Lyden av å gå på grus
Hvis du likte musikken i Project I.G.I., kommer du neppe til å bli skuffet av det som blir presentert denne gangen. Kort fortalt dreier det seg om behagelig, ganske stemningsfull og melodiøs elektronika, med noen perler ispedd her og der. Musikken forsøker aldri å ta hovedrollen og all oppmerksomheten, men hjelper til med å skille brettene fra hverandre, på sin stillferdige, elegante måte. Her er ingen temaer du vil nynne på etter at du har skrudd av PCen og gått til sengs, men likevel tilfredsstiller musikken et av de mest elementære kravene i et spill som dette: Den får deg til å føle deg kul i din rolle som profesjonell SAS-soldat.
Lydbildet er tilsvarende godt gjennomført. Våpenlydene høres autentiske og klare ut, men dette er et område hvor alt annet ville være en skuffelse, da Innerloop virker svært opptatt av autentisk våpengjengivelse. Resten av lydbildet står ikke for noen voldsom videreutvikling, men klarer likevel å stikke seg ut som noe I.G.I. 2 får til bedre enn sine konkurrenter. Det handler med andre ord om en perfeksjonering av andre spills forsøk på å overbevise deg om at virtuelle føtter treffer virtuell bakke, og du kan virkelig høre hva slags materiale du beveger deg over. Løper du lenge om gangen, blir du andpusten, kryper du framover, kan du høre rislingen i jakkeknappene, og skulle det falle en regnskur, kan du være sikker på at det ikke er lyden det står på der heller.
Stemmene i spillet er omtrent som forventet. Alle snakker sine respektive språk; det være seg kinesisk, russisk eller arabisk, og det er litt artig at stemmeskuespillet er så karikert at du forstår nøyaktig hva de mener uansett. Når det gjelder de engelske stemmene, passer de godt til sine karakterer. Hvis du har spilt Project I.G.I., vet du omtrent hva du kan forvente. Skuespillet er ikke helt uten sjarm, men det er ingen av karakterene i spillet du virkelig tar inn over deg heller. Dette henger selvsagt også sammen med animasjonen i mellomsekvensene, som er kompetent, men ligger kraftig etter titler som for eksempel No One Lives Forever 2. En basal leppesynk er med, og en del av ansiktsmodellene er ganske uttrykksfulle, men det hele blir likevel kunstig når øyelokk og munn er det eneste som beveger seg i ansiktet.
En del kroppsanimasjon kunne og burde også vært lagt mer tid i, uten at det dermed er sagt at figurenes kroppsspråk er uforståelig. Historien i spillet gjør jobben. Den handler i beste Tom Clancy-stil om stjålne teknologiske våpen, og er engasjerende nok til at du ønsker å spille videre, men aldri åndeløst spennende. Spillet utmerker seg her med en politisk høyrevridning som er vanskelig å gå god for. I.G.I. (Institute for Geotactical Intelligence) er en privat organisasjon som motarbeider verdensvide terrorplaner ved hjelp av "nødvendig maktbruk". Men i spillets verden er det lett å se forskjell på kjeltring og venn, for de snille gutta er hvite, de slemme er kinesere, arabere og russere. Greit å forholde seg til, hva? Jevnt over gjør regien i mellomsekvensene i hvert fall en grei jobb med å late som dette er en actionfilm. Spesielt helikoptersekvensene (vår venn har privatsjåfør) gjør seg bemerket. Det en sitter igjen med, er altså en helt ålreit regi, som i scener med mennesker i delvis spoleres av kantete og litt mekanisk animasjon. Ta en titt på vitenskapsmennene i bakgrunnen når det filmes fra I.G.I.-basen, for eksempel, så ser du at vi ikke har kommet så veldig langt framover siden Half-Life. Som jo er en smule trist.
Gjennomtenkt flerspiller
Noe I.G.I. møtte kritikk for, var utelatelsen av en flerspiller-modus. Innerloop har selv vært svært tydelige på at I.G.I. ikke var et flerspillerspill, og at de ikke ville ta med funksjonen bare for å kunne skryte av det på pakka. I I.G.I. 2 har de imidlertid tatt seg tid til flerspillermuligheten, og de har gjort det skikkelig. Dessverre er det bare fem kart som følger med spillet, men Innerloop planlegger å gi ut nye kart månedlig etter at spillet slippes for å bøte litt på akkurat dette. Til gjengjeld er de fem kartene vi får både billedskjønne og spillflytmessig balanserte, og de tilbyr alle en unik opplevelse.
