Kommentar

Spilljournalistikk

– Hvorfor er norske dataspillanmeldelser så overfladiske?

Vi kan ikke overlate de interessante spilldiskusjonene til medier som har mindre peiling på spill enn oss selv, skriver anmelder Petter Lønningen.

Norske spillanmeldere er lite opptatt av hvordan spill føles, mener anmelder og skribent Petter Lønningen.
Naughty Dog/Sony Interactive Entertainment

Jeg har jobbet som anmelder, kommentator og skribent i rundt 18 år. Hovedsakelig har jeg skrevet om musikk, men også litteratur, film, tegneserier – og dataspill. Etter så mange år har jeg begynt å spørre meg selv: Hvorfor vegrer så mange skribenter på dataspillfeltet seg for å kritisere dataspillmediet, enten det dreier seg om innholdet, teknologien, forhold rundt produksjonen, eller vår rolle som forbrukere i det hele?

Det finnes mange gode unntak, men andelen dataspillskribenter flest unngår i det lengste å drøfte det som kan være problematisk ved spillene. Jeg er selv en av dem. Nå er det på tide at vi tar dataspillene seriøst, og løfter norsk spillkritikk. Det er nemlig altfor viktig til at vi skal overlate det til dem som gjerne ikke spiller noe særlig selv.

Jeg er ikke den første til å stille dette spørsmålet, langt derifra (les for eksempel denne gode oppsummeringen og betraktningen fra spillforsker Kristine Jørgensen fra 2009). Likevel står vi noenlunde på stedet hvil. Så hvorfor er norske spillanmeldelser da fremdeles så tannløse og overfladiske?

Holdning over underholdning

Just Cause 4 var artig, men hvorfor stusset vi ikke mer over det at hovedpersonen Rico er den mest voldelige figuren i hele spillet?
Avalanche Studios/Sqauare Enix

Først og fremst må vi bli bedre til å snakke om innholdet. Vi dataspillanmeldere er generelt veldig dårlige til å problematisere innhold. For eksempel er vold en typisk form for problemløsning i mange dataspill, men hvor ofte leser du spillanmeldelser som faktisk går i dybden på dette, og som problematiserer voldens (manglende) sammenheng med historien som fortelles?

Selv hoppet jeg galant over den absurde voldsbruken i min egen anmeldelse av Just Cause 4, her fant jeg snodig nok ikke plass til å dvele ved det absurde i at spillet er bygget opp slik at protagonisten Rico Rodriguez sannsynligvis er den mest voldelige og nådeløse figuren av dem alle. Selv i spill som The Last of Us snakker vi sjelden om hvordan vold som virkemiddel egentlig fungerer, hvordan vi reagerer på den og kanskje endrer holdning til den underveis i spillet. Det er en svakhet.

Dette er et gjennomgående problem. Når spillutvikler Rockstar spiller på vold, stereotypier og fordommer i Grand Theft Auto-spillene er ikke det uangripelig bare fordi det er «satire» – hvis vi først bruker dette som argument, må vi også kunne diskutere effekten av slike virkemidler og hvor godt de faktisk fungerer. For å gjøre det, må vi begynne å diskutere forholdet mellom spillmekanikk, handling og budskap.

Selv Flight Simulator har CO2-utslipp

Hva med miljøet? Dataspill har karbonavtrykk, enten det dreier seg om software som krever at man er logget på Internett eller at man strømmer spill. Når du flyr til New York i Microsoft Flight Simulator, besøker øyen til en venn i Animal Crossing, eller bare legger en digital kabal, driver du strømforbruket oppover. Forskere anslår at amerikanske gamere alene har et årlig strømforbruk på 34 terrawatt, tilsvarende fem millioner personbiler. Og det finnes mange andre, grellere eksempler. Bør denne innsikten påvirke måten vi bedømmer spill på?

Vi kan ikke lenger se dataspill isolert fra verdenen de produseres i. Dersom et dataspill tar utgangspunkt i – eller er inspirert av – en virkelig konflikt, kan vi ikke ignorere det. Det er helt naturlig å diskutere politikk når vi skriver om spill som er basert på virkelige historier fra for eksempel den siste Irak-krigen.

