One Piece: Grand Battle

Allerede under introduksjonen rynker man på nesen, idet One Piece: Grand Battle presenterer seg selv gjennom en hypercatchy åpningsvignett som fester seg til hjernen din som med Karlssons superlim. Jeg tør vedde noen slanter på at den er kokt sammen av skadefro japanere med litt for mye sake innabords. Men moroa stopper ikke der, for stort sett hele spillet bærer dette erketypiske preget av å være formidlingsvis uintelligent. Historiene til de ulike figurene er tynnere enn flatbrød, og det som skal regnes som en ramme rundt det hele er knapt nok et forsøk. One Piece: Grand Battle vil ikke gi deg noe annet enn en mulighet til å dele ut skallebank på og med diverse animéfigurer. Heldigvis er det også kun dette vi er ute etter.

Seksten gaster på skattejakt
Spillet baserer seg, ikke overraskende, på One Piece-franchisen som vi finner i mangabladet Shonen Jump, og som animéserie på Cartoon Network. Den omhandler Monkey D. Luffy, som med assistanse fra sin piratstab skal bli piratkonge. For å gjøre dette må han imidlertid finne skatten den mektige Gold Roger etterlot seg, og det er enklere sagt enn gjort når så å si alle pirater på de sju hav er ute etter det samme. Figurer av en noe mer ondsinnet karakter står i veien for Luffy og hans venner, så kamp må til. Dette former One Piece-konseptet, samt grunnlaget for personutvalget i denne inkarnasjonen av pirateventyret.

One Piece: Grand battle kan by på totalt 16 spillfigurer, og som nevnt i ingressen finnes det en del bisarrheter i utvalget. Ti av figurene er tilgjengelige fra første stund, mens flesteparten av de seks andre kan åpnes gjennom spillets enspillerdel, historiemodusen. Her velger du en figur, og spiller gjennom en rekke kamper mot ulike motstandere. Før kampene utspiller det seg en dialog mellom motstanderne, og som nevnt innledningsvis er den til å grine av. Figurenes karikerte og følelsesladde ansiktsuttrykk står i sterk kontrast til den slappe dialogen, og jeg tror muligens ordet "kreativitet" er fraværende i dialogforfatternes vokabular. Men, hei, det er jo uvesentlig. La oss gå videre til det som virkelig gjelder: kampene.

Det er enkelt å forstå de grunnleggende teknikkene i kampsystemet til One Piece: Grand Battle. Hver figur har til sammen omlag 20 ulike angrep, og blant disse finnes det noe for enhver anledning. Luft- og bakkeangrep, langdistanseangrep, kasteangrep - og ikke minst superangrep, som vi kommer tilbake til senere. Angrepene er fordelt utover de fire hovedknappene slik at X brukes til vanlige bakkeangrep, mens O brukes til bakkeangrep som forflytter fienden opp i luften. Med firkant kaster man, og trekant brukes til hopp. I lufta har man et nytt sett med angrep, men de bygger på de samme kontrollprinsippene. De ulike angrepene bygges opp av kombinasjoner med disse knappene, som oftest består av maksimum tre ledd. Med andre ord tar det ikke lang tid før du har grei kontroll over det som foregår på skjermen, og kan levere velplasserte - og ikke minst intensjonerte - angrep på din motstander.

Enkelt, men velfungerende
Alle figurene bruker dessuten de samme knappekombinasjonene for de tilsvarende angrepene, og dermed trenger man ikke legge mye tid i å tilpasse seg forandringene ved bytte av figur. Denne enkelheten vil appellere til mange, men noen vil også savne muligheten til å virkelig legge seg i skinnet med å lære alle triksene. Heldigvis er de taktiske mulighetene mange, selv om utvalget av angrep er noe snevert. Hvordan du velger å håndtere situasjonene er alfa og omega. Vil du holde avstand og slå til i det rette øyeblikk? Vil du holde et konstant press på motstanderen så han ikke får tatt i bruk de kraftigste angrepene? Og når han eller hun angriper deg, hvordan vil du avverge, og hva vil du kontre med? Uten fungerende avgjørelser går du i dørken rimelig fort.

