KOMMENTAR: The Witcher fikk ingen Emmy-nominasjoner, uten at det gjør noe
Kommentar
(Foto: Katalin Vermes, Netflix)

Netflix' The Witcher

The Witcher fikk ingen Emmy-nominasjoner, uten at det gjør noe

Netflix' fantasy-yndling har allerede vunnet den gjeveste prisen av alle.

Årets Emmy-nominasjoner ble annonsert forrige uke, og som forventet var det de mest forseggjorte seriene – Watchmen, Ozark og The Mandalorian for å nevne noen – som stakk av med brorparten av nominasjonene.

Det var lenge et håp om at spillbasert TV-underholdning skulle få en omtale i det celebre selskapet i år, men dessverre gikk det ikke helt veien for den første sesongen av The Witcher (eller den tidvis eminente tredjesesongen av Castlevania for den saks skyld). Det er selvfølgelig synd. Forventet, men likevel synd.

Fortjener skryt

Henry Cavill er Geralt og burde kanskje fått en nominasjon. Foto: Katalin Vermes, Netflix

Som jeg skrev da jeg anmeldte serien i januar, er det helt klart flere prisverdige aspekter ved Netflix' tolkning av Andrzej Sapkowskis unike fantasy-univers. Jeg satt for eksempel meget stor pris på det visuelle uttrykket – spesielt den fantastiske bruken av kostymer og sminke – og som et resultat hadde jeg aldri noe problem med å leve meg inn i hvordan universet ble bragt til live.

Og så må vi for all del ikke glemme Henry Cavills glimrende versjon av hovedpersonen Geralt. Hans dystre, grublende, men likevel merkelig håpefulle vesen er noe av det som virkelig driver serien framover. Under det mannemannete ytre og en uendelig rekke av bannskap og undrende, klagende og samtykkende «hmm»-ing, skjuler det seg en person det er vanskelig å ikke bli aldri så lite glad i. 

Sammen med Jaskier – selverklært «sidekick» og trubadur med skikkelig meloditeft –  blir det rett og slett både hyggelig og morsomt å følge med på de ulike eskapadene.

Dette alene gjør ikke The Witcher til en prisvinnende serie, men det er likevel alle disse små, tilsynelatende adskilte elementene som gjør dette til en serie som har gjort seg fortjent til den gjeveste prisen av alle: folkets gunst. 

Lettfordøyelig underholdning

Alle med en viss teft for TV-titting skjønner øyeblikkelig at den første sesongen av The Witcher ikke er en tradisjonell «god» serie. Til det er tempoet for ujevnt, handlingen for usammenhengende og manuset altfor forutsigbart. Det er (nesten) ingen store mysterier som skal løses og (nesten) ingen kompliserte familierelasjoner som må nøstes opp. Det er på mange måter en veldig enkel serie, og det på både godt og vondt.

Er Yennefer The Witchers svar på Spike? Foto: Katalin Vermes, Netflix

For til tross for – og kanskje også litt på grunn av – alt det som er fjollete, klønete og teit med Netflix' utgave av The Witcher, er det også en serie det er svært lett å fordøye.

The Witcher er den ukompliserte og joviale favorittonkelen som blir med på gjemsel midt i familieselskapet, som drar billige ordspill og viser deg actionfilmer du egentlig er litt for ung til å se.

The Witcher er en TV-serie som egentlig kunne eksistert for 20-30 år siden, i samme åndedrag som Xena: The Warrior Princess og Buffy the Vampire Slayer. På samme måte som disse seriene er The Witcher svært lite selvhøytidelig, med skapere som har stor innsikt i hva det er de driver med. Fokuset er tydelig satt på å lage noe som rett og slett bare underholder uten at det trenger å være så mye mer (selv om det selvfølgelig også er rom for mye mer under overflaten).

The Witcher kan også være gripende når det må.

I tillegg er The Witcher de unike og merkelige fantasy-bøkene du aldri fikk lest da du var yngre. The Witcher er storebroren til Ringenes Herre og lillebroren til A Song of Ice and Fire – en perfekt mellomting mellom merkelige eventyrskapninger og kamper mellom godt og ondt, og de langt mer grålige nyansene som følger med i et litt mer voksent fantasiunivers.

Det er tydelig at folk liker denne formen for fantasy, noe vi ser videre i serier som Once Upon a Time, The Magicians og Netflix' nyeste seriesatsing Cursed. Alle disse gjør det de gjør på litt forskjellige måter; de treffer en rekke forskjellige nedslagsfelt innenfor fantasy-sjangeren; og de har varierende hell i hvorvidt de virkelig når fram til målgruppene de forsøker å nå.

Men de har én viktig ting til felles, og det er at det er underholdende TV-titting som er «binge»-verdig så det holder. Det er fantastiske og magiske avbrekk fra en stadig mer absurd hverdag. Bare tanken på å vende tilbake til den enkle tiden like oppunder jul i 2019 – uten COVID og alt det vonde som har kommet med 2020 – gjør det fristende å se den første sesongen av The Witcher på nytt. Det er «comfort food», et koselig sted å søke tilflukt.

Men hva med andre sesong?

Spørsmålet blir da om The Witcher kan vedlikeholde det samme likendes preget inn i sesong to (som etter sigende fortsetter produksjon i disse dager). Vi vet allerede at handlingen videre i serien vil være langt mer lineær, med færre enkeltstående eventyr fra de to første Sapkowski-bøkene og et større fokus på forholdet mellom Geralt og Ciri.

Ciri var på mange måter det svakeste leddet ved den første sesongen, uten at dette nødvendigvis var hennes eller skuespillerinne Freya Allans feil. Hun hadde rett og slett for lite å gjøre, og det som først skjedde med henne hadde fælt lite å gjøre med de beste delene av serien: Geralt og Jaskier (og tidvis Yennefers mystiske krumspring).

Jeg vil se mer av dette. Bilde: Katalin Vermes, Netflix

Jeg har fortsatt til gode å lese mer enn halvparten av den første boka i serien (jeg jobber med saken!), men hvis de ulike figurene kommer til å tilbringe mer tid sammen framover, kan dette fort komme til å endre helt på den litt merkelige dynamikken fra førstesesongen.

Jeg ser fortsatt ikke for meg The Witcher som et høytsvevende drama med et fantastisk velskrevet manus, men kanskje, bare kanskje vi kan få være med på utviklingen av et dypt og meningsfullt far-datter-forhold i episodene framover. Du vet, litt slik som i The Last of Us. Og da er det kanskje håp for et par priser i årene framover likevel.

Ikke at serien trenger det: Den første sesongen av The Witcher er allerede blant Netflix' mest sette noensinne. Den hadde aldri sjans i havet til å faktisk vinne noen Emmy. Den burde helt klart fått et par nominasjoner, men til syvende og sist er det også helt greit at den ikke gjorde det. Den har allerede vunnet en fortjent plass i seernes hjerter.

Kommentarer (42)

Forsiden akkurat nå

Til toppen