God of War

Saken med God of War er at det er perfekt. Vel, nesten. Ingen spill er perfekte, og de som mener tieren kun kan være forbeholdt perfekte spill, mener dermed at det ikke finnes noen spill som fortjener en slik tier. Og det blir jo galt, for hvis ingen spill kvalifiserer til en tier, kunne vil like gjerne droppe den fra karakterskalaen, for da vil den være fullstendig unyttig. Men det er ikke karakterer vi er her for å diskutere, det er God of War, og som sagt kommer det rimelig nær betegnelsen perfekt.

Mytologi, monstre og magi
Vi får begynne med historien, som omtrent alltid er et godt sted å begynne. I God of War befinner vi oss i den vestlige sivilisasjonens vugge, antikkens Hellas. Denne versjonen av Hellas er imidlertid ikke utelukkende basert på vitenskapelige undersøkelser og arkeologiske funn; utviklerne har også hentet inspirasjon fra det kanskje mest spennende aspektet av den hellenske sivilisasjonen, nemlig mytologien deres. Dermed kan vi se frem til å møte både medusaer, minotaurer, mektige guder og mangehodede sjøuhyrer med en forkjærlighet for menneskekjøtt.

Hovedpersonen i dette eposet heter Kratos, og er en nådeløs kriger som tidligere jobbet i krigsguden Ares sin tjeneste. Det har imidlertid oppstått et brudd mellom de to, og nå jobber han i stedet for en annen gruppe guder, som lover at når han har utført ett siste oppdrag for dem, skal de slippe ham fri for alltid. Oppdraget er intet mindre enn å ødelegge Ares, som er i ferd med å legge Athen i grus i sin kamp mot de andre gudene. Det å drepe en gud er naturligvis ikke lett, med mindre du heter Friedrich Nietzsche, og for å utføre den tilsynelatende umulige oppgaven må Kratos først legge ut på en farefull reise for å finne det eneste våpenet som kan drepe Ares.

Historien er kanskje ikke den dypeste (selv om den er mer intelligent enn den virker i utgangspunktet), men den legger i alle fall til rette for et eksplosivt og variert eventyr dynket av det absolutt beste stoffet fra de greske legendene. Dette er nettopp det vi får, og utviklerne har ikke spart på kruttet i sin streben for å gi oss det som kanskje er det beste actioneventyret PS2-konsollen noensinne har sett. Kort sagt; her får vi alt. Vi får heftige kamper hvor blodspruten står og armer og bein flyr til alle kanter, vi får fantasirike akrobatiske utfordringer, intelligente (men aldri for vanskelige) gåter og en presentasjon som bør få selv den mest ihuga Xbox-tilhenger til å sikle.

Action hele veien
Mye av spillet bygger på kamp, og Kratos har massevis av interessante og varierte motstandere å slakte. For å gjøre dette kan han benytte seg av et herlig tilfredsstillende kampsystem som føles naturlig og er enkelt å lære, samtidig som det tilbyr massevis av dybde. Takket være et rikt antall kombinasjonsbevegelser, to svært ulike våpen og en liten klatt med magi klarer God of War å levere kamper som aldri føles ensformige, og hele tiden gir en klar følelse av at det er du som har kontroll. Ulike fiender krever ulike strategier, og blir du slaktet gang på gang, bør du revurdere angrepsplanene. Etter hvert som du spiller får du også mulighet til å oppgradere egenskapene dine og skaffe deg nye angrep, noe som hele tiden gir kampene en frisk følelse.

Disse oppgraderingene får du tilgang til ved hjelp av et slags rollespillinspirert system hvor du investerer en form for energi på ulike egenskaper. Denne energien får du naturligvis ved å drepe motstanderne dine. I tillegg vil du finne masse ekstra energi skjult i kister og andre ting rundt om på spillområdene, noe som inviterer til utforskning. Det samme gjør selve designen av spillområdene, da det alltid er noe interessant å se, uansett hvor du befinner deg. God of War er et spill hvor hver eneste lille bit av den enorme spillverdenen inneholder ett eller annet bemerkelsesverdig, og du ønsker rett og slett ikke å fullføre det uten å ha fått sett alt det har å by på.

I tillegg til kamp og utforskning, får du også akrobatiske utfordringer å bryne deg på. Kratos kan både klatre, hoppe, slenge seg i tau og mye mer. Også her preges spillet av briljant design som gjør selv de vanskeligste utfordringene morsomme, og et kontrollsystem som gjør at du aldri føler for å slå knyttneven gjennom skjermen når du feiler. Det er nemlig alltid din egen skyld, det er ikke spillet som jukser eller kontrollene som svikter. Heldigvis er God of War også et tilgivende spill, og du stilles stort sett aldri over for situasjoner der du må gjøre mye om på nytt om du skulle være så uheldig å dø.

