FEATURE: De beste Commodore 64-spillene (del 2)
Feature

Nostalgisjokk for åttitallsgamere

De beste Commodore 64-spillene (del 2)

Her er del to av vår gigantiske artikkelserie om tidenes beste Commodore 64-spill.

I forrige uke publiserte vi første del av vår artikkel om 111 klassiske Commodore 64-spill, og nå er tiden kommet for å presentere de 56 gjenværende spillene. Sett deg godt til rette, og forbered deg på usunne mengder nostalgi.

Airborne Ranger

Man kan nesten se på Microprose-klassikeren Airborne Ranger som en slags spirituell forgjenger til Operation Flashpoint og Armed Assault. Dette var noe så unikt som en soldatsimulator, der du fikk rollen som en fallskjermsoldat som måtte utføre diverse oppdrag bak fiendens linjer. Omgivelsene i spillet ble generert av datamaskinen, slik at man alltid hadde noe nytt å gjøre. Spillets gameplay minnet litt om arkadeklassikeren Commando, men var dypere og langt mer avansert.

Archon

Archon er i utgangspunktet litt som sjakk. Men i motsetning til i sjakk, er det ikke slik at angriperen automatisk vinner. Kampene mellom brikkene på «sjakkbrettet» får du nemlig kontroll over selv. Hver av enhetene dine har sine egne unike egenskaper, og for å vinne må du bruke dem riktig, samtidig som du er flink med joysticken når du tar dem ut på slagmarken. Strategi, taktikk og action har sjeldent blitt kombinert på en så vellykket måte som i Archon.

Armalyte

Sideskrollende romskytespill var ekstremt populære på åttitallet, og Commodore 64 fikk mange klassikere innenfor denne sjangeren. Det kanskje beste spillet i sin klasse på Commodore 64 var Armalyte, hvor du måtte kjempe deg gjennom en serie velregisserte miljøer fulle av blodtørstige fiender fra det ytre rom. Spillet var vanskelig men rettferdig, og om du døde var det alltid med vissheten om at det i bunn og grunn var din egen feil. Armalyte hadde også en interessant vri, etter som du fikk kontrollere to romskip samtidig.

Beach Head

Tidlig i plattformens liv var Beach Head en klar systemselger. I dette krigsspillet fikk vi ta del i et massivt angrep på en godt befestet fiende. Beach Head var i praksis en samling småspill, hvor selve krigsoperasjonen utspilles i en serie arkadespill (som hvert representerte en egen fase i operasjonen). Spillet fikk også en flott etterfølger, og de lærde strides fortsatt om hvilket av de to spillene som faktisk er best.

Boulder Dash

I Boulder Dash fikk du kontroll over den velse gruvearbeideren Rockford, som måtte grave seg gjennom en rekke farlige underjordiske miljøer på jakt etter diamanter. Her måtte du tenke før du handlet, for det var lett å rote seg inn i en blindvei eller ende opp med å få et stort steinras i hodet. Takket være veldesignede spillbrett og et enkelt, men morsomt gameplay, endte Boulder Dash opp som en klassiker på mange formater, men det var på Commodore 64 at legenden ble født.

Bruce Lee

Ikke la deg lure av den enkle presentasjonen – Bruce Lee er et svært tilfredsstillende action/plattformspill. Her måtte du, som den legendariske Bruce Lee, navigere deg gjennom en serie skjermer og samle lykter. Samtidig måtte du passe deg for en grønn sumobryter og ninjavennen hans, som gjorde sitt beste for å sabotere. Det mest interessante med spillet var kanskje at en venn kunne ta på seg rollen som den grønne sumobryteren, og prøve å sabotere spillet ditt (før du fikk gjøre det samme mot ham) – nesten som i en primitiv versjon av det kommende spillet The Crossing.

California Games

Den amerikanske delstaten California var om mulig enda mer populær på åttitallet enn den er i dag, og i California Games fikk vi delta i en rekke av de kule aktivitetene folk i California syslet med til daglig. Vi fikk surfe, kjøre skateboard, sykle BMX, kaste frisbee og generelt ha det moro i fargerike og solfylte omgivelser. I ettertid er det lett å påpeke at California Games hadde litt for trege kontroller og fokuserte mer på grafikk enn spillbarhet, men vi lot oss lure og hadde det herlig.

