Anmeldelse

Ghost in the Shell: Stand Alone Complex

Ghost in the Shell representerer en type spill vi trenger for å virkelig kunne sette pris på de spillene som gjør litt ekstra for å underholde oss. Det er artig, men langt fra spektakulært.

Side 1
Side 2

Hopp, di ku!
Noen ganger kan det likevel bli litt problematisk, takket være et til tider irriterende hoppesystem. Spillet krever nemlig av og til at du må "vegghoppe", altså hoppe mot en vegg, for så å ta sats på selve veggen og så hoppe videre oppover for å nå en eller annen avsats som befinner seg for høyt til at du kan komme dit på normalt vis. Dette er ofte vanskeligere enn det burde ha vært, og på enkelte steder vil du utvilsomt rive deg selv i håret og hate både spillet, utviklerne og kontrolleren din mens du prøver på akkurat det samme hoppet om og om igjen i det som føles som en evighet. Dette irriterende hoppetullet burde vært luket ut under spilltestingen.

Utenom tiden du bruker på å prøve å lykkes med disse hoppene om og om igjen, kan du egentlig ikke se frem til å bruke alt for mange timer med Ghost in the Shell. Enspillerdelen tar vel mellom fem og ti timer å spille gjennom, og utenom det har spillet lite å by på. Det ligger noen bonusting strødd rundt på de ulike brettene, men å konsekvent prøve å få tak i dem er både vanskelig og kjedelig. Ellers får vi en enkel flerspillermodus for opp til fire spillere (via delt skjerm), men det blir litt slapt når to stykker løper rundt på store kart og kun møtes en sjelden gang.

Grått og trist
Ghost in the Shell føyer seg pent inn i den lange rekken PlayStation 2-spill med totalt uinteressante spillmiljøer. Her får vi servert de vanlige militærbasene, parkeringshusene og havneområdene, og miljøene er med få unntak preget av grå, firkantet betong og innholdsløse korridorer. Det finnes lite tegn til liv eller sjel, og det meste er dødt og trist. Du får aldri noen følelse av at spilldesignerne virkelig har brydd seg og gjort det de kunne for å imponere spilleren eller suge ham inn i verden sin. Etter å ha opplevd titler som God of War, hvor hver eneste lille bit av spillverdenen har noe som gjør den spesiell, er det vanskelig å finne særlig stor glede i det Ghost in the Shell har å by på.

Det beste med grafikken er definitivt karaktermodellene og animasjonene deres. Fiendene er ganske ensformige, men Motoko og Bateau er detaljerte og velanimerte, og vitenskapsmennene som bygde den kunstige kroppen til Motoko skal ha ros for en svært vellykket jobb. Skuespillerne som står for stemmene er hentet fra TV-serien, og generelt framfører de rollene sine på en fin måte. Som i mange andre japanske spill føles dialogene litt unaturlige ut til tider, men det er det tekstforfatterne som skal ha skylden for. Musikken vil du sannsynligvis raskt ønske å bli kvitt, da de forskjellige melodiene vi får servert er utrolig korte, og gjentas om og om igjen til du blir ør i hodet. I tillegg er mye av musikken rett og slett bare dårlig.

Konklusjon
Ghost in the Shell: Stand Alone Complex er absolutt et kompetent spill, men det er også et spill som kunne vært veldig mye bedre enn det faktisk er. Med en sterkere historie, bedre kunstig intelligens hos fienden og spillmiljøer med litt mer sjel i, hadde mye vært gjort. Med et mer avansert nærkampsystem, et friere og mer taktisk hacke-system og litt større variasjon i gameplayet, hadde vi snakket om et virkelig godt spill. Derfor er det trist at Ghost in the Shell ikke er noe mer enn et "over gjennomsnittet"-spill. For all del, du vil få kunne få mye glede av denne tittelen, men med mindre du er en hardbarket tilhenger av universet det er basert på, finnes det nok av spill du heller bør bruke pengene på. Alternativt kan du spare dem til God of War kommer på markedet.

Side 1
Side 2

Siste fra forsiden