Monotont
Dessverre er det ikke bare banene som er like. Hele spillet er fryktlig repetitivt: alle brettene ser like ut, de fleste robotene ser like ut, musikken er lik og ikke minst du gjør du det samme gjennom hele spillet. Det eneste som utvikler seg er at bossene er litt forskjellige og at du får bedre drakter og nye spesialangrep. Ellers står alt ved det samme: Trykk kjapt på skyteknappen, snurr unna, snurr ut igjen, dukk for laseren, skyt. Det finnes også noen bugs i spillet. Det hender at du hopper gjennom ting som står ut fra veggen. Noen ”ragdoll”-effekt finnes ikke her. Vanessa kan kun stå med lilletåa på en plattform, og fortsatt stå perfekt balansert.
Det er greit nok at dette er et spill som foregår i framtiden, men må det alltid være dårlig techno på slike spill? Jeg skal innrømme at jeg ikke er verdens største techno fan, men musikken du finner i spillet er platt, kjedelig og fullstendig fantasiløs. Helt i starten av hvert brett virker musikken grei, men den gjentar seg helt til det blir irriterende. Heldigvis er det ny musikk til hvert brett. Lydeffektene er derimot mye bedre. Det er forskjellig lyd etter hvilket grunnlag du går på. Du hører også lett på lyden om du er i et stort eller lite rom. Lydeffektene er altså bra, men det er ikke noe mer enn vi bør forvente. Det er lasere som skyter og eksplosjoner du vil høre mesteparten av tiden.
Er du en som liker lange spill bør du holde deg unna P.N. 03. Dette er riktignok et type spill som det er meningen at du skal spille om og om igjen for å få høyest mulig poengsum. Likevel kunne de lagd det lengre enn det er i dag, eller kanskje litt mer utfordrene. Det utrolig dårlige kontrollsystemet ødelegger også mye av gleden ved å spille gjennom spillet flere ganger. Å spille deg gjennom spillet vil nok ikke ta deg lange stunden. Hvis du ikke gidder å spille en del av treningsoppdragene mellom de ordentlig oppdragene kan du klare det på en kveld.
Konklusjon
Konklusjonen er egentlig enkel: Ønsker du deg en shooter på GameCube, kjøp Ikaruga ikke P.N. 03. Spillet er laget som et spill som du skal spille gjennom mange ganger i søken på perfeksjonisme. Problemet er at mye av gleden ved å gjøre dette er ødelagt av klønete kontroller. Når spillet i tillegg er kort og utvikler seg utrolig lite, og er fryktelig repetitivt blir dette en skuffende opplevelse. Spillet har sin sjarm og sine øyeblikk hvor du glemmer hvor dårlige kontrollene er og at alle verdene ser helt like ut. Det er i tillegg flott å se på innimellom når Vanessa akkurat klarer å vri seg unna en rakett eller utfører et flott spesialangrep. Likevel holder ikke det i dag. Inntil videre er shootere best i 2D.