Creatures

Dette spillet hadde utvilsomt fått sinnet til å koke hos Jack Thompson – i utgangspunktet så det ut som et søtt lite plattformspill med fargerik grafikk og flott spillbarhet, men ved nærmere ettersyn kom den grusomme sannheten frem. Hvorfor er det søte vesenet låst fast, og hva skal kameraten med den motorsagen? Creatures var en nusselig og utrolig brutal blanding av hjernetrim og plattformaction, og heldigvis var det minst like moro som det var sjokkerende. Spillet fikk også en vellykket etterfølger, som fokuserte enda mer på tortursekvensene, og som i tillegg var et av de peneste spillene på Commodore 64.

Cybernoid 2

Cybernoid og Cybernoid 2 gav deg kontroll over et lite romskip som måtte komme seg helskinnet gjennom en serie skjermer fulle av farer. Her måtte du være svært nøyaktig og snartenkt, for hvis ikke tok det ikke lang tid før romskipet ditt sa takk for seg. Vanskelighetsgraden var høy, og kun de aller beste gamerne klarte å fullføre spillet (uten å jukse, vel og merke). Cybernoid-spillene hadde flott grafikk, og kunne i tillegg skilte med fabelaktig musikk fra den nederlandske musikeren Jeroen Tel.

Defender of the Crown

Spillet som solgte tusenvis av Amiga-maskiner dukket også opp på Commodore 64, og selv om denne versjonen ikke på noen som helst måte klarte å hamle opp med Amiga-versjonen, var den isolert sett et godt stykke Commodore 64-spill. Her måtte du, som en av flere småkonger, kjempe om makten i middelalderens Britannia. Spillet blandet lettfattelig storstrategi med arkadesekvenser (du fikk for eksempel delta i heftige ridderturneringer), og leverte et underholdende gameplay og mye god grafikk.

Delta

Delta er et sideskrollende romskytespill i klassisk stil. Spillet fulgte i den populære «lag spillet så vanskelig som overhodet mulig»-tradisjonen, noe som resulterte i et gameplay der du måtte lære deg fiendens angrepsmønstre for å ha noen som helst sjanse til å overleve. En av grunnene til spillets popularitet er nok Rob Hubbards kjente tittelmelodi, samt det artige systemet som lot deg skape din egen musikk mens spillet ble lastet inn.

Driller

Driller introduserte en av de mest kjente 3D-motorene på åttitallet, nemlig Freescape. Spillet var et førstepersons utforskningseventyr der du måtte styre et fartøy gjennom mystiske strukturer på en fremmed planet. Målet var å sette opp boremaskiner som kunne produsere drivstoff, men omgivelsene hadde en og annen overraskelse på lager. Driller klarte å skape en unik og ensom stemning, blant annet takket være den utrolige musikken. Spillet regnes som en forfar til dagens førstepersons skytespill, da det gav spillerne mulighet til å navigere seg fritt i store, åpne 3D-miljøer med «fylte» polygoner.

Druid

Druid er et actionspill der du spiller en skjeggete trollmann i en verden full av spøkelser og andre monstre. Spillet minner litt om arkadeklassikeren Gauntlet, men spillet hadde et dypere og mer interessant gameplay takket være ulike typer magiske angrep. Dessuten kom Druid med en veldig interessant modus for to spillere, hvor den ene spilleren fikk rollen som trollmannen og den andre fikk rollen som en alliert golem (som også var til stede i enspillermodus, og kunne kontrolleres ved hjelp av enkle ordre).

Emlyn Hughes International Soccer

I dag slåss vi om FIFA eller Pro Evolution Soccer er best. For femten år siden stod striden mellom Kick Off og Sensible Soccer. Og på Commodore 64 var det Microprose Soccer og Emlyn Hughes International Soccer som knivet om tittelen. Av frykt for å gjenåpne gamle sår, skal jeg konkludere med at begge er svært gode spill, og la det ligge der. Emlyn Hughes imponerte ikke med sin blokkete grafikk (som minnet litt om steinalderspillet International Soccer), men spillet til den nå avdøde England-kapteinen kunne skilte med et godt kontrollsystem som gav spillerne mange muligheter, smarte motstandere og en innebygd manager-modus.

