FEATURE: Historiens største konsollflopper
Feature

Konsollene ingen ville ha

Historiens største konsollflopper

Konsollkrigen har alltid vært blodig, og her er noen av konsollene det gikk verst ut over.

I løpet av spillindustriens 40 år har vi opplevd en mengde konsoller som av en eller annen grunn ikke har slått an – overhodet. Noen har blitt dårlig markedsført, andre har blitt utkonkurrert av bedre systemer, og atter andre igjen har rett og slett ikke hatt det som skulle til for å hevde seg på markedet. I denne artikkelen skal vi ta en titt på noen av spillhistoriens største flopper, og vi begynner langt tilbake i tid.

Fairchild Channel F (foto: Marty Goldberg).
Fairchild Channel F (foto: Marty Goldberg).

Fairchild Channel F

Denne konsollen har du sannsynligvis aldri hørt om, men historisk sett er den faktisk svært viktig. Da Fairchild lanserte sin Channel F (først kjent som Video Entertainment System) i 1976, var den nemlig den første hjemmekonsollen som benyttet seg av en sentral prosessor (designet av Intel-grunnlegger Robert Noyce). Det som vanligvis beskrives som den første hjemmekonsollen, Magnavox Odyssey fra 1972, var egentlig ikke en skikkelig datamaskin slik vi tenker på dem i dag. Den hadde nemlig ikke mikrobrikker eller minne, og benyttet seg kun av samme type elektronikk man på den tiden kunne finne i et TV-apparat. Derfor mener mange at Fairchild Channel F er tidenes første ekte spillkonsoll.

Fairchild Channel F var imidlertid ikke noen spesielt kraftig konsoll. Faktisk var den, selv etter datidens standard, utrolig svak. Fairchild Semiconductor (et av de originale Silicon Valley-selskapene) var også kun en skygge av sitt tidligere selv da de lanserte denne konsollen, og da Atari lanserte sitt banebrytende Video Console System i 1977, var løpet kjørt for Channel F. Konsollen fikk 26 forskjellige spilltitler i løpet av sin korte levetid.

Atari 7800 (bilde fra Wikipedia).
Atari 7800 (bilde fra Wikipedia).

Atari 7800

Atari var kongen på konsollhaugen tidlig på åttitallet, men i 1983 skjedde katastrofen. Takket være en flom av elendige spill ble forbrukerne rett og slett lei hele konsollkonseptet, og markedet krasjet fullstendig. Det store spillkrasjet signaliserte avslutningen på Ataris era som sjef på markedet, som dermed ble åpnet for japanske Nintendo. Atari 7800 ble opprinnelig lansert på verst tenkelig tidspunkt – midt i det store konsollkrasjet. Konsollen, som egentlig representerte en stor forbedring i forhold til selskapets forrige system, 5200, solgte kun noen få tusen maskiner.

Det som så skjedde var at Ataris eiere, Time Warner, solgte det skadeskutte konsernet til Jack Tramiel, den kompromissløse forretningsmannen som tidligere hadde startet Commodore. Tramiel hadde imidlertid ingen interesse av konsoller, som han så på som barnslige leketøy. Han skrinla alle planene for 7800, som egentlig skulle blitt markedsført tungt julen 1984. I stedet satset han alt på hjemmedatamaskiner, og med Atari ST (som kom i 1985) klarte han å ta en bit av kaka til hans gamle selskap, som han nå hadde et svært bittert forhold til.

Til slutt innså han imidlertid hvor stor suksess Nintendo fikk med sitt Nintendo Entertainment System, og i 1986 valgte han å relansere Atari 7800. Da var det imidlertid alt for sent – Nintendo hadde overtatt konsollkronen, og Atari var ikke villige til å gjøre det de måtte for å markedsføre systemet som en seriøs konkurrent til Nintendo. Atari fortsatte imidlertid å produsere konsollen helt til 1991, og totalt kom det 60 spill for systemet. Disse inkluderte japanske klassikere som Ms. Pac-Man, Galaga, Commando og Dig Dug og vestlige titler som Tomcat F-16 og Tower Toppler.

Atari Lynx (foto: Tim Jansen).
Atari Lynx (foto: Tim Jansen).

Atari Lynx

Atari Lynx var en håndholdt konsoll som kom ut i 1989, samme år som Nintendos Game Boy. I forhold til teknisk ytelse, hadde den alle forutsetningene for suksess. Systemet var milevis foran konkurrenten, både i forhold til todimensjonal og tredimensjonal grafikk. Her fikk vi 16-bits grafikk, stereolyd og 4096 farger på en lekker LCD-skjerm. I tillegg hadde Lynx støtte for nettverksspill, gjennom ComLynx-systemet. Hovedkonkurrent Game Boy hadde ikke engang farger, så en skulle tro Lynx hadde seieren i sin hule hånd. Og med spill som Warbirds, Hard Drivin' og Chip's Challenge var det ikke spillene det stod på heller.

