Hidden & Dangerous 2

De var andre verdenskrigs jokere - få, men effektive spesialister som ble sendt inn mot fiender i overveldende overtall, men som ved hjelp av kløkt og fleksible taktikker utgjorde en stadig trussel mot aksemaktene. De var Special Air Service - SAS - og de utallige historiene om deres heltemot og oppfinnsomhet har i ettertid funnet veien til både bøker, filmer og spill.

Da tsjekkiske Illusion Softworks ga ut sin debut-tittel Hidden & Dangerous i 1999 var det altså ikke akkurat originalt historisk materiale de tok for seg. Men spillet de ga ut, var likevel noe helt for seg selv - en taktisk soldat-simulator som blandet en god porsjon autentisitet og historisk sus med klare, velluktende dråper atmosfære. Spilleren kunne like godt legge igjen sine innlærte rambo-taktikker ved inngangen først som sist.

Nå, over fire år etter, er oppfølgeren endelig kommet i butikkhyllene. Men mye er fremdeles ved det samme. Bare ved å bla kjapt gjennom manualen skjønner en raskt at selve visjonen - spilldrømmen - er nøyaktig den samme som før. Som for fire år siden er det snakk om en håndbok som faktisk inneholder noe mer enn installasjonsinstrukser og epilepsiadvarsler. Her kan vi lese detaljerte beskrivelser av grensesnittet, men viktigere; lære litt felt-taktikk, aldeles uvurderlig i senere opphetede situasjoner. Hvordan bør man gå fram for å åpne dører når man ikke kjenner til hva som befinner seg bak dem? Hvordan er det best å krysse åpne felt i landskapet? Og har den tyskproduserte Panzer VI "Tiger"-stridsvognen noen svake sider overhodet? Det er på tide å lære å tenke som en soldat.

Sublime særheter
Men den fyldige manualen er bare begynnelsen. Hidden & Dangerous 2 gjør nesten ingenting på den vante førsteperson-skyter-måten. For eksempel kan du glemme å kaste deg rett inn i første oppdrag sånn helt uten videre. Først må du velge ut et team på fire staute menn, deretter er det tid for å utstyre de selvsamme karene til tennene med våpen, feltutstyr og uniformer. Riktignok kan en hoppe over dette ved å la datamaskinen gjøre utvalget av menn og utstyr med et par museklikk, men ettersom dét neppe resulterer i det ultimate oppsettet for nettopp deg, vil du nok ønske å forsikre deg om at de rette gutta settes på jobben, med det mest velbalanserte og taktisk superbe utstyret penger kan kjøpe. Og da er du igrunn alt solgt - ganske snart sitter du og studerer egenskapene til de ulike soldatene, og planer danner seg i hodet ditt om hvordan de ulike talentene kan utfylle hverandre.

Så snart du er inne i selve spillet - det første oppdraget foregår i Norge - er det en del mer du er nødt til å sette deg inn i. Soldatene kan krype langs bakken, liste seg framover på huk, eller gå oppreist. Med musehjulet kan du også justere om du vil bevege deg lydløst - men umåtelig sakte, om du vil bevege deg normalt raskt, om du vil løpe eller om du ønsker å spurte. Med 30 kilo på ryggen sier det seg selv at alt raskere enn vanlig gange fort kan bli en heller ubehagelig opplevelse, så det begrenser seg hvor lenge man kan løpe av gangen. I tillegg kan dine menn kikke rundt hjørner, dra fordel av skygger, og gjemme bort lik fra allfarvei - noe som etterhvert har blitt standard i spill som dette, hvor snikeaspektet spiller en vesentlig rolle.

Men vi har flere småsærheter foran oss. Manualen er for eksempel behjelpelig med å forklare at å skyte fra hofta, slik som vi er vant med det i førsteperson-skytere, sjelden er en skrekkelig god idé. Derfor har utviklerne implementert skikkelig sikting, hvor man hever geværet til øynene slik at det fysiske siktet på våpenet igjen får en praktisk funksjon. Det er forsåvidt fortsatt mulig å skyte med våpenet plassert langs siden, men da må man finne seg i å bomme oftere. Det at man må klikke to ganger på venstre museknapp for å avfyre et skudd etter at man har spurtet, en gang for å løfte våpenet opp igjen og en gang for selve skuddet, er en annen detalj som nok kommer til å irritere enkelte.