Exile

Exile er ikke blant de mest kjente av spillene i denne artikkelen, men det er et av de beste. Dette var et enormt actioneventyr der du spilte en astronaut som måtte utforske et stort hulesystem. Her var det massevis av utfordringer, både av intellektuell og mer fysisk art, og mange av situasjonene måtte løses ved hjelp av fantasifull bruk av spillets fysikksystem (Exile regnes som et av de første spillene med innebygd fysikkmotor). Dette er et herlig spill som fortjener mye mer oppmerksomhet enn det har fått.

Forbidden Forest

På tross av en presentasjon som i dag ser latterlig simpel ut, klarte Forbidden Forest å skremme livet av oss tidlig på åttitallet. Her fikk vi utforske en mørk og særdeles farlig skog, og måtte bruke pil og bue for å overvinne de mange monstrene som var på jakt etter lett bytte. Forbidden Forest benyttet seg av smart kode for å levere svært store figurer, og hadde i tillegg spennende funksjoner som musikk som endret seg dynamisk basert på hva som skjedde, og en innebygd dag/natt-syklus.

Ghosts'n'Goblins

Ghosts'n'Goblins var kanskje bedre på andre plattformer, men Commodore 64-versjonen står likevel frem som en av de mest minneverdige utgavene av dette klassiske (men beinharde) plattformeventyret. Med herlig grafikk og utrolig heftig musikk skapte det en stemning få andre spill var i nærheten av – hvem husker vel ikke kirkegården med zombiene, kråkene og den gufne djevelen (som dukket opp akkurat i det musikken hoppet inn i femtegir)?

Gunship

Det er ingen hemmelighet at gutter liker militærleketøy, og det amerikanske Apache-helikopteret står temmelig høyt i hierarkiet over de kuleste militærlekene i verden. Gunship var en avansert helikoptersimulator der vi fikk sette oss bak spakene på et slikt helikopter, og utføre en rekke spennende oppdrag i realistiske krigssoner. Commodore 64-versjonen av dette spillet er langt fra den peneste, men det hindret ikke tusenvis av simulatorfrelste Commodore-eiere i å kose seg i timesvis som helikopterpilot.

Hawkeye

Dette sideskrollende action/plattformspillet sendte oss rundt på jakt etter blinkende skatter i store og fargerike miljøer fulle av monstre. Dette var et spill hvor du måtte være både rask og nøyaktig, samtidig som du gjerne måtte tenke litt for å unngå å ende opp som monstermat. I dag er det kanskje ikke så lett å skjønne hvorfor Hawkeye fikk så strålende mottakelse da det opprinnelig kom ut, men takket være Jeroen Tels flotte tittelmelodi er det i alle fall verd et gjenhør, om ikke annet.

Heart of Africa

Her har vi en av de store og unike Commodore 64-eksklusive klassikerne. Heart of Africa (fra folkene bak Seven Cities of Gold) utspant seg sent på attenhundretallet, og gav oss rollen som en eventyrer på jakt etter graven til faraoen Ankh Ankh. Spillet blandet utforskning og eventyr, og hadde også elementer av overlevelsessimulator. Om det bor en liten Dr. Livingstone i deg, er dette spillet du bør teste.

High Noon

I dette tidlige spillet utgitt av Commodore selv, spiller du lovmann i det ville vesten. Banditter har bestemt seg for å rane byens bank og kidnappe byens horer (eller dansepiker, om du velger den familievennlige tilnærmingen), og du må selvsagt stoppe dem. Det morsomste er at for hver banditt du skyter, kommer byens begravelsesagent (Rig Mortis) ut for å hente dem. High Noon er kanskje simpelt, men det er et av de virkelig ikoniske spillene fra den tidlige delen av plattformens liv, og det er fortsatt moro å spille den dag i dag.

