Motorstorm: Pacific Rift er en fartsfest av dimensjoner. Her møtes fartsglade galninger til dyst på en tropisk vulkanøy, hvor de har drapert jungelen, fjelltoppene og de vulkanske slettene med løyper som definitivt hadde fått FiA til å sette ned veto om de hadde vært virkelige. Disse løypene preges av glohete lavastrømmer, frådende elver og stup som får Prekestolen til å se tam ut. Skal du delta i denne konkurransen må du være forberedt på det verste.

Frihet i gjørma

Banene er ikke bare fulle av farlige utfordringer. De er også veldig åpne, og du har til en hver tid flere mulige spor å velge mellom. Kanskje du foretrekker et luftig hopp fremfor en smal tunnel, eller kanskje du velger å kjøre ned et elveløp for å kjøle ned motoren, fremfor å bruke den raskere traktorstien ved siden av elva? Du velger selv. Denne friheten gjør at det tar lang tid og mye eksperimentering å bli ekspert på de individuelle banene (noe som er en fordel, med tanke på at baneutvalget egentlig ikke er så stort).

Spillets sterkeste kort er den flotte fartsfølelsen og den tilfredsstillende kjøremodellen, som kombinert gjør det svært moro å svi gummi uansett hva slags kjøretøy du bruker. Her får du sette deg bak rattet på alt fra rallybiler til monstertrucker og lastebiler, og du kan til og med bruke motorsykkel om du er ekstra modig. Alle de ulike kjøretøyene har sine egne styrker og svakheter, men felles for dem alle er at det er moro å kjøre.

En skulle kanskje tro at en motorsykkel og en lastebil ikke akkurat ville ha de samme vinnersjansene i et offroadløp, men Motorstorm: Pacific Rift er heldigvis ikke særlig realistisk. Forskjellene mellom de forskjellige kjøretøyene går mest på hvordan de føles å kjøre dem, og hvilke egenskaper du må utnytte deg av for å vinne. Ellers stiller de rimelig likt, og en dyktig motorsyklist skal ikke ha noen spesiell fordel mot en dyktig fører av en lastebil.

Men selv om alle kjøretøyene skal stille likt, og være omtrent like underholdende å kjøre, er det selvsagt klart at noen appellerer mer enn andre. Selv foretrekker jeg helt klart motorsyklene og buggyene – motorsyklene er desidert morsomst å kjøre, men buggyene er også herlige, samtidig som de er langt tryggere og mer stabile enn motorsyklene (hvor du krasjer ut bare noen ser litt stygt på deg). Motsatt har vi monstertrucken som jeg synes er for klumsete og stor til at jeg har blitt helt komfortabel med den – selv om jeg fortsatt har det moro bak rattet.

Taktisk kjøring

Banene er ofte designet slik at de individuelle kjøretøyene får ulike fordeler i ulike seksjoner. Hvis du kjører en liten buggy eller en ATV vil du for eksempel oppleve å bli kraftig bremset ned om du kjører gjennom ei elv eller over en vanndam. En større og kraftigere bil vil ikke ha de samme problemene. Samtidig er det ruter som er langt lettere med et lite og manøvrerbart kjøretøy enn en stor og tung bil eller lastebil.

Som i originalspillet har du også mulighet for å bruke en slags rakettmotor for å få ekstra fart. Denne skaper imidlertid svært mye varme, og om du ikke er forsiktig kan du risikere at motoren eksploderer. For å kjøle den ned kan du kjøre i elver, vanndammer eller under fosser. Noen baner har også andre typer nedkjølingsanlegg, som du kan velge å kjøre innom. Dette er nok et element hvor du må tenke taktisk, da det slett ikke er alltid det lønner seg å kjøre ut av idealsporet for å kjøle ned motoren.

Alle disse elementene skaper et overraskende taktisk gameplay, der du hele tiden må gjøre valg underveis i kjøringen. Dette gjør gameplayet langt mer interessant enn det hadde vært om spillet var en helt standard arkaderacer med de samme bilene og banetypene. Du må med andre ord ikke bare ha raske reflekser for å lykkes, men evnen til å holde hodet kaldt selv i de villeste situasjoner.

Som nevnt er ikke utvalget baner spesielt stort, men hver av spillets 16 forskjellige fartsarenaer leverer sin egen unike opplevelse. Her har vi alt fra episke utforbakker i Caldera Ridge til vanvittige hopp i Raingod Spires og smale og kronglete labyrintveier i Sugar Rush. Banene er dessuten veldig omfattende, med mange ulike segmenter som gjør at du hele tiden holdes på tå hev. Den visuelle variasjonen er også stor, noe som gir en ekstra belønning hver gang du kommer til en ny bane.