Når et stort spillselskap driver rovdrift på egne ansatte, hvorfor skal spillanmeldelsene ignorere dette? Hvis forventningspresset gjør at utvikler Masahiro Sakurai dropper sykedager og får intravenøs behandling på kontoret for å få ferdig et Smash Bros.-spill – er ikke det noe vi kan løfte frem i enda større grad også i anmeldelsen? Eller hva med Red Dead Redemption 2, da ledelsen hevdet at de ansatte «helt frivillig» jobbet opp mot 100 timers arbeidsuker?

Hvis antall store og små feil i et spill skyldes dårlig ledelse og planlegging, skal vi ikke kunne diskutere det mer aktivt? Kanskje det til og med burde veie tyngre i bedømmelsen enn det allerede gjør?

Teknologijournalistikk er bygget opp rundt lanseringer. Det gjør at spillmediene alltid jager videre etter det neste store, uten å ta vanlige forbrukeres behov med i regnestykket,.
Sony
Les også
Slik er framtida for Intel sine gamingprosessorar

Teknologi for luksusdyr

Ofte slår det meg at teknologi- og dataspilljournalistikken virker fullstendig frakoblet vanlige folks liv og behov. For det første levnes prisen overraskende sjelden særlig mye oppmerksomhet – i hvert fall ikke når det kommer til konsoller og maskinvare. Verstingen i klassen er selvfølgelig anmeldelser av mobiltelefoner, men hvor mange PlayStation 5- eller Xbox Series X-omtaler brukte noe særlig med plass på å drøfte hvorvidt den nye maskinen faktisk var verdt rundt 7000 kroner? Vi snakker gjerne om oppløsning, lastetid og den slags, men levner skuffende liten plass til betraktninger rundt hvorvidt det nye vidunderet faktisk er verdt utsalgsprisen. Til sammenligning er dette ofte fokus for maskintilbehør som mus, kontrollere og tastatur, som gjerne bare koster en brøkdel.

Spillanmeldelser bør ta enda større hensyn til de skjulte kostnadene. Jeg har selv vært for ettergivende med spill som hemmes av mikrotransaksjoner, men når stadig flere utviklere koker i hop stadig mer aparte måter å få spillerne til å betale mest mulig for både kosmetiske tillegg og mekanikker som direkte påvirker spillernes progresjon, må vi bli ekstra kritiske.

Dataspilljournalistikken tar for gitt at teknologien er verdt prisen, og tar ikke hensyn til vanlige folks behov. Akkurat nå er 4K og 120 bilder i sekundet noe som bare en ørliten nisje i markedet egentlig bryr seg om; vanlige spillere vil aldri tenke over disse tingene. Likevel er det det vi fremhever når vi diskuterer nye konsoller – som regel fordi de virkelig banebrytende spillopplevelsene ennå ligger litt frem i tid. Så hva annet skal vi skrive om når nye konsoller lanseres?

Fem mulige årsaker

Hvis jeg som musikkanmelder skal skrive om Burzum, er det helt naturlig å løfte frem Varg Vikernes/Louis Cachets raseteorier og menneskehat, og drøfte musikken med dette som bakteppe – gjerne også se på hvordan det muligens påvirker musikken. Det samme hvis det dreier seg om en problematisk forfatter eller filmskaper. Men når jeg skriver om dataspill, merker jeg at dette er vanskeligere. I stedet for å skrive dataspillkritikk – med analyse av virkemidler, kontekst og effekt – tyr jeg oftere til dataspillanmeldelse, en mer forbrukerorientert kjøpsveiledning. Sistnevnte har selvfølgelig sin verdi, men er det den typen tekster norskspråklig dataspilljournalistikk egentlig trenger? Jeg tror ærlig talt ikke det.

Så hvorfor ble det slik? Jeg tror at det for det første handler om forventninger til hva dataspillomtaler skal være. Både skribenter og deres lesere er preget av det de allerede har lest, og vi er mest komfortable med at ting forblir som de alltid har vært.

