ANMELDELSE: Little King’s Story
Anmeldelse

Little King’s Story

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på nettstedet Spillverket, og er ikke skrevet av redaksjonen i Gamer.no. Spillverket ble slått sammen med Gamer.no den 12. januar 2011, og vi har lagt ut artikkelarkivet som en tjeneste for gamle og nye lesere. Les mer

I Little King’s Story er du en sjarmerende og søt liten gutt som snubler over en magisk krone. Han prøver selvfølgelig kronen på hodet, og blir dermed forsøkskanin for noe som må være et slags ondt eksperiment fra de regjerende gudene i spillets univers. Barnet blir nemlig umiddelbart kronet til konge over et stakkars lite rike med navn Alpolco, uten at innbyggerne for øvrig har noe de skulle ha sagt.

En konge til å samle alle

Innledningsvis er riket ditt i en svært nedsatt tilstand. Landet er befolket av et lite antall sjarmerende, men utrolig late undersåtter, som for lengst har glemt hvordan det føles å jobbe. På oppdrag fra byens kanskje eldste innbygger, Howser, drar den vesle kongen ut på et korstog for å overta hele verden. "Hele verden" viser seg etter hvert å være et svært løst begrep. Dine undersåtters forståelse av hvor stor verden er kan sammenlignes med hvordan det i vår verden var allment akseptert at jorda var flat. Men dette stopper ikke Howsers ambisjoner om verdensherredømme.

Sagaens vesle konge. Er han ikke søt?
Sagaens vesle konge. Er han ikke søt?

Little King’s Story er i all hovedsak et strategispill. Som konge er det din jobb å sørge for at Alpolco vokser og blomstrer som supermakt i en uutforsket verden. Spillet foregår i en sukkersøt og magisk verden, hvor kyr opptrer både som velartikulerte rådgivere til tronen og illsinte, levende døde bosser. Verdenen er vakker og fargerik. Til og med slemmingene ser ufarlige og søte ut. Det er også lagt et dempende lag over teksturene for å skjule eventuelle skarpe kanter og lignende. Løsningen er elegant.

I tillegg er spillet en fryd for ørene, med herlig klassisk musikk og bedårende lydeffekter. Menneskene du møter i spillet taler et slags baklengsspråk, som mer enn noe annet minner om gammeltysk. Flere av disse stemmene er imidlertid dype og rungende, noe jeg synes legger en demper på det sjarmerende lydbildet. I stedet for å bidra til koselighetsfaktoren, føles stemmeskuespillet upassende og malplassert.

Kampen mot arbeidsløsheten

Innbyggerne i Alpolco er gitt liv i beste Snehvit og de syv dvergene-stil, med store potetneser og enda større hatter og hjelmer. Disse hattene og hjelmene blir dine undersåtter stolte eiere av når de blir arbeidsløse, eller "bekymringsløse" – som spillet foretrekker å kalle disse latsabbene.

Little King’s Story har et ganske omfattende jobbsystem. Du kan trene dine undersåtter til å bli blant annet skattefinnere, tømmermenn, snekkere, bønder og ulike typer soldater. Den ene av rådgiverne dine, Verde, gir en ganske detaljert oversikt over hvordan dine velvillige slaver har det. Til tross for karakteristikken som bekymringsløse blir de stornesede lykkeligst av å jobbe.

Noe som fremstår som en litt merkelig designavgjørelse er det faktum at innbyggerne ikke egentlig gjør noe som helst på egenhånd. Man skulle tro at bønder høstet ris og tømmermenn kappa trær, men selv om de utad ser ut til å være ordentlige travle, så blir det med forsøket. Jeg merket i hvert fall ingen stadig økning i Bol, som er valutaen i spillet.

