Kommentar

Kommentar: Spillsjangre ødelegger kreativiteten

Hvorfor er det viktig om Skyrim er et «ekte rollespill» eller ikke?

1: Side 1
2: Side 2

Egenskaper versus tilfeldigheter

Men jeg klarer likevel ikke å gi helt slipp på rollespilldiskusjonen. Et av de vanligste ankepunktene man har mot Bethesdas – og andres – rollespill er at de drar inn spillerens egenskaper, i stedet for at alt avgjøres av spillfigurens egenskaper. I Skyrim kontrolleres altså kamp i sanntid, og spilleren må selv sikte og time angrepene sine, bevege seg unna motstanderens angrep og bruke miljøet til sin fordel ved å gjemme seg bak hjørner og så videre. En spiller med raske reflekser og øvelse er mye bedre rustet i kampsituasjoner enn en nybegynner eller noen med dårlig hånd-øye-koordinasjon. Dermed blir Skyrim kalt et actionspill.

Direkte kontroll versus terninger. Hva er gøyest?

For det første glemmer man her at spillfigurens egenskaper og utstyr fortsatt betyr ekstremt mye, for eksempel med tanke på hvor mye skade han eller hun påfører eller blir påført i kamp. Det at enkelte elementer blir styrt av spillerens egenskaper overskygger totalt det faktum at det fortsatt i aller høyeste grad er spillfigurens egenskaper og utstyr som bestemmer hvorvidt han eller hun går seirende ut av en duell med et troll eller ikke.

For det andre: Hva er det egentlig spillerens egenskaper erstatter? I et klassisk, turbasert rollespill vil resultatet av et angrep avgjøres av en matematisk formel. Den formelen tar hensyn til ulike verdier. Hvor treffsikker er spillfiguren? Hvor treffsikker er våpenet han eller hun bruker? Hvor flink er motstanderen til å unngå å bli truffet, eventuelt blokkere? Kanskje ting som utholdenhetsnivå også spiller en rolle.

Men disse verdiene bestemmer ingen ting alene. I et klassisk penn-og-papir-inspirert rollespill er det en annen ting som er like viktig, om ikke viktigere: Terningen. Tilfeldigheter, altså. Det er fordi penn-og-papir-rollespill i stor grad er begrenset til å simulere kamp på en måte som fungerer i en typisk brettspillsammenheng. Denne begrensningen har vi ikke på datamaskin, så bør det ikke bare være positivt at terningene byttes ut med noe annet? Hvorfor er det automatisk bedre at et skjult regnestykke tuftet på tilfeldigheter skal avgjøre hvorvidt du treffer motstanderen når du slår enn at spillerens egenskaper i sanntidsskamp skal gjøre det?

Jeg elsker Morrowind, men hvem husker vel ikke alle de gangene man «bommet» på de irriterende cliff racerne?

Vel, i mine øyne er svaret enkelt. Det er ikke bedre. Ikke i det hele tatt. Ta Morrowind, for eksempel. Der er det slik at terningkast bak kulissene avgjør om du treffer motstanderen din eller ikke. Og det er jo fryktelig, fryktelig tåpelig. Når du ser sverdet har kontakt, men spillet likevel bestemmer at du bommer fordi et eller annet regnestykke med store tilfeldigheter avgjør det, ødelegger det for både innlevelse og følelsen av å spille et rettferdig spill. Dette hindrer ikke enkelte i å trekke frem kampsystemet i Morrowind som overlegent kampsystemet i Skyrim. For meg blir det absurd.

Det er lov med forskjellig smak

Men for all del. Jeg respekterer at folk liker spill som forsøker å gjenskape penn-og-papir-rollespill så autentisk som mulig. Jeg synes det er godt at det finnes spillutviklere som ønsker å lage opplevelser for disse menneskene. Av og til er jeg en av denne gruppen selv, forresten, fordi jeg liker alt av rollespill – fra roguelikes og Diablo-kloner til Planescape: Torment og Eye of the Beholder. Ja, til og med noen av de japanske, når de gjør noe mer spennende enn å levere overpompøse tenåringsdramaer med tilfeldige kamper.

Det jeg ikke har like mye respekt for er tankegangen om at spill som faktisk forsøker å utnytte seg av at en datamaskin eller spillkonsoll ikke er det samme som penn-og-papir skal straffes for det. Dataspill har helt andre egenskaper som kan skape en opplevelse med større innlevelse og hvor de utslitte terningene byttes ut med spillerens egenskaper. Penn-og-papir-rollespillene har jo et sosialt element og et potensial for frihet ingen enspillerrollespill – eller MMO-spill for den saks skyld – kan gjenskape. Så er det ikke bare rettferdig at de får utnytte seg av de fordelene de har?

Dette er et dataspill, ikke et penn-og-papir-spill.

Når det er sagt, skjønner jeg mye av frustrasjonen enkelte i rollespillmiljøet har over sjangerens utvikling. Det er jo tross alt en grunn til at mange av disse menneskene spiller rollespill og ikke actionspill, og det vil være feil av meg å ignorere det faktum at tidligere storutviklere av rollespill, som BioWare, i stadig større grad vender sjangerens tilhengere ryggen ved å gjøre spillene sine mer og mer actionfokuserte. Jeg er heldig og liker både actionspill og rollespill, men jeg kjenner likevel til skuffelsen.

Dette er ikke minst fordi jeg også er en tilhenger av eventyrspill, en annen sjanger som lenge har slitt litt i motbakke. Jeg har stadig latt meg irritere over enkelte som har hevdet at den eneste måten for eventyrspill å overleve på, er om de henter inn så mange elementer fra andre typer spill at de strengt tatt ikke lenger kan kalles eventyrspill lenger.

Les også
Anmeldelse:

Min holdning er imidlertid enkel: Ja takk, begge deler. Jeg liker sjangerblandinger som Heavy Rain og L.A. Noire, og tror eventyrspillelementene var med på å gjøre begge til bedre spill. Men jeg setter også stor pris på de «rene» eventyrspillene som The Blackwell Deception, Gray Matter og Gemini Rue – selv om sistnevnte faktisk også har actionbasert kamp, en fy-fy hos sjangerpuristene (som glemmer at eventyrspill har inkludert ferdighetselementer helt siden King's Quest dukket opp i 1984 og drepte deg om du ikke var nøyaktig nok med piltastene).

Det er heldigvis rom for mange typer rollespill på markedet. Her er Dead State.

På lik linje er jeg superglad for at det kommer «rene» rollespill som Avernum-serien, Dead State, Eschalon, Frayed Knights og ikke minst Legends of Grimrock – et av de spillene jeg gleder meg mest til for tiden. Neida, disse spillene har ikke de samme budsjettene som Skyrim, Mass Effect og Risen, og slik er det sannsynlig at det vil fortsette. Når millioner skal investeres i nye storspill, skjønner jeg at man ønsker en litt bredere appell – og det er Bethesdas, BioWares og Piranha Bytes penger og fremtid som står på spill, så da er det rett og rimelig at de lager spillene sine som de vil. Men så lenge man godtar lavere produksjonsverdier kan man boltre seg i et spillutvalg som er utrolig variert og spennende, med noe for en hver smak. Og hvis smaken din tilfeldigvis er «rollespill som simulerer penn-og-papir-konseptet» er det altså massevis av utgivelser å velge mellom. Heldigvis.

Les også: Kommentar: Gi oss større variasjon
Les også: Kommentar: Diablo-sjangeren er død
Les også: Kommentar: Trenger vi mellomsekvenser?

1: Side 1
2: Side 2

Siste fra forsiden