IK+ (International Karate +)

Dagens kampspill har en merkelig tendens til å være utrolig kompliserte. Her skrytes det av tusenvis av angrep og spesialbevegelser, som man må bruke mange år på å mestre. IK+ er disse spillenes strake motsetning. Her kjemper tre karatefolk mot hverandre. Alle har de samme enkle bevegelsene til rådighet, og spillet belønner god timing og bevegelighet fremfor ville knappekombinasjoner. Takket være denne enkle og ekstremt tilfredsstillende tilnærmingen står IK+ fortsatt som et av de aller beste kampspillene i historien.

Infiltrator

Hvem har ikke drømt om å leke hemmelig agent? I Infiltrator fikk du rollen som en James Bond-aktig agent, som måtte fly helikopteret sitt til fiendens base, snike seg inn og finne hemmelig informasjon eller drive sabotasje. Spillet hadde flere ulike oppdrag og et variert gameplay, og var et av de første virkelig vellykkede snikespillene på markedet. I tillegg hadde det lekker grafikk, både i helikoptersekvensene og når du utforsket fiendens baser.

Katakis

Dette var en klone av det ultrapopulære arkadespillet R-Type, og i Commodore 64-miljøet regnes det generelt for å være et noe bedre spill enn den offisielle Commodore 64-versjonen av R-Type. Kort fortalt er det snakk om enda et sideskrollende romskytespill, der du må bekjempe horder av fiender i store nivåer. Underveis får du selvsagt tilgang på en rekke våpenoppgraderinger, som gjør det lettere å ta ut de mange fiendene, men selv med alle hjelpemidler du kan ønske deg er Katakis et sadistisk vanskelig spill.

Laser Squad

Dette spillet regnes som bestefaren til X-Com-serien (fra samme utviklere), og er et turbasert taktisk kampspill der du styrer en gruppe soldater på oppdrag. Spillet gav hver soldat en viss mengde «action»-poeng for hver tur, som kunne brukes på alt fra å bevege seg til å skyte. Når disse var brukt opp ble det fiendens tur, og kun ved hjelp av intelligent taktikk var det mulig å vinne. I tillegg til smarte datamotstandere leverte spillet også et herlig «ahotseat»-modus for to spillere på samme maskin. Laser Squad-serien lever forøvrig fortsatt – sjekk Laser Squad Nemesis på nettet.

Leaderboard Golf

Access Software – selskapet bak Links-serien – skapte sitt første golfspill tidlig på åttitallet. Leaderboard Golf ble en umiddelbar klassiker, ved hjelp av et enkelt kontrollsystem og lekker grafikk. Dette var et av spillene som dannet grunnlaget for den moderne golfsjangeren, og når en ser på dagens golfspill kan man spore mange av de viktigste mekanikkene tilbake til Leaderboard Golf. Spillet kom senere i en forbedret versjon som het Leaderboard Executive.

Lemmings

Før Rockstar North ble en del av Rockstar, het selskapet DMA Design, og selv om denne skotske utvikleren hadde en rekke fabelaktige spill på rullebladet var det en spesiell tittel som stod høyt hevet over resten – hjernetrimspillet Lemmings. Her måtte du lede en gruppe hjernedøde lemen gjennom farefylte omgivelser, ved å gi dem riktige ordre (som å grave, bygge bro, klatre eller stoppe andre lemen) på riktig tidspunkt. Commodore 64-versjonen var svært imponerende, og støttet til og med mus (slik originalversjonen på Amiga gjorde).

Lode Runner

I dette klassiske plattform/hjernetrimspillet måtte du samle gullbarrer samtidig som du unngikk å bli drept av ondsinnede robotvakter. Det eneste våpenet du hadde til rådighet var en slags superspade som du brukte til å grave hull i gulvet med. Om en vakt falt ned i et hull ville han bruke dyrebar tid på å kravle opp igjen, noe som kunne gi deg et sårt trengt forsprang. Lode Runner ser kanskje temmelig simpelt ut, men det har et glatt og intelligent gameplay som belønner snarrådighet og planlegging.

