Anmeldelse

Mario Party 8

Hvis andre spillserier hadde endret seg så lite som Mario Party mellom utgivelsene hadde vi fortsatt spilt Pac-Man med nye labyrinter. Akkurat like sikkert som at sommerværet ikke blir som man hadde planlagt og som at ungdommen i dag hører på noe forferdelig skrål som de kaller musikk, så dukker det opp et Mario Party-spill som følger akkurat samme formel som tidligere. Hopp. Slå terning. Flytt en del plasser fram. Gjenta for alle i sofaen. Fordel mynter. Spill minispillet. Gjenta. Gjenta. Gjenta. Gjenta. Og sånn går dagan.

Sofaspilling

For en rask introduksjon til de som ikke har tatt i et Mario Party-spill tidligere, kan det hele summeres opp i at man ønsker å samle så mange stjerner som overhodet mulig. Stjernene er det som avgjør hvem som vinner og hvem som må gå gråtende hjem i kveld, og er alltid gjenstand for heftig diskusjon og såre øyne. Stjernene blir tildelt på forskjellig måte på de forskjellige brettspillene. Noen ganger er det førstemann til å nå fram til en stjerne som vinner den, andre ganger er det slik at alle som kommer til et spesielt sted på et spillebrett får en stjerne, mens på en del brett er det helt andre faktorer som spiller inn.

Uansett må man i de fleste tilfellene samle inn mynter for å kunne kjøpe stjernene når man får mulighet for det, og disse myntene vinner man ved å være best i en haug med ulike oppfinnsomme minispill. Sånn fortsetter man runde etter runde, helt til man har gjennomført et forhåndsavtalt antall runder. Deretter deles det ut en del bonusstjerner, og man kårer en vinner. Det er verdens enkleste konsept, men det klarer å underholde time etter time, gang på gang. Det er jo tross alt en grunn til at disse spillene fortsetter å komme ut i hopetall – vi liker dem. Godt.

Kjente turstier

Det var ikke med verdens største forventning til nyskapning at Mario Party 8 ble stappet inn i Wii-en, men likevel hadde jeg et håp om at kanskje, bare kanskje, så hadde man gjort en del smarte valg og faktisk laget et sofaspill med fantastiske muligheter for gøy med Wiimoten. Introduksjonen plasserte oss godt til rette i Mario Party-land, og det var et gledelig gjensyn med det som har gitt ganske mange hyggelige timer sammen med gode venner tidligere. I tradisjons tro snublet vi oss gjennom noen merkelige menyer, men fant etter hvert den gode gamle brettspillmodusen. Og voilá, så var vi tilbake akkurat der hvor vår forrige Mario Party-runde ble avsluttet.

Mario Party-spillene har alltid kastet masse opp i bøtta i tillegg til selve brettspillmodusen, men det vil alltid være denne som er i fokus. Det er en glimrende sak som jeg overhodet ikke ser noe problem i å beholde, og det er ofte mange morsomme detaljer rundt på de ulike brettene. Utvalget i Mario Party 8 består av seks ulike brett, der det siste er låst i starten. Kvaliteten på brettene varierer fra det helt banalt enkle og kjedelige til det litt mer utfordrende. Personlig ble jeg tidlig fan av Goomba-brettet, der antallet og størrelsen på hoteller man eier på brettet avgjør antall stjerner man besitter. Dette skaper et morsomt og strategisk element som ikke har vært tilstede på andre spillebrett tidligere, og kan føre til raske endringer i stillingen. Om de bare hadde kuttet ut de forferdelige kjøresekvensene som kan gjøre en gammel kaptein sjøsyk, så hadde alt vært fint.

Tålmodighetsprøve

Problemet med Mario Party-spillene har vært at etter hvert som vi spillere har blitt eldre, så har vi blitt mindre og mindre tålmodige. En runde i en omgang Mario Party virker i dag som noe som tar uforskammelig lang tid og gjør at spillet mangler flyt. Vi er ikke lengre så tålmodige som vi kanskje en gang var, og det blir fort mye gjesping, mye «bli ferdig a» og «kan du ikke bare trykke på knappen?». Dette er det aller største ankepunktet med serien fra mitt synspunkt i dag: det går fortsatt akkurat like tregt som det gjorde tidligere. Det tar for lang tid mellom hver gang man er aktiv i minispillene, og det er tross alt der alt det morsomme egentlig skjer.

