FEATURE: Topp fem The Legend of Zelda-spill

Feature DoubleJump, episode 68

(Bilde: Nintendo)

Topp fem The Legend of Zelda-spill

Før Breath of The Wild slippes, har DoubleJump rangert sine Zelda-favoritter.

I anledning at The Legend of Zelda: Breath of the Wild har fått lanseringsdato har DoubleJump rotet i gode minner og satt sammen en liste med sine Zelda-favoritter.

  1. Skyward Sword (Nintendo Wii)
«Beetle» er et minneverdig hjelpemiddel fra Skyward Sword. (Bilde: Nintendo)
«Beetle» er et minneverdig hjelpemiddel fra Skyward Sword. (Bilde: Nintendo)

Det 16. Zelda-spillet, og det enn så lenge siste spillet til Nintendos stuekonsoller. Skyward Sword er kanskje kroneksemplet på bevegelseskontroller på Nintendo Wii. Med en Wii MotionPlus-kontroller løfter Link sverdet 1:1 slik du løfter kontrollen. Dette åpnet for flere kule fiender som krevde presisjon i kampene i stedet for manisk trykking på B-knappen.

Spillet viser oss starten på Zelda-tidslinjen, og Demonkongen Demise har lagt mer eller mindre hele verden i ruiner i sin jakt på «The Triforce». Gudinnen Hylia reddet de gjenlevende menneskene og plasserte de på en svevende øy som har fått navnet Skyloft. Menneskene her tror verdenen under skyene kun er en myte, og er oppsiktsvekkende sjølberget med både vann og mat på den relativt lille øya. På starten av spillet fullfører Link treningen som soldat, godt timet med at venninen Zelda blir tatt av en mørk tornado som drar henne under skyene.

Skyward Sword inneholder flere hjelpemidler, flere av de som krever bevegelseskontrollen for å brukes og manøvreres. Å bruke den flyvende billetingen, spretterten og bua føltes alle friskt og nytt. Det er egentlig unødvendig å nevne, men bosskampene i spillet er også minneverdige. De fleste husker nok den sleipe Ghirahim med skrekk og gru. Dessverre lider Skyward Sword litt av gjenbruk av bosser. The Imprisoned, må bekjempes tre ganger i løpet av spillets gang, mens man må overliste Ghirahim to. Det er imidlertid den kreative bruken av bevegelseskontroller som sikrer spillet en femteplass på denne mildt høytidelige listen.

PS: Ta en titt på videoen til høyre. Bevegelseskontrollene så alt annet enn imponerende ut første gangen spillet ble vist fram.

  1. Phantom Hourglass (Nintendo DS)

Kanskje den største overraskelsen på lista. Et av de to spillene som kom til DS i sin tid. Jeg var i utgangspunktet meget skeptisk til å skulle styre Link med berøringsskjermen på en DS, men det funker overraskende bra. Link snur seg responsivt etter DS-pennen og angriper ved å «tappe» eller «slashe» på skjermen. 

Muligheten til å notere på kartet kom godt med. (Bilde: Nintendo)
Muligheten til å notere på kartet kom godt med. (Bilde: Nintendo)

Spillets handling foregår etter Wind Waker, som kaaaanskje dukker opp senere på lista, og benytter seg av samme nydelige cel shade-utseende som Wind Waker. Phantom Hourglass baserer i likhet med storebroren seg også mye på seiling og besøking av små øyer med store hemmeligheter.

En ting jeg likte veldig godt med Phantom Hourglass var hvordan kartet og berøringsskjermen ble utnyttet sammen. Man kunne skrive notater på kartet om en øy inneholdt noe man burde huske på til en senere anledning, eller bare drodle obskøniteter om man ville få tiden til å gå mens man seilet over det blå havet. Jeg husker også godt en øy som ikke var tegnet opp på kartet, som jeg selv måtte tegne opp.

Phantom Hourglass abefales på det varmeste om det fortsatt er noen som har interesse av DS-maskinen sin. Spillet funker også på 3DS, men vær obs på at den konstante bruken av berøringsskjermen kan påføre noe slitasje.

  1. Minish Cap (Gameboy Advance)

Et av få Zelda-spill hvor Ganondorf ikke er hovedskurken. Skurken her er en ond trollmann ved navn Vaati. Vaati avbryter en festival i Hyrule og forhekser Zelda og gjør henne til stein. I tillegg ødelegger han Picori-sverdet, og kongen av Hyrule sender Link ut i verden for å få hjelp av Picori-folket til å reparere sverdet og stoppe Vaati.

Ezlo fungerer som hatten til Link i Minish Cap. (Bilde: Nintendo)
Ezlo fungerer som hatten til Link i Minish Cap. (Bilde: Nintendo)

Link blir sendt fordi han er et barn, og det er kun barn som kan se Picori-folket, også kjent som «The Minish». Dette er noen bittesmå folk som bor i bittesmå byer i skogen, på fjellet og i landsbyen innenfor Hyrules bymurer. Tidlig på sin ferd gjennom skogen møter og redder Link Ezlo, en grønn, fuglelingnende skapning, som med sine magiske evner kan krympe Link til Picori-størrelse, noe som gjør kommunikasjonen med disse minimenneskene langt enklere.

Det som gjør dette spillet så bra er alt innholdet Capcom har klart å stappe inn på en liten Game Boy Advance-kassett. Verdenen er gedigen, det er drøssevis med sideoppdrag som aktiviseres ved hjelp av såkalte «Kinstones». Dette er medaljonger som er knekt i to, og ved å finne noen eller noe med den andre halvparten vil noe skje i spillverdenen. Det kan dukke opp en kiste, et hemmelig område kan åpnes, eller hendelser kan settes i gang av en av karakterene.

