Max Payne 2: The Fall of Max Payne

I en verden hvor regnet faller ned og etterlater vanndammer som gir et uønsket blikk tilbake i fortiden, er en mann på kanten av sin egen psykiske fjelltopp en fare for både seg selv og andre. Når du klamrer deg til det eneste du har igjen, med ditt eget personlige helvete som et stort mørke rett under deg, er det vanskelig å ikke knekke noen fingre. I din hevn for de uskyldige skal blodet til de skyldige renvaske fortiden - og din egen samvittighet.

Én manns mareritt
Max Payne 2 er oppfølgeren til det ultra-populære skytespillet fra 2001, hvor du spiller den barske politimannen med samme navn som sliter med røyke-stemme, mangel på tonefall og forkjærlighet for å løse situasjoner med våpen og eksplosiver. Spillet introduserte den brennhete "bullet time"-teknologien, som hadde fått verdensberømmelse takket være kult-filmen The Matrix. Max Payne 2 bygger videre på det solide spillkonseptet originalspillet skiltet med, og er et eneste stort show av effekter og teknologiske forunderligheter. Spillet tar deg med inn i en "film noir"-lignende verden fylt til randen med forbudt kjærlighet, mafia-konflikter og syrende konspirasjoner. Hovedpersonen Max Payne er nedbrutt mann på randen av sin egen psyke, og som fremdeles sørger over tapet av sin familie i det forrige spillet. Gjennom en serie av metaforiske monologer og indre tanker tar han deg med på sitt livs frykteligste mareritt hvor han endelig skal få komme til bunns i hvem hans fiender er - og hvem han selv er. Max Payne 2 har en fortellerteknikk av de sjeldne, som suger deg rett inn fra første stund og som ikke lar deg gå før du sitter på kanten av stolen med gapende munn, og desperat skriker etter mer.

I en tid hvor vi er skjemt bort med kostbare filmer, og hvor selskaper slik som Blizzard med jevne intervaller slipper ut den ene imponerende animasjonsfilmen etter den andre, kommer Remedy Entertainment og forteller hele Max Payne 2 sin historie ved hjelp av tegneserier. Gjennom en serie av mørke og veltegnede paneler presentert gradvis gjennom hele spillet, blir du fortalt den gripende historien Max Payne 2 har å by på. Dette er en klassisk detektiv-historie hvor hovedpersonen har ingenting å tape, og hvor hans syke drømmer og dårlige samvittighet har kun ett offer - du.

En kort rus
Etter forrige spills traumatiske hendelser har den sørgelige Max Payne gått tilbake til vanlig politiarbeid. Under et antatt rutineoppdrag blir han atter en gang dratt inn i New Yorks kriminelle underverden, hvor historiens røde tråder kommer fra ett og samme garn - din egen fortid. Tilhengere av det første spillet vil sette pris på at kontinuiteten er opprettholdt og at det vil bli gjennsyn med figurer du aldri trodde du skulle få se igjen. Max Payne 2 er et skytespill litt utenom det vanlige, mest av alt pågrunn av den fantastiske "bullet time"-funksjonen. I ditt eventyr som Payne skal du skyte deg gjennom forskjellige områder, men underveis skal du også få trimme dine taktiske evner og forhåpentligvis umettelige nyskjerrighet. Spillet delt opp i forskjellige deler hvor hver del inneholder et visst antall kapitler. Hvert kapittel deles opp med disse tegneserie-sekvensene, men underveis vil du også støre på storslåtte, fantastiske og filmatiske sekvenser inne i selve spillet. Det er ingen grenser på hvor godt Max Payne 2 forteller den henrivende historien det er utsmykket med. Dette er et spill som hadde passet perfekt inn på det store lerretet. Historien er allerede ferdigskrevet.

Men den er kort. Så altfor kort. Spillet er nærmest over før det har begynt, og erfarne spillere vil enkelt og greit kunne trave gjennom spillet på fem-seks timer. Men Max Payne 2 er som en film. Du kunne ønske det varte lenger, men når du først er ferdig ser du tilbake på det og smiler, uten evne til å stoppe å fortelle andre hvor fantastisk opplevelsen var. Max Payne 2 er et spill hvor dynamikk og action er førsteprioritet, og hvor du slenges inn i dramatiske miljøer med fantastiske skriptede sekvenser og forblåst spennende skyte-episoder. Tidvis, der i mot, kan det føles som at det blir litt for mye historiefortelling av det gode og at noen av kapitlene er litt i korteste laget, noe som for øvrig står i samsvar med spillet generelt.