Manic Miner

Egentlig hører nok Manic Miner hjemme i en artikkel om de beste spillene på Sinclairs Spectrum-plattform, men Commodore 64-versjonen var så godt som identisk med originalversjonen, og med tanke på hvor viktig dette spillet var for utviklingen av plattformspillsjangeren, er det verd å ta med. Mange regner Manic Miner som et av de første virkelige plattformspillene, og spillet var en av de største europeiske kommersielle suksessene på åttitallet. Her måtte Miner Willy navigere seg gjennom en serie sadistiske huler, på jakt etter nøklene han trengte for å komme seg ut av kjelleren sin og opp i huset.

Mercenary

Tenk deg et 3D-spill hvor du får mulighet til å boltre deg på en krigsherjet planet, og total frihet til å velge hvordan du vil løse spillet og hvem du vil støtte. Konseptet høres ambisiøst ut selv i dagens spillindustri, men dette stoppet ikke geniforklarte Paul Woakes, skaperen av Mercenary. Her krasjlandet du på planeten Targ, og fra spillet startet av stod du helt fritt til å lage din egen historie på planeten. De lager ikke spill som dette lenger.

Microprose Soccer

Da Sensible Soccer debuterte tidlig på nittitallet, hadde utviklerne i Sensible Software allerede produsert et svært vellykket fotballspill – Microprose Soccer. Mange regner dette som det beste fotballspillet på Commodore 64, og det er ikke uten grunn. Spillet har blant annet et jevnt og godt gameplay, pen grafikk, smarte motspillere og et veldig lekkert reprisesystem.

Mule

Mule er en unik blanding av turbasert strategi og økonomisk krigføring. Her må opp til fire spillere (menneskelige eller datastyrte) konkurrere for å tjene mest mulig penger på en ugjestmild planet. Spillet har et avansert økonomisk system som styres av tilbud og etterspørsel, og smarte spillere kan manipulere markedet for å oppnå det de vil. Mule representerte noe fullstendig nytt og grensesprengende da det kom i 1983, og selv i dag er det få spill som leverer noe lignende.

Nebulus

Nebulus var en merkelig sak – et plattformspill der du måtte klatre oppover et høyt, rundt tårn. Spillet brukte smarte programmeringstriks for å «skrolle» tårnet på en slik måte at det så tredimensjonalt ut, og i stedet for at spillfiguren flyttet seg rundt på skjermen, var det tårnet som «spant» rundt, mens spillfiguren alltid var i sentrum. Dermed kom Nebulus med en ny og unik tilnærming til det klassiske plattform-gameplayet, som fortsatt gjør det til en tittel verd å teste.

Paradroid

Paradroid er et godt eksempel på kreativiteten i Commodore 64-markedet. I denne Andrew Braybrook-klassikeren fikk du rollen som en liten robot, som kunne hekte seg på større roboter og ta over «hjernen» deres. Dette gjorde du gjennom et intelligent lite minispill, og hvis du lykkes fikk du tilgang på alle egenskapene til den roboten du prøvde å ta over. Dette måtte du utnytte deg av for å overleve i svært fiendtlige miljøer ombord på åtte gigantiske romskip.

Pirates!

I dag er Sid Meier en legende, og en av de viktigste grunnene til nettopp dette er Pirates! Her spilte du en sjørøverkaptein, og seilte rundt i Karibien på jakt etter saltmat, søtmat, penger og gull. Om du ville kunne du heise Jolly Roger for å plyndre byer og skip, eller du kunne lete etter glemte skatter eller tjene til livets opphold som ærlig handelsmann. Du fikk total frihet til å forme din egen skjebne, og det er ikke få som har brukt time etter time som sjørøver i dette mesterverket av et spill.

Pitstop II

Bilspill eldes ikke ofte med stil, men i motsetning til de fleste andre «klassiske» bilspill er Formel 1-spillet Pitstop II fortsatt morsomt å spille. Dette skyldes nok kombinasjonen av en enkel men tilfredsstillende kjøremodell og et spennende snev av taktikk. I Pitstop II måtte du nemlig selv ta deg av dekkskifting og bensinfylling, og som i virkelighetens Formel 1 er depotstrategien utrolig viktig. Kan du kjøre enda en runde på det nedslitte dekket ditt, og har du nok bensin til å komme i mål?