Jeg foreslår at man innfører simultanflytting på brettet, slik at man slipper å vente på sin tur gang etter gang etter gang. Dette vil gjøre at ting går mye, mye raskere rundt bordet, det blir konkurranse om hvem som kan flytte først, og vi slipper å vente på at alle hendelsene på brettet skal bli ferdige.

Et annet element som også stopper flyten i spillet er det konstante maset om sukkertøy og godterier. Disse sukkertøyene gir deg spesielle egenskaper foran en runde, slik at du kan stjele mynter fra konkurrentene dine, flytte dem tilbake til start, slå med to terninger og så videre. Slike godsaker kan man kjøpe og få tildelt på forskjellige steder på brettet, men hver eneste gang er det noen som skal fortelle deg akkurat hvilket godteri du fikk tak i denne gangen, selv om du uansett må titte på de neste gang du spiller. Etter hvert lærer du deg uansett å se forskjell på disse bonusene fra første stund, men du blir fortsatt fortalt ned til hver minste detalj hva som foregår. Da er det ikke noe annet valg enn å prøve å trykke seg gjennom hele greia, og vente i spenning. Mindre dialogbokser, Nintendo!

Minispill i hopetall

Minispillene i denne utgaven er en blanding av spill som tydeligvis er laget for Wii og spill som slekter på litt eldre spilldesign som for GameCube-versjonene av spillet. De fleste av spillene som er laget for Wii er veldig morsomme og redder hele spillet fra å være en litt trist reprise av alt som var på GameCube. Ristespill, balansering og min egen favoritt, det å ro en båt, er helt enkle oppgaver som hvem som helst forstår i løpet av et par sekunder. Det fungerer aldeles utmerket og viser at utviklerne definitivt har sett potensialet som ligger her.

Dessverre er ikke alle spill like gjennomtenkte, og en del av dem er direkte kjedelige. Utvalget av minispill kommer imidlertid ut til fordel for spillet, og er en styrke som det skal bli morsomt å se mer av i Mario Party 9. Og det er jeg helt sikker på at kommer.

Enspillerdelen er ikke verdt å bruke noe spalteplass på her, sånn rent bortsett fra å si at den er fullstendig uinteressant. Mario Party sin eneste store verdi i spillsammenheng, er sammen med tre gode venner rundt et sofabord fullt av snacks og med latteren sittende løst. I så måte vil jeg gjerne også se muligheten for å ha flere enn bare fire spillere med i spillet, der man heller kan variere på hvem som er med i minispillene. Det å kunne spille med seks eller åtte spillere hadde vært aldeles glimrende, og kunne reddet enkelte personer fra å måtte følge med fra sidelinjen. Da slipper man dessuten å improvisere med egne lagoppdelinger. Det fungerer, men det hadde vært enda morsommere om man faktisk begynte å integrere slikt i spillet.

Konklusjon

Mario Party 8 kunne ha vært virkelig bra. Det kunne ha vært mer gjennomført for Wii-kontrollene og med en dynamikk og hastighet som hadde tatt serien videre. Jakten på stjerner rundt på spillebrettene er den samme som tidligere, men et par av de nye områdene gjør ting mer interessant. Det store utvalget av minispill gir spillet varighet, og noen av spillene som er spesialtilpasset for Wii-kontrolleren fungerer glimrende. Potensiale ligger og lurer i spillet, men det kommer seg bare ikke ut. Tempoet blir for lavt, og folk begynner å kjede seg mellom rundene fordi det blir det samme om og om og om igjen. Heldigvis bygger spillet på en solid plattform, og med en del virkelig gode minispill blir resultatet nok en gang brukbart.

Vurdering


Mario Party 8 Wii Wii 6/10

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 22. juni 2007
  • Plattform: Nintendo Wii
  • Utgiver: Nintendo
  • Utvikler: Hudson Soft

Kommentarer (17)

Forsiden akkurat nå

Til toppen