Anmeldelse

Metal Gear Solid 2: Substance

I fjor kunne vi stifte bekjentskap med "Metal Gear Solid 2: Sons of Liberty" på PlayStation 2. Helt fra de første bilder ble offentliggjort siklet fans verden over etter det som så ut til å bli Sonys trumfkort i konsollkrigen. Spillet leverte alt det hadde lovet, og tilhengerne vokste i antall. Nå er den barske Solid Snake tilbake på gamle slagmarker, men ny konsoll.

Side 1
Side 2

Xbox-eiere kan endelig oppleve spillet det har gått gjetord om. "Metal Gear Solid 2: Substance" er ikke et flunkende nytt spill, men heller en spesialversjon av PlayStation 2-spillet fra i fjor. Denne gangen kan du forbedre ferdighetene dine i nye VR-oppdrag, eller hva med å spille som Solid Snake også i andre del? For de som ikke er kjent med Metal Gear Solid-serien dreier det seg om en form for avansert gjemsel. Nøkkelordet er stealth-action, en sjanger som for mange er synonymt med nettopp Solid Snakes bravader. Til tross for ikke å være et helt nytt spill har vi å gjøre med en gigant verdig hylleplass i alle hjem, så fremt de altså ikke besitter en PlayStation 2. Med hovedvekt på presentasjon og stil leveres nok en gang de virtuelle varene, om enn ikke på samme vis som hovedkonkurrent "Splinter Cell".

Hyggelig gjensyn
Alt starter med at du tar rollen som vår helt Solid Snake. Det blåser og regner, en ufyselig natt i New York med andre ord. Ikke det at du får boltre deg på fastlandet, jobben krever sitt. Har du allerede lagt dine fingre på PlayStation 2-perlen "Metal Gear Solid 2: Sons of Liberty" er det gammelt nytt. De orkestralske tonene gir gjenklang inne i skolten din mens du mimrer om dogtags og gjemte bomber. Gamer.no omtalte "Metal Gear Solid: Sons of Liberty" da det kom ut i fjor, og er du spent på hvor kul størsteparten av spillet er berettiger det en gjennomlesning. Er "Substance" ditt første møte med Snake & co. sa nok verken dogtags eller bomber deg særlig mye. I "Metal Gear Solid 2: Substance" (heretter bare "Substance") skal du snike din vei gjennom oppdragene. Det ultimate målet er å gjennomføre spillet uten å bli oppdaget av fiendtlige vakter en eneste gang. Virtuell gjemsel på steroider kan være en flåsete beskrivelse. Å unngå deteksjon er en utrolig vanskelig oppgave, i hvert fall hvis du spiller på de vanskeligere modusene og slår av støttehjulene bedre kjent som radaren din. Etter hvert finner du stadig nye leketøy med tilbehør. Hjertet til hele serien ligger likevel i sin ikke-voldelige løsning på det overflaten tilsier er tikkende bomber av noen voldsorgier. Skulle du mot formodning føle for å leke machomann fungerer det også, selv om noe slikt burde medføre voldtekstanklager. Paradoksalt nok er dette et fullstendig lineært spill med et utall muligheter. Hvert problem kan løses på mange måter, men tiden det tar og resultatet du belønnes med varierer selvsagt. Sjelen bak spillet, Hideo Kojima, leverer en drøss med karakterer alle verdig sitt eget spill. Lineæritetens belønning er en historie nærmest uten like i spillhistorien, fascinerende, rørende og morsom til hver sin tid. Sjelden har du opplevd en like dyptgående handling i et TV-spill, noe som nærmest i seg selv berettiger et umiddelbart kjøp. Kanskje mest imponerende er det enorme fokuset på presentasjonen. Helt fra første bilde overveldes spilleren med inntrykk du så vidt rekker å bearbeide før neste dose. En flyt og stilsikkerhet verdig de mest påkostede Hollywood-produkter leveres som den største selvfølge. Filmbitene i spillet er heller ikke til å kimse av. Samtlige er gjennomført ved hjelp av spillmotoren, og du kan lene deg tilbake og nyte detaljrike scener etter en vel gjennomført snike-økt.

Det har blitt hevdet at de utallige historiesekvensene er selve akilleshælen i spillet. En kompis av deg syter kanskje over ventetid, mens forumtrålerne der ute koser seg med siste dose klaging fra blaserte spillnerder verden over. Liker du ikke historier som krever et åpent sinn og tålmodighet til å finne ut hvordan det hele ender bør varselslampene rettmessig blinke i full baluba. I tillegg til sitt glimrende gameplay og skremmende sans for detaljer har utviklerne lent seg kraftig på det gjennomarbeidede manuset. Du må rett og slett ha sansen for en skikkelig god historie for å se skjønnheten til spillet. Denne ligger slett ikke bare på metaplanet, for selv omtrent et år etter at Europa kunne gjenta rollen som Snake hevder spillet seg nesten like mye som det gjorde i 2002. Omgivelsene påvirkes hele tiden av dine handlinger samtidig som du boltrer deg på aldri kjedelige tumleplasser. Hvert område har sitt eget særpreg og småting som våte fotspor og knuste flasker er akkurat det lille som hever tittelen til superklassen. Lydbildet står heller ikke tilbake for det visuelle. Media Ventures-komponist Harry-Gregson Williams har skapt et lydspor på linje med sin bedre kjente kollega, Oscar-vinneren Hans Zimmer. Hvert steg og skudd høres også riktig ut, slik vi har lært å forvente det. Stemmene fra forrige gang dukker også opp her, noe Metal Gear Solid-fans vet å ta som en garanti på kvalitet. David Hayter er simpelthen Solid Snake, og medspillerne hans er ikke langt etter. Hver åpning er sparklet med kompetanse og kvalitet, noe som gjør at spillet skinner blant sine konkurrenter. Rett og slett et eksempel til etterfølgelse ikke mange kan håpe å matche.

En glorifisert port
I all hovedsak er "Substance" en glorifisert port av PlayStation 2-mastodonten "Metal Gear Solid 2: Sons of Liberty". Hoveddelen av spillet er identisk, noe som også gjelder for grafikk og lyd. Det som interesserer de som har fullført PlayStation 2-varianten er derfor tilleggene i "Substance". 500 VR-oppdrag og nye "Snake Tales" er de mest markante godbitene. En kunne nok ha ventet seg en mer drastisk oppgradering med tanke på det rike kildematerialet, men forståelig nok er det vanskelig å berettige arbeidstimer til å skape spennende ekstramateriale for en selvskreven suksess. VR-oppdragene er treningsoppdrag på Metal Gear-sjargong. Som spiller kan du velge mellom hovedprotagonistene i form av rutinerte Solid Snake og jyplingen Raiden. Deretter entrer du den simulerte scenen. Siden vi snakker om treningsoppdrag er det ingen historie, ei heller et inntrykk av at det er ekte fiender. Alt finner sted inne i et treningsprogram, og målet er å score best mulig. Utfordringene er mange, samt at det er forskjellige typer oppdrag du kan øve deg på. Likevel blir det tamt i lengden, og i forhold til den rike hoveddelen inspirerer ikke anonyme simuleringslokaler noen særlig treningsglede. Ønsker du å forbedre ferdighetene dine er det en glimrende mulighet. Ellers kommer ikke mange unntatt de mest innbitte tilhengere til tilbringe særlig tid her.

Side 1
Side 2

Siste fra forsiden