FEATURE: De beste Commodore 64-spillene (del 2)
Feature

Nostalgisjokk for åttitallsgamere

De beste Commodore 64-spillene (del 2)

Her er del to av vår gigantiske artikkelserie om tidenes beste Commodore 64-spill.

Manic Miner

Egentlig hører nok Manic Miner hjemme i en artikkel om de beste spillene på Sinclairs Spectrum-plattform, men Commodore 64-versjonen var så godt som identisk med originalversjonen, og med tanke på hvor viktig dette spillet var for utviklingen av plattformspillsjangeren, er det verd å ta med. Mange regner Manic Miner som et av de første virkelige plattformspillene, og spillet var en av de største europeiske kommersielle suksessene på åttitallet. Her måtte Miner Willy navigere seg gjennom en serie sadistiske huler, på jakt etter nøklene han trengte for å komme seg ut av kjelleren sin og opp i huset.

Mercenary

Tenk deg et 3D-spill hvor du får mulighet til å boltre deg på en krigsherjet planet, og total frihet til å velge hvordan du vil løse spillet og hvem du vil støtte. Konseptet høres ambisiøst ut selv i dagens spillindustri, men dette stoppet ikke geniforklarte Paul Woakes, skaperen av Mercenary. Her krasjlandet du på planeten Targ, og fra spillet startet av stod du helt fritt til å lage din egen historie på planeten. De lager ikke spill som dette lenger.

Microprose Soccer

Da Sensible Soccer debuterte tidlig på nittitallet, hadde utviklerne i Sensible Software allerede produsert et svært vellykket fotballspill – Microprose Soccer. Mange regner dette som det beste fotballspillet på Commodore 64, og det er ikke uten grunn. Spillet har blant annet et jevnt og godt gameplay, pen grafikk, smarte motspillere og et veldig lekkert reprisesystem.

Mule

Mule er en unik blanding av turbasert strategi og økonomisk krigføring. Her må opp til fire spillere (menneskelige eller datastyrte) konkurrere for å tjene mest mulig penger på en ugjestmild planet. Spillet har et avansert økonomisk system som styres av tilbud og etterspørsel, og smarte spillere kan manipulere markedet for å oppnå det de vil. Mule representerte noe fullstendig nytt og grensesprengende da det kom i 1983, og selv i dag er det få spill som leverer noe lignende.

Nebulus

Nebulus var en merkelig sak – et plattformspill der du måtte klatre oppover et høyt, rundt tårn. Spillet brukte smarte programmeringstriks for å «skrolle» tårnet på en slik måte at det så tredimensjonalt ut, og i stedet for at spillfiguren flyttet seg rundt på skjermen, var det tårnet som «spant» rundt, mens spillfiguren alltid var i sentrum. Dermed kom Nebulus med en ny og unik tilnærming til det klassiske plattform-gameplayet, som fortsatt gjør det til en tittel verd å teste.

Paradroid

Paradroid er et godt eksempel på kreativiteten i Commodore 64-markedet. I denne Andrew Braybrook-klassikeren fikk du rollen som en liten robot, som kunne hekte seg på større roboter og ta over «hjernen» deres. Dette gjorde du gjennom et intelligent lite minispill, og hvis du lykkes fikk du tilgang på alle egenskapene til den roboten du prøvde å ta over. Dette måtte du utnytte deg av for å overleve i svært fiendtlige miljøer ombord på åtte gigantiske romskip.

Pirates!

I dag er Sid Meier en legende, og en av de viktigste grunnene til nettopp dette er Pirates! Her spilte du en sjørøverkaptein, og seilte rundt i Karibien på jakt etter saltmat, søtmat, penger og gull. Om du ville kunne du heise Jolly Roger for å plyndre byer og skip, eller du kunne lete etter glemte skatter eller tjene til livets opphold som ærlig handelsmann. Du fikk total frihet til å forme din egen skjebne, og det er ikke få som har brukt time etter time som sjørøver i dette mesterverket av et spill.