Det var imidlertid to store problemer. Det første var pris – systemet kostet dobbelt så mye som en Game Boy. Det andre problemet var batteritid. Dette monsteret av en håndhold konsoll spiste seg gjennom seks batterier på fire timer, og var dermed svært dyr i drift. I tillegg hadde Nintendo alle spillutviklerne på sin side, og ville du spille Tetris med en bærbar konsoll, var Game Boy det eneste valget. Da Sega lanserte sin Game Gear i 1991, var slaget ugjenkallelig tapt. Det var ikke plass til tre håndholdt-konsoller på markedet, og selv om Game Gear var dyrere og enda mer batteritørst enn Lynx, hadde den både Sonic og Segas svært dyktige markedsføringsavdeling i ryggen.

Utviklingen av Lynx var forøvrig litt interessant. Det originale selskapet bak plattformen var nemlig ikke Atari, men Epyx – en av åttitallets absolutt største spillutgivere. Systemet ble utviklet Dave Needle og RJ Mical, to av de viktigste folkene bak Amiga-plattformen, og het opprinnelig Handy. Men på slutten av åttitallet fikk Epyx problemer, takket være Handy-prosjektet og en rekke andre feilslåtte forsøk på å utvide virksomheten. Da maskinen var ferdigutviklet solgte de den til Atari, som gav den navnet Lynx. Epyx slo seg selv konkurs året etter.

Commodore 64 Games System (bilde fra Wikipedia).
Commodore 64 Games System (bilde fra Wikipedia).

Commodore 64 Games System

Mens flere av konsollene i denne artikkelen hadde fortjent en bedre skjebne enn de endte opp med, fikk Commodore 64 Games System akkurat som fortjent. Dette var rett og slett et søppelsystem. Denne konsollen var ikke noe annet enn en nedstrippet Commodore 64, som kom ut i 1990 – åtte år etter at datamaskinen den var basert på opprinnelig ble lansert. I tillegg til at maskinvaren i utgangspunktet var håpløst utdatert, manglet C64GS både tastatur og mulighet for å bruke disketter og kassettbånd, og var dermed kun kompatibel med en brøkdel av de mange spillene som kom til ut til Commodore 64.

Commodore 64 Games System var med andre ord et kynisk og billig forsøk på å få en bit av konsollkaka, som i 1990 hadde vokst seg såpass stor at den ikke lenger kunne ignoreres. Dette virket det som kundene forstod, for de holdt seg i stor grad borte fra systemet. For de som fortsatt eide Commodore 64 representerte imidlertid Game System godt nytt, da de kunne utnytte seg av at selskaper som Ocean og System 3 backet konsollen med cartridge-baserte utgivelser av titler som Shadow of the Beast, Flimbo's Quest, Pang og Navy Seals. Disse var nemlig også kompatible med vanlige Commodore 64-maskiner.

Amiga CD32 (foto: Robert Ivy).
Amiga CD32 (foto: Robert Ivy).

Amiga CD32

Amiga CD32 ble beskrevet som den første 32-bits konsollen da den kom i 1993 (selv om den teknisk sett kom to år etter FM Towns Marty, en obskur japansk konsoll som heller aldri ble noen suksess). CD32 markerte imidlertid starten på Playstation-generasjonen i vesten. Dette systemet var tungt basert på Amiga 1200, og var i tillegg en av de første konsollene som benyttet seg av CD-er. I tillegg til den avanserte AGA-grafikkbrikken fra Amiga 1200 kom systemet med en spesiell 3D-brikke for å kunne konkurrere med PC-titler som Doom, men denne ble praktisk talt aldri brukt.

Da CD32 først ble lansert ble konsollen en stor salgssuksess i Europa (spesielt i Storbritannia), men denne suksessen viste seg å være svært kortvarig. Komponentmangel hindret konsollen i å selge så godt som den kunne ha gjort, og takket være en rettstvist ble den heller aldri lansert i USA.

