Feature Tilbakeblikk på Lotus-trilogien

Moro med klassiske bilspill

Vi tar en titt på noen av nittitallets mest populære bilspill.

Hvis du var en aktiv gamer på nittitallet, er sjansene store for at du har vært borti ett eller flere spill i Lotus-trilogien. Disse klassiske bilspillene kom ut på en rekke formater, og regnes som noen av de beste spillene i sitt slag.

Klassisk sportsbil i hovedrollen.
Klassisk sportsbil i hovedrollen.

Kort sagt er Lotus-spillene intense arkadebilspill hvor bilene alle kommer fra den britiske produsenten Lotus. Spillene bruker ikke ekte 3D-grafikk slik dagens bilspill gjør, men bruker i stedet en slags jukse-3D hvor bilene og objekter i omgivelsene er flate «sprites», som forstørres når de kommer nærmere. Samme metode ble brukt i alt fra de første Outrun-spillene i arkadehallene til Pitstop-spillene på Commodore 64, og var flittig brukt i bilspill på åtti- og nittitallet.

Fra Super Cars til Lotus

Utviklerne av Lotus Turbo Challenge het Magnetic Fields, og var et britisk studio med lange tradisjoner. Eldre gamere husker dem kanskje best som Mr. Chip Software, med titler som Kik-Start, Trailblazer og Olympic Skier. Selskapet ble startet av Shaun Southern og Andrew Morris i 1982, og det var disse to som stod for de fleste spillene (inkludert Lotus-trilogien). Som mange andre «små, men store» utviklere fra denne eraen er Magnetic Fields en saga blott, men da de fortsatt eksisterte gjorde de det klart at folk fritt kunne kopiere de gamle spillene deres (du finner dem annet hos Games Coffer, som har hele Lotus-trilogien).

Magnetic Fields/Mr. Chip Software hadde stått for flere bilspill før Lotus-serien startet. Mange har for eksempel gode minner fra Super Cars-spillene, som ble utgitt av Gremlin. I disse Super Sprint-aktige bilspillene så man handlingen ovenfra, og kunne bruke våpen for å overvinne motstanderne. Noen husker nok også Formula 1 Simulator på Commodore 64, om ikke annet enn for den flotte musikken laget av Rob Hubbard.

Alle Lotus-spillene starter med litt skryt.
Alle Lotus-spillene starter med litt skryt.

Lotus Esprit Turbo Challenge kom i 1990, til Commodore 64, Amiga, Atari ST, Amstrad CPC og til og med ZX Spectrum. Av disse versjonene var det Amiga-utgaven som både så best ut og var morsomst å spille, men de fleste versjonene fikk ros på sine respektive plattformer. Nok en gang var det Gremlin som stod for utgivelsen, og de to selskapene kom til å fortsette å samarbeide om bilspill helt til Magnetic Fields ble nedlagt og Gremlin ble kjøpt opp av Infogrames (dagens Atari) på slutten av nittitallet.

Lotus Esprit Turbo Challenge

Som navnet tilsier var det kun én bil i det første Lotus-spillet, nemlig Lotus Esprit Turbo SE. Dette var en spenstig sportsbil med et klassisk utseende, og spillet startet med en serie skjermer med fakta og reklame om bilen. Handlingen foregikk på en serie rundebaserte baner, og poenget var å komme fra 20. plass til 1. plass før løpet var omme. 1. plass var heldigvis ikke nødvendig for å kvalifisere seg til neste løp – det holdt å være i topp 10.

Datamotstanderne var ikke akkurat intelligente. I stedet kjørte de fremover i en jevn hastighet, mens de langsomt beveget seg fra side til side i veien. Men på tross av at de ikke bevisst gjorde noe for å hindre deg hadde de en egen evne til å få det til å se slik ut, og jeg er nok ikke den eneste som kunne passere fem biler i strekk, og så slite med samme bil i en evighet. I tillegg til andre biler var det ofte skilt, steiner og annet skrot på veien, som du måtte unngå for å slippe å miste dyrebar tid.

Lotus Esprit Turbo Challenge.
Lotus Esprit Turbo Challenge.

For å legge inn litt strategi i spillet hadde utviklerne implementert et depotstopp hvor du kunne stoppe for å fylle bensin på tanken. Dette ble selvsagt nødvendig i de lengre løpene, og det å forsøke å forutse hvor mye bensin du trengte (slik at du slapp å bruke mer tid på bensinfylling enn nødvendig, men samtidig ikke risikerte å gå tom eller måtte inn til nye depotstopp senere) ble en viktig del av spillet, spesielt om du også konkurrerte med en menneskelig medspiller.

Lotus Esprit Turbo Challenge brukte, som mange andre bilspill har gjort, delt skjerm for å la to mennesker kjøre mot hverandre. Interessant nok fortsatte skjermen å være delt også i enspillermodus, men da fikk du bare et pitstop-bilde i den andre spillerens vindu. Dette kunne være litt irriterende, da det resulterte i at spillvinduet ble litt i minste laget.

Lotus Turbo Challenge 2

Etter suksessen med det første Lotus-spillet var det rimelig åpenbart at vi kom til å få en oppfølger, og denne dukket opp allerede i 1991. Lotus Turbo Challenge 2 regnes av mange for å være det beste spillet i serien, og det er ikke uten grunn. Fartsfølelsen var nemlig helt utrolig, takket være flotte baner og silkemyk grafikk. I tillegg ble spillarealet utvidet til hele skjermen, med mindre du spilte sammen med en venn i standard delt-skjerm-modus. Det var forøvrig også mulig å bruke null-modem-kabel for å spille på to maskiner, noe vi ikke så alt for ofte på denne tiden.

