MotoGP

N-Gage byr utvilsomt på mye hodebry for utviklerne, som blant annet må ta hensyn til maskinens vertikale skjermdesign. I spill som MotoGP, der ting foregår i stor hastighet og nødvendigheten for full oversikt er stor, byr en slik smal skjerm på ekstra store utfordringer. Skepsisen hos undertegnede var ikke så rent liten for at et slikt spill på N-Gage ville bli veldig uoversiktlig, men førsteintrykket var likevel overraskende godt. Selv om motorsykkelen fremstår som ganske stor, ser man likevel nok av veien til at kjøringen går smertefritt for seg.

I MotoGP gis du muligheten til å leke med skikkelige villdyr av noen motorsykler. Både sykler og førere er offisielle, og hentet fra virkelighetens motorsykkelsirkus. Du kan velge mellom merker som Suzuki, Honda og Yamaha. Dere som kjenner MotoGP fra andre versjoner, vet at spillet handler om å håndtere et stort antall hestekrefter på smale racingbaner. Slik er det selvfølgelig også i N-Gage-versjonen. Spillet inneholder syv baner, alle fra virkeligheten. Blant de mest kjente er legendariske baner som Le Mans. Selv om banene i spillet er basert på virkelige baner, blir likevel syv i minste laget. THQ har heldigvis gitt oss muligheten til å lage egne baner ved hjelp av en editor, og du kan lagre fem egendesignede baner på spillbrikken. Editoren er ikke av de mest avanserte, og det eneste du kan gjøre der er å designe selve kjørebanen. Du kan ikke lage dine egne naturomgivelser eller bygge bakker. Dermed blir editoren veldig statisk og kjedelig, og gir liten mulighet for spennende banedesign.

For enkelt
I MotoGP kan du velge om du vil kjøre et enkeltløp i "single race", konkurrere mot dine egne rundetider i "time trials", kjøre mot en venn via Bluetooth i flerspillermodus eller delta i spillets hovedmodus, som er "grand prix". Denne består av syv løp, et på hver av de forskjellige banene i spillet. Du kan velge om du vil kvalifisere deg i forkant av løpet, for å få best mulig startspor, men dette er en mulighet du trolig skjelden vil benytte deg av. Spillet er nemlig svært enkelt, særlig når du spiller på de to laveste vanskelighetsgradene. Uansett om du starter først eller sist i feltet (som forøvrig består av kun tre motstandere), vil du lett ta deg frem i ledelsen uten alt for store anstrengelser.

Først på den øverste vanskelighetsgraden vil du få skikkelig motstand, og den må du skaffe deg ved å gå gjennom "grand prix"-modus i middels vanskelighetsgrad. "Grand prix"-modus, som er ment å være spillets hovedmodus, blir etter hvert veldig lite givende å spille. Etter hvert som du har fått tilgang til alle de hemmelige førerne ved å vinne de forskjellige "grand prix"-løpene, er det lite å oppnå annet enn å slå sine egne rundetider, og det kan en jo like godt gjøre i "time trial"-modus.

Den eneste delen i dette spillet som evner å underholde i lengre enn tyve minutter, er flerspillermodusen. Her kan du trådløst konkurrere mot en kamerat via N-Gages Bluetooth-teknologi. Denne delen er faktisk ganske underholdende, og det å kjøre mot kompiser gir mye større lyst til gjentakelse enn den repitive og statiske "grand prix"-modusen.

Selve kontrollsystemet i spillet fungerer greit. Du styrer sykkelen ved hjelp av piltastene og de to uthevede tastaturtastene (5 og 7). Sykkelen reagerer godt på knappetrykkene, selv om den er vel følsom i forhold til svingsensitivitet. Du kan velge mellom fire ulike synsvinkler, fra den vanlige standardvinkelen hvor du ser føreren bakfra, til den mer spennende vinkelen der du ser med førerens egne øyne.

Kjedelig grafikk
Grafikken i spillet er platt og kjedelig. Selv om spillet er i 3D, fremstår banedesignet som veldig flatt og uinspirert. For det meste er banene flate, med et og annet stygt designet bygg poppende opp i veikanten, helt plutselig, drøye tyve meter foran deg. Dette gjør at lysten til å spille en bane om igjen blir svært liten, og det at de fleste banene fremstår svært like er heller ikke et pluss. Motorsyklene og førerne er stygge og kornete, og ligner lite på det de skal forestille. Det ser mest ut som om det er karer dekket med forskjellige farger maling som kjører på hjemmelakkerte mopeder. Selv om N-Gage er langt fra så kraftig som Xbox og PS2, burde det være mulig å lage et spill som ser mer spennende og tiltalende ut enn dette.

Lydbildet er ikke av de verste, selv om både musikk og lydeffekter blir noe repeterende etter hvert. Det er lite variasjon i effektlyder på de forskjellige motorsyklene, og bremser du i høy hastighet høres det mer ut som om du har satt i gang en sirkelsag. Musikken i MotoGP fremstår som en blanding av jazz og rock, og er faktisk ganske fengende å høre på. Antallet låter er derimot ikke like imponerende, og det tar ikke lang tid før nytelsen går over, og du begynner å føle at melodiene borer seg inn i skallen din som et trykkluftbor.

Konklusjon
MotoGP til N-Gage kommer aldri til å bli noen klassiker, og det fortjener det heller ikke. Spillet inneholder altfor lite dybde, valgmuligheter og spillbarhet. Det eneste som holder spillet oppe er en god flerspillerdel. Med flere og bedre designede baner, flere spillvalg, bedre spillbarhet, bedre fartsfølelse og en mindre grøtete grafikk, ville dette spillet kunne blitt mye bedre. I mangel på bedre alternativer er nok dette likevel det beste motorsykkelspillet på N-Gage. Mens vi venter på en bedre tittel er det kun et råd å gi: Ikke kjøp dette før du eventuelt har prøvd det, ellers kan du ende opp som en angrende kjøper.

Kommentarer (0)

Forsiden akkurat nå

Til toppen