Å henge seg opp i slike uvante grep, ville imidlertid være å gå fullstendig glipp av poenget. Hidden & Dangerous 2 handler om å frambringe den gode følelsen fra utallige krigsfilm-klassikere - ikke gjennom en lineær, skriptet spillopplevelse, men gjennom realisme, taktiske opsjoner og stor variasjon. En ting er at det ser og høres godt ut - vi skal komme tilbake til det - men på omtrent samme måte som i Commandos eller Project I.G.I er halve moroa nettopp at det er krevende. Jeg snakker ikke om det noen mener er klønete kontroller - etter to minutter har du enten redefinert dem til et oppsett du trives med, eller ganske enkelt lært deg dem. Nei, jeg snakker om det faktum at et par-tre velplasserte skudd raskt tar deg ned for telling. At mangel på planlegging og forsiktighet sjelden fører fram. Hidden & Dangerous 2 er ganske enkelt et spill du må sette av tid til hvis du vil ha maksimal glede ut av det.

Det innebærer blant annet å lære hvordan du best kan ta kontroll over og benytte deg av dine fantastiske fire. Helt enkelt kan dette gjøres på to måter. For enkle taktikker greier det seg å ta styringen av en av dem, for å så gi ordrer ved hjelp av et fleksibelt, raskt grensesnitt situert på det numeriske tastaturet. Dette skjer på lignende vis som vi så i Battlezone i 1997, og er fortsatt like elegant: Først et tastetrykk for å gå inn i modusen for å gi ordre, så et tastetrykk for å angi ordregruppe - og til sist et trykk for å gi spesifisert ordre. Ganske snart sitter tastekombinasjonene spikret i hukommelsen din.

Taktikk, takk
Det andre grensesnittet - den taktiske modusen - åpner helt nye muligheter. Den er en massiv forbedring over det taktiske kartet i originalspillet - mest umiddelbart, kanskje, fordi den ikke forlater 3d-verdenen til fordel for en kartmodell, men bare hever kameravinkelen en smule. Det gjør at man kjenner seg igjen umiddelbart, og det gjør også at modusen kan brukes for å få et presist overblikk over kartet. En kan imidlertid ikke se posisjonene på andre soldater enn sine egne, og de som er innen syns rekkevidde av dem igjen. Etter å ha vent seg til kontrollene for å styre kamera, er det bare å sette i gang. Modusen tillater å sette opp et ubegrenset antall delmål, og til hvert delmål kan man spesifisere hvordan situasjonen skal angripes. Skal din soldat bevege seg mot delmålet i stående eller liggende positur, og hvordan skal han reagere på synet av fiendtlige tropper? Det heller stilige er naturligvis at man kan sette opp slike taktiske planer for alle fire soldatene samtidig, og dermed endelig virkelig utnytte samarbeidet mellom dem. For eksempel kan den taktiske modusen brukes for å sette opp utspekulerte feller. Det er også mulig å tidsberegne operasjonene - ved å be soldatene vente på et angitt sted til signal blir gitt.

Som om ikke dette var nok, gir den taktiske modusen både mulighet til å operere i sanntid - og i et tidløst vakuum. Man kan legge opp de mest intrikate planer, for så å la dem utspille seg på kartet eller ta del i dem gjennom en av soldatene - men man kan også la tiden løpe mens man setter delmål og gir ordrer. I sanntids-modus smaker den taktiske modusen raskt av sanntids-strategi-spill, om enn med et noe mindre strømlinjeformet grensesnitt. Men spillets triumf er nettopp det at alle de ulike måtene å spille spillet på - i førsteperson, tredjeperson og taktisk modus sanntid og stopptid - er brukbare, og tilfører spillet variasjon. Med mindre du får helt fnatt av den taktiske modusen, kan du regne med å skifte fram og tilbake til stadighet, alt ettersom hvilken modus som gjør det lettest å få til det du ønsker. Dine menn er nemlig på ingen måte klønete når de bare får en god taktisk plan å ta utgangspunkt i. For å si det enkelt: er strategien din solid nok, tar gutta seg av resten.

Dette må imidlertid ikke forveksles med at spillet ikke kunne nytt godt av enda bedre kunstig intelligens. Slik den er nå, fungerer den tidvis perfekt, men det hender også ikke helt sjelden at den viser svakhetstegn. Dine brave soldater er for eksempel ikke alltid i stand til å finne den raskeste ruta fra punkt A til punkt B, og ber du dem klatre opp en stige, hender det de velger å ignorere ordre. Generelt fungerer det imidlertid godt. Et liten genistrek er det for eksempel at dine lagkamerater gir beskjed hvis de kan skimte fienden, hvis de er skadet eller om de har lagt en av fiendens soldater til døde. Dessuten har utviklerne vært intelligente nok til å sørge for at dine medsoldater kommer seg ut av veien hvis du dytter borti dem.