Spillet renner også over av detaljer. Hvor du enn vender hodet er det noe nytt å oppdage, og du kan raskt ende opp med å tilbringe lange stunder hvor du bare leker med miljøet rundt deg. Eksempelvis vil du finne ut at Max Payne 2 sin verden har flere populære TV-serier. Rundt om i de forskjellige områdene du vil besøke finner du TV-er skrudd på, og hvor du for hvert nye kapittel ser en ny episode i forskjellige dramaserier. En serie har eksempelvis en skremmende likhet med din egen historie, og etter hvert som den tilspisser seg begynner serien og Max sitt liv å flyte sammen til å bli en eneste stor og blodig suppe. Andre ganger finner du telefonsvarere hvor du kan overhøre beskjeder som er viktige i spillets hendelsesforløp, eller som rett og slett fungerer som intet annet enn komisk frigjøring. Når det gjelder sistnevnte er det et glimrende eksempel hvor vår tilsynelatende hardbarkede helt ringer til en sex-telefon for å snakke, men raskt blir avslørt av pikene i å være en skikkelig premie-skrulling. Spillet er et eneste stort "freak show" av detaljer, både morsomme og skremmende, og hvor utviklerne alltid ser ut til å legge inn små godbiter som skal få deg til å smile, skjelve eller rett og slett hyle av begeistring.

Uvirkelig realisme
Det er ingen hemmelighet at Max Payne 2 sin største kvalitet ligger i den teknologiske sfæren. Spillet er absolutt rå-lekkert å se på, og passer du ikke øynene dine er det stor fare for at de faller ut under mange av spillets hesblesende action-scener. Spillopplevelsen i Max Payne 2 kan kort beskrives som å se på de mange fantastiske videoklippene fra Half-Life 2. Teksturene er sylskarpe og skremmende foto-realistiske. Partikkeleffekter, røykeffekter, refleksjoner og et alt annet enn statisk miljø setter en stor, tykk prikk over i-en. Også figurene i spillet er bygd opp av et solid antall detaljer, og tilsvarende solide animasjoner hjelper spillet på vei til å bli en fullstendig involverende opplevelse. Max Payne 2 er som en film hvor du har hovedrollen, hvor du kastes inn i et super-realistisk New York, og hvor du virkelig får erfare at utviklerne har fulgt med i fysikk-timene. Dette storslåtte spillet skilter med Havoc - en fysikkmotor du garantert aldri har sett maken til. Alle gjenstander i spillet har en masse, og ingenting er fremstår som å være snekret fast i bakken.

Grunnen til at du ikke greier å dytte en bil er rett og slett fordi den er for tung. Men den stabelen av pappkasser som ligger foran deg kan du pent løpe rett i, og se dem falle og spre seg utover gulvet med livaktige bevegelser. Her kan du dytte på alt. Søppelkasser kan falle over ende, og dunker du borti et bord vil kanskje bildet som stod oppå falle ned på bakken og lage en lyd som varsler vaktene om ditt nærvær. En planke ligger kanskje og tipper utover kanten av en bygning, og ved å skyte på den ene siden av den vil det føre til at planken faller utfor og forhåpentlig treffer en av fiendene midt i planeten.

Det er umulig å ikke bruke timesvis bare på å utforske den fantastiske fysikk-modellen Max Payne 2 tilbyr. Etter å ha skutt ned et rom fullt av fiender, slår en seg løs ved å rulle tønner mot dem eller dytte benker og bord foran dørene slik at de ikke kommer inn i rommet i det hele tatt. Har det seg slik at fiendene står på andre siden av en dør, og du løper for full styrke inn i den firkantede portalen, vil fiendene bli slengt bakover før de kaver seg opp på føttene igjen for å utføre sin unådige hevn. Max Payne 2 byr på en forrykende flott "ragdoll"-funksjon, hvor alle mennesker i spillet - både gode og onde - blir påført naturens lover om fysikk. Her du kan du dytte dem ned trapper, eller skyte dem i armen med en avsagd pumpe-hagle slik at de blir kastet bakover i grusom smerte. Kast en granat inn i en mengde uvitende mafia-typer, og du vil se de livløse kroppene deres bli slengt i alle slags retninger. Dette er et spill for psykopater - eller oss andre som av og til bare ønsker å late som vi er en.

Bevegelser i tiden
Max Payne-franchisens mest brennhete salgsmoment er den unike, men i senere tid ofte replikerte "bullet time"-funksjonen. Dette fungerer slik at du til enhver tid kan velge å gå inn i en slags "slow-motion", hvor både du og alt annet rundt deg beveger seg i sakte film. Det inkluderer også kulene, noe som resulterer i fantastiske effekter hvor du ser kulene gjøre sin vei gjennom luften mot sitt endelige mål. Overtaket ligger der i mot at du kan bevege siktet ditt som i sanntid, noe som gir deg en ekstra mulighet til å knekke fiendene dine før de avslutter deg. I første omgang er det lett å tro at dette etter hvert blir kjedelig å se på, men sannheten er at det er et av spillets absolutte hovedpoeng. Det er ubeskrivelig tilfredstillende å kaste seg inn i et rom fullt av fiender, og se kroppen din slenges gjennom luften mens du avfyrer runde etter runde med brennhete kuler. Denne funksjonen er naturligvis begrenset, og du må "lade opp" før du kan ta den i bruk igjen. I tillegg kan du ta i bruk en funksjon kalt "shoot dodge". Denne har ingen grense på hvor mye du kan bruke den, og innebærer at Max kaster seg i hvilken som helst retning i saktefilm, mens han fyrer løs og til slutt ender opp i normal tid igjen automatisk.