Hjernetrim og skarpe tenner
Det siste viktige elementet i gameplayet går på hjernetrim, og heldigvis er disse utfordringene stort sett både artige og varierte. Ofte brukes hjernetrimelementer i actioneventyr kun for å trekke ut spilletiden, men slik er det aldri i God of War. Oppgavene føles relevante, er fantasifulle og er ofte av den typen du blir stolt av å løse. I tillegg er de svært godt integrert i gameplayet, noe også de andre spillelementene er. Dermed får vi et spill som hopper problemfritt fra det ene til det andre, hvor du aldri føler at du gjør det samme lenge nok til at du blir lei av det.

Variasjonen økes også av noen vanvittige sjefsmonstre som får de aller fleste til å måpe. Allerede helt i starten av spillet stifter du bekjentskap med ett av disse, nemlig den tidligere nevnte Hydraen, med sine mange hoder og enda flere sylskarpe tenner. Etter å ha møtt utysket flere ganger på din vei gjennom brettet, kulminerer det hele i en minneverdig konfrontasjon der du ikke bare må bruke brutal styrke men også list for å lykkes, og når beistet til slutt ligger livløs på skipsdekket foran deg, kan du tilfreds klappe deg selv på ryggen og vite at du nettopp har gjort noe stort. Og dette er bare begynnelsen.

Enorm presentasjon
På din vei gjennom mytologiske Hellas vil du få oppleve noen av de mest storslagne og briljante spillområdene noensinne sett i et spill. Ikke bare er God of War en teknologisk triumf uten sidestykke på PS2 (og med svært få likemenn på andre plattformer heller), men i tillegg er den kunstneriske stilen og designen helt på topp. Av frykt for å ødelegge gleden av å oppleve disse tingene selv vil jeg ikke røpe for mye, men det holder forhåpentligvis å si at spillet kommer med haugevis av gåsehud-øyeblikk hvor du bare stopper å spille for å nyte det du ser.

Animasjonene er også utsøkte, og de fantasifulle og grusomme monstrene har vi ingen verdens ting å utsette på. Som resultat ser kampene svært imponerende ut, spesielt når skjermen formelig fylles av ting som vil drepes. Lyden er om mulig enda mer spektakulær. Musikken holder en skyhøy kvalitet gjennom hele spillet, og den passer dessuten alltid utmerket til det som skjer på skjermen. Lydeffektene og monsterbrølene er også flotte, og skuespillet er profesjonelt. God of War er et spill som virkelig viser hvor flotte spill kan være når utviklerne har råd og vilje til ikke å spare på noe som helst.

Hadde God of War vært en film, måtte produsentene handlet for millioner i falskt blod alene. Spillet har fått et attentall klistret på boksen, og det med god grunn. Kratos er ubarmhjertig, og om uskyldige mennesker må dø for at han skal nå målet sitt, godtar han det uten å blunke. Enkelte av sekvensene i dette spillet gir faktisk en liten ubehagelig bismak, og kan nok virke støtende for mange. Litt sex og nakenhet får vi også oppleve, noe som naturligvis tas ille opp i enkelte leirer. Heldigvis er det sannsynligvis aldri noen som har tatt skade av å se en virtuell pupp, noe vi antakeligvis ikke kan si om grusomme voldsscener.

Et perfekt spill?
Er det så i det hele tatt noe God of War gjør dårlig? Vel, egentlig ikke. Ikke nevneverdig dårlig, i alle fall. Som praktisk talt alle tredjepersonsspill, finnes det enkelte ganger hvor kameraet ikke gir deg et ideelt bilde av omgivelsene, men disse er få og ikke særlig irriterende. Og som vanlig finnes det enkelte kamper eller andre situasjoner som er litt mer utfordrende enn de kanskje burde være, noe som kan resultere i at du må bruke litt lenger tid på dem enn du egentlig ønsket. Men som sagt i starten, er God of War egentlig rimelig perfekt i forhold til den spilltekniske utførelsen.

Så hvorfor står det ni på bunnen av siden, og ikke ti? Godt spørsmål, og jeg sliter egentlig med å gi et godt svar. Det jeg kan si er at å spille gjennom God of War for andre gang definitivt ikke er like morsomt som å gjøre det første gangen. Spillet er fullstendig lineært, og hvis du er flink til å utforske vil du nok oppleve det meste spillet har å by på første gangen du spiller gjennom det. Dessuten tar det ikke så enormt mange timer å komme gjennom spillet - for all del, du får mye underholdning for pengene, men de fleste vil nok se slutten innen 15 timer eller så.

Konklusjon
Om ti-femten år, når PS2, Xbox og GameCube regnes som klassiske spillkonsoller fra gode gamle dager, kommer God of War til å huskes som et av de største spillene fra denne konsollgenerasjonen. Hvem trenger egentlig PS3, Xbox 360 og Revolution når det er mulig å lage så enorme spill på dagens konsoller? Om du er en heldig eier av en PS2, finnes det overhodet ingen grunn til å la være å kjøpe God of War. Du vil elske det. Det er kanskje ikke nyskapende og det er kanskje ikke tidenes lengste spill, men det er en av de mest fantastiske, varierte og heftige spillopplevelsene pengene dine kan skaffe deg.

Kommentarer (19)

Forsiden akkurat nå

Til toppen