Anmeldelse

Ghost In The Shell: Stand Alone Complex

De fleste spill basert på japanske animéserier er tradisjonelle slåssespill, men dette spillet basert på Ghost In The Shell - rettere sagt spinoffen Stand Alone Complex - gir oss et førstepersons skytespill til vår PlayStation Portable. Dessverre har ikke dette spillet hatt særlig nytte av sitt navn, for på tross av japanske fakter, finesser og fiksfakserier kommer Ghost In The Shell: Stand Alone Complex ut av kjøttkverna som en heller laber spillopplevelse.

Irriterende historieformidling
Du er en agent i den skurkebekjempende "Section 9", og denne organisasjonen setter rammen for spillets historie, som forøvrig er tynnere enn en strekmann med anoreksia, og dårligere formidlet enn din egen dokumentarfilm fra ungdomsskolen. Ghost In The Shell: Stand Alone Complex (heretter Ghost In The Shell) består av ulike brett med oppdrag, og underveis i disse må du ta på deg livsviktige og nervepirrende oppgaver som å jakte på maskindrevne stuepiker, samt rote i søppelkasser. Med mindre du er kaldere enn Arktis og Supermann til sammen vil du kjenne svetten nedover ryggen i det du febrilsk leter etter den siste søppelkassen - og det bare er 15 sekunder igjen. I andre oppdrag skal det utføres noe mer hverdagslige og kjente plikter som terroristbekjempelse, bombedesarmering og gisselredning. I teorien spennende nok, men når du alt har rota deg gjennom fru Olsens råtne lasagne er slike oppgaver bare barnemat.

Man får ikke oppleve noen fremgang i historien underveis i oppdragene, dette foregår i etterkant. Da utspilles det en dialog mellom din figur på oppdrag og hovedbasen. Denne er ikke bare er altfor lang, men også stappfull av overflødigheter som dessverre ikke er det fnugg sjarmerende. Hva innholdet gjelder, er det som tatt ut av lufta. Resonnementene figurene gjør seg i mellom har nemlig liten sammenheng med handlingen du akkurat har utført, og hvor de får informasjonen fra forblir for deg et mysterium. Du gjør ikke annet enn å fylle slemmingene med bly, men det er tydeligvis nok til at hovedpersonene oppdager en hel masse nyttig. Skal man ha en fyldig historie må man la spilleren delta i den, og ikke bare få den oppramset som et foredrag etter hvert oppdrag. Det er kjedelig, langdrygt, og irriterende.

Den altfor gode hjelper
Men nok om dette, hvordan er resten av spillet? For å svare kort: irriterende og forholdsvis repetivt. Oppdragene dreier seg ikke om så mye annet enn løping og skyting, samt utførelse av diverse småoppgaver en gang i blant. Denne formelen blir fort gammel, og forutsigbarheten kommer sigende temmelig raskt. Det som imidlertid virkelig feller Ghost In The Shell er spillkontrollene, som er grøsselig upresise. Spillet har ikke noen form for automatsikte som assisterer deg, og dette i kombinasjon med den upresise analogstikken på PSP-en gjør det hele altfor vanskelig å styre skikkelig. Og ettersom dette er et konstant frustrasjonsmoment, gjør det også sin jobb med å skygge over spillets bedre sider.

For eksempel, Ghost In The Shell har et dugelig våpenutvalg med mange skytevåpen du kan variere mellom, og disse har en ganske ulik oppførsel som skaper variasjon. Dessuten har du - i henhold til lisensen - en "tachikoma" med deg på oppdrag. Dette er en krabbelignende robot fullastet med artilleri. Før oppdrag kan du konfigurere denne slik du vil, med mange valgmuligheter for våpen og atferd, og dette skaper en viss dybde. Under oppdragene gir du selv kommandoer for hvordan roboten skal oppføre seg, og hvor den skal bevege seg, noe som fungerer bra. Dessverre er det en negativ faktor ved denne hjelperen som får Ghost In The Shell til å utbasunere sin falliterklæring: En tachikoma er rett og slett altfor god. Ikke sjeldent vil roboten ta seg av fiendene før du har fått sukk for deg. Idet du har fått dreis på siktet har den allerede gjort rent bord. Denne ubalansen er et gjennomgående moment i spillopplevelsen, og den svekker spillbarheten betraktelig.

Også på den grafiske siden bærer Ghost In The Shell en emmen smak av middelmådighet. De aller fleste modellene - med unntak av blant annet tachikomaene - ser kantete og unaturlige ut. Spillets hovedpersoner har et noe bedre utseende, men heller ikke disse kan sies å være tilfredsstillende. Lydbildet legger seg i samme kategori med anonym musikk som ikke formidler så veldig mye fra eller til, og litt lite troverdige lydeffekter. Det er fungerende, men ikke noe særlig mer enn det.

Konklusjon
Ghost In The Shell er kort sagt en ganske frustrerende og langdryg spillopplevelse. Det er flere ting som er årsaken til dette, men i størst grad den upresise kontrollen og den ubalanserte spillbarheten hvor tachikomaene rett og slett er for gode. Historiefortellingen er et eneste stort gjesp, og variasjonsgraden legger seg i noenlunde samme kategori. I visse øyeblikk glimter dog Ghost In The Shell til med underholdningsverdi, men disse stundene forekommer dessverre for sjeldent. Alt i alt er den mørke siden overskyggende.

Merk: Ghost In The Shell har også en flerspillermodus, men denne har vi dessverre ikke hatt muligheten til å teste.

Vurdering


Ghost In The Shell: Stand Alone Complex PSP PSP 3/10 PS2 6/10

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 6. mai 2005
  • Plattform: PlayStation Portable
  • Utgiver: Atari
  • Utvikler: Cavia

Kommentarer (4)

Forsiden akkurat nå

Til toppen