Oppdragene du må gjennom, er av svært variert karakter. Norge, Nord-Afrika, Vest-Europa, Burma og Øst-Europa er alle blant krigens teatre, og hva som venter rundt neste sving, er aldri særlig forutsigbart. Hvordan du velger å angripe hver tilordning, er også fullstendig opp til deg. Naturligvis er det avgjørende å peke ut fiendens svake punkter og benytte seg av disse, men Hidden & Dangerous 2 gir deg aldri noe fasitsvar, og av den grunn er det også gledelig å spille oppdrag på ny, med helt andre framgangsmåter. Generelt er det likevel kanskje litt skuffende at en del av oppdragene faktisk krever at du skal eliminere all fiendtlig motstand om du vil fullføre din gjerning.

På den positive siden må det noteres at spillet byr på tre ulike smaksvarianter når det gjelder kampanje-modusen. Du kan velge å takle oppdragene på vanlig vis, men det er også mulig å spille gjennom spillet i "Lone Wolf"-modus, hvor du må stole ene og alene på én enslig sersjant. Eller kanskje du foretrekker "Carnage"-modusen, hvor alle fiender må elimineres for at oppdraget skal lykkes? De to sistnevnte vil nok gi hardhudete veteraner - de som spiser den vanlige kampanjens hardeste vanskelighetsgrad til frokost - noe mer å tygge på, og vi kan ikke annet en å applaudere initiativet. De stakkarer som måtte synes første oppdrag på normal vanskelighetsgrad er direkte urettferdig, bør nok gjemme seg i skyttergraven noen måneder til.

En historie i to akter
Grafikken i spillet er en historie i to akter. Den varierer fra det som i beste fall kan beskrives som enkelt og litt avlegs, til det grandiose og detaljerte. På den ene side tar det visuelle utgangspunkt i motoren fra ett år gamle Mafia, og som sådan vil du finne heller lite fancy-schmanzy grafiske bjeller og fløyter. Teksturene er generelt ikke veldig høyoppløselige, vannet er flatt og relativt livløst, og selv om spillets skyggemotor kreerer noen svært realistiske (les: ikke uvirkelig knivskarpe) skygger, "glemmer" den å rendre skygger for for eksempel kjøretøyer. Ærlig talt: Tiden har løpt fra skyggeløse tanks, i dag forventer vi mer. Klipping-problemer - geværer og slikt som går tvers gjennom vegger og lignende - sørger også for å dempe begeistringen en smule.

Men dette er svært langt fra håpløst. Du vil finne at Illusion Softworks generelt vet å benytte seg av sin egen grafikkmotor. Isfjell, sanddyner og dyp jungel portretteres svært overbevisende og stemningsfullt, og sikt og væreffekter simuleres med stor selvfølgelighet. Det er også fascinerende å se en oase i ørkenen forandre totalt karakter fra et oppdrag til et annet, det ene om dagen, det andre i nattens mulm. Soldat-modellene er en annen behagelig side ved spillets grafikk; De er strålende animert - så godt faktisk, at du snart tar deg selv i å krøke deg selv sammen i stolen du sitter, av ren innlevelse. En trivelig finesse er det også at mye av utstyret du setter på dine staute menn synes utvendig, så som kniver, førstehjelpspakker, våpen og kikkert, og naturligvis selve uniformene.

En annen ting som gjør umiddelbart inntrykk er soldatenes fysikk. I en tidlig scene sto jeg klar for å fyre løs på en soldat jeg ventet kom til å komme løpende rundt hjørnet. Og riktig nok, snart kommer en tysker spurtende, lykkelig uvitende om at siktet mitt alt står klar midt i hans bane. Men idét jeg skyter ham, stopper han ikke opp og utfører sin vesle dø-animasjon - nei, det er tydelig at han er skutt, men ettersom han alt har høy fart i en retning, fortsetter han i den retningen i fallet, og hjelmen faller av. Skremmende realisme. Hidden & Dangerous 2 sine soldater dør med stil. Over bord, ned trapper og på post; Du behøver aldri se en statisk dø-animasjonssekvens igjen. Fysikkmotoren benyttes også på de ulike gjenstandene du kan plukke opp rundt i verden, blant annet våpen og hjelmer, men av en eller annen grunn er alt annet merkelig statisk. For eksempel er det fullt mulig å skyte gjennom en del tynne materialer, så som teltduker, trevegger og lignende - men beint fram umulig å se noe merke på materialene kulene går gjennom. Dette medfører at mange kanskje aldri engang vil ense å tilnærme seg spillet på denne realistiske måten. Et lite stykke igjen å gå, altså, før teltduker flagrer og trestolper splintres i kampens hete.

