ANMELDELSE: Lost Horizon
Anmeldelse

Lost Horizon

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på nettstedet Spillverket, og er ikke skrevet av redaksjonen i Gamer.no. Spillverket ble slått sammen med Gamer.no den 12. januar 2011, og vi har lagt ut artikkelarkivet som en tjeneste for gamle og nye lesere. Les mer

Før teknologien tok spillbransjen i andre retninger var pek-og-klikk-eventyrene en av de dominerende sjangrene. På 80- og 90-tallet sto blant andre Lucasarts og Sierra for et stort antall spill som for all ettertid har blitt regnet som klassikere. Etter at pek-og-klikk-sjangeren lenge har ligget brakk har det fått en aldri så liten oppsving de siste årene, med blant annet gjenopplivningen av Monkey Island- og Sam & Max-seriene.

En bakgate i Hong-Kong.
En bakgate i Hong-Kong.

En av utviklerne som fokuserer stort på pek-og-klikk den dag i dag er tyske Animation Arts, som blant annet har vært delaktige i utviklingen av Secret Files-serien. Nå er de altså på farten med Lost Horizon, et spill tydelig inspirert av 30-talls-boken og de påfølgende filmene med samme navn. Der boken handler om det myteomspunnede paradiset Shangri-La handler spillet om det tilsvarende Shambala.

Okkultistiske nazister på eventyr

Året er 1936. Fenton Paddock er en britisk opportunist med base i Hong-Kong som får dagene til å gå med å ta smuglerjobber. I en Indiana Jonesk vending blir Paddock raskt del av et eventyr som omhandler både en savnet britisk ekspedisjon, skjulte templer i Tibet, og nazister som vil finne skatter som skal gi dem verdensherredømme.

Som pek-og-klikk-spill er Lost Horizon høyst tradisjonelt. Spillet er delt opp i fastlåste bilder man kan bevege seg rundt i, og i hvert bilde finnes det en rekke objekter man kan interagere med. Ved å trykke høyre musetast vil Paddock beskrive hva han ser, og ved å trykke venstre vil han prøve å gjøre noe med det.

Slik kan det gå med uregjerlige eventyrere.
Slik kan det gå med uregjerlige eventyrere.

Om det er en usannsynlig dårlig idé å for eksempel gå bort og prate med triaden som leter etter Paddock kan du være sikker på at han stopper seg selv med en eller annen fargerik bemerkning i bakhånd. Kort sagt: det som er mulig å gjøre er akkurat det det er meningen man skal gjøre.

Samleren Paddock

For å løse problemer må man som Paddock raske gjennom søppelbøtter og rennesteiner, og saumfare bakken etter de mest usannsynlige ting, som han deretter tar vare på i de grovt overdimensjonerte lommene sine. Hovedsaklig går spillet ut på å bruke tingene på rett sted eller å kombinere dem på rett måten.

Det er ikke helt usannsynlig at man blir sittende fast på et tidspunkt, og da er det prøving og feiling som gjelder, ved å prøve alle kombinasjoner av ting og steder å bruke dem. Heldigvis er det såkalte "pixel hunting"-problemet unngått. En egen knapp gjør at alt man til en hver tid kan interagere med på skjermen blir markert med et forstørrelsesglass, slik at man slipper å undersøke hver piksel på egenhånd.

Det er tydelig at det er lagt en del tanke i gåtene, men måten å løse dem på føles likevel litt utdatert. De få sekvensene hvor man fritt får bytte mellom to ulike rollefigurer er et friskt pust i forhold. Et par små puslegåter som løses på unike måter er også med, men likevel er det alt for få av dem.

Hvordan kommer man seg ut av en sammenspikret kiste på havets bunn?
Hvordan kommer man seg ut av en sammenspikret kiste på havets bunn?

Mang et spill av denne typen har fått klassikerstatus i stor grad takket være humoristisk sans. Det er veldig tydelig at Lost Horizon prøver på det samme. Herr Paddock har, på typisk pek-og-klikk-spill-vis, en evne til å være useriøs i de fleste situasjoner. Det meste som kommer ut av munnen hans er et forsøk på en vits, vellykket eller ei. De fleste han møter underveis er også karikerte typer fullastet med punchlines.

Humor uten snert

Dessverre er det sjelden mye som stemmer med humoren. Jeg kan bare anta at noe enten har gått tapt i oversettelsen fra tysk til engelsk eller at vitsene ikke var det helt store i utgangspunktet. Et kompetent, men noe likegyldig stemmeskuespill har nok heller ikke hjulpet, og dermed fremkalte det aldri mer enn litt høflig trekking på smilebåndet fra min side.

Utviklerne har valgt å gjøre en del av dialogen til animerte mellomsekvenser i selve spillmotoren, og disse ligger ganske tydelig noen år bak utviklingen. Her ser det blant annet ut som om de har forsøkt å få til synkronisering av leppene med dialogen, for så å gi opp midtveis.

Når nazistene er ute etter deg, hvorfor ikke besøke Berlin?
Når nazistene er ute etter deg, hvorfor ikke besøke Berlin?

Det kan virke som om utviklerne har velgt 3D-modellering og -animasjon uten å tenke særlig gjennom hvorfor de ønsket det. Resultatet er irriterende kunstig, og når de første ikke fikk det til, spørs det om ikke de hadde tjent på å gjøre det litt enklere for seg selv med å lage alt i den tegnede, todimensjonale stilen omgivelsene er laget i.

Omgivelsene er nemlig sirlig utformet – tegnet på behagelig og fargerikt vis, og i og med at Paddock får besøke både Hong Kong, Berlin, Marokko og Himalaya-fjellene, for å nevne noe, blir det en del maleriske bilder ut av det.

Konklusjon

Lost Horizon er et trivelig eventyr spekket med de rette elementene for å gjøre en gammel spiller nostalgisk, men med mindre man har en umettelig sult etter pek-og-klikk-spill er det vanskelig å anbefale spillet spesielt. Tross en viss sjarm er det på flere måter utilstrekkelig sammenlignet med de beste i sjangeren.

For mange pek-og-klikk-spill er vellykket humor avgjørende for suksessen, mens i Lost Horizons tilfelle er den haltende humoren kanskje den største mangelen. Gåtene eller historien klarer heller ikke å dra det opp på egen hånd, og dermed blir helheten en ganske forglemmelig affære.

Kommentarer (1)

Forsiden akkurat nå

Til toppen