Leserinnlegg

Kjærlighet eller avhengighet?

NOVAs rapport om barn og unges spillvaner leter etter en syndebukk og demoniserer spillmediet.

1: First page
2: New page
3: New page

5. Har du forsømt andre viktige aktiviteter (for eksempel skole, jobb, sportsaktiviteter) for å spille dataspill?
Hvis spillingen går ut over skole og jobb er det selvsagt ikke heldig. At man forsømmer sportsaktiviteter for å spille kan derimot knyttes opp mot kommentarene mine til de to forrige spørsmålene: hvis foreldrene dine har bestemt at du skal spille fotball fordi de ser på videospill som en usunn hobby, mens du vegrer deg fordi du er den dårligste på laget, er det kanskje ikke like bekymringsverdig at man sniker seg unna.

Jeg er neppe alene om å ha bekjente som ble tvunget til å delta på aktiviteter de ikke hadde noen interesse eller glede av, fordi foreldrene deres mente det var en god idé.

6. Har du følt deg opprørt eller lei deg når du ikke har kunnet spille?
Mor får nok av den fjollete hobbyen min. Mor konfiskerer håndkontrollen og alle spillene mine, og sier at jeg bare får spille i helgene. Hva skjer når min største interesse og en av mine større kreative inspirasjonskilder blir tatt fra meg? Jeg blir skuffa, opprørt og lei meg. Mamma skjønner ingenting!

Alternativt: Jeg kommer hjem etter en lang dag på skolen hvor jeg har slitt med en bunt inkompetente lærere og hensynsløse medelever. I friminuttene har jeg fantasert om og grublet over hvordan jeg skal lokke kokken ut av kjøkkenet i Monkey Island 2, og når jeg omsider kommer hjem viser det seg at datamaskinen vår har tatt kvelden. Blir 12 år gamle Siri skuffet, opprørt og lei seg når forventningene faller i grus? Gjett om!

7. Spilte du dataspill for å glemme det virkelige livet?
Var ikke det mye av hensikten med å spille spill da man var yngre? Spill var en helt annen verden da jeg var lita; et alternativt univers uten slemme lærere og plagsomme medelever. Der kunne man utforske fantastiske verdener og få følelsen av å mestre noe, uansett hvor mye man sugde i fotball i det virkelige liv. Før jeg lærte å se systemene og begrensninger i mekanikkene var spill magiske verdener der praktisk talt alt kunne skje.

De fleste har behov for en eller annen form for virkelighetsflukt. Hvis du er i tvil kan du for eksempel ta en titt på hvor mye alkohol voksne heller i seg årlig. Virkelighetsflukt trenger ikke være negativt heller – det er helt kosher å forsvinne ned i sosialt aksepterte uttrykk som en god bok eller et stykke kunst.

Jeg motstrider ikke at det finnes spillavhengighet, for det finnes helt klart både unge og voksne som ikke klarer å begrense spillingen selv om de ønsker, i den grad at det blir et problem. Jeg stiller meg derimot tvilende til forskernes forståelse av hva videospill er og kan være for den interesserte, og synes det er synd at rapporten nesten utelukkende knytter onder og negative trekk til spillingen.

For dette handler ikke like mye om spillingavhengighet som det handler om mistilpasset og deprimert ungdom. Rapporten drar frem mange negative trekk ved de såkalte problemspillerne. Blant annet kommer de oftere fra hjem med lav inntekt hvor det krangles mye, og foreldrene har mindre grad av kontroll over hva barna foretar seg.

Problemspillerne har ifølge statistikken bredere erfaring med rusmidler, er i større grad overvektige, trener mindre, blir oftere mobbet og skulker skolen oftere enn barna uten de såkalte avhengighetssymptomene.

Høna og egget

La oss snu litt på flisa. Se for deg at du er en 13-15 år gammel tykkfallen gutt fra et hjem hvor foreldrene dine ikke har råd til å kjøpe kule klær til deg, og kanskje ikke bryr seg spesielt mye om hva du holder på med utenfor hjemmet. De legger ikke merke til at du skulker skolen, de ser ikke at du alltid går alene i friminuttene og de er for opptatte med å krangle til å skjønne at du ikke har det så greit. Det er bare å innse det – barn kan være nokså grusomme mot hverandre uten noen spesielt god grunn.

Du har fått din første datamaskin på rommet. Kanskje du har spart penger og kjøpt den selv, kanskje du fikk den i konfirmasjonspresang av besteforeldrene dine. Dyrebar blir den i alle fall; det er en portal til en annen verden hvor virkeligheten plutselig blir fjern og alle de dårlige menneskene ikke finnes. En verden hvor du kan være superhelt, snikskytter, oppdager og dragedreper, og en kilde til mestringfølelse man ikke oppnår i virkeligheten.

1: First page
2: New page
3: New page

Siste fra forsiden