Orkestrale gleder
På lydsiden er spillet vanskelig å kritisere. Krigsfilm-musikken varierer fra rolig ambiente stemningsdråper til det mer orkestralt storslagne, og begge deler fungerer svært godt. Lydene inne i selve spillet er også av den kvaliteten vi forventer. Autentiske skuddlyder som kan få enhver våpenfanatiker til å briste i gråt er med, uniformene lager subtile, små lyder hvis man beveger seg raskt eller mye, og stemningseffektene er valgt på øverste hylle. Stemmene ellers i spillet er dessuten generelt kostelige. Illusion er åpenbart mer opptatt av realisme på dette feltet enn enkelte andre; Tyskerne snakker faktisk tysk, italienerne snakker - tro det eller ei - italiensk, og nei, selv ikke japanerne faller for fristelsen for å konversere på gebrokkent engelsk. Men det som virkelig skiller seg ut, er hvitsnipp-engelsken til dine egne gutter, og den slepne BBC-anno-1940-stemmen som beretter i forkant av hver operasjon om oppdragets primære og sekundære mål.

Oppdragsbriefingene er også ellers av ypperste kvalitet. Gjøremålene presenteres i svart-hvitt, men med røde piler, linjer og illustrasjoner kommer kartet til live på beste andre verdenskrigs-vis. Noe flauere er kanskje sanntids-sekvensene som innleder selve oppdraget, hvor du gjerne får et lite klipp som viser dine menn på vei til å innta posisjon, eller et klipp som gir innblikk i stemningen i aksemakt-leiren du snart skal sabotere. Ikke det at disse er spesielt dårlige, men sammenlignet med briefingene lukter de litt mindre av kvalitet. Men bare litt.

Flerspiller-muligheter
Skulle du føle at de godt over 20 enspiller-oppdragene varer for kort, er det en verden der ute av muligheter. Hidden & Dangerous 2 inkluderer den vanlige dødskampen alle-mot-alle, et okkupasjons-spill hvor det handler om å holde strategiske posisjoner, et lag mot et annet, og en oppdrags-variant hvor det gjelder å utføre sine objektiver før det andre laget rekker utføre sine. Alle tre vil nok finne sitt publikum, og inntrykket en sitter igjen med etter å ha prøvd seg litt i de ulike grenene, er at spillet gjør flerspiller-delen skikkelig. Hvorvidt det får bli et av de dyrebare få som nyter publikens oppmerksomhet i mer enn tre måneder, gjenstår å se, men grunnlaget her er så vidt denne anmelderen kan se, minst like godt som i konkurrerende titler. Stemme-over-nett-funksjon er også på plass, til alle sofageneralers fryd. Den store skuffelsen kommer imidlertid i form av at Illusion rett og slett har fjernet kooperativ-modusen vi elsket i originalspillet. Det finnes vel knapt noe spill som ville nyte godt av en slik modus som Hidden & Dangerous 2, og det lukter svidd av fraværet. Fugler synger om at den vil vende tilbake i nær framtid i form av en utvidelsespakke, noe som muligens vil være kjernesunt for spillutviklernes lommebøker. For oss er det imidlertid ikke akkurat noen gledelig nyhet at dette trekkes ut.

Konklusjon
Hidden & Dangerous 2 er en av disse bånnsolide spilltitlene som prioriterer substans framfor glitter og stas. For den jevne gamer vil det nok umiddelbart oppleves som litt klumsete og lite strømlinjeformet; Det er et spill som trenger en viss porsjon tålmodighet før kontrollskjemaet er innarbeidet og du igjen har overskudd til å tenke taktisk. Når det skjer, åpner det seg en verden foran deg med varierte, svimlende atmosfæriske oppdrag og full frihet til å velge framgangsmåte selv. Ønsker du å spille gjennom spillet under fullstendig kontrollerte omstendigheter, kan du velge å benytte deg av den taktiske modusen, og stoppe spillets gang med jevne mellomrom for å gi nye ordrer. Ønsker du derimot å fokusere på å drepe alt som rører seg, og slepe med deg 14 runder bazooka-ammunisjon hvor enn du går, skulle også det være pent mulig. De fleste vil nok foretrekke en blanding, og Hidden & Dangerous 2 briljerer nettopp ved å gi spilleren denne muligheten. Legg det sammen med et flott lydbilde, gode flerspillermuligheter og varierte oppdrag, og du har en oppfølger som er en svært positiv opplevelse. Perfekt er spillet ikke, men for alle som er ute etter en taktisk skyter med mye og solid innhold, er julen kommet tidlig i år.

Note: Versjonen som er omtalt her er 1.2, og det anbefales at du patcher spillet slik at du får seneste versjon, da tidligere versjoner inneholder en del bugs.

Kommentarer (7)

Forsiden akkurat nå

Til toppen