Leserinnlegg

Hvor går veien videre?

Spillutviklere og utgivere bukker en etter en under for finansspøkelset. Er mastodontenes tid over?

1: Den gang
2: Hva nå?

Jeg nevnte ord som kvalitet, innovasjon og entusiasme. Det er ord man gjerne tenker på i forbindelse med titler som for eksempel Psychonauts, Grim Fandango, Ico og Shadow of the Colossus for å nevne noen.

I andre enden av skalaen sitter Need for Speed: Most Wanted Underground Mega-pimpout 4. For all del, popcorn-titler har sin rolle i systemet, men du verden så kjedelig i lengden. Og som Newton sa det: – Every Action has an Equal and Opposite Reaction.

Så hvilke reaksjoner kan denne kapitalisttankegangen ha? Den siste tiden har vi kunnet observere stadig bedre vekstvilkår for selvstendige spillutviklere. Mellom mastodonter som GTA, WoW og Halo finner vi titler som Darwinia, LostWinds, Castle Crashers, Audiosurf, World of Goo og Braid.

Braid

Jonathan Blow investerte $180,000 av sine egne penger i sistnevnte. Et spill som for meg personlig er en av de største spillopplevelsene noensinne. Fantastisk musikk, nyskapende gameplay og visuelt særpreg gjorde dette til poesi i spillform. Det beste er at Blow gjorde det uten store ressurser og enorme markedsføringskampanjer, og han er slettes ikke alene.

Takket være Guds gave til menneskeheten – bredbånd – kan hvem som helst med litt programmeringskunnskap lage et eget spill, og distribuere det mer eller mindre kostnadsfritt. Tiltak fra Nintendo, Microsoft og Sony har effektivisert dette leddet betydelig. Du får distribuere ditt spill digitalt, og selskapet får en bit av inntektene. Det må da være en vinn/vinn situasjon, eller?

Det interessante er at mange av disse selvstendige utviklerne nå faktisk har mye bedre uttelling på investeringen enn det de store utviklerne har. Og hvis det er en ting de store selskapene forstår så er det nettopp penger. Et aksjeselskap har et ansvar ovenfor sine eiere, og når bunnlinjene blir rødere og rødere for hver dag, så går det som det må. Det hjelper ikke å selge millioner av spill hvis man ikke går i pluss.

Jeg har ingen tro på at vi vil se et krakk lignende det i 80-årene. Til det er bransjen altfor etablert og mediet for utbredt. Spillbransjen suser forbi film- og musikkbransjen, og den må kunne ansees å være en del av vår kultur og hverdag. Allikevel taler tallene for seg.

Det mest sannsynlige er at vi vil gå inn et innovasjonsvakuum hvor de store utelukkende satser på det trygge, nemlig oppfølgere og ny-spillmatiseringer av spill som har gjort det bra. Hvis man ser på årets store titler kan man kanskje argumentere for at det har skjedd allerede.

GTA: IV

Blant topp ti på fjorårets bestselgerlister ligger Mario Kart, SSB: Brawl, GTA 4, COD: WaW, Gears of War 2, Madden NFL 09 og Fifa 09.

Jeg er på ingen måte motstander av de store titlene, selv om jeg her kan gi et inntrykk av det. Fallout 3, GTA 4, Fifa 09, COD og Brawl er titler jeg ikke ville vært foruten. Det er en tendens og en trend jeg vil til livs. Kapitalistene tok over skuta den gangen på begynnelsen av 80-tallet, og vi vet nå hvordan det gikk. Tallenes tale er klar, kostnadene på spillproduksjon kan ikke fortsette å øke som de har gjort.

Jeg vil leve i en perfekt verden hvor alle lager spill som de elsker, og hvor alle programmererne klemmer hverandre når de går for dagen. En verden hvor profitt aldri overskygger kvalitet, integritet og mest av alt sjel! En verden hvor gamere som meg selv, med lidenskap og respekt for mediet alltid har noe spennende og nytt i vente!

Denne virkeligheten er og forblir en utopi, men jeg øyner håp i bransjens selvstendige sjeler. Spillet lenge leve!

Les også
Anmeldelse: Braid
1: Den gang
2: Hva nå?

Siste fra forsiden