Lotus Turbo Challenge 2.
Lotus Turbo Challenge 2.

Lotus Turbo Challenge 2 var også det første spillet i serien som kom til konsoll. De gamle 8-bits-maskinene ble nemlig droppet til fordel for Sega Mega Drive. Siden originalen aldri hadde kommet for dette markedet valgte utgiver Gremlin å droppe toeren i spilltittelen, slik at Sega-versjonen bare het Lotus Turbo Challenge. Det var fortsatt Amiga som var hovedformatet for utviklingen, og Amiga-versjonen er teknisk sett den beste av alle utgavene.

Som seg hør og bør med en oppfølger, fikk vi flere endringer. For det første fikk vi en ny bil, nemlig den stilige Lotus Elan SE. Når sant skal sies var det ikke veldig merkbare forskjeller på de to bilene, som vi fikk veksle på å spille avhengig av hvilken bane vi kjørte på. Toeren droppet også rundemekanikken og bensinfyllingen fra originalen, og leverte i stedet en serie lange veistrekninger hvor man måtte komme seg fra sjekkpunkt til sjekkpunkt før tiden gikk ut.

Spillet hadde ikke mange baner, men til gjengjeld hadde hver av dem sine unike særpreg. En foregikk for eksempel i et vinterlandskap, og var preget av glatte issvuller og en veibane som ble stadig vanskeligere å se etter som den ble dekket av snø. En annen foregikk i byområder, hvor man også måtte takle møtende trafikk og kryssende trailere (og hvis du klarte å passere under tilhengeren til en kryssende trailer ble du belønnet med et fint «yee-haw»). Væreffektene fikk også mye ros; spillet skildret alt fra tåke til tordenstormer på en realistisk måte.

Hvem hatet vel ikke denne banen i Lotus 2?
Hvem hatet vel ikke denne banen i Lotus 2?

I motsetning til originalspillet, hvor du kunne velge mellom ulike låter før du startet å spille (i Outrun-stil) var Lotus Turbo Challenge 2 fullstendig blottet for musikk under løpene. Til gjengjeld hadde det mange stemningsskapende lydeffekter, og tittelmelodien står frem som et av de aller mest populære stykkene spillmusikk fra nittitallet. En litt artig detalj er at musiker Patrick Phelan forsøkte seg med en litt uvanlig form for kopibeskyttelse: helt i starten av tittelmelodien er det en nesten umerkelig liten lyd, som viser seg å være setningen «you will not copy this game» spilt veldig lavt. Om det fungerte vites ikke, men spillet solgte i alle fall godt nok til at et tredje Lotus-spill kunne utvikles.

Lotus III: The Ultimate Challenge

Det siste spillet i Lotus-trilogien kom i 1992, og denne gangen var det PC-eierne som fikk stifte sitt første bekjentskap med serien. På PC het spillet bare Lotus: The Ultimate Challenge, mens Sega Mega Drive-utgaven fikk navnet Lotus: RECS. Det var med andre ord kun versjonene Amiga og Atari ST som hadde den fulle tittelen.

RECS-navnet fra Sega Mega Drive-versjonen stammer fra spillets store nyhet, nemlig Racing Environment Construction Set. Dette var et enkelt system som gav spillet nesten uendelig mange baner. Spilleren kunne for eksempel stille på hvor svingete de ville ha banen og hvor mange hindringer de ville ha med, og så laget systemet en bane basert på disse innstillingene. Man fikk også en lang kode som representerte denne banen, og kunne skrives inn senere eller på en annen maskin om man ville spille banen om igjen.

Futuristisk bane i Lotus III.
Futuristisk bane i Lotus III.

Ellers fikk vi også denne gangen en ny bil, nemlig den litt merkelige konseptbilen Lotus M200. I tillegg kunne spillerne velge om de ville kjøre mot klokken, som i Lotus Turbo Challenge 2, eller mot andre biler som i det første spillet. Datamotstanderne var fortsatt like hjernedøde som før, men selvfølgelig kom Lotus III også med mulighet til å spille med en venn, slik de andre spillene i serien gjorde. Magnetic Fields forsøkte også å gi oss noen nyheter for selve kjøringen. Blant annet fikk vi baner med fjell på den ene siden og stup på den andre, samt baner med ekstremt kraftig sidevind.

Lotus III hadde også, som originalen, en rekke låter du kunne velge mellom, og spillets musikk (igjen laget av Patrick Phelan) har i seg selv fått mange tilhengere. Selve spillet ble imidlertid ikke like godt mottatt som Lotus Turbo Challenge 2 – fartsfølelsen var rett og slett ikke like god. Men for all del; dette var et flott spill som fikk mange tilhengere, ikke minst på PC der man ikke hadde det helt store utvalget av slike arkadebilspill.

Konklusjon

Lotus-trilogien representerer noe av det aller beste av denne typen «sprite-baserte» arkadebilspill. Denne typen spill forsvant omtrent helt tidlig på nittitallet, da maskinvaren etter hvert ble såpass kraftig at man kunne bruke ekte 3D-grafikk i stedet for å jukse med 2D-sprites. Men det å spille disse gamle spillene igjen viser at selv om det skorter på realisme og teknologien er primitiv, kan de fortsatt by på mye underholdning i en litt annen stil enn det vi er vant med fra dagens bilspill.

NB: Alle bildene i denne artikkelen stammer fra Amiga.

Kommentarer (25)

Forsiden akkurat nå

Til toppen