FEATURE: De beste Commodore 64-spillene (del 2)
Feature

Nostalgisjokk for åttitallsgamere

De beste Commodore 64-spillene (del 2)

Her er del to av vår gigantiske artikkelserie om tidenes beste Commodore 64-spill.

Space Rogue

Space Rogue var et episk romeventyr fra grunnleggeren av Looking Glass Studios. Spillet kombinerte kamp i rommet med rollespill og handel, og gav spilleren rollen som en intergalaktisk lykkejeger som kunne bli pirat, handelsmann, dusørjeger og mye mer. Space Rogue hadde mange likheter med Elite, men hadde mye bedre grafikk og et spennende rollespillpreg som gjorde opplevelsen mer personlig og spennende.

Spindizzy

Gerald er en robotisk snurrebass, som må utforske en til nå ukjent dimensjon. I praksis betyr dette at du må navigere Gerald gjennom en serie labyrintaktige skjermer, sett skrått ovenfra. Problemet er bare at Gerald lett kan falle av kantene på labyrinten, som ofte er strukturert slik at det skal være så vanskelig som mulig å navigere den uten å falle. Klarer du å holde tungen rett i munnen finner du et tilfredsstillende action/hjernetrimspill her.

Stix

Det enkleste er ofte det beste, og Stix er enklere enn det meste. I dette abstrakte actionspillet er målet å lage gjerde rundt 75% av skjerminnholdet. For å oppnå dette må du styre en sårbar liten prikk, som jages av andre prikker og den fryktelige Stix – en uforutsigbar samling streker som flytter seg rundt på spillbrettet. Stix er en sann klassiker som representerer den enkle spillbarhetens seier over presentasjon og annet jåleri.

Stunt Car Racer

Stunt Car Racer er en slags Trackmania-forgjenger hvor to ekstreme biler kjører på en serie baner som mest av alt minner om syke berg og dalbaner. Spillet kom med tung 3D-grafikk og et raskt gameplay (med simulatorelementer), og står fortsatt som et av spillhistoriens mest unike og spennende bilspill. Som flere andre spill på denne listen, er Stunt Car Racer en tittel som gjorde seg langt bedre på andre plattformer enn Commodore 64, men versjonen til den vesle brødboksen var likevel så høyt elsket at jeg ikke kan unnlate å nevne den her.

Supremacy

Supremacy er et stort og herlig romstrategispill som debuterte på Amiga. En skulle kanskje tro at Commodore 64 ikke taklet slike spill, men som maskinen beviste gang på gang, var det lite den ikke klarte når den satte godviljen til. Commodore 64-versjonen ble skapt av Probe Software, som var eksperter på å overføre spill til plattformen, og i tillegg til et dypt (men ikke for komplisert) gameplay og lekker grafikk kunne den skilte med minneverdig musikk fra Jeroen Tel. Liker du romstrategispill, er dette en klassiker du må prøve.

The Sentinel

I dag klager man høylydt når spill kommer med bildeoppdateringshastigheter på under 30 bilder i sekundet. Slikt gjorde vi ikke før i tiden. Ta The Sentinel, for eksempel. Dette spillet kunne bruke opp til tre sekunder mellom hvert eneste bilde, og likevel regnes det som en soleklar klassiker. Selve spillet er fullstendig unikt, og jeg tør ikke prøve på å beskrive konseptet her. I motsetning til veldig mange andre unike spill i denne artikkelen, er imidlertid The Sentinel så heldig at det har fått en rimelig moderne etterfølger – Sentinel Returns, fra 1998. Gameplaymessig er det nesten identisk med forgjengeren sin, men grafikken er selvsagt langt bedre, samtidig som gameplayet er mye glattere.

Theatre Europe

Dette var et av de mest populære «tunge» strategispillene på Commodore 64. Her fikk du bestemme verdens fremtid i en fiktiv konflikt mellom NATO og Sovjet (med sine Warzawapaktallierte). Kamphandlingene foregikk på europeisk grunn, og målet er å ødelegge motstanderen ved hjelp av alle midler – inkludert atomvåpen – uten at det hele ender i apokalypsen. En fiffig detalj var at man måtte ringe et virkelig telefonnummer for å få tilgang til avfyringskodene som var nødvendig for å igangsette et strategisk atomangrep.

Turbo Outrun

Personlig mener jeg Commodore 64-versjonen av det første Outrun-spillet er langt bedre enn sitt rykte, og spillet er definitivt en av mine favoritter fra åttitallet. Skal jeg være objektiv er det imidlertid Turbo Outrun som fortjener å havne på denne listen. Dette arkadebilspillet er raskt og heftig, med god grafikk og grei musikk (ingenting slår Splash Wave og Magical Sound Shower fra originalversjonen), og med sine mange miljøer og bakgrunner er det dessuten langt mer trofast mot Segas arkadeoriginal enn Outrun var.

