Leserinnlegg

Kjærlighet eller avhengighet?

NOVAs rapport om barn og unges spillvaner leter etter en syndebukk og demoniserer spillmediet.

1: First page
2: New page
3: New page

Forskerne konkluderer riktignok ikke med noe som helst i rapporten – til det er materialet altfor tynt. De skriver at studien ikke kan vise om de eventuelle problemene kommer som en konsekvens av spillingen, men at den derimot kan si noe om i hvilken grad de som spiller mye står i fare for å utvikle sosiale og psykiske vansker. Videre antydes det at vanskeligstilte barn kanskje søker mot spillingen som en trøst, og at spillingen ikke behøver å være årsaken til barnas problemer – for å påvise dette trenger man å utføre en mer inngående studie over flere år.

Så hvorfor denne voldsomme trangen til å relatere spilling til alle de negative resultatene i undersøkelsen? Selv om ingen av uttalelsene er bastante, har forfatterne gjort det lett for ukritiske lesere å trekke paralleller mellom spilling og de negative faktorene statistikken presenterer hos de såkalte problemspillerne. Hva har rapporten egentlig med spill å gjøre, annet enn å vise at mistilpassede, asosiale ungdommer foretrekker mediet som en flukt fra det plagsomme, virkelige liv?

Drager, demoner og drapssimulatorer

At undersøkelsen er vinklet mot å dreie seg om spill er et fattig angrep på mediet, som til tross for at det er eldre enn foreldregenerasjonen, stadig ikke er ansett som en stureren interesse. Eller som god kultur, for den saks skyld. Rapporter som denne bidrar ikke til å fjerne stigmaet, snarere tvert imot. Hvor blir det av de positive aspektene ved spilling som interesse?

TV- og PC-spill er nemlig ikke et altoppslukende monster som river deg til seg så fort fingeren din kommer borti en av knappene. De trenger heller ikke være en oppvisning i voldelig og asosial adferd, men mange foreldre er for blendet av mediets dårlige rykte til å skjønne at spillingen i seg selv ikke trenger å være årsaken til problemene. Eksempelvis skriver forskerne følgende om FPS-er i rapporten:

“En annen kategori er nettbaserte skyte- og krigsspill, hvor man spiller enten sammen med eller mot andre deltakere via internett (førsteperson skytespill). Mens MMORPG kjennetegnes ved mytiske rollefigurer og magiske krefter, karakteriseres den siste kategorien av svært naturtro personer der hensikten er å skyte for å drepe i krigslignende omgivelser. Spillene har fått mye kritikk for de virkelighetsnære skuddskadene, og de fleste av disse spillene har 18-års aldersgrense.”

Det er ikke sjeldent guttunger leker krig, men så snart leken overføres til et digitalt spillerom handler det brått om dreping fremfor lek i de voksnes øyne. Ikke alle FPS-er er like blodige eller realistiske, og dersom spillet har 18-års aldersgrense er det strengt tatt foreldrenes ansvar å sørge for at mindreårige ikke får spille dem.

Forskerne utelater også å nevne at man i mange krigsspill kan fokusere på førstehjelp fremfor skyting dersom man ønsker det, og velger heller å beskrive FPS-er som “spill der hensikten er å skyte for å drepe”. For meg handler krigsspill først og fremst om lagspill, samarbeid og fellesskapsfølelse – jeg skyter ikke soldater fordi jeg har en hemmelig drøm om å se noens hode eksplodere i en sky av gørr og kraniebiter.

Det er også nokså graverende at forskerne ikke har klart å skille mellom form og innhold i MMO-er. Javisst, World of WarCraft er fullt av helter og heksekunster, men innholdet i spillet går strengt tatt ut på å opparbeide seg dyp forståelse for et statistisk system og lære hvordan dette kan optimaliseres og vinkles for å oppnå fordeler i et komplekst lagspill.

Opp, alle jordens ludofile

Som aktiv gamer kan det sikkert se ut som jeg prøver å kjempe for interessen min med nebb og klør, men jeg synes faktisk en såpass simpel demonisering av et yngre kulturfelt fortjener et aldri så lite forsvar.

Foreldrene får ikke noe bedre inntrykk av spillmediet om de skal serveres rapporter som denne, og det er dessuten feil ende å begynne i. Foreldrene bør bekymre seg mindre over selve spillingen, og heller se etter årsaken til barnas “avhengighetssymptomer” i det virkelige liv – utenfor skjermen. Hva er det de eventuelt flykter fra?

Jeg er ingen forsker, men egne erfaringer tilsier at kriteriene som her legges til grunn for avhengighet like godt kan tolkes på andre måter av barn og unge som har en genuin, brennende interesse for spill. Og hvis grunnlaget som avhengighetsstempelet er basert på er tynt; hva sitter vi egentlig igjen med i rapporten? En god del statistikk som forteller oss at enkelte spillinteresserte barn også har flere problemer knyttet til sosial omgang, helse og familieliv, men man trenger vel neppe være rakettforsker (eller forsker i det hele tatt) for å vurdere om høna eller egget kom først i denne sammenhengen.

“Uskyldig moro?”, spør forfatterne i rapportens tittel. “Reduksjonistisk skremselspropaganda”, svarer jeg.

Les også
– Ingen grunn til bekymring

Du kan lese rapporten i sin helhet hos Lotteri- og stiftelsestilsynet.

Dersom du er spillavhengig og trenger noen å snakke med kan du ringe Hjelpelinjen på grønt nummer 800 800 40.

1: First page
2: New page
3: New page

Siste fra forsiden