Kommentar

Kommentar: Mine favoritter er best

Hva er det med fenomenet «fanboys»?

Hvor enn du beveger deg på nettet finner du dem: de som med tilnærmet religiøs overbevisning stålnakket hevder at akkurat deres favoritt er overlegen alle andre. De kan forsure enhver saklig diskusjon, og ingen er kjappere ute med å anklage andre for å være «fanboys» enn «fanboysene» selv.

Hva med deg?

Lakmustesten for om du er en «fanboy» eller ikke kommer når noen kritiserer favoritten din. Dersom du tenker at «jaja, det er lov å ha ulike meninger» trenger du antagelig ikke bekymre deg. Da kan du anse deg selv som relativt rasjonell.

Om du derimot instinktivt antar at vedkommende som serverer kritikken, kritiserer favoritten din fordi vedkommende egentlig foretrekker konkurrenten – ja, da er sannsynligheten stor for at du kan kalles en «fanboy».

Xbox 360 versus PlayStation 3.
Xbox 360 versus PlayStation 3.

For oss journalister kan «fanboys» tidvis by på en del hodebry. Misforstå meg ikke, vi setter alltid stor pris på engasjementet til leserne våre, og vi følger alltid med i diskusjonstrådene som kobles til sakene våre. Stort sett får vi mange verdifulle, inspirerende innspill fra dere lesere.

Men innimellom, spesielt når vi anmelder konsolleksklusive titler og ikke nødvendigvis gir disse full score, hender det at «fanboy»-beskyldningene hagler og det er ikke måte på hvor kjøpt og betalt vi er av enkelte produsenter – ifølge kommentarene vi får, altså.

Når det er sagt, uten at jeg skal legge ut på en lang forsvarstale, forholder vi i redaksjonen oss nøytrale i konsoll-spørsmålet. Dersom noen av oss skulle synes at en konsoll er bedre på enkelte områder enn andre, er dette noe som holdes utenfor arbeidet. De enkelte spillene skal, og blir bedømt ut fra andre kriterier enn hvilken konsoll de er laget for.

Følelser til besvær

Hvorfor vekker konsollstriden så store følelser i utgangspunktet? Det gjelder forøvrig ikke bare konsoller, også søstersidene våre i Tek-nettverket merker samme tendensen, enten det er rivaliseringen mellom Nikon og Canon hos Akam, knivingen mellom Intel og AMD hos Hardware eller gudene forby, iOS versus Android hos mobilsidene.

Den enkle forklaringen er at vi mennesker liker å få anerkjennelse for våre valg. Tingene som vekker mest følelser, er gjerne dingser man må ut med en pen sum penger for å slå kloa i.

Fordi penger for de fleste av oss er tilgjengelig i begrenset opplag, gjør vi i forkant av eventuelle kjøp gjerne et aktivt valg hvor vi sier at vi foretrekker det ene fremfor det andre, selv om produktene er omtrent likeverdige. Da kan fort enhver kritikk av produktet man har kjøpt føles som direkte kritikk av ens egne valg.

iPhone versus Android-mobiler.
iPhone versus Android-mobiler.

At man i etterkant har en tendens til å rasjonalisere sine egne valg, spiller nok også inn. Når du først har brukt et halvt år med ukelønner på en dings, ville det jo vært ganske surt om du i etterkant kanskje egentlig ville ha en annen dings. Derfor vil vi i etterkant generelt fokusere på akkurat de positive argumentene vi baserte valget vårt på, og dermed undertrykke eventuelle positive sider ved den konkurrerende, tilsvarende dingsen.

«Fanboys» før Internettet

Likevel er forklaringen ikke bare så enkel. Allerede på en tid før Internett og lavpannede, anonyme forumdiskusjoner ble det forsket på denne tendensen til å favorisere ting man allerede har foretatt et valg rundt.

På 50-tallet utførte man en undersøkelse ved universitetet i Minnesota, hvor man lot testobjektene rangere åtte helt vanlige gjenstander (som kaffetraktere, brødristere, stoppeklokker og kunstbøker) på en skala fra en til åtte.

Deretter fikk testobjektene beskjed om at de kunne plukke én gjenstand med seg hjem, ut fra et utvalg på to gjenstander de hadde vurdert omtrent likt. Da testobjektene litt senere så skulle bedømme gjenstandene på nytt, var tendensen helt klar: Gjenstanden testobjektene ville ha med hjem, ble nå vesentlig høyere rangert enn gjenstanden som ikke fikk være med hjem.

Desto mer interessant blir det når samme universitet gjentok eksperimentet, men denne gangen lot de ikke testobjektene velge mellom to tilnærmet likt rangerte gjenstander. Testobjektene servert positive og negative argumenter for alle gjenstandene, og fikk så tildelt en tilfeldig gjenstand til å ta med hjem, før de måtte bedømme gjenstandene på nytt.

Denne gangen var det ingen vesentlig forskjell å spore i rangeringene.

Dette er i og for seg spennende, men det understreker forsåvidt bare vår første antagelse: Vi favoriserer og rasjonaliserer våre egne valg. Men det viser seg at dette stikker enda dypere.

Mellom aper og menneskeavkom

En nyere studie tok for seg omtrent samme eksperimentet, hvor gjenstander var byttet ut med to og to kunsttrykk som måtte vurderes. Også her måtte deltakerne gjøre et valg om hva de ønsket å ta med seg hjem.

Canon versus Nikon.
Canon versus Nikon.

I denne studien var det to grupper som deltok. En gruppe besto av «vanlige», friske mennesker, mens gruppe nummer to led av anterograd amnesi, en hukommelsesfeil som gjør at man mister evnen til å lagre nye minner.

Og det er her det virkelig interessante kommer inn: Da begge testgruppene måtte rangere kunsttrykkene på nytt, viste begge grupper en tendens til å favorisere valget sitt på bekostning av kunsttrykkene som ble avvist. Dette til tross for at den ene testgruppa faktisk ikke var istand til å huske hvilke trykk de hadde valgt seg ut i første omgang.

Med andre ord, denne tendensen til å favorisere ens eget valg ser ut til å stamme fra den ubevisste delen av hjernen vår. Tilsvarende resultater har også blitt påvist i studier hvor man lot kapusineraper og fireårige menneskebarn gjøre lignende valg.

Det er verdt å nevne at tendensen kun slår inn når det er snakk om tilnærmet likeverdige valg. Dersom testobjektene valgte mellom gjenstander de tydelig ikke syntes var likeverdige i utgangspunktet, var det liten eller ingen forskjell å spore da de måtte rangere gjenstandene på nytt.

Tilgi dem, de vet ikke hva de gjør

At man ser samme tendens hos både primater og små barn kan tyde på at denne favoriseringstendensen hører til en temmelig grunnleggende del av vår hjernefunksjon. Nøyaktig hva det kommer av, vet vi ennå ikke nok om, men det kan se dårlig ut for velbalanserte og saklige diskusjoner på nett rundt spesifikke produkter fremover.

Men neste gang du irriterer deg over en åpenbar «fanboy» på nett, kan du kanskje lene deg tilbake og tenke på at det ikke er vedkommendes egen skyld. Vi er alle programmert til å være «fanboys» – enten vi innrømmer det eller ikke.

Les også: Kommentar: Den destruktive fanboyen
Les også: Kommentar: Spillsjangre ødelegger kreativiteten

Kilder: Techreport, Youarenotsosmart.com

Kommentarer (64)

Forsiden akkurat nå

Til toppen