Problemet til Amiga CD32 var i stor grad at det aldri kom særlig mange originale spill til den. Praktisk talt hele spillbiblioteket bestod av tidligere diskettutgivelser for eldre Amiga-plattformer, og ofte var CD32-versjonene så godt som identiske med de gamle versjonene. Commodore hadde også store finansielle problemer på dette tidspunktet, og lykkes generelt ikke med å lokke spillutviklere til konsollen. Året etter gikk selskapet konkurs, samtidig som Sonys Playstation inntok spillverdenen. Dermed forsvant CD32 fra markedet, et halvt år etter at den ble lansert.

Atari Jaguar (foto: SanderK).
Atari Jaguar (foto: SanderK).

Atari Jaguar

I 1993 var Atari på randen av stupet. Amiga hadde vunnet krigen mot Atari ST, og takket være elendig markedsføring fikk konsollene deres bare begrenset suksess på markedet. Nå valgte Jack Tramiel å legge alt i et siste forsøk på å berge selskapet – Atari Jaguar. Kraftig maskinvare og avansert 3D-grafikk ble kombinert med en forholdsvis lav pris og flere stortitler (inkludert Rayman og Tempest 2000), og Atari hadde store forhåpninger til systemet.

Det gikk imidlertid dårlig også denne gangen. Både lovende spill og ekstrautstyr (som «virtual reality»-briller) ble utsatt og utsatt, og etterlengtede titler som Alien vs. Predator innfridde ikke. Atari fikk til slutt lansert en ekstern CD-ROM-stasjon for systemet, uten at denne hjalp, og imponerende konversjoner av Doom og Wolfenstein 3D klarte heller ikke å redde systemet. Som med Amiga CD32, kom det siste nådestøtet når Sony lanserte sin Playstation i 1994.

Mot slutten av 1995 hadde Atari kun solgt omtrent 125 000 Jaguar-konsoller, og hadde 100 000 konsoller på lager, som de ikke klarte å få ut. Deres siste håp hadde feilet totalt, og selskapet forlot spillindustrien. På slutten av nittitallet ble navnet og spillrettighetene deres kjøpt av Hasbro, som solgte dem videre til Infogrames – selskapet som i dag er kjent som Atari. Interessant nok sa Hasbro også fra seg alle rettighetene til Jaguar, og gjorde konsollen til en åpen plattform – noe som i ettertid har gjort den populær hos hobbyutviklere.

Apple Pippin (foto: Marco Mioli).
Apple Pippin ( (foto: Marco Mioli).

Apple Pippin

I dag spekuleres det ofte om hvorvidt Apple vil gjøre et skikkelig inntog på spillmarkdet. Det er vil i så fall være andre gangen de prøver seg - midt på nittitallet kom de med noe som het Pippin, en konsollplattform basert på PowerPC-prosessoren. I stedet for å lage konsoller selv, forsøkte de å selge rettighetene til å lage maskiner basert på Pippin-spesifikasjonene – noe de ikke hadde særlig mye hell med. De eneste som gjorde et ærlig forsøk med Pippin-konseptet var den japanske leketøysprodusenten Bandai, som lanserte sin Pippin-baserte Atmark i 1996 (Katz Media produserte også et ukjent antall Pippin-baserte konsoller).

Atmark slo overhodet ikke an, verken hos forbrukere eller spillutviklere. Systemet solgte cirka 40 000 enheter, og flesteparten av de under femti produktene som kom ut til den var multimediapakker basert på tidligere Mac-utgivelser. Den fullstendige floppen til Atmark truet, sammen med andre tapsprosjekter i samme gate, med å velte hele selskapet, og det hele hadde nok endt i ruin om Bandai ikke hadde blitt reddet av et helt annet produkt – «datadyret» Tamagotchi.

Bandai gikk forresten ikke helt ut av konsollmarkedet etter Atmark-fadesen. I 1999 lanserte de nemlig den håndholdte konsollen Wonderswan, som var designet av det tidligere Nintendo-geniet (og «D-pad-ens far»), Gunpei Yokoi. Wonderswan (og fargeversjonen Wonderswan Color) ble en moderat suksess på det japanske markedet, men kom aldri til vesten.

Virtual Boy (bilde fra Wikipedia).
Virtual Boy (bilde fra Wikipedia).

Nintendo Virtual Boy

Nintendos Virtual Boy er sannsynligvis det merkeligste produktet i denne artikkelen. Systemet kom i 1995, og var et forsøk på å bringe det mye omtalte «virtual reality»-konseptet til de tusen hjem. Dette var rett og slett en konsoll man satte på bordet, med periskopaktige briller i øyehøyde. Ved hjelp av stereoskopisk grafikk fikk brukerne en relativt troverdig følelse av tre dimensjoner. Uheldigvis fikk de også vondt i hodet og nakken, og blodskutte øyne.