Platoon

Filmen Platoon forsøkte å gi et realistisk og uglorifisert bilde av Vietnam-krigen, men det ser vi ikke så mye til i spillet. Dette er et actionfylt skytespill der du må lede en gruppe soldater gjennom jungelen (én og én, selvsagt – John Rambo ville blitt stolt) og oppnå visse mål mens de skyter den ene vietcongen etter den andre. Men selv om spillet kanskje ikke er særlig tro mot filmen, er det et temmelig kult skytespill som raskt ble populært hos actionkåte Commodore 64-eiere.

Project Stealth Fighter

Sammen med Gunship er Project Stealth Fighter sannsynligvis den aller beste flysimulatoren på Commodore 64. Denne Microprose-klassikeren fikk hele 96% i Commodore 64-bladet Zzap!, og satte en ny standard for sjangeren. Her ble du plassert bak spakene på en F-19 Stealth Fighter (som forøvrig også var tittelen spillet fikk da det ble lansert på andre plattformer), og måtte utføre varierte oppdrag over fiendens jord. Dette spillet var enormt, autentisk og vanvittig engasjerende.

Rainbow Islands

Den spirituelle etterfølgeren til Bubble Bobble var et herlig plattformspill der målet var å klatre opp til toppen av en serie veldesignede områder. For å overvinne de mange søte fiendene som patruljerte områdene kunne spillfigurene skyte regnbuer, som i tillegg fungerte som små gangbroer man kunne bruke for å nå nye steder. Rainbow Islands fikk en svært god Commodore 64-versjon, som beholdt det herlige gameplayet fra Taitos originale arkadespill, og skjøt seg inn i hjertene til tusenvis av spillere verden over.

Revs+

Revs+ er et av de spillene på denne listen som virkelig ikke har tålt aldringsprosessen. Da det kom ut var det en bilsimulator i særklasse, og langt mer avansert enn 99% av de øvrige bilspillene på markedet. I dag er det håpløst enkelt, og simulatoraspektene som gjorde spillet populært i utgangspunktet virker bare kompliserende og frustrerende. Men likevel – dette var en av de første racingsimulatorene, og spillets skaper, Geoff Crammond, stod senere for noen av nittitallets største høydepunkt innenfor sjangeren.

Samurai Warrior

Dette populære slåssespillet var basert på tegneserien om samuraikaninen Usagi Yojimbo. Her måtte du reise gjennom det føydale Japan, og bekjempe landeveisrøvere og andre skurker som forsøkte å stoppe deg. I tillegg kunne du gjøre gode gjerninger, som å gi penger til fattige, noe som gav deg god karma. Du kunne også få dårlig karma, ved å true eller drepe uskyldige, og om du fikk dårlig nok karma var spillet over (etter som Yojimbo tok rituelt selvmord). Samurai Warrior var et enkelt spill, men hadde et underholdende kampsystem og god grafikk.

Silent Service

På åttitallet var amerikanske Microprose kongen av simulatorsjangeren, og de leverte den ene klassikeren etter den andre. Silent Service er et av de beste spillene deres, og her får du rollen som kaptein på en ubåt under andre verdenskrig. Spillet slapp deg løs i enorme områder, hvor du fikk frihet til å jakte på fiendens skip som du ville. Microprose fulgte senere opp med Red Storm Rising, en mer avansert (og kanskje enda bedre) simulator, men Silent Service er bestefaren i sjangeren.

Space Rogue

Space Rogue var et episk romeventyr fra grunnleggeren av Looking Glass Studios. Spillet kombinerte kamp i rommet med rollespill og handel, og gav spilleren rollen som en intergalaktisk lykkejeger som kunne bli pirat, handelsmann, dusørjeger og mye mer. Space Rogue hadde mange likheter med Elite, men hadde mye bedre grafikk og et spennende rollespillpreg som gjorde opplevelsen mer personlig og spennende.

Spindizzy

Gerald er en robotisk snurrebass, som må utforske en til nå ukjent dimensjon. I praksis betyr dette at du må navigere Gerald gjennom en serie labyrintaktige skjermer, sett skrått ovenfra. Problemet er bare at Gerald lett kan falle av kantene på labyrinten, som ofte er strukturert slik at det skal være så vanskelig som mulig å navigere den uten å falle. Klarer du å holde tungen rett i munnen finner du et tilfredsstillende action/hjernetrimspill her.