For det andre handler det om at tonen i kommentarfeltene har blitt hardere de siste årene – jeg mistenker at særlig unge skribenter vegrer seg for å presentere sine analyser av spill veldig mange har et sterkt forhold til. Kommentarfeltets umiddelbare natur oppfordrer ikke akkurat til utforskende dialog. Da kan mange føle at det er enklere å skrive forbrukertester enn å løfte frem mer kompliserte aspekter ved spillene. Det har jeg selv også følt på, men her kan vi som anmeldere og kritikere kanskje ta del i diskusjonene i kommentarfeltet: Jeg tror fremdeles at vi alle følger og leser spillnettsider fordi vi er genuint glade i spill.

For det tredje er dataspilljournalistikk i hovedsak bygget opp rundt lanseringer. Det betyr ikke at man ikke kan være kritisk, men når mye av det vi skriver fokuserer på hva som er nytt og spennende, er det ikke mye tid til å gjøre seg betraktninger rundt hva som funker og (enda viktigere) ikke funker med litt eldre spill. Mange redaktører ønsker å dekke mer av kulturen rundt eldre, populære spill, men tiden og ressursene strekker sjelden til.

Apropos ressurser: Det er ikke mye penger i norsk dataspilljournalistikk. Særlig nettmagasiner har svært begrensede inntekter, noe som gjenspeiles i honorarsatsene. Dette påvirker selvfølgelig hvor mye tid og krefter skribentene og redaktørene kan legge i spillkritikken, og gjør at mange kritikere går videre til mer lukrative fagfelt etter relativt kort tid.

Helt på tampen tror jeg også at det skyldes at dataspillmediet er i en brytningstid. Etter hvert som at dataspillene utviklet seg og ble til mer enn bare leketøy, fikk de også mye større utbredelse, og dermed et nytt publikum. Men dataspillmediene har ikke helt klart å henge med i svingene, mye fordi de ikke har klart å tiltrekke seg skribenter med andre bakgrunner, erfaringer og perspektiver. Det er det mange årsaker til, men det har uansett ført til en temmelig ensrettet og smal, norsk dataspilldiskurs.

Dataspill fortjener å bli behandlet som film, musikk og litteratur. Det innebærer blant annet å stille spørsmål ved spillenes budskap og virkemidler der det passer.
Thatgamecompany

Dataspill er kultur

Per i dag er norske spillomtaler mer spillanmeldelse enn spillkritikk. Det gjør at vi fokuserer mer på hvor bra et gitt spill er til å få noe til å skje når vi trykker på en bestemt knapp. Vi diskuterer gjerne bildefrekvens, men har ikke tid til å dvele ved eventuelle etiske spørsmål som løftes i historiene vi møter gjennom spillene. Det skrives side opp og ned om nydelige animasjoner, men vi er blinde for sammenhengen mellom nydelig grafikk og historier om spillutviklere som på grunn av håpløs internkultur, dårlig ledelse og skrullete krav fra investorer nesten jobber seg i hjel for å tråkle sammen spillene våre.

Norsk dataspillkritikk trenger mer analyse, noe vi ikke har så mye erfaring med. Det innebærer at vi må gå opp nye stier, prøve oss frem og ikke minst våge å tråkke feil. Akkurat slik man har gjort innen andre kulturfelt. Vi skal ikke gjøre det fordi vi på liv og død må være så kritiske til dataspillmediet, men fordi spill fortjener å behandles på samme måte som andre kulturprodukter.

Vi trenger også flere unike stemmer, gjerne med andre bakgrunner enn man gjerne finner i dagens anmelderstand (for eksempel er det ikke akkurat manko på folk som meg selv i dataspilljournalistikken). Det påvirker nemlig hvilke perspektiver som løftes i tekstene.

Vi trenger mer nyanserte, utfordrende og lærerike samtaler om dataspill. Ikke alle lesere eller skribenter er interesserte i dette, mens andre igjen føler seg ikke kvalifisert for å delta i en slik samtale. Det får så være, men hvis ikke norske spillmedier er villige til å ta disse diskusjonene, overlater vi det bare til folk i andre medier som ofte har mindre peiling på spill enn oss selv. Det er en temmelig tafatt holdning.

Hva synes du om norsk dataspilljournalistikk og -anmeldelser? Noe du savner? Si din mening i kommentarfeltet!

Siste fra forsiden