Refleksjon

Karakterinflasjon i spillomtaler

Kameraten min var tydelig oppspilt, nærmest i ekstase over hvor godt den nye stortittelen til favorittkonsollen hans hadde blitt mottatt i pressen. Det måtte jo bety at spillet var aldeles fantastisk?

Side 1
Side 2

Trangt på toppen
Hos enkelte spillmagasiner virker det i hvert fall som det har blitt uhyre trangt på toppen nå. For hva skal man egentlig gjøre, når man sitter med et spill i hendene som er bedre enn forrige måneds 9.6? Det kan jo hende at det fortsatt har grunnleggende kritikkverdige sider ved spillmekanikken, kanskje har det dødpunkter, lange lastetider eller andre tekniske svakheter, men er det bedre, så er det vel bedre? Vi får gi det 9.7.

Og mer typiske tabloide medier er ikke særlig bedre, med sine sedvanlige terningkast. I fjor høst skapte det for eksempel trøbbel at det kom så mange forholdsvis gode spill over et kort tidsrom – det så merkelig ut med så mye seksere etter hverandre, men hva kunne man gjøre, da? Man var jo alt vant til å gi firere og femmere til alt med moderate mengder med underholdning intakt. Når det da kom både en mengde gjennomført solide spill og enkelte juveler på markedet omtrent samtidig, så det ut for en utenforstående som man hadde sluppet opp for karakterer – eller sider på terningen, om du vil. Ville det kanskje være klokt å ha nedjustert hele systemet et hakk? Det er jo likevel så godt som ingen spill som får toere og enere på terningen?

En guds gave?

I lengden fører inflasjonen i hvert fall til en temmelig uinformativ sluttvurdering. Jeg for min del har etterhvert sett meg nødt til å venne meg av med å forsøke og lese noe direkte om spillets kvalitet ut fra karakteren det blir gitt. Jeg nekter ganske enkelt å tro at alle stortitler som kommer til konsoll er nier- og tier-materiale, selv om mange nettsteder og blader stiller villig opp med sine pliktniere. Med bred dekning i erfaring fra de siste ti årene, nekter jeg også å tro at alle større spillfranchiser med nødvendighet beveger seg nærmere spillnirvana for hver iterasjon – jeg nekter å tro de stadige forsikringene om at "Fjorårets versjon var ikke så bra, men årets derimot!" Det sier de nemlig hvert år.

Og sist, men ikke minst: Jeg nekter å tro at spillutviklere generelt er blitt særlig flinkere i spilldesignens noble kunst. De har opplagt blitt mange flere, slik at antallet kvalitetsspill som kommer ut hvert år, nok kan sies å vokse, men fortsatt er mange av spillene som gis ut både underutviklede og med mange opplagte designfeil. Jeg er kvalm av alle de patetiske forsøkene på å implementere det nyeste buzz-begrepet (tenk "shader model 3.0", "bump mapping", "celshading", "bullet time" osv.). Denne typen feature-sentrert spilldesign er ikke bare basert på en grunnleggende feiloppfatning om at features gjør et spill, den resulterer som oftest i fullstendig forglemmelige delopplevelser. Ofte virker det som det har vært viktigere for utviklerne å kunne lime "bullet time" med fet tekst på pakka, enn å sørge for at effekten gjennomføres på en måte som beriker spillopplevelsen, som tjener helheten. Men likevel er det ofte, noen ganger av uvitenhet og andre ganger av latskap, at alt som smaker av nye features trekkes frem som positivt i seg selv når spillet skal anmeldes og evalueres.

Hva skjedde med tanken om å skape et spill ut fra en grunnleggende idé, hvor man gjør designbeslutninger ut fra hva visjonen trenger for å gi en mest mulig komplett opplevelse?

Gamer.no-hyklere!
Den observante leser vil naturligvis bemerke at jeg her tar avstand fra deler av mitt eget virke i samme slengen. Jeg har ikke tenkt å forsøke og si at alt jeg selv og vi i Gamer.no har skrevet og skriver, er hundre prosent upåvirket av slike ting som hype eller lesernes forventninger. Dessuten ligger et spill for den jevne forbruker gjerne i prisområdet mellom tre og seks hundre kroner, mens de for en journalist som oftest kommer gratis tilsendt, og derfor lettere kan oppfattes som artige og tid verd, selv om de kanskje egentlig er regelrett dårlige kjøp.

Det ville videre være fåfengt å hevde at vi i alle karakterer vi har satt, har vært immune mot den nevnte tendensen til stadige karaktermessige overbud. Det har vi helt sikkert ikke, og det er ikke her meningen å fremheve oss som spilljournalistikkens Opphøyde Ufeilbarlige. Snarere kan man se på denne refleksjonen som en liten programerklæring: Vi vil inflasjonen til livs. Vi er neppe de eneste i verden som tenker disse tankene, men det er på tide å ta opp temaet. Titte litt på det, studere det fra ulike vinkler, og sørge for å la problematikken prege det vi gjør.

Spill for hele karakterskalaen.

Hvorfor? Fordi vi ønsker å tilby en relevant forbrukertjeneste, like mye som en interessant kritisk stemme rundt spilldesign og spilleglede. Vi er ikke ute etter å bli karaktermessige grinebitere, men simpelthen å oppnå balanse i regnskapet, og å få dere, våre lesere, til å forstå at hos oss er vi ute etter å bruke hele karakterskalaen. Er et spill ikke mer enn middels godt, blir det heller ei mer enn fem av ti. Er det direkte dårlig, ja, så sier vi det, og deler ut en ener eller en toer. Og er det fullstendig suverent, så skal vi naturligvis ikke stå i veien for åttere eller niere heller. Men skal noe få en gyllen nier, eller endatil en tier, ja, da skal det være så fordømt godt at vi rett og slett ikke finner ord. Spill helt ned til tre og fire på skalaen kan saktens være underholdende, men for å hanskes med seksere og høyere, må et spill såvisst gjøre mer enn å fordrive tiden. Det må få deg til å bry deg, engasjere, glede – ikke bare underholde.

Og derfor er heller ikke en sekser hos oss en dårlig karakter; Tvert i mot – en sekser betyr at spillet absolutt er verd å ta en titt på. Hey, siste nytt fra østfronten: Den øvre delen av skalaen er for spill vi liker. Spill vi vil anbefale folk. Spill vi fikk stor glede ut av. Naturligvis vil vi som regel ha et og annet å utsette, men med mindre et spill klarer å kile i hvert fall en god slump av de riktige løkene i vår underholdningsgane, kan dere være trygge på at vi heller ikke kommer til å dele ut lovord og ære.

Et par siste strøtanker
Erfarne Internettlesere har sikkert forlengst snappet det opp: Meninger på nettet er de tynneste og minst forpliktende av dem alle, og kritisk sans fra leserens side er helt nødvendig for å være i stand til å danne seg et noenlunde korrekt bilde av virkeligheten – ikke minst innen spilldekning.

Meningen med denne refleksjonen er ikke i utgangspunktet å legge an mot bransjen vi selv er en del av, som tross alt også huser mange dyktige, reflekterte og veltalende mennesker, men snarere å inspirerere til enda mer matnyttig og relevant kritikk, både for oss selv, og forhåpentlig for våre konkurrenter. Mye kunne fortsatt sies også om behovet for å heve spillkritikk opp fra synsingens dal, mot en mer formell og akademisk grunnet form, men det lar jeg ligge for nå. Denne gangen vil jeg bare oppfordre, nok en gang, til mer moderasjon. For det trengs.

Side 1
Side 2

Siste fra forsiden