Stix

Det enkleste er ofte det beste, og Stix er enklere enn det meste. I dette abstrakte actionspillet er målet å lage gjerde rundt 75% av skjerminnholdet. For å oppnå dette må du styre en sårbar liten prikk, som jages av andre prikker og den fryktelige Stix – en uforutsigbar samling streker som flytter seg rundt på spillbrettet. Stix er en sann klassiker som representerer den enkle spillbarhetens seier over presentasjon og annet jåleri.

Stunt Car Racer

Stunt Car Racer er en slags Trackmania-forgjenger hvor to ekstreme biler kjører på en serie baner som mest av alt minner om syke berg og dalbaner. Spillet kom med tung 3D-grafikk og et raskt gameplay (med simulatorelementer), og står fortsatt som et av spillhistoriens mest unike og spennende bilspill. Som flere andre spill på denne listen, er Stunt Car Racer en tittel som gjorde seg langt bedre på andre plattformer enn Commodore 64, men versjonen til den vesle brødboksen var likevel så høyt elsket at jeg ikke kan unnlate å nevne den her.

Supremacy

Supremacy er et stort og herlig romstrategispill som debuterte på Amiga. En skulle kanskje tro at Commodore 64 ikke taklet slike spill, men som maskinen beviste gang på gang, var det lite den ikke klarte når den satte godviljen til. Commodore 64-versjonen ble skapt av Probe Software, som var eksperter på å overføre spill til plattformen, og i tillegg til et dypt (men ikke for komplisert) gameplay og lekker grafikk kunne den skilte med minneverdig musikk fra Jeroen Tel. Liker du romstrategispill, er dette en klassiker du må prøve.

The Sentinel

I dag klager man høylydt når spill kommer med bildeoppdateringshastigheter på under 30 bilder i sekundet. Slikt gjorde vi ikke før i tiden. Ta The Sentinel, for eksempel. Dette spillet kunne bruke opp til tre sekunder mellom hvert eneste bilde, og likevel regnes det som en soleklar klassiker. Selve spillet er fullstendig unikt, og jeg tør ikke prøve på å beskrive konseptet her. I motsetning til veldig mange andre unike spill i denne artikkelen, er imidlertid The Sentinel så heldig at det har fått en rimelig moderne etterfølger – Sentinel Returns, fra 1998. Gameplaymessig er det nesten identisk med forgjengeren sin, men grafikken er selvsagt langt bedre, samtidig som gameplayet er mye glattere.

Theatre Europe

Dette var et av de mest populære «tunge» strategispillene på Commodore 64. Her fikk du bestemme verdens fremtid i en fiktiv konflikt mellom NATO og Sovjet (med sine Warzawapaktallierte). Kamphandlingene foregikk på europeisk grunn, og målet er å ødelegge motstanderen ved hjelp av alle midler – inkludert atomvåpen – uten at det hele ender i apokalypsen. En fiffig detalj var at man måtte ringe et virkelig telefonnummer for å få tilgang til avfyringskodene som var nødvendig for å igangsette et strategisk atomangrep.

Turbo Outrun

Personlig mener jeg Commodore 64-versjonen av det første Outrun-spillet er langt bedre enn sitt rykte, og spillet er definitivt en av mine favoritter fra åttitallet. Skal jeg være objektiv er det imidlertid Turbo Outrun som fortjener å havne på denne listen. Dette arkadebilspillet er raskt og heftig, med god grafikk og grei musikk (ingenting slår Splash Wave og Magical Sound Shower fra originalversjonen), og med sine mange miljøer og bakgrunner er det dessuten langt mer trofast mot Segas arkadeoriginal enn Outrun var.

Ultima IV

De tidlige spillene i Richard Garriotts episke Ultima-serie dukket selvfølgelig opp på Commodore 64, og det var kanskje det fjerde spillet i serien som ble best mottatt. Dette var et unikt rollespill, der du ikke ble bedt om å bekjempe en stor ondskap, men måtte bevise at spillfiguren din var en god person ved å mestre åtte dyder (basert på tre prinsipper: Sannhet, kjærlighet og ærlighet). Selv om konseptet var unikt, leverte Ultima IV en klassisk rollespillopplevelse i kjent stil, med massevis av utfordringer.