Denne enkelheten ved One Piece: Grand Battle reduserer også effekten av spillteknikken til en forhatt spillergruppe: "buttonmasherne". For det er et kjent faktum at en nybegynner fort kan vinne over en litt mer erfaren spiller ved å hamre hemningsløst på knappene. Og ja, det er bittert for stakkaren som har lagt arbeid i å mestre spillet. Men nettopp fordi dette spillet er så enkelt å sette seg inn i, vil disse hamrerne fort forstå mekanikken - og dermed avstå fra galmannsspillingen. Nybegynnerne er glade, veteranene er glade, og snart skal alle sammen feire jul igjen.

Uforutsigbarhet er tydeligvis en del av det viltre piratlivet, for du vet aldri helt hva brettet du spiller på kan by på av lureri. Med jevne mellomrom vil det falle ned kasser på spillebrettet, og disse inneholder diverse hjelpemidler som kan kastes på fienden til din fordel. Dette kan være alt fra en bikube som gir motstanderen omvendt kontroll i en begrenset periode, til en bombe som deler ut større mengder skade. Men enda viktigere, i eskene finnes det også frukt, og i One Piece: Grand Battle kan tilgangen på frukt bety liv eller død. Det er nemlig den som gjør det mulig å utføre de kraftigste manøvrene.

Storslåtte superangrep
For når du har samlet opp nok fruktkraft kan du dele ut litt skikkelig grisedeng, og alle piratene har sine særegne måter å gjennomføre dette på. Disse angrepene utløses ved forholdsvis enkle knappekombinasjoner, så utfordringen ligger snarere i å vite når de bør brukes. Stiligst av alle er det kraftigste angrepet, som utløser en ganske lekker filmsekvens hvor figuren din gir ettertrykkelig beskjed om hvem som er sjefen. Når en manøver av dette kaliberet treffer med all sin makt, er det vanskelig ikke å smykke seg med et ondt, frådende glis. Disse superangrepene huser god variasjon mellom figurene, men dessverre er dette også den eneste store forskjellen på de. Resten av angrepene har en tendens til å være litt for like fra pirat til pirat, og dermed blir ikke variasjonen så stor mellom de ulike figurene. Selvfølgelig er den der, og den er merkbar, men vi skulle gjerne sett at den var større og mer betydningsfull. Det hadde gjort One Piece: Grand Battle til en ganske mye bedre middag enn den vi nå har fått servert.

I tillegg til den nevnte historiemodusen har One Piece: Grand Battle flere modi som vil holde på interessen din en god stund. En av modusene lar deg selv bestemme omstendighetene for en enspiller- eller flerspillerkamp, og det finnes også en turneringsmodus som åpner for at mange flere kan delta i fornøyelig flerspillermoro. Spillet inneholder også et lite utvalg minispill til avveksling fra de tradisjonelle kampene, men disse er ganske platte og fungerer på sitt beste som små sidesprang. I tillegg til de seks skjulte figurene finnes det kilovis med ekstramateriale i form av bilder og figurstatistikk, men jeg tviler på at noen flere enn One Piece-fantastene vil bruke timesvis på å åpne alt dette. Kudos til utviklerne for at det er inkludert, i alle fall.

Grafisk sett bærer One Piece: Grand Battle preg av å være basert på en animéproduksjon, og det ser bra ut. De til dels karikerte modellene tar seg godt ut, og det gjerne i sammenheng med flotte animasjoner. Med større detaljrikhet og litt mer polerte kanter kunne imidlertid spillet ha hevet seg enda et par hakk og blitt virkelig lekkert. Musikken er fungerende, men utmerker seg ikke noe særlig utover det. Det samme gjelder lydeffektene, men som nevnt innledningsvis er stemmeskuespillet fryktelig kjedelig og livløst. En mer forseggjort jobb med det auditive hadde vært på sin plass.

Konklusjon
One Piece: Grand Battle er et slåssespill som i sin simpelhet klarer å fange en bred brukermasse. Den enkle spillbarheten gjør spillet lett tilgjengelig, samtidig som spillopplevelsen innehar en viss dybde. Når det er sagt, så er det mye som kunne ha blitt gjort bedre. Særlig likheten mellom de ulike piratene trekker ned, så mer differensierte figurer kunne definitivt ha tilført spillet variasjon i større grad. Alt i alt får vi servert en kompetent animéfighter som kan by på enkel, men god underholdning til den som leter, og tilhengere av One Piece-franchisen vil absolutt bli fornøyde med spillopplevelsen One Piece: Grand Battle har å by på.

Kommentarer (6)

Forsiden akkurat nå

Til toppen