Blogg

Micromania!

Den er mindre enn en gjennomsnittlig mobiltelefon, så lett at du glemmer at den er der, og den slår PSP-en ned i støvlene på ren søthet. Møt Nintendos nye vidunder.

Side 1
Side 2

Det var mange som ristet forvirret på hodet da Nintendo – endelig – offentliggjorde sin nye Game Boy på E3 for et halvt år siden. Troen på at store-N hadde et ess i ermet – en real drakedreper i slaget om det håndholdte markedet, endelig en maskin som kunne stilne PSP-ens grufulle brøl – var stor. Vel, i noen kretser, i alle fall.

Men selv vi – som aldri helt hadde troen på noen "portabel GameCube" – klarte ikke unngå å føle et stikk av skuffelse da Reggie dro den vesle nyfødte opp av jakkelomma for første gang. Den nye Game Boy-en ... Nintendos hemmelige våpen ... var en GBA. Enkelt og greit. En GBA, mine damer og herrer, en høyst uspektakulær nyversjon av en fire år gammel maskin. Den hadde ikke trådløs flerspiller, den hadde ikke ny, fetere grafikk, og den var definitivt ikke starten på et helt nytt håndholdteventyr for Nintendos vedkommende. Det var en GBA.

Var dette maskinen som endelig skulle stilne brølet fra PSP-fansens blodtørstige voldshunger? Var dette Frelseren?

En forlenget arm
Nå, snart seks måneder senere, har Game Boy Micro for lengst begynt å gi solid mening. Ikke egentlig fordi ideen om en ny, enda mindre Game Boy er blitt noe mer revolusjonerende siden mai, men fordi det er blitt tydeligere, i hvert fall for min del, hvilken rolle den er påtenkt å spille.

Micro-en skal utvide markedet for Game Boy, og den skal gjøre det på PSP-ens premisser. Der PSP er en øyevennlig og, i følge enkelte, sexy spillkonsoll, er Micro-en to hakk vassere. Den spiller riktignok ikke PlayStation-aktige spill, men derimot distanserer den seg så enormt fra både PSP og DS hva gjelder størrelse, at den lett vil være førstevalget for dem med små vesker og dingsfetisjer uansett. En PSP blir nesten vulgær ved siden av, og DS-en lukter distinkt av funksjonalistisk stahet der Micro-en derimot er en studie i funksjonalistisk skjønnhet.

Hva jeg snakker om? Jo, det skal jeg fortelle deg:

To knapper på høyre tommel. Et kryss på venstre. L og R på pekefingrene, og du er klar. Dette er moderne gaming på sitt enkleste, og fullstendig herlig nettopp av den grunn.

Spillmaskinen
Det er noen uker siden jeg fikk min egen maskin tilsendt nå, og som den totale nerden jeg er, bestilte jeg naturligvis Famicom-utgaven (som er stylet som den japanske utgaven av NES) fra Japan:

Fordelen med akkurat denne utgaven? Vel, egentlig ingenting annet enn at den formelig skriker retro-cool, at den trykker på alle de rette knappene i mitt åttitallsnostalgiske hjerte, og at den har inngravert en gratulasjon for Marios 20-års-jubileum på baksiden.

Det kommer neppe som et sjokk at jeg elsker den med hele mitt ømme hjerte. I det ene øyeblikket fryder jeg meg kanskje over at jeg nå slipper maset med en egen overgangskabel for å bruke øreplugger, slik man måtte på SP-en. Eller kanskje jeg gleder meg over hvor vanvittig praktisk den er å ha med seg over alt – selv de gangene jeg ikke orker å ta med meg DS-en og PSP-en med tilbehør. Micro-en er mindre enn den gjennomsnittlige mobiltelefon, men i motsetning til den gjennomsnittlige mobiltelefon kan den faktisk brukes til å spille fantastiske spill på. Og det beste er at du rett og slett kan glemme den fullstendig gjennom store deler av dagen, hva du nå ellers måtte foreta deg; Micro-en er så lett at du knapt merker at den er der.

I tillegg er skjermen enkelt og greit det beste Nintendo har kommet med på noen av sine håndholdte hittil. Joda, jeg har hørt ryktene om en bakbelyst GBA SP, men det får bare være. Faktum er at Micro-en presenterer samtlige spill i det rikholdige GBA-biblioteket på en måte som gjør at du nesten må klype deg i armen. Kan Minish Cap virkelig se bra ut? Er dette Mario Kart: Super Circuit? Micro-en gjør nettopp det Nintendo ville at den skulle gjøre, den får hele GBA-biblioteket til å lyse igjen, og det ganske så bokstavelig.

Side 1
Side 2

Siste fra forsiden