Anmeldelse

Grand Theft Auto: Vice City

Her er det endelig, årets mest omtalte spill. Rockstar skapte seg for alvor et navn med forgjengeren Grand Theft Auto 3, et spill som ble både politianmeldt og fikk politikere til å vri seg i sinne og frustrasjon. Mange har nok ikke trodd at det var mulig å følge opp en slik suksess, inntil Grand Theft Auto: Vice City kom inn i bildet.

Side 1
Side 2
Side 3

Stor frihet
VC er enkelt å lære seg for nykommere, og byr i tillegg på nok av utfordringer for selv den mest drevne av oss. Oppdragene har en stigende vanskelighetsgrad, der du må gjøre alt fra å starte gateslagsmål til å kjøre båtløp. Det er veldig varierte oppdrag i spillet, og du må sjelden gjøre det samme flere ganger. Unntaket er når du dør, og må gjøre oppdrag på nytt etter et lite sykehusopphold. Her har også Rockstar lagt til en nyhet, med at du kan ta en taxi direkte til den personen du fikk siste oppdrag hos. Dette er ofte et stykke unna, og du slipper dermed å kjøre den langen veien tilbake. Derimot må du mest sannsynlig kjøpe deg noen våpen, og dermed må du kjøre litt allikevel.

Uansett atter en god nyhet i VC. Størst med dette spillet er allikevel den friheten du har. Klarer du ikke et oppdrag etter ni forsøk og er passe lei, stjel deg en bil eller en motorsykkel, og kjør rundt i byen og nyt spillet. Du kan forsøke å finne alle de gjemte pakkene, eller ta en rampage eller to. Hvis du vil, så kan du jo rett og slett bare cruise rundt i byen, prøve å se kul ut og høre på en av radiokanalene. Jeg har brukt minst like mye tid på dette som på å gjøre oppdrag, og det er ulikt veldig mange andre lineære spill der du må følge et historieforløp for å få gjort noe. Dette er en stor fordel med VC og gjør at du har utallige timer med gameplay foran deg.

Spillet er derimot ikke feilfritt. Beklageligvis inneholder det en del bugs som irriterer, og som tidvis kan få deg til å kaste kontrollen i rein frustrasjon. Mennesker går igjennom vegger som om de skulle ha vært spøkelser, og jeg har opplevd at et pizzabud blei sittende fast i veggen etter at jeg kræsja han av sykkelen. Da jeg verken fikk slått eller skutt han, måtte jeg bare innse at oppdraget måtte gjøres på nytt. Hvorfor det inneholder så mange bugs, kan jeg ikke si, men uansett er det irriterende. Som sagt tidligere så er det visse problemer med kameravinkelen, spesielt innendørs. Du mister oversikten veldig lett, og det er ikke alltid kamera peker dit du vil se. Siste store irritasjonsmoment i dette spillet er siktingen når du skal skyte. Låsingen på en fiende er god nok, men når du skal skifte til neste offer skjer dette enten altfor sent, eller du skifter til en allerede død person. Når du går over i førsteperson fungerer siktingen bedre, men den er langt fra bra nok. Den er altfor følsom, og du må spille lenge for å i det hele tatt føle deg komfortabel med denne styringen. Forhåpentligvis blir dette fikset hvis det kommer enda flere GTA-spill.

Konklusjon
GTA: Vice City har blitt kalt årets spill. Uansett omtale, i positiv eller negativ retning, vil dette spillet helt sikkert ligge under mange juletrær i år, og det med god grunn. Grafikken er bra, lyseffektene er nydelige og bilene ser bra ut. Et av de store plussene ved spillet er lyden, der musikken og voice-actingen står for brorparten av poengene. Det er så nære perfeksjon som du kommer på dette området, og et forbilde for fremtidige spill. Antall timer med gameplay du har foran deg med dette spillet er vanskelig å si. Det kommer helt an på om du slavisk følger oppdragene, eller du cruiser rundt i byen uten noen spesielle planer. Uansett har du veldig mange timer med moro foran deg med Grand Theft Auto: Vice City, et spill som definitivt står høyt på min toppliste.

Side 1
Side 2
Side 3

Siste fra forsiden