Systemet ble en fiasko etter Nintendos standarder, og solgte totalt rundt én million enheter i Japan og USA. Den europeiske lanseringen ble utsatt flere ganger, før den til slutt ble kansellert. Virtual Boy fikk kun 22 spill, primært fra Nintendo og andre japanske utgivere. En interessant detalj er at systemets to skjermer rett og slett bestod av en haug røde LED-lys, noe som resulterte i at alle spillene for systemet kun brukte rødfarge på sort bakgrunn.

Nokia N-Gage.
Nokia N-Gage.

Nokia N-Gage

Finske Nokia har hatt vanvittig suksess med sine til tider grensesprengende mobiltelefoner, og tidlig i dette årtusenet fant de ut at de skulle utvide virksomheten. Siden mobiltelefoner stadig fikk mer og mer til felles med håndholdte spillemaskiner, var det dette de satset på. N-Gage ble lansert i 2003, og Nokia hadde sikret seg støtte fra store utgivere som Electronic Arts, Sega, Activision og Eidos.

I tillegg til å spille spill, fungerte N-Gage både som radio og telefon. Den hadde en relativt kraftig prosessor, som klarte å kjøre langt mer avansert 3D-grafikk enn det som var tilfelle på Nintendos Game Boy Advance. Uheldigvis var skjermen i «stående» format (altså høyere enn den var bred), noe som gjorde N-Gage-versjonene av enkelte spill vanskeligere å spille enn de var på andre plattformer. Nokia fikk også mye kritikk for det faktum at man ikke kunne bytte spill uten å fjerne batteriet.

Publikum var ikke spesielt begeistret for Nokias vesle vidunderbarn, og etter en relativt svak lansering mistet den også støtten fra flere utgivere. I 2004 kom N-Gage QD, som blant annet doblet batteritiden og gjorde det lettere å skifte spill, men da var det for sent. N-Gage visnet bort som egen maskinvareplattform, og etter hvert som Nintendo DS og Sony PSP ble lansert fant Nokia ut at de ikke kunne konkurrere direkte med de japanske spillgigantene. N-Gage-konseptet lever imidlertid fortsatt – som et avansert format for mobilspill.

Gizmondo.
Gizmondo.

Gizmondo

Gizmondo er det ferskeste innslaget på listen over spillhistoriens største flopper. Denne maskinen ble lansert i 2005, og selskapet bak systemet gikk så langt som å starte egne Gizmondo-butikker hvor de bare solgte Gizmondo-konsoller og spill. Uheldigvis hadde de ikke særlig mye å selge – utenom deres eget spillstudio var det nemlig veldig få som lagde spill til systemet, og Gizmondo fikk aldri mer enn en håndfull titler.

Resultatet var tomme butikker, fulle lagerbygninger og regninger som ikke ble betalt. Selv om enkelte av de involverte forretningsmennene så ut til å tjene millioner på fadesen, gikk Gizmondo konkurs med et brak. Etter hvert kom det også frem at en av selskapets ledere, Stefan Eriksson, var en kjent kriminell som gikk under det lite tiltalende navnet Tjock-Steffe i hjembyen Uppsala. Han ble senere verdenskjent for å ha smadret sin ekstremt sjeldne Enzo Ferrari, etter å ha fyllekjørt i 320 kilometer i timen.

Om grunnen til Gizmondos tragiske endelikt var grådige sjefer som ikke hadde rent mel i posen, eller om de virkelig gjorde det de kunne for å gjøre Gizmondo til en suksess vites ikke. Resultatet var i alle fall en katastrofe for mange av de involverte. Spillutvikleren bak kritikerroste titler som Richard Burns Rally ble for eksempel kjøpt opp av Gizmondo for å produsere spill til plattformen, og endte opp med å bli nedlagt. Ryktene går forøvrig om at maskinen er på vei tilbake til markedet, men det skal vel godt gjøres for et såpass skadeskutt merke å konkurrere med Sony og Nintendo.

Avslutning

I denne artikkelen har vi tatt for oss noen av de største floppene i konsollspillenes historie, men disse plattformene er langt fra alene. Plattformer som Neo Geo Pocket, Philips CD-I, 3DO Interactive Multiplayer og Epoch Super Cassettevision måtte alle se seg grundig knust i konkurransen, og det finnes nok dem som mener Sega Dreamcast burde nevnes i en artikkel som dette, på tross av at den tross alt solgte over ti millioner enheter.

Og spillhistorien skrives fortsatt. Hvilken konsoll blir den neste gigantfloppen?

Kommentarer (47)

Forsiden akkurat nå

Til toppen