fra grafikk og mekanikk til spillstruktur og utfordringsnivå, Shovel Knight var som om barndommen vår hadde hoppet inn i en tidsmaskin og reist til 2014.

    Et godt lyddesign er gjerne det som hever et spill til å bli ekstra fengende. For vår del var dette absolutt tilfellet med Shove Knight. Mens storspill mesker seg i omfattende orkesterverk og dramatisk stemmeskuespill utmerket dette spillet seg ved å gå i totalt motsatt retning. Ethvert bunnsolid retrospill trenget et skikkelig godt retroinspirert lyddesign, og Shovel Knight skuffet absolutt ikke. Komponist Jake «virt» Kaufman snekret sammen et herlig chiptune-lydspor som virkelig satte retrostemningen.

    Det er heldigvis mer enn bare musikken som gjør lyden i Shovel Knight så god. Utvikler Yacht Club Games har heller ikke spart på de retroinspirerte lydeffektene. Ethvert hopp og spadetak ble liksom ekstra tilfredsstillende av den tilhørende lydeffekten.

    Lyden i Shovel Knight lå over resten av spillet som en herlig glasur over en allerede velsmakende sjokoladekake. Den dyttet oss stadig videre i vårt eventyr gjennom et NES-inspirert fantasiland med spade i hånd og mot i sinnet. Hvis ikke det er tegn på kjempegodt lyddesign vet vi ikke hva som er det.

  2. Transistor

    Utgitt til PlayStation 4 og Windows.

    At Transistor dukker opp her skyldes i stor grad Darren Korbs fantastiske musikk. Under utviklingen av mange spill er det ofte slik at musikken legges på sent i prosessen. Da Supergiant Games utviklet Transistor var det dog helt annerledes. Som fast ansatt hos selskapet, har han vært med i utviklingsprosessen hele veien, og det høres.

    Han lagde for eksempel mange tidlige utkast til låter før han i det hele tatt fant den rette stilen som passet til spillet. Å finne en merkelapp på stilen er ikke så lett, men lydsporet består av mye strenginstrumenter, mest dominert av gitar, blandet sammen med synth og elektronika. For å skape en variasjon, men samtidig holde en rød tråd, har han i tillegg brukt blant annet harpe, trekkspill, elektrisk piano og mandonlin. Korb har også eksperimintert med uortordokse takter for å skape uro og spenning hos spillerne.

    Flere av sangene har nydelig vokal sunget av artisten Ashley Barrett. Hun er stemmen til protaginisten Red gjennom låtene, og flere av disse er blant høydepunktene i lydsporet. Særlig stikker den nydelige sangen «In Circles» seg ut som en av våre  absolutte favorittmusikkspor fra spillåret 2014.

Beste humor

  1. South Park: The Stick of Truth

    Utgitt på Xbox 360PlayStation 3 og Windows.

    Å kalle humoren i South Park grov og drøy er ikke å overdrive. De tuller med temaer som ingen andre rører, og alle figurene i serien har et overdrevent vulgært og grovt vokabulær. Men det slo godt an hos redaksjonen, og ingen andre spill har fått oss til å le like høyt i år som dette gale spillet.

    De to hovedmennene bak serien, Trey Parker og Matt Stone, har vært direkte involvert i utviklingen, og det merkes på alle aspekter av spillet. Dialogene er som hentet ut av en episode av serien, og mange av birollene blir vist fram på en flott måte i spillet.

    Det å sitte å spille de rundt femten timene med The Stick of Truth var som å styre meg gjennom en lang tv-episode, der jeg var direkte involvert i handlingen. Mengden med referanser og nikk til fans av serien er enorm, men jeg tror også de som ikke har opplevd mye South Park tidligere vil sette pris på et humoristisk rollespill som dette.

      1. Sunset Overdrive

        Utgitt på Xbox One

        Insomniac Games er kjent for mange ting, men først i rekken står antagelig de amerikanske utviklernes evne til å sette sammen artige og kreative spillopplevelser. Humor er således viktig, og for å skape mest mulig latter har Ratchet & Clank-skaperne en fast formel de pleier å følge. Her står spinnville våpen høyt på listen, mens tullete personligheter og løse, men skuddsikre vitser følger etter.

        Sånn sett har Sunset Overdrive alt man kan ønske seg fra Insomniac, og når man ikke sprenger mutantfiender himmelhøyt ved hjelp av en rappkjeftet robothund, går mye av tiden med på å gapskratte av alt det de teite figurene man møter underveis klarer å lire av seg. Her er de fleste leire representert, og selv om det kanskje kan bli litt lavpanna for noen, er det likevel vanskelig å ikke kose seg når spillet skrur opp sjarmfaktoren, humornivået og galskapen til hittil uante høyder.

        Det beste er kanskje hvordan opplevelsen klarer å få oss til å fryde oss konstant, ikke bare når det sies noe morsomt, men når man faktisk farter rundt i den titulære solnedgangsbyen. Bevegelsesfriheten får det til å kile i magen, kampsystemet lar deg leke bajas med endeløse fiendegrupperinger, og kreftene man besitter oppfordrer til konstant lek og moro. Det er rett og slett bare uhorvelig underholdende å spille Sunset Overdrive.

      2. Octodad: Dadliest Catch

        Utgitt til Windows, Linux, Mac og PlayStation 4.

        Octodad: Dadliest Catch er et merkelig spill. Du styrer en blekksprut i dress som forsøker å fremstå som en helt gjennomsnittlig forstadsfar gjennom stadig mer bisarre hendelser og hindringer. Livet viser seg å være ganske vanskelig for en blekksprut i dress. Spesielt når du må veksle på å kontrollere Octodads bein og armer. Plutselig blir de mest dagligdagse ting et fullstendig kaos idet du veiver rundt med fangarmene i alle forskjellige retninger. Det er fullstendig latterlig å se på, men vi elsker det likevel.