Dette er et must å spille!

  1. Ocarina of Time (Nintendo 64/GameCube/3DS)

Tidenes beste spill, ifølge Metacritic, med en gjennomsnittscore på 99/100. En revolusjon av et spill! Det første 3D-spillet i Zelda-serien satte en helt ny standard for historiefortelling i spill da det kom for snart 20 år siden, og ble raskt en målestokk for eventyrspill å regne.  

Ocarina of Time er et mesterstykke av et spill. (Bilde: Nintendo)
Ocarina of Time er et mesterstykke av et spill. (Bilde: Nintendo)

Spillet starter med at Link vekkes av feen Navi, som tar han med til Deku-treet, som er i ferd med å visne hen. Deku-treet forteller Link at han må stoppe «the wicked man of the desert» som er på tokt for å få labbene på «The Triforce», og dermed bli verdens mektigste. Links ferd gjennom Hyrule sender han gjennom ild og vann. Etter å ha vært gjennom tre huler åpner Link Temple of Time ved å bruke tre steiner han har fått fatt i i disse hulene. Her finner han «Master Sword», og spillet starter på ordentlig. Med lankene på «Master Sword» sendes Link sju år framover i tid. Han er en mer voksen utgave av seg selv, og godt er det i en verden rammet av mørke og ondskap. Nye templer og bosser må beseires, og noen av disse templene har tålt tidens tann og står den dag i dag igjen som noen av seriens beste.

Mange har sikkert gode minner fra vann-templet i Ocarina of Time. (Bilde: Nintendo)
Mange har sikkert gode minner fra vann-templet i Ocarina of Time. (Bilde: Nintendo)

Ocarina of Time fikk nytt liv på Gamecube da spillet fulgte med i Wind Waker collector’s edition. Her fulgte det også med en Master Quest, som gjorde templene vanskeligere og at Link tok mer skade. Jeg husker godt første gangen jeg bega meg ut på Master Quest og døde bokstavelig talt 15 sekunder etter å ha gått inn i Deku-treet for første gang.

Om det var noen tvil, beviste Ocarina of Time for alvor at spill ikke bare er for barn. Historien er tidvis bekmørk og er like god den dag i dag. Komponist Koji Kondos arbeid skal heller ikke skyves under en stol. Musikken i Ocarina of Time bidrar sterkt til å gjøre spillet så minneverdig som det er, selv om det ikke er Kondos aller beste arbeid. Det la han ned i det neste spillet på lista:

  1. Wind Waker (GameCube/Wii U)

Kritikken haglet etter at Wind Waker ble vist fram for første gang. Spillet hadde fått cel-shadegrafikk, noe mannen i gata ikke ville ha noe av. Da journalister fikk prøve spillet selv forsvant imidlertid kritikken som dugg for solen, akkurat som Shigeru Myamoto hadde spådd.

Det blir ikke bedre enn dette. (Bilde: Nintendo)
Det blir ikke bedre enn dette. (Bilde: Nintendo)

Wind Waker skiller seg fra andre Zelda-spill ved at man befinner seg i et øyrikt hav i stedet for på solid grunn. Det skaper en deilig mediterende følelse å seile på bøljan blå, og med den fantastiske musikken gjør det lite å traversere lange strekker mellom hver øy.

Konseptet i Wind Waker er at Link etter hvert får evnen til å kontrollere vinden. Links søster har blit kidnappet av Ganondorf, og med hjelp av sine piratvenner setter Link ut på eventyr for å redde søstra og kongeriket. Det er generelt en fantastisk stemning i Wind Waker, og mye av gleden ligger i å utforske øyene på kartet. Nye sideoppdrag, rare personligheter og skatter venter på hver eneste tørre flekk i det store havet.

Praktisk å kunne kontrollere vinden når man seiler.
Praktisk å kunne kontrollere vinden når man seiler. Bilde: Nintendo

Spillet fikk en HD-versjon til Wii U i 2013 som gjorde spillet enda penere og bedre. Det eneste jeg savnet i HD-versjonen var muligheten til å notere på kartet, og en litt mer utfordrende «hero mode». I kjent Zelda-stil er også dette spillet stappet med sideoppdrag, noen morsommere enn andre naturligvis, men det er ikke noe problem å tyne 30 timer med moro ut av dette spillet.

Som nevnt er det musikken som virkelig løfter dette spillet. Musikken i Ocarina of Time er kanskje uforglemmelig, men musikken i Wind Waker setter seg i hjernebarken og blir der. Musikken i Wind Waker er bedre enn i noe annet Zelda-spill, og det kan argumenteres for at dette er den beste spillmusikken noen sinne.

Har du ikke spilt noen Zelda-spill, er dette definitivt et godt sted å begynne.

Hele episoden, som også inneholder blant annet også inntrykk av Yakuza 0 og Resident Evil 7 kan du høre nedenfor.

DoubleJump er en podkast av Gamer.no-skribentene Gøran Solbakken, Marius Kjørmo, Jonas Magerøy og Håvard Hofstad Ruud. Hver uke diskuteres spill så fjøra fyker, og du får et innblikk inn i den glamorøse tilværelsen som norsk spillskribent.

Gutta ønsker svært gjerne å høre hva du synes om podkasten. Har du ris eller ros, gode tips, eller ønsker om hva vi skal prate om eller hvem som børe være med som gjest så gi oss en lyd i kommentarfeltet, på e-post til post@doublejump.no, på Twitter eller Facebook.

Ønsker du å abonnere på podkasten eller lytte til noen av de eldre episodene finner du dem både på Soundcloud og iTunes.

Kommentarer (18)

Forsiden akkurat nå

Til toppen