Anmeldelse

Just Cause 2

Underholdende charterferie

Tropevær, superevner og våpen. Den perfekte ferie?

Jeg skal innrømme at jeg alltid har vært en stor fan av den såkalte sandkasse-sjangeren. Det er noe med friheten slike spill leverer: Muligheten til å gjøre nesten hva man vil, hvordan man vil og når man vil. Kort fortalt, tilgangen på en eneste stor lekeplass.

Og det er akkurat det Just Cause 2 lover, tilnærmet total frihet. Forøvrig med svært lite hensyn til verken lover fra jussens eller fysikkens verden.

Historiefortelling? Pfft, oppskrytt.

Glemt magasinet, har vi frøken?

Før vi går videre er det noe som bør sies først som sist. Og det kan dessverre ikke sies pent: Just Cause 2 er ikke et spill for deg som søker en drivende og engasjerende historie, troverdige karakterer eller stemmeskuespill.

Stemmeskuespillet gjør skam på "radioprogrammet" femteklassen min hadde som skoleprosjekt, karakterene er like troverdige som de av en såpeopera som har gått hver uke i ti år. Og ikke minst, historien kunne vært en innlevering av en førsteklassing som sin første stil. Men helt egentlig, er ikke det så farlig.

Fysikkens ... lover? Hæ?

Just Cause 2 ber ikke om at du tar det seriøst, faktisk langt der i fra. Prøver du å se på spillet fra en seriøs og analyserende vinkel, får du antageligvis lyst til å nappe ut hvert hårstrå fra skallen med en pinsett. Kort sagt, her gjøres alle feilene i boka. Men morsomt nok, enten det er tiltenkt eller ei, er det som sagt ikke så ille. Nemlig fordi det hele oppleves som en eneste stor parodi, som faktisk klarer å underholde. I hvert fall til en viss grad. Historien fungerer kun som unnskyldning for å gjøre hva Just Cause 2 egentlig handler om.

Lekekasse

Just Cause 2 kan egentlig oppsummeres med følgende: Massivt areal, hundrevis av leketøy og superevner. Trenger du egentlig vite mer? Det er lek og moro som er fokuset til Just Cause 2. Og her leverer jaggu spillet på lang vei.

Ri ned i solnedgangen får en ny betydning.

Spillere trer nok en gang i skoene til Ricky Martin-klonen og CIA-agenten Rico Rodriguez. Nok en gang skal en korrupt, slesk (og sikkert uhøflig) president kastes ned fra tronen. Spillet hiver deg rett ut fra oven - bokstavelig talt - og derfra er man sin egen lykkes smed.

Jeg er særs begeistret for at spillet gir deg total frihet fra start: Det er utrolig kult å kunne stjele seg et jagerfly og cruise i timevis mens man lærer landskapet å kjenne, uten mas og fjas fra oppdragsgivere. Personlig spilte jeg faktisk flere timer før jeg en gang forsøkte meg på det første oppdraget. Og desto bedre, kan man faktisk gå framover i spillet bare ved å skape store eksplosjoner og generelt kaos.

Helikopter + Stålkabel + Lastebil

Les også
Anmeldelse: Just Cause 2

Førsteinntrykket er nesten overveldende. Man kan liksom gjøre "alt". For undertegnede besto de første timene av lite annet en helikopterturer, basehopping og utforsking av den massive øya.

Advarsel: Overstigning av helikopters anbefalte løftevekt kan påvirke flyegenskaper.

Når man etter hvert får "rast fra seg", flyttes fokuset over på spillets største funksjon, nemlig Spider-Man-kroken. Rico har, som i det forrige spillet, muligheten til å skyte ut en krok som fester seg i absolutt alt. Kroken lar Rico trekke seg fremover som edderkoppmannen selv, eller for den saks skyld, trekke fiender mot seg. I tillegg kan kroken også brukes for å akselerere Rico i fart, noe som lar han trekke i fallskjermen – og vips, er man i lufta.

