Galleon: Islands of Mystery

Det var opprinnelig Dreamcast Confounding Factor hadde i tankene da de begynte arbeidet med Galleon allerede i 1997, et år etter at grunnlegger Toby Gard gjorde suksess med Tomb Raider. Nå, syv år senere, er spillet ferdig, og Xbox ble valgt som plattform. Slikt skjer selvsagt ikke uten konsekvenser.

I Galleon: Islands of Mystery møter vi kaptein Rhama og hans mannskap, som i sjørøverskip ankommer en by for å fylle opp lageret. Det viser seg raskt å utarte seg mer dramatisk enn forventet; guvernørens utro tjener stjeler med seg en håndfull magiske urter, og vil være i stand til å gjøre store ødeleggelser om de ikke tas fra ham. Når han i tillegg kidnapper Faith, jenta til Rhama, er det ingen tvil om at han havner i den lille svarte boka kalt "folk jeg skal drepe", og jakten er i gang.

Styre kameraet
Og naturligvis - du styrer kaptein Rhama. Eller, som utviklerne skal ha det til, du styrer kameraet. Venstre tommelstikke brukes for å rotere kameraet, og deretter ber man Rhama om å gå frem eller tilbake. Finarbeidet gjør Rhama selv. Klatrer opp middels store steiner, balanserer på tynne flater osv. Kall det hva du vil - her er det i hvert fall ingen revolusjonerende ting å erfare.

I tillegg til basisnavigasjonen kan Rhama også hoppe (ekstremt langt, må vite!), klatre på vegger (som til tider kan være en prøvelse i seg selv når kameraet surrer rundt) og dra frem sverdet når det er trøbbel i gjære. Kampsystemet er veldig enkelt; litt for enkelt til å være ordentlig underholdende, og i tillegg ganske klumsete utført. Ideen er at man i løpet av en slåsskamp stadig låser opp nye kombinasjoner (og begynner på null hver gang), men i bunn og grunn går det ut på å trykke som en villmann på enten X, som svinger sverdet på vanlig måte, eller Y, som gjør litt mer spesielle ting, men som samtidig tapper Rhama for styrke.

Savnet er det som på populærspråket kalles strafing, dvs. muligheten for å gå sidelengs. Når man er omkranset av flere motstandere er det litt frustrerende ikke å ha den muligheten. Det er også irriterende dårlig respons fra man utfører en bevegelse til den faktisk gjøres på skjermen, og den kunstige intelligensen er lite å skryte av (hørte jeg sju års utvikling?), med banditter som henger seg opp i alt mulig og ser ut til å stoppe slåssingen på de mest merkelige steder.

Lucky number seven
Spillet er delt opp i sju episoder, der hver av episodene utspiller seg på hver sin øy. Hvor langt man er kommet indikeres på startmenyen, der det forøvrig er plass til tre separate spill - fint for dem som deler Xboxen sin med andre. Øyene avsluttes som regel med en eller annen form for sluttfiende. Dessverre er det ikke mye som skiller disse kampene - alle går de ut på å klatre opp ryggen på et eller annet beist for så å tre sverdet gjennom hodebarken x antall ganger. Det finnes også ting å plukke opp, men disse begrenser seg til engangspistoler, sopp (som gir mer helse) og andre styrkedrikker med kortvarig virkning.

Men spillet har også sine oppturer. Flere ganger må man virkelig bruke kreativiteten for å komme videre, og undertegnede stanget hodet i veggen opptil flere ganger underveis. Heldigvis har spillet et innebygget hintsystem som gjør at det går an å få et par hint når det knaker som verst i hodet. Ta for eksempel når man inne i borgen skal få tak i en liten lubben kar som har heist seg opp på en plattform og sitter med nøkkelen til heisen. Først sender Rhama opp apen for å stjele nøklene. Deretter gjemmer skurken seg i et lite hus og lukker døren. Så må Rhama løsne på brua som går over vollgraven slik at kjettingen blir slakk, før han løsner kroken som holder broa. Denne festes i døra etter å ha tatt ned plattformen, og deretter heises plattformen opp igjen for å stramme kjettingen så døra gir etter. I en annen scene må Rhama åpne løvebur som står i klynge, der en viss type løve alltid går inn i det nye buret, mens en annen type løve kun bytter bur dersom en annen kommer inn.