En av de fryktede UMA-fiendene
En av de fryktede UMA-ene

Hvis du vil ha noe gjort, så må du med andre ord gjøre det selv – selv om den vesle kongen strengt tatt bare gir ordrene. Alene er guttungen helt ubrukelig, så raskt blir det nødvendig med et eget følge for den nusselige monarken. Som konge kommanderer du et utvalg tidligere latsabber rundt omkring. Monarken kaster, bokstavelig talt, undersåttene sine i en horisontal linje foran seg, og i denne retningen løper vedkommende til han eller hun støter på noe av interesse. På denne måten kaster du arbeidsløse inn i soldatbrakken for å få en soldat ut igjen, og du kaster undersåttene på fienden og kaller de tilbake før motstanderen rekker å ta til motmæle.

Det er i utgangspunktet simple greier. Jeg har mang en gang klødd meg i hodet over utviklerens hang til å la alt kontrolleres på tradisjonelt vis. Dette er for min del et spill som virkelig kunne ha tjent på å ta i bruk Wii-kontrollens pekerfunksjon. Man må i spillet manuelt snu kongen i den retningen undersåttene skal kastes, og selv med trening fremstår denne løsningen som noe krøkkete.

Sammen er vi sterke

Følget ditt gjør som følger ofte skal, og tripper etter deg uansett hvor du går. Det finnes definitivt en viss sjarm i å se dine små undersåtter labbe etter kongen i hui og hast, med sine uskyldige, store neser og hjelmer. Men dette er ikke alltid tilfelle. Stakkarene har nemlig en lei tendens til å sette seg fast på hver minste lille hindring, det være seg en vegg ved siden av en trapp, et hus, eller et lite gjerde. Med tanke på hvor lite kunstig intelligens det faktisk kreves av denne skokken med saueaktige viljeslaver, er det litt sjokkerende at utviklerne ikke har klart å programmere stifinningen på mer tilfredsstillende vis. Det er lite moro å merke at nesten halvparten av følget ikke lenger henger med når du står overfor en tøff og fryktet hovedfiende. Dette blir kjapt et irritasjonsmoment, men man venner seg til å unngå trapper og gjerder så mye som mulig etter hvert.

Stråhattene er bønder, og de er nok bare sekunder fra en glohet død i denne dragekampen.
Stråhattene er bønder, og de er nok bare sekunder fra en glohet død.

Men Alpolcos sønner og døtre er ikke helt udugelige. For å lykkes i dette spillet er det essensielt at følget til kongen er godt nok sammensatt. Du bør vanligvis ha minst en bonde i følget, for de er eksperter på å grave opp skatter. En snekker viser seg også kjapt å bli nødvendig hvis en bro må bygges. Men aller viktigst er soldatene, som er de eneste som duger til noe når de mange forskjellige utyskene i verdenen skal utryddes. Er det verdt å ofre en soldatplass for å ha med en skatteekspert? Slike spørsmål må du hele tiden ta stilling til i dette sjarmerende eventyret, og det krever at du planlegger hvert eneste skattetokt.

Måten man fører krig på i Little King’s Story er som nevnt svært enkel. I de første timene dreier det seg egentlig bare om å kaste soldatene på fienden og håpe på det beste. Men denne taktikken fører deg ikke særlig langt, for etter hvert blir kampene riktig så utfordrende. Spesielt i spillets mange bosskamper blir det nødvendig med taktiske og veltimede angrep og retretter.

Du kan regne med at ikke rent få av dine menn og kvinner vil stryke med i disse etter hvert svært utfordrende bosskampene, men det blir heldigvis plass til flere i følget ditt etter hvert. Utviklerne har lyktes i å gjøre kampene spennende ved å gi varierte fiender og områder å sloss i. Du får liten opplæring i krigføring, men spillet er designet slik at du til hver tid må tenke over hva du gjør med det du har til rådighet. Etter hvert låses det også opp ulike formasjoner, blant annet en som beskytter kongen. Disse har også en nytteverdi, om noe begrenset.

Little King's Story

Wii
Slippdato: 24. april 2009
Sjanger: Simulator
Utvikler: Marvelous Interactive Inc.
Utgiver: Rising Star Games

Kommentarer (1)

Forsiden akkurat nå

Til toppen