Pitstop II

Bilspill eldes ikke ofte med stil, men i motsetning til de fleste andre «klassiske» bilspill er Formel 1-spillet Pitstop II fortsatt morsomt å spille. Dette skyldes nok kombinasjonen av en enkel men tilfredsstillende kjøremodell og et spennende snev av taktikk. I Pitstop II måtte du nemlig selv ta deg av dekkskifting og bensinfylling, og som i virkelighetens Formel 1 er depotstrategien utrolig viktig. Kan du kjøre enda en runde på det nedslitte dekket ditt, og har du nok bensin til å komme i mål?

Platoon

Filmen Platoon forsøkte å gi et realistisk og uglorifisert bilde av Vietnam-krigen, men det ser vi ikke så mye til i spillet. Dette er et actionfylt skytespill der du må lede en gruppe soldater gjennom jungelen (én og én, selvsagt – John Rambo ville blitt stolt) og oppnå visse mål mens de skyter den ene vietcongen etter den andre. Men selv om spillet kanskje ikke er særlig tro mot filmen, er det et temmelig kult skytespill som raskt ble populært hos actionkåte Commodore 64-eiere.

Project Stealth Fighter

Sammen med Gunship er Project Stealth Fighter sannsynligvis den aller beste flysimulatoren på Commodore 64. Denne Microprose-klassikeren fikk hele 96% i Commodore 64-bladet Zzap!, og satte en ny standard for sjangeren. Her ble du plassert bak spakene på en F-19 Stealth Fighter (som forøvrig også var tittelen spillet fikk da det ble lansert på andre plattformer), og måtte utføre varierte oppdrag over fiendens jord. Dette spillet var enormt, autentisk og vanvittig engasjerende.

Rainbow Islands

Den spirituelle etterfølgeren til Bubble Bobble var et herlig plattformspill der målet var å klatre opp til toppen av en serie veldesignede områder. For å overvinne de mange søte fiendene som patruljerte områdene kunne spillfigurene skyte regnbuer, som i tillegg fungerte som små gangbroer man kunne bruke for å nå nye steder. Rainbow Islands fikk en svært god Commodore 64-versjon, som beholdt det herlige gameplayet fra Taitos originale arkadespill, og skjøt seg inn i hjertene til tusenvis av spillere verden over.

Revs+

Revs+ er et av de spillene på denne listen som virkelig ikke har tålt aldringsprosessen. Da det kom ut var det en bilsimulator i særklasse, og langt mer avansert enn 99% av de øvrige bilspillene på markedet. I dag er det håpløst enkelt, og simulatoraspektene som gjorde spillet populært i utgangspunktet virker bare kompliserende og frustrerende. Men likevel – dette var en av de første racingsimulatorene, og spillets skaper, Geoff Crammond, stod senere for noen av nittitallets største høydepunkt innenfor sjangeren.

Samurai Warrior

Dette populære slåssespillet var basert på tegneserien om samuraikaninen Usagi Yojimbo. Her måtte du reise gjennom det føydale Japan, og bekjempe landeveisrøvere og andre skurker som forsøkte å stoppe deg. I tillegg kunne du gjøre gode gjerninger, som å gi penger til fattige, noe som gav deg god karma. Du kunne også få dårlig karma, ved å true eller drepe uskyldige, og om du fikk dårlig nok karma var spillet over (etter som Yojimbo tok rituelt selvmord). Samurai Warrior var et enkelt spill, men hadde et underholdende kampsystem og god grafikk.

Silent Service

På åttitallet var amerikanske Microprose kongen av simulatorsjangeren, og de leverte den ene klassikeren etter den andre. Silent Service er et av de beste spillene deres, og her får du rollen som kaptein på en ubåt under andre verdenskrig. Spillet slapp deg løs i enorme områder, hvor du fikk frihet til å jakte på fiendens skip som du ville. Microprose fulgte senere opp med Red Storm Rising, en mer avansert (og kanskje enda bedre) simulator, men Silent Service er bestefaren i sjangeren.

Kommentarer (50)

Forsiden akkurat nå

Til toppen