Med seg på laget har Rhama også medhjelpere, blant annet Mihoko, og noen brett krever at man utnytter det vennskapet på korrekt måte. Dette er dessverre også gjort noe tungvint. For å få Mihoko ned en stige, må du først gå inn i førstepersonmodus, sikte på stigen og velge "use". Deretter åpnes menyen, man velger personer->Mihoko->use og sørger samtidig for å stå rett under stigen slik at man kan fange henne når hun hopper ned.

Tidens tann
Grafikken ville vært blant det ypperste for fem år siden, men sju års utvikling har gjort at den heller fremstår som ganske middelmådig i disse dager. Spillet har i så måte lidd mye av den samme skjebnen som Heart of Darkness gjorde i sin tid, der de første bildene som ble offentliggjort fikk alle til å måtte tørke munnvikene av begeistring. Sammenlignet med nyvinninger som f.eks. Prince of Persia og Ninja Gaiden kommer Galleon til kort.

På den positive siden er mellomsekvensene ganske bra utført med bra leppesynk og morsomme karakterer. Dessuten er siktdistansen veldig bra, og både folk og objekter kan sees på lang avstand. På den negative siden føles spillet til dels veldig "firkantet", med store polygoner i landskapet, lavtoppløselige teksturer og dårlig detaljeringsnivå på karakterene. I tillegg er utvalget av banditter holdt på et minimum, og det er ikke mer enn 4-5 typer som går igjen i kamp etter kamp.

Spillet skinner innimellom, og det skal lyden ha mye av æren for. Musikken er stemningsfull og av høy kvalitet, men dessverre alt for fraværende spillet igjennom. Det er som regel når det blir hett rundt ørene at det dramatiske lydsporet drar til, men når den samme sangen spilles hver eneste gang, blir man lei også den. Karakterenes stemmer er morsomme, og som nevnt tidligere; godt synkronisert med leppebevegelsene, men dessverre gjelder dette bare for kuttscenene. Resten av talen er ganske stakato og virker lite sammenhengende, f.eks. når Rhama ber en av hjelperne om å bruke noe: "Mihoko. Use that. Okay." Når spillet bare tar tre hundre megabyte ville det vært rikelig med plass til flere lydklipp, men som sagt var spillet i utgangspunktet tiltenkt Dreamcast.

Spillets styrke er variasjonen. Selv om det til tider blir litt vel mye slåssing, er det som nevnt noen nøtter å knekke på veien, og også tidsbegrensede utfordringer som krever rask handling dersom du skal overleve. På den femte øya begynner en bygning å rase sammen, og Rhama har drøye to minutter på seg til å komme helskinnet ut fra toppen av bygget, mens du på den tredje øya begynner midt i sjøen og må finne veien til land. Strømmene under vann trekker deg i alle retninger, og det i tillegg er midt på natten og tordenvær. Dessverre er sistnevnte scene spillets kanskje mest frustrerende øyeblikk, mye på grunn av den irriterende dårlige kameraføringen. Som nevnt er spillet heller ikke helt fritt for feil, både når det gjelder banditter som setter seg fast i vegger og lignende, men også av litt mer alvorlig art der jeg faktisk måtte hente opp et tidligere lagret spill for å kunne komme videre.

Konklusjon
Det blir derfor en nokså middelmådig karakter på Galleon: Islands of Mystery. På sitt aller beste kommer det nesten opp mot opplevelsen fra Prince of Persia, men så mange års finpussing burde resultert i noe bedre - kontrollsystemet er lite responsivt med til tider ganske frustrerende kameraføring, den kunstige intelligensen er ikke noe å skryte av, og selv grafikken, som for noen år siden så så bra ut, har sunket ned til det middelmådige. Kanskje ikke så rart, forøvrig, siden spillet opprinnelig var tiltenkt Dreamcast-konsollen. Allikevel har spillet absolutt sin sjarm, og frir i første rekke til de som er ute etter et underholdende actioneventyr.

Galleon

Xbox
Slippdato: 11. juni 2004
Sjanger: Action
Utvikler: Confounding Factor
Utgiver: SCi

Kommentarer (0)

Forsiden akkurat nå

Til toppen