Tilfeldigheter og gummistrikk

Det er imidlertid ikke bare velstand i Motorstorm-land, og spillet har flere elementer som gjør at det ikke når like langt opp på skalaen som det egentlig hadde fortjent. Et av de viktigste problemene er en følelse av at tilfeldigheter spiller en litt for stor rolle i spillet. Du vil ofte oppleve å bli påkjørt bakfra uten noen reell sjanse til å unngå kollisjonen, eller krasje i en liten ting som smadrer bilen den ene gangen, mens den ikke gjør noe som helst neste gang.

Følelsen av tilfeldigheter forsterkes også av den åpne måten banene er bygd opp på. Du har aldri helt kontroll over hvor de andre bilene befinner seg, og noen ganger føles det egentlig mer som om de andre bilene er hindringer du må forbi enn reelle konkurrenter. Indikatoren som forteller hvilken posisjon du har forandrer seg hele tiden, og gir egentlig ikke noe godt inntrykk av hvordan du faktisk ligger an.

Men det største problemet er de datastyrte motstanderne, og hvordan de kjører på. Utviklerne har nemlig benyttet seg av den forhatte gummistrikk-mekanikken, hvor de andre bilene kjører sine løp basert på hvordan du gjør det. Om du kjører dårlig, vil de slakke av slik at du lett kan ta dem igjen, og om du kjører godt vil de følge etter deg i samme fart, slik at de er forbi med en gang du gjør en liten feil.

Det vil si at du kan kjøre som en motorisert gud i en og en halv runde, før en liten feil gjør at du plutselig er midt i feltet igjen. Og samtidig kan du vente i ti-tjue sekunder helt i starten, og likevel være midt i feltet omtrent halvveis inn i første runde. Dette gir en følelse av at det ikke spiller noen rolle hvor flink du er eller hvordan du kjører generelt i løpet, og at det eneste som virkelig betyr noe er siste halvdel av siste runde. Dette gjør det egentlig betimelig å stille spørsmålstegn med hvorfor man må kjøre flere runder i utgangspunktet.

Jeg skjønner selvsagt at denne mekanikken kan være med på å sørge for at spillet kan nytes av alle, uansett hvor gode de er, og jeg skjønner at det er vanskelig å lage virtuelle bilførere som fungerer fullstendig uavhengig av spilleren samtidig som de tilbyr en konstant utfordring gjennom hele løpet. Men når det blir så åpenbart som i Motorstorm 2 fungerer det tidvis mot sin hensikt. Tilfredsstillelsen av å slå motstanderne blir svekket når du vet de bevisst driter seg ut for at du skal holde følge med dem, og det er i tillegg ekstremt frustrerende å kjøre et perfekt løp bare for å glippe litt og bli knust i siste sving av en håndfull biler som under normale omstendigheter ikke burde vært synlige i bakspeilet engang.

Flerspiller i sofaen og på nett

Om du ikke setter pris på gummistrikkmotstandere, vil du kanskje foretrekke å spille mot andre mennesker: Motorstorm: Pacific Rift støtter onlinebasert for tolv spillere samtidig, i rangerte og urangerte matcher. I tillegg får vi denne gangen sofaflerspiller for opp til fire spillere samtidig, ved hjelp av delt skjerm. Sistnevnte modus ser ut til å kjøre like glatt som standardmodusen, i motsetning til i enkelte andre spill hvor ytelsen synker nevneverdig i delt skjerm-modus.

Generelt er Motorstorm: Pacific Rift et svært lekkert bilspill, og utviklerne har vært flinke til å lage slående baner hvor utsikten ofte kan ta pusten fra deg. I tillegg er fysikken flott; busker og småtrær beveger seg realistisk når du kommer borti dem, og gjørmen får tydelige bilspor som både sees og merkes når du kjører over dem. Teknisk sett flyter det godt, og i motsetning til i forgjengeren er lastetidene generelt rimelig korte. Lyden passer godt til det som skjer på skjermen, selv om det ikke er noen overraskelser her. Som vanlig kan du se frem til bråkete lisensiert musikk og like bråkete motorlyder.

Konklusjon

Motorstorm: Pacific Rift er et raskt, heftig og underholdende bilspill, med en flott, arkadepreget kjøremodell, varierte baner og stor frihet underveis i løpene. Det at hver bane inneholder flere forskjellige løyper du kan velge mellom gir spillet et taktisk element, som forsterkes av rakettmotorens temperatursystem og de mange forskjellige kjøretøyene du kan velge mellom. I tillegg ser det hele svært lekkert ut, som seg hør og bør. Ulempene er at gameplayet preges i litt for stor grad av tilfeldigheter, og at motstanderne benytter seg av den tidvis ekstremt irriterende gummistrikkmekanikken. Om du liker heftig arkaderacing og sitter med en PS3 i stua, er Motorstorm: Pacific Rift uansett et sikkert valg.