Ultima IV

De tidlige spillene i Richard Garriotts episke Ultima-serie dukket selvfølgelig opp på Commodore 64, og det var kanskje det fjerde spillet i serien som ble best mottatt. Dette var et unikt rollespill, der du ikke ble bedt om å bekjempe en stor ondskap, men måtte bevise at spillfiguren din var en god person ved å mestre åtte dyder (basert på tre prinsipper: Sannhet, kjærlighet og ærlighet). Selv om konseptet var unikt, leverte Ultima IV en klassisk rollespillopplevelse i kjent stil, med massevis av utfordringer.

Wasteland

Mens vi gleder oss til Fallout 3 er det kanskje på sin plass å huske tilbake på Wasteland – det første post-apokalyptiske rollespillet fra Interplay. Spillet foregikk etter en tenkt atomkrig mellom USA og Sovjet (som på denne tiden fremdeles skremte livet av oss i vesten), og sendte oss ut i den amerikanske ødemarken hvor vi blant annet fikk utforske et ødelagt Las Vegas. Wasteland regnes som en av de store klassikerne innen rollespillsjangeren, og nå som Inxile Entertainment (med Wasteland-produsent Brian Fargo i spissen) eier rettighetene kan vi kanskje håpe på en etterfølger?

West Bank

På åttitallet hadde vi tusenvis av superenkle konsepter som gjorde seg godt som kommersielle spill. I dag ville de nok ha passet best som flash-spill på nettet, men på den tiden slukte vi dem rått. West Bank er et slikt superenkelt spill, men gjennomføringen er god nok til at det er verd å huske. Her spiller du sikkerhetsvakt i en bank i den ville vesten, og har tre dører foran deg. Poenget er å skille kunder fra banditter, og skyte slemmingene før de får mulighet til å skyte deg.

Winter Games

Vinteren er generelt en kjip tid, men den har noen lyspunkter. Enten du liker skøyting, skiskyting eller hopp, er det klart at årets beste idrettsøyeblikk foregår i den tiden der fotballspillerne og friidrettsutøverne har pakket sakene og reist på treningsleir til Middelhavet. I Winter Games fikk vi servert en herlig blanding vinteridretter, inkludert en av tidenes bedre simulasjoner av skiskyting. Ulempen var selvsagt de grusomme kunstløpsekvensene som har merket mange av oss for livet, men de kunne vi selvsagt (og heldigvis) skru av.

Wizball

Sensible Software kunne mer enn å lage fotballspill, og et av de mest populære spillene deres var også et av de merkeligste. Wizball gav deg rollen som en trollmann, forandret til en ball for anledningen, som måtte sprette seg gjennom et merkelig landskap fullstappet av skapninger som ikke hadde noe som helst godt i tankene. Spillet hadde et merkelig kontrollsystem, en enda merkeligere flerspillermodus og et gameplay noen elsket og andre hatet. Alle elsket imidlertid spillets herlige tittelmelodi.

Zak McKracken

I Lucasarts andre pek-og-klikk-eventyr måtte tabloidjournalisten Zak redde verden fra en haug dumme romvesener. På tross av til tider urettferdig gåtedesign og alt for mange labyrinter, regnes spillet som en klassiker – ikke minst takket være de mange interaksjonsmulighetene og måten man kunne løse mange av spillets gåter på flere måter. Det er nok ikke Commodore 64-versjonen av dette spillet som står frem som den beste, men det hindret den ikke i å bli ekstremt populær.

Konklusjon

Og vips har vi vært gjennom 111 spill for Commodore 64. Du har utvilsomt funnet en god del titler du selv mener burde vært med, og selvfølgelig er du mer enn velkommen til å argumenetere for disse i forumet. Men husk at uansett hvordan vi snur og vender på det, må en stor porsjon klassikere prioriteres bort i en artikkelserie som dette. Det har tatt svært lang tid å lage disse artiklene, og selv om jeg mer enn gjerne skulle ha skrevet om både to og tre hundre spill, ville det vært vanskelig å gjennomføre i praksis.

Det jeg i alle tilfeller håper denne artikkelserien viser er hvor variert og fantasifullt spillmarkedet var da Commodore 64 var kongen på haugen i Europa. Dagens spillmarked er selvsagt et helt annet, med budsjetter i Hollywood-klassen og hundrevis av utviklere på hvert spill, men jeg skulle likevel ønske meg litt mer av den friske og unike følelsen mange av spillene i disse artiklene tilbyr.

Kommentarer (50)

Forsiden akkurat nå

Til toppen