Max Payne 2 lar deg oppleve en rekke forskjellige våpen som du skal bruke under ditt blodige eventyr. Disse er riktig nok svært naturtro, og ikke forvent deg å vandre rundt i en kontorbygning med en rakett-kaster på ryggen. Det går vanligvis på maskinpistol, maskingevær (slik som AK-47 og MP5), men også pumpe-hagle og snikskytter-rifle. I tillegg kan Max Payne 2 operere to pistoler på én gang, noe som utvilsomt både ser bra ut, men også fungerer veldig godt når du skal terminere dine verdiløse motstandere. Ofte når du skyter på noen vil spillet ta over kameraet og gi deg et imponerende perspektiv på dødsanimasjonene. Også når du bruker snikskytter-riflen hender det at kameraet tar deg med på en luftig tur - fra løp til skalle.

Klar for en bytur
Spillet vil sende deg inn i en mengde ulike områder, alle henter fra et realistisk New York-bybilde. Turen går mellom alt fra bygningsområder til villaer, og fra politistasjonen til et merkelig tvioli-lignende sted. Detaljene er der alltid, og det føles som om miljøet rundt deg puster og lever. Det er som det har vært der i mange år, og at du nettopp kom for å ødelegge dets fred og ro. Sivile leiligheter har typiske dagligdagse effekter som potteplanter og kjøkkenutstyr, og bygningsområder er fylt med gasstanker og plankestabler. Av og til tar Max Payne 2 en uventet retning og sender deg inn i Max sin drømmeverden. Og bare så du er advart - drømmene til en gal mann ute etter hevn er ikke et sted der du ønsker å være. I drømme-scenene blir bildet uklart og begynner å flyte ut, lydene tilspisses og atmosfæren går fra lite hyggelig til fryktinngytende skrekkelig. Det absurde tar overhånd, og dørene i leiligheten din fører plutselig til avstengte likhus hvor "leieboerne" taler navnet ditt i kor. Max Payne 2 gjør en kort sagt god jobb i å avløse de klare action-scenene, og episoder slik som disse drømmene oppleves som et godt og spennende avbrekk.

Figurene i Max Payne 2 oppfører seg svært troverdige, og kan skilte med en logisk og ekte kunstig intelligens. De dukker bak bokser og bord, og skvetter frem for å lande noen skudd på deg. De har ofte en tendens til å åpne dører, stikke ut maskingeværet, for så å lukke døren igjen. En slags taktikk, om du vil. Her kan du også overhøre morsomme samtaler i typisk No One Lives Forever-stil, mange hvilke kan gi deg verdifulle tips i din videre etterforskning. Spillets mellomsekvenser, de som foregår inne i selve spillmotoren, er troverdige og mesterlig skriptet. Figurene oppfører seg som ekte skuespillere, med troverdige ansiktsutrykk og et flott kroppspråk.

Det er ikke bare grafikken og de flotte fysikk-effektene som er med på å gjøre Max Payne 2 sin atmosfære så fabelaktig og uforglemmelig. Også lydbildet kan ta sin del av æren for dette. Musikken er det begrenset med, og er heller smakfullt satt inn på sentrale steder i spillet. Tittelmelodien er for øvrig nok til å få blodet ditt til å boble og bruse av følelser. Lydene i Max Payne 2 er fortreffelige. Alt føles ekte og mesterlig utført, slik som kulene som suser forbi hodet ditt i "bullet time", eller stabler av planker som suser i bakken etter å ha bli dyttet over ende. Heller ikke stemmene er det mulig å utsette noe på. Skuespillerne er talentfulle og engasjerte, og heldigvis har utviklerne fått tauet inn flere av de menneskene som tilførte sine stemmer til originalen - der i blant Max Payne selv. Også disse TV-ene som surrer og går i bakrunnen i mange av områdene er overbevisende. Plutselig står du der som en fryst istapp og hører på de spennende såpeseriene som summer på bildeboksen. Max Payne 2 er rett og slett en hyper-realistisk opplevelse som suger deg inn i et sammensurie av imponerende inntrykk.

Konklusjon
Den eneste logiske utsettelsen det er mulig å finne ved Max Payne 2 er varigheten. Spillet er skuffende kort, men likevel er de få timene du bruker i spillet første gang blant de beste spill-timene du noen gang vil oppleve. Dette er grå-sonen mellom film og spill, med en forrykende historie fortalt på en spektakulær måte, og hvor spillverdenen suger deg inn i de actionfylte handlingene. Med på å trekke ned varigheten er også mangel på en multiplayer-del. Der i mot er Max Payne 2 årets beste kanditat til "fungerer bare som solo"-utnevningen, med en historie som setter så sterkt inntrykk på deg at det ville vært merkelig å se en mengde Max Payne-er løpe rundt og blåse hodet av hverandre. Det er absolutt ingen tvil på denne siden av årtusenet om at Max Payne 2 er et forrykende, storslått og spektakulært skytespill. Å kalle det et skytespill er nesten en fornærmelse, da dette er hinsides det meste som er sett i sjangeren. Det er bare å innse det - du skylder deg selv å kjøpe en kopi av Max Payne 2.

Kommentarer (47)

Forsiden akkurat nå

Til toppen