Wasteland

Mens vi gleder oss til Fallout 3 er det kanskje på sin plass å huske tilbake på Wasteland – det første post-apokalyptiske rollespillet fra Interplay. Spillet foregikk etter en tenkt atomkrig mellom USA og Sovjet (som på denne tiden fremdeles skremte livet av oss i vesten), og sendte oss ut i den amerikanske ødemarken hvor vi blant annet fikk utforske et ødelagt Las Vegas. Wasteland regnes som en av de store klassikerne innen rollespillsjangeren, og nå som Inxile Entertainment (med Wasteland-produsent Brian Fargo i spissen) eier rettighetene kan vi kanskje håpe på en etterfølger?

West Bank

På åttitallet hadde vi tusenvis av superenkle konsepter som gjorde seg godt som kommersielle spill. I dag ville de nok ha passet best som flash-spill på nettet, men på den tiden slukte vi dem rått. West Bank er et slikt superenkelt spill, men gjennomføringen er god nok til at det er verd å huske. Her spiller du sikkerhetsvakt i en bank i den ville vesten, og har tre dører foran deg. Poenget er å skille kunder fra banditter, og skyte slemmingene før de får mulighet til å skyte deg.

Winter Games

Vinteren er generelt en kjip tid, men den har noen lyspunkter. Enten du liker skøyting, skiskyting eller hopp, er det klart at årets beste idrettsøyeblikk foregår i den tiden der fotballspillerne og friidrettsutøverne har pakket sakene og reist på treningsleir til Middelhavet. I Winter Games fikk vi servert en herlig blanding vinteridretter, inkludert en av tidenes bedre simulasjoner av skiskyting. Ulempen var selvsagt de grusomme kunstløpsekvensene som har merket mange av oss for livet, men de kunne vi selvsagt (og heldigvis) skru av.

Wizball

Sensible Software kunne mer enn å lage fotballspill, og et av de mest populære spillene deres var også et av de merkeligste. Wizball gav deg rollen som en trollmann, forandret til en ball for anledningen, som måtte sprette seg gjennom et merkelig landskap fullstappet av skapninger som ikke hadde noe som helst godt i tankene. Spillet hadde et merkelig kontrollsystem, en enda merkeligere flerspillermodus og et gameplay noen elsket og andre hatet. Alle elsket imidlertid spillets herlige tittelmelodi.

Zak McKracken

I Lucasarts andre pek-og-klikk-eventyr måtte tabloidjournalisten Zak redde verden fra en haug dumme romvesener. På tross av til tider urettferdig gåtedesign og alt for mange labyrinter, regnes spillet som en klassiker – ikke minst takket være de mange interaksjonsmulighetene og måten man kunne løse mange av spillets gåter på flere måter. Det er nok ikke Commodore 64-versjonen av dette spillet som står frem som den beste, men det hindret den ikke i å bli ekstremt populær.

Konklusjon

Og vips har vi vært gjennom 111 spill for Commodore 64. Du har utvilsomt funnet en god del titler du selv mener burde vært med, og selvfølgelig er du mer enn velkommen til å argumenetere for disse i forumet. Men husk at uansett hvordan vi snur og vender på det, må en stor porsjon klassikere prioriteres bort i en artikkelserie som dette. Det har tatt svært lang tid å lage disse artiklene, og selv om jeg mer enn gjerne skulle ha skrevet om både to og tre hundre spill, ville det vært vanskelig å gjennomføre i praksis.

Det jeg i alle tilfeller håper denne artikkelserien viser er hvor variert og fantasifullt spillmarkedet var da Commodore 64 var kongen på haugen i Europa. Dagens spillmarked er selvsagt et helt annet, med budsjetter i Hollywood-klassen og hundrevis av utviklere på hvert spill, men jeg skulle likevel ønske meg litt mer av den friske og unike følelsen mange av spillene i disse artiklene tilbyr.

Kommentarer (50)

Forsiden akkurat nå

Til toppen