Flerspillerdelen av I.G.I. 2 fungerer i bunn omtrent som Half-Life-utvidelsen Counter-Strike. Spillerne deles i to lag: I.G.I.-agenter og terrorister. De førstnevnte vil ha som oppgave å angripe og trenge inn i en installasjon for å utføre tre objektiver. Terroristene - "sammensvergelsen" - skal forhindre at dette skjer. Når det første objektivet er i havn, kan det angripende laget gå videre til neste sone for å videreføre oppdraget. I.G.I.-agentene vinner om de klarer å utføre samtlige objektiver innen tidsfristen, terroristene vinner om de kan forhindre agentene i dette. Ettersom målet deles i tre, vil også spillerne og krigen forflytte seg på kartet i løpet av runden. Dette sørger for nødvendig taktisk variasjon, og gir en god følelse av hvilken vei vektskåla heller. Det er klart at du som forsvarer vil føle ekstra press når to av tre mål er tapt, og angriperne fortsatt har god tid til å innta det siste.
Spillerne har anledning til å kjøpe våpen før en match, eller i løpet av runden innen enkelte soner. Til dette kreves det kontanter, som selvsagt opparbeides ved å prestere godt i selve spillet. Det er dessuten mulig å korte ned på ventetiden før en slippes inn i kampen igjen etter å ha dødd, ved å betale en sum penger. Ved å vente til summen tikker ned til null, slipper du inn igjen gratis, på bekostning av hva du kunne utrettet/forhindret i tiden du var uvirksom. Imidlertid vil du som oftest bruke noe tid på våpenkjøp før du stuper inn i krigen igjen, så noen virkelig straff blir det ikke. Snarere er det snakk om en spillflytnyanse som utgjør et godt tillegg til helheten.
Spillflyten beveger seg ellers ganske langt fra opplevelsen spillet er i enspiller. Tempoet er jekket opp atskillige hakk, etterretning og planlegging blir satt til side for en stund, og det meste dreier seg om taktikk og reaksjonsevne. Både det varmefølsomme kameraet og den trofaste kikkerten er glemt hjemme, og kartet viser nå bare tropper på ditt eget lag. Du blir dermed nødt til å stole på egne øyne. En liten radar som forteller deg hvor dine lagkamerater, målene og våpenbutikkene befinner seg er også lagt til, slik at du slipper å åpne kartet til stadighet. Flerspilleropplevelsen avhenger videre ganske mye av at man faktisk spiller på lag. Det er kanskje unødvendig å si at I.G.I. 2 ikke er et spill som ville hatt mye å bidra med i en enkel skyt-alt-som-rører-seg-setting. Hopper du bare rett inn i en kamp vil du nok ha det ålreit en stund, men spillopplevelsen vil snart føles litt tilfeldig og lite helhetlig. En får ikke den helt store team-følelsen, så organisert samarbeid og klaner vil nok bety mye etter hvert som den første interessen for spillet legger seg.
På pakka annonseres det med flerspiller for mellom to og 16 spillere, men dette kan neppe tas seriøst. Kartene utmerker seg nemlig raskt for sin enorme størrelse. Det tar 10-15 minutter bare å løpe fra den ene enden til den andre på noen av dem, så alt under åtte spillere blir litt lite. Det kommer faktisk litt an på hva slags spillopplevelse man er ute etter. Jo flere spillere, jo hyppigere blir skuddvekslingene, og jo lenger beveger flerspiller seg bort fra spillfølelsen i enspiller. Hvorvidt det vi får servert er nok til å overbevise gamere som ber sin aftenbønn til Counter-Strike, gjenstår å se. I.G.I. 2 er kanskje en anelse mer avansert og taktisk interessant, og tilbyr store utendørsområder som tumleplasser. Men nettopp CS sin enkelhet er nok noe av det som gjør det så avhengighetsskapende. I alle tilfelle har vi absolutt med kompetent flerspillermateriale å gjøre.