        Spillet blir attpåtil enda morsommere sammen med andre. Spillet har nemlig en spennende vri på den tradisjonelle samarbeidsmodusen og lar opptil fire spillere kontrollere hver sin arm eller bein. Det blir et sabla kaos å skulle koordinere, for Octodads fangarmer har en lei tendens til å klistre seg til det aller meste, og vi knakk alle sammen i latter samtidig som vi brølte ordre og kommandoer til hverandre.

        Det er sjelden vi opplever at så mye absurd humor utelukkende kommer av hva spillerne gjør og ikke hva utviklerne har planlagt skal skje. Med Octodad: Dadliest Catch har Young Horses skapt en humor-lekegrind som garantert har gitt oss litt strammere magemuskler av all gapskrattingen som oppstod mens vi spilte. Her trengs ikke noe vittig manus, kjappe replikker eller overdreven bruk av referansehumor. Alt som skulle til var en blekksprut i dress og noen viltre fangarmer for å skape et skikkelig morsomt spill.

    Beste historie

      1. The Wolf Among Us

        Utgitt på Windows, Xbox 360, PlayStation 3, Xbox One, PlayStation 4, Mac, iOS, Android, PlayStation Vita.

        Når Telltale beskrives som historieeksperter, er det ikke nødvendigvis fordi de kan så uhorvelig mye om hendelser fra fordums tid, men fordi de stadig lar spillere verden over begi seg ut på spennende, levende og engasjerende spilleventyr. De siste par årene har latt seg prege av utviklernes rørende heisaturer i The Walking Dead-universet, men for mange var det kanskje først og fremst The Wolf Among Us’ historie som virkelig imponerte i året som gikk.

        I rollen som menneskeutgaven av den store stygge ulven, bedre kjent som Bigby Wolf, får man hoppe inn i et univers som er like deler kjent, ukjent og fabelaktig. Resultatet er en opplevelse som er like spennende og interessant for de som ikke har kjennskap til Fables-tegneserien, som de som har leflet med Bill Willinghams tidligere arbeid.

        Her fikk vi bli kjent med nye versjoner av alt fra Snøhvit til den lille havfruen, i en noir-aktig detektivthriller som konstant overrasket, gledet og gruet alle som var villig til å gi The Wolf Among Us en sjanse. Som de fleste av Telltales senere utgivelser er også dette nesten mer film enn spill, men man føler likevel at man er med på å definere Bigby og hans rolle i det lokale eventyrsamfunnet. Når handlingen attpåtil er så stødig og solid fra start til slutt, er det vanskelig å finne bedre spilleventyr.

      2. South Park: The Stick of Truth

        Utgitt på Xbox 360PlayStation 3 og Windows.

        I South Park: The Stick of Truth spiller du som en nyinnflyttet gutt til byen South Park. Der møter du raskt kjente fjes som Cartman, Kenny og resten av gjengen fra den velkjente TV-serien. Du kastes raskt inn i en stor krig med mellom mennesker og alver som kjemper om hvem som skal ha kontroll på det magiske våpenet Stick of Truth.

        I kjent South Park-stil holdes man imidlertid ikke innenfor noen som helst rammer. Historien eskalerer til å dreie seg om både nazi-zombier, romvesen og andre fiender som truer med å ødelegge hele byen.

        Grunnen til at historien i spillet er blant det beste i 2014 er at det er så tro mot kildematerialet. Alt man kunne ønske seg fra en episode med South Park er med i spillet. Den eneste forskjellen er at The Stick of Truth er en 14-15 timer lang episode.

        Alle de kjente fjesene fra serien er med i spillet, og det finnes et hav av sidehistorier som involverer og refererer til hendelser fra South Parks nå omfattende mytologi. Historien er underholdende hele veien, og Obsidian har balansert lengden på spillet veldig godt.

        Dette er akkurat passe mengde med South Park klemt inn i et spill. Det er en historie som ikke er et snev dårligere enn det man har sett på TV, og dermed blir det også et meget underholdende spill.

      3. The Banner Saga

        Utgitt på WindowsMac og iOS.

        Utviklerne bak The Banner Saga har sin fortid i Bioware og det er lett å spore. Måten de forteller en overordnet historie som samtidig vever inn mange av spillets interessante figurer, og lar spilleren ta viktige avgjørelser, har vært et kjennemerke for Bioware i årevis. Stoic bygger videre på denne tradisjonen og The Banner Saga leverer historiefortelling fra øverste hylle.

        Det er flere historier som fortelles i spillet og du får oppleve universet og den store trusselen som verden står overfor fra ulike perspektiver. Måten man krysser frem og tilbake mellom ulike figurer er svært vanlig i andre medium, men det er en teknikk som er ikke alt for mange dataspill har benyttet seg av. The Banner Saga viser likevel at det kan fungere svært godt også i interaktive former.

        The Banner Saga byr også på mange gode figurer og det faktum at historien ruller videre selv om noen av dem skulle falle fra, og hvordan spillerens avgjørelser påvirker historien, gjør at hele fortellingen du spiller gjennom er et intrikat vev som uansett utfall ender opp som en god historie. All ære til utviklerne som klarer å formidle en storslått fortelling på denne måten, og forhåpentligvis går det ikke alt for lang tid før vi får flere historier fra det mystiske og forførende universet som The Banner Saga er satt til.

Er du på utkikk etter andre gode spill fra 2014?
Se oversikten over hvilke spill som har scoret best i anmeldelser hos Gamer.no i år »

Threes!

Slippdato: Ikke fastsatt

Kommentarer (14)

Forsiden akkurat nå

Til toppen