TILBAKEBLIKK: Tiden da det indre var viktigst
Tilbakeblikk

Tilbakeblikk: Arcanum: Of Steamworks and Magick Obscura

Tiden da det indre var viktigst

Et unikt stykke arbeid fra en svunnen kjempe.

Uferdig kampsystem

Det er selvsagt ikke et rollespill uten muligheten til å fike til noen med sverdet ditt, men på dette punktet begynner vi å nærme oss svakhetene til spillet. Kampsystemet er simpelt, og virker nesten uferdig i forhold til tilsvarende systemer i spill som Fallout og Baldur's Gate. I utgangspunktet er det i sanntid, og en ekstremt hektisk affære. Med en tur inn i menyen kan du likevel gjøre det turbasert, og det er nok å foretrekke. Da får du et system som kan ligne på Fallout sitt, med handlingspoeng som dikterer hvor langt du kan bevege deg og hvor ofte du kan angripe.

Kampsystemet er rimelig simpelt, og en anelse forvirrende.
Kampsystemet er rimelig simpelt, og en anelse forvirrende.

Det hele blir likevel litt som Planescape Torment, hvor resten av spillet er så knallsterkt at man lærer å bite i seg det håpløse kampsystemet. Isolert sett er systemet her nemlig veldig forvirrende, blant annet i forhold til hvordan ting som kritiske treff og tabber utregnes. Du vet aldri hvorfor pistolen din eksploderer i hånden din og dreper deg, men lærer deg å jatte med.

Dette med tabber er for øvrig noe som preger Arcanum i stor grad, og i starten er de regelen snarere enn unntaket. Det er jo fornøyelig at pistolen du lagde av noen gamle skrapdeler og en dingseboms ikke nødvendigvis har tidenes beste byggekvalitet, men når den annenhver kamp ender opp med å gå i stykker så blir det fort slitsomt. Heldigvis har du flere du kan dele lasten med.

Etter hvert som spillet utvikler seg får du tilgang til en rekke håndlangere, og de er viktige brikker i de mange kampene. Den nevnte munken Virgil, er for eksempel en habil helbreder. Det kommer godt med, særlig hvis man er dum nok til å prøve det brutalt ødelagte sanntidskampsystemet. Videre møter man en hel drøss følgesvenner, alle med ulike personligheter, styrker og svakheter. Kjedelig nok får du ikke lov til å styre våpendragerne dine, ei heller forme den kunstige intelligensen deres etter preferansene dine, og det er noe som kan bli fryktelig frustrerende etter hvert. De er nemlig steindumme.

Dårlig balansert er det også

Også balansemessig har kampsystemet visse problemer, og det er noen figurtyper som er langt lettere å spille enn andre. Den absolutt enkleste rollen å innta er nok den klassiske krigeren, med sverd og skjold og alt det der. Jeg synes likevel at det å spille en så erketypisk og grunnleggende rollespillklasse raner deg litt for gleden av å ta del i den overhengende konflikten og foretrekker enten en magiker eller en skytevåpenbruker. Forskjellen på de to sistnevnte er likevel diger.

For min del er dette tidløs grafikk, men de lærde strides.
For min del er dette tidløs grafikk, men de lærde strides.

Der magikeren åpner opp en hel verden av makt etter at den første kneika er overvunnet, og for det meste kan la ting gå på autopilot, er det tidvis svært utfordrende å sette sin lit til skytevåpen. Man er til enhver tid avhengig av dyr ammunisjon som man svært kjapt går tom for, og de gode våpnene er forholdsvis vanskelige å få tak i.

Man må dessuten sjonglere ferdighetspoeng som en apekatt for å skape en effektiv figur. Å finne flyten og lære seg å spille figuren sin er selvsagt en sentral del av alle rollespill, men etter å ha prøvd en kriger eller en magiker så blir det litt som å være i bursdagen til storebror og se på at han får alle de kule voksenlekene.

Alle de nevnte aspektene ved kampsystemet kan kanskje høres fryktelig graverende ut, og i et annet spill så hadde de nok vært det. Arcanum er likevel så dypt og variert at man lærer seg å se videre når det blir som verst, og man er heldigvis aldri langt unna en genuint spennende historie eller en god prat med lokalbefolkningen.

Konklusjon

Arcanum er en veldig, veldig dyp tittel, og på mange måter summen av alle elementene som gjorde rollespillene rundt tusenårsskiftet så fornøyelige. Allerede fra første sekund får du total frihet til å gjøre akkurat hva du vil, og det er noe av det som gjør dette spillet så fantastisk. Når du kombinerer det med en enorm spillverden fylt til randen med vittige dialoger, tunge dilemma, spennende spillområder og et ekstremt dypt figurutviklingssystem så får du en helt magisk opplevelse.

Mye arbeid ble lagt inn i omgivelsene på denne tiden.
Mye arbeid ble lagt inn i omgivelsene på denne tiden.

Dette er likevel ikke et spill for alle, og har du ikke en forkjærlighet for tunge rollespill så er det nok rimelig ufordøyelig. Det har nemlig en rekke mangler, blant annet et halvkjipt kampsystem og et lite intuitivt grensesnitt. På mange måter gjør Arcanum det veldig tydelig hvorfor rollespill har blitt gjort enklere og enklere med årene, uten at jeg nødvendigvis er en storfan av akkurat det, men avsluttet også den isometriske knallperioden med et fornøyelig smell.

Er du klar for et dypdykk inn i rollespillenes glansalder så er nyutgivelsen av Arcanum definitivt et nødvendig stoppested. Det er en uslepen diamant, og på ingen måter perfekt, men unikt på alle tenkelige vis. Så får vi bare spekulere rundt hvorvidt ytterligere polering kunne ha gjort dette spillet legendarisk.

Nyutgivelsen av dette spillet på GOG.com kommer med den siste offisielle oppdateringen, men det kan likevel være lurt å ta en titt på det brukerskapte innholdet som tilbys på entusiastsider. Det finnes for eksempel oppdateringer som lar deg bruke din egen oppløsning i stedet for spillets originale på 800x600 piksler, noe som kan være å foretrekke.

Kommentarer (17)

Forsiden akkurat nå

Til toppen