Anmeldelse

Gladius

I filmen Gladiator fikk Russel Crowe beskjed om å legge på litt flesk fordi ekte muskelmenn ikke ser ut som misbrukere av steroider. De er lubne og robuste. Det er kanskje også derfor gladiatorspillet Gladius også er grovt og firskåret; Macho er fett.

Side 1
Side 2

Det er mange år siden LucasArts var på høyden, men frem til midten av 90-tallet var de leverandører av solid kvalitet og originale tanker rundt elektronisk underholdning. Eventyrspillet, det reklamefolk kaller "story telling", var noe LucasArts virkelig kunne og mange PC-spillere får tårer i øynene når vi snakker om Monkey Island, Sam & Max, Loom, Indiana Jones, Day of the Tentacle eller Grim Fandango. Så begynte dessverre de kjipe pengehodene å kryste Star Wars-appelsinen og det gikk solid utforbakke med kvaliteten på spillene fra selskapet. Men nå ser det ut som om gutta kanskje har funnet tilbake til formen. Gladius er i hvert fall en indikator på at utviklerne ønsker seg litt originalitet igjen.

Valkyriene kommer!
Gladius utspiller seg i en verden som kan minne om Romerriket med innslag av eldgamle mytologiske vesener som minotaurer og et utall guder. I begynnelsen av spillet må du velge karakter og historie - enten krigeren Valens eller valkyrien Ursula (det vil si; hun vet ikke at hun er en valkyrie ennå). Hvis du velger Valens som er den vanskeligste kampanjen er målet ditt å gjenbygge en gammel og stolt gladiatorskole, mens Ursulas historie handler om å finne ut hvem hun egentlig er og oppfylle en skummel profeti. I bakgrunnen av begge historiene ligger en eldgammel blodtørstig gud og lurer. Dette bakteppet er deilig tradisjonelt og alle fans av eventyr og klassisk rollespill vil glede seg.

Handlingen utfolder seg i et endeløst antall gladiatorkamper som er bygget opp på samme måten. Hver arena har en rekke ulike ligaer og turneringer, som igjen består av enkeltkamper innen ulike disipliner. Det er ikke alltid målet er å slå hverandre ut av ringen. Det kan like gjerne handle om å være kongen på haugen, knuse flest mulig tønner eller å dominere visse nøkkelpunkter i arenaen i flest mulig sekunder. Det er hyggelig at LucasArts har tatt seg bryet med å variere oppgavene, selv om ikke alle er like morsomme. I tillegg til kampene inneholder også arenaen en kjøpmann som selger våpen og rustning, i tillegg til å formidle nyttig informasjon og gode historier. De ulike kampene har ofte strenge krav til deltakerne, og etter hvert som du bygger opp gladiatorgjengen er det viktig å tenke på disse kravene. I hver arena finnes det slåsskjemper til kjøp eller leie for en kort periode, så du sitter nesten aldri helt fast. Spillet er også veldig åpent og hvis du sliter med å vinne ett sted finnes det alltids en annen arena å prøve seg på, eller en annen historie til avveksling.

Selv om bakgrunnshistorien er viktig, og også spiller en rolle i karakterutviklingen, er Gladius egentlig et rent turbasert strategispill med røtter helt tilbake til X-com-serien fra tidlig 90-tall. Du styrer mannskapet ditt på slagmarken via et slags rutesystem og alle karakterene reagerer etter tur. I løpet av din tur er det en rekke valg å gjøre - fra enkel forflyting til ulike angrepstrekk og magiske besvergelser eller spesialbevegelser. Alt skjer i et rolig tempo og selv de enkleste kampene tar en del minutter å kjøre gjennom. Dette er både en styrke og en svakhet ved spillet. Det tar fryktelig lang tid, men gir deg også full kontroll. For å gi litt mer interaktivitet og action har utviklerne lagt inn noe som kan minne om spillmekanismer vi kjenner fra de aller fleste golfspill. En måler dukker opp hvor spilleren må trykke korrekt knappekombinasjon for å avgjøre hvor vellykket et angrep eller spesialtrekk skal bli. Denne funksjonen kan slås av slik at karakterene automatisk gjør sitt beste, men de er stort sett ikke så dyktige til å sikte som du er. Hvis du slår av måleren sitter du også igjen med et spillkonsept som i bunn og grunn består i å navigere gjennom menyer.

Side 1
Side 2

Siste fra forsiden