Anmeldelse

Grand Theft Auto: Vice City

For oss som er gamle nok til å huske 80-tallet er nok tanken på å gjenoppleve det så til de grader som du gjør i Grand Theft Auto: Vice City (GTA:VC) noe skremmende. Dette var jo tross alt årtiet med pastell, neon, mokasiner uten sokker og hvite og rosa silkedresser. Med andre ord ikke det heteste når man ser på det sånn i ettertid.

Side 1
Side 2
Side 3

Du er nå ankommet musikkhimmelen
Noe av det viktigste i GTA er radiokanalene du hører på når du sitter i bilen, på motorsykkelen eller i helikopteret. Her har de blitt gjort en helt fantastisk jobb. Utvalget av kanaler du kan høre på er stort og veldig variert. Hva enn din preferanse måtte være burde du kunne klare å finne det her. Du kan høre heavy metal på Vrock. Her finner du blant annet gamle 80-tallshelter som Twisted Sister, Mötley Crüe, Megadeth og Ozzy Osbourne, Ozzy er som kjent tilbake i rampelyset for fullt med reality-serien på MTV. Skulle ikke Metal være helt din greie kan du jo kanskje slå deg til ro med litt Michael Jackson, Bryan Adams eller The Buggles på Flash FM. Ellers finnes det kanaler som spiller latinsk musikk også. Vice City er nemlig i likhet med Miami tydelig påvirket av Cubanere og andre latinos. Kanaler som spiller pop, reggae eller ballader er også der. Skulle du av en eller annen grunn mislike 80-talls musikk kan du jo bare slå på en av de hysterisk morsomme pratekanalene. Her diskuteres de sprøeste og sykeste ting. Er det noe det ikke er skorter på i Rockstar er det syk, syk humor.

I dette spillet som i det forrige GTA-spillet er det historien som driver spillet fremover. Informasjonen du trenger kommer i små filmklipp før og etter oppdrag eller i samtaler på den tidligere nevnte ”ultraportable” mobiltelefonen din. Dialogen i alle disse klippene er laget med kjente skuespillere. Hovedpersonen Tommy Vercetti spilles av Ray Liotta, andre roller spilles blant annet av Dennis Hopper, Burt Reynolds, Tom Sizemore og Luis Guzman. Alle gjør jobben sin glimrende, til dialog i spill å være er dette noe av det beste som er laget noen gang. Kanskje ikke så rart med såpass mange erfarne skuespillere. Det er alltid greit å prøve å finne noe som trekker ned også, men i dette spillet er det bare gode ting å si om lyden. Alt stemmer perfekt. Flott dialog, konge musikk og flotte lyder gjør det rett og slett perfekt.

Konklusjon
Maksimal dose 80-tall, tonnevis med gladvold, og en del ikke fullt så koselig vold. Raske biler, motorsykler, båter og fly. Det hele er som tatt rett ut av en episode med Miami Vice, forskjellen er bare at denne gangen er det du som er Sonny Crocket. En Sony Crocket som har skiftet side vel og merke. Du er løpegutt for gangstere og ymse avskum. Rockstar har her gjort en fantastisk jobb med å gjenopplive 80-tallet til det fulle. Alt er her: Bilene, klærne, musikken og neonlysene. Grafikken er kanskje ikke av den mest oppdaterte typen, men den gjør jobben sin godt og gir en flott atmosfære til spillet. Lyden er i en klasse for seg selv. Alt fra dialogen og lydene fra omgivelsene til bilene som skriker rundt gatehjørnene og musikken er av topp klasse. Dette spillet er av en hypervoldelige typen og har fått en velfortjent aldergrense på 18 år. Det er vel heller tvilsomt at yngre spillere vil ha det samme utbytte som oss voksne. For å få fullt utbytte burde man ha opplevd 80-tallet selv, og gjerne ha sett store mengde Miami Vice. Spillet er et glimrende eksempel på en vellykket portering fra PlayStation 2, og er helt klart blant det beste som er å få på PC akkurat nå. Med mindre du heter Valgjerd og er medlem av regjeringa ser jeg ingen som helst grunn til at du ikke skal kjøpe dette spillet. Det er rett og slett helt fantastisk bra. Dette er den typen spill alle kan like, vel og merke så lenge de ikke er allerede nevnte KrF-politiker eller barneombud. Enten du er hardcore-gamer eller du ikke spiller til vanlig i det hele tatt vil du kunne storkose deg med dette spillet. Med andre ord et skikkelig løp og kjøp-spill.

Side 1
Side 2
Side 3

Siste fra forsiden