Krokens utvilsomt derimot kuleste funksjon, er muligheten til å feste to objekter sammen. Krampelatteren var et faktum i det jeg sto på taket av en bil, forfulgt av ymse militærstyrker: Kroken ble først festet i den forfølgende bilen, før jeg deretter skjøt den andre kroken i en passerende buss. Noen sekunder senere strammet stålvaieren til, og som sugd ut fra hvilken som helst Hollywood-blockbuster tok den forfølgende bilen fremoversalto.

Og det stopper ikke med biljakter. Kroken kan brukes til det meste: Enten du vil foreta kreativ rivning ved hjelp av et helikopter og en lastebil, feste en motorsykkel til et fly eller kjølhale stakkars fiender etter båter, så går det alt an. Og om det ikke kom frem, det er fantastisk morsomt.

Spredd skydekke med hint av sol

Som nevnt innledningsvis tilbyr Just Cause 2 et massivt areal, og du verden så det imponerer. Øya Panau tilbyr det meste man kan forvente, her finnes både ørkener, snødekte fjell og frodige jungler. I tillegg kan også øya friste med hundrevis av tettsteder, militærbaser og andre severdigheter man bør besøke.

Det er især landskapet og væreffektene som imponerer. Enten du flyr ned i solnedgangen over skydekket, basehopper i pissregn eller hopper over bølgetoppene i en motorbåt. Det er ikke alt ved det grafiske som imponerer like mye, men helhetsinntrykket er absolutt bra.

Dessverre har vi med det nådd slutten på rosen for Just Cause 2. Det er nemlig ikke alt som er fryd og gammen på denne charterferien.

Helt i orden, bare lat som jeg ikke er her.

I et spill hvor det meste dreier seg om å skape mest mulig kaos, og dermed irritere på seg flest mulig fiender, er det fryktelig synd at motstanderne er stokk dumme. Det kan egentlig ikke sies så veldig mye pent om den kunstige intelligensen, de skyter deg om de ser deg ... og egentlig, ikke noe mer enn det. Det står antageligvis dårlig til med lønningene til det Panauske militæret, for soldatene nøyer seg stort sett med å stå på "stedet hvil" og klemme inne avtrekkeren. Så fort du er ute av syne nøyer de seg med å rope skjellsord og love hevn. De få gangene man dør, er det fordi fiendene er i såpass stort overtall at det er mer bly enn oksygen per kubikk luft.

Rico gir ordet sjøbein ny betydning.

Et annet element som også gjør sitt for å legge lokk på moroa er spillets voldsomme arkadepreg. Misforstå meg rett, problemet er ikke spillets totalt fraværende realisme. Men snarere svakhetene dette medfører. Eksempelvis er det svært frustrerende at kjøretøy har en tendens til å eksplodere så fort de treffer et annet objekt, nesten uavhengig av hastighet.

Dessverre er ei spillets kontrollere helt bunnsolide. Især PC-versjonen er voldsomt plaget: et hjernedødt "auto aim"-system gjør sitt for å spolere moroa, ettersom det ofte velger å sikte på noe helt annet enn hva du egentlig prøver å treffe. Heldigvis overlever man med litt godvilje, men personlig foretrekker jeg Just Cause 2 på konsoll.

Konklusjon

Just Cause 2 gjør mye rett for å levere en av de bedre turene jeg har tatt til tropiske strøk på lang tid. Det kan ikke benektes at spillet leverer fryktelig mye moro de første timene. Faktisk vil jeg anta at man kan kose seg flerfoldige timer med å bare gjøre stunts, eksperimentere med Spider-Man-kroken og generelt leke villmann.

Det er når man begynner å gå lei dette, at spillet kommer til kort. Spillet leverer en tragikomisk historie, og for undertegnende klarte denne rett og slett ikke å motivere til å ytterligere spilling.

Så og si all moroa i Just Cause 2 må man lage selv, men til gjengjeld kan man da også skape fantastisk mye moro. Hadde den kunstige intelligensen vært bedre, og spillmekanikken litt bedre polert hadde spillet utvilsomt havnet høyere på skalaen. Likeså, dette er mye moro for penga.

Les også: Anmeldelse: MotoGP 09/10

Les også: Anmeldelse: Creative Sound Blaster World of Warcraft Wireless Headset

Les også: Tung trening